NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Sammendrag
Arealtilskudd beregnes ut fra geografisk sone og vekstgruppe. I dette oppdraget er bakgrunn for geografisk arealsoneinndeling i kommunene Bjerkreim, Gjesdal og Strand undersøkt, med utgangspunkt i tilgjengelig informasjon fra offentlige dokumenter og litteratur (kap. 1). Kommunene Bjerkeim, Gjesdal og Strand har siden 1994 vært plassert i sone 3, sammen med jordbruksforetak i kommuner på Østlandet. I kapittel to er areal- og produksjonsgrunnlaget, utvikling i tal kyr og sau (2019-24) og utvikling i tilskuddssatser (2017-24) undersøkt. Utgangspunktet for gjennomgangen er kommunene Bjerkreim, Gjesdal og Strand (heretter; region BGS), men gjennomgangen synliggjør samtidig utviklingen for øvrige jordbruksforetak i sone 3 (heretter; region 3) og sone 5B (heretter; region 5B) . I region BGS dominerer grovfôrproduksjon, noe som også er tilfellet i region 5B. I region 3 er kornproduksjon dominerende, men slik produksjon er tilnærmet fraværende i region BGS og 5B. Dette har nødvendigvis økonomiske konsekvenser for foretakene i region BGS. For å synliggjøre hvor krevende jordbruksarealet er å drive, er det utarbeidet indikatorer på driftsvansker for region BGS, 3 og 5B i kapittel tre. Driftsvanskeindikatorene vurderer størrelse, helling, og form på jordstykkene. For fulldyrka og overlatedyrka jord ligger region BGS mellom region 5B og 3 når det gjelder størrelse og helling. Når driftsvansken vurderes etter jordstykkets form, kommer region BGS bedre ut enn øvrige regioner. Formen på innmarksbeitene viser størst driftsvanske i region BGS. Dette er relevant i og med at 56 % av innmarksbeitene i denne regionen er godkjent spredeareal for husdyrgjødsel.
Sammendrag
Lokaliteter for vurdering av historisk korrosjon: Tre lokaliteter anses som egnet for korrosjonsvurdering på grunn av kjent alder og eksponering: Mjøsbrua (åpnet 1985), stupetårnet i Hamar (åpnet 2015) og Mengshol fergeleie (bygget ca. 1950). Disse gir gode grunnlag for overvåking og sammenligning av korrosjonsutvikling, mens andre lokaliteter har usikkerheter knyttet til alder og vedlikehold. Mikrobiologiske funn av jernoksiderende og jernreduserende bakterier i Mjøsa: DNA-analyser av prøver fra stål og vann avdekket et bredt spekter av bakterier med jernmetabolisme. Blant jernoksiderende bakterier ble Gallionella capsiferriformans og Ferrigenium kumadai funnet, mens jernreduserende bakterier inkluderte Geotalea uraniireducens, Anaeromyxobacter dehalogenans, Geopsychrobacter electrodiphilus og flere Rhodoferax-arter. Prøver tatt i juli 2025 viste flere arter enn tidligere prøvetaking i februar, noe som kan skyldes sesongvariasjon eller metodiske forbedringer. Bakterier ble funnet både på metalloverflater og i vannmassene, noe som indikerer kolonisering av ulike mikrohabitater. Resultatene gir innsikt i bakteriesamfunnenes rolle i MIC og viktigheten av biofilm i korrosjonsprosesser.
Forfattere
Shun Hasegawa Inge Stupak Kristin Baldursdóttir Hannu Ilvesniemi Carl-Fredrik Johannesson O. Janne Kjønaas Andis Lazdins Aleksi Lehtonen Jenni Nordén Ivika Ostonen David Paré Helena Marta Stefánsdóttir Johan Stendahl Iveta Varnagiryté-Kabasinskiene Lars Vesterdal Lise DalsgaardSammendrag
Bakgrunn: Overvåking av karbon i skogjord gjennomføres i mange land, noe som har resultert i omfattende nasjonale datasett, også i tilfelle hvor landene har felles grenser og i stor utstrekning lignende eller tilsvarende skogs- og jordtyper. Mulighet: Internasjonalt samarbeid om data og feltmetoder kan legge til rette for integrasjon av datasett og sammenligning av overvåkingsdata til støtte for utvikling av internasjonal politikk i et multinasjonalt fremfor et nasjonalt perspektiv. Utfordring: Variasjoner i overvåkingsmetodikk mellom land må håndteres for å kunne gjennomføre en effektiv syntese av data om karbon i skogjord. Tilnærming: Hvert land har utviklet sitt eget overvåkingsprogram for å møte spesifikke og nasjonale miljømessige og institusjonelle behov, noe som har ført til omfattende datasett på nasjonalt nivå. Harmonisering kan bidra til å realisere det fulle potensialet i disse nasjonale datasettene gjennom utvikling av internasjonale referansedefinisjoner. En tilnærming med utgangspunkt i harmonisering tillater nasjonal tilpasning, samtidig med at data kan brukes i en internasjonal kontekst, i kontrast til standardisering og en «én størrelse passer alle»-tilnærming.
Forfattere
Thomas Holm CarlsenSammendrag
Rapporten beskriver anbefalinger om restaurering og skjøtsel av kystlynghei og naturbeitemarklokalitetene på Utøya i Dønna kommune. Beskrivelsen baserer seg på kartlegging av naturtyper og vegetasjon knyttet til naturtyper etter Miljødirektoratets instruks (NiN-kartlegging). Per i dag er Utøya brakklagt, men det er et mål for grunneier å få i gang skjøtsel i form av beiting, lyngsviing og evt. andre restaurerings og skjøtselstiltak av kulturlandskapet på Utøya. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av kystlynghei og naturbeitemark. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift/situasjon i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.
Sammendrag
Utarbeidelse av skjøtselsplanen for naturbeitemark på Vågøya, Bodø kommune er utført på oppdrag fra Statsforvalteren i Nordland. Skjøtselsplanen baserer seg på feltbefaring og intervjuer med grunneier og gårdbruker. Det er NiN-kartlagt og avgrenset 23 naturbeitemarklokaliteter i forbindelse med denne planen. I tillegg finnes det andre viktige naturtyper på Vågøya som kystlynghei, strandeng, rikmyr og sanddynemark. For å sikre de store verdiene i naturtyper og artsmangfold er det viktig at beite med et optimalt beitetrykk fortsetter i fremtida. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturbeitemark. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.
Sammendrag
Studien undersøker hvordan vegetasjonsdekke (NDVI) og overflaterefleksjon (albedo) varierer gjennom året i norske utmarksområder som er beitet og ubeitet. Utmarkene har stor betydning for beitebruk, biologisk mangfold og karbonlagring, men endringer i landbruk og redusert beitepress påvirker vegetasjonen og kan ha klimakonsekvenser. Analysen bygger på satellittdata fra 18 lokaliteter i perioden 2019–2023. Resultatene viser tydelige sesongmønstre: NDVI er lav om vinteren og høy om sommeren, mens albedo er høy i snødekte perioder og lav når vegetasjon dominerer. Det ble ikke funnet signifikante forskjeller mellom beitede og ubeitede områder samlet sett, selv om enkelte lokaliteter viste små variasjoner. Dette tyder på at sesong og fenologi har større betydning enn beite, og at metodiske begrensninger – særlig grov oppløsning i albedodata – kan maskere lokale effekter. Studien anbefaler bruk av høyoppløselige data og mer avanserte metoder for å bedre forstå klimaeffektene av endret beitebruk.
Forfattere
Shun Hasegawa Kjetil Schanke Aas Ulrika Jansson Asplund Lise Dalsgaard Heleen de Wit Andreas Hagenbo Carl-Fredrik Johannesson Jenni NordénSammendrag
Norwegian forests cover 12 million hectares and are vital for carbon uptake and biodiversity, yet CO2 absorption has declined since 2010 due to increased harvesting, mortality and reduced growth as more forests surpass harvest maturity. With 45% now economically mature and 20% older than 120 years, the future carbon uptake of these stands is uncertain, particularly if they develop towards old-growth. Old-growth forests form without stand-replacing disturbances and have diverse structures and deadwood. Norwegian mature forests mostly originate from clear-cutting, so insights from primary old-growth must be applied with caution. After maturity, forests continue to sequester carbon but more slowly, with increasing storage in deadwood and soil. Soil carbon trajectories remain uncertain: disturbance often causes short-term losses followed by decades of accumulation. Microbial communities, especially fungi, influence long-term soil carbon, but data are limited. Norway uses the Yasso soil carbon model, which predicts continued soil carbon increases with age though at slowing rates; however, it simplifies key processes, and more advanced models are in development. Biodiversity supports carbon cycling, resilience and soil health, yet knowledge gaps persist. Climate change is expected to increase disturbances, raising long-term risks for older stands. The report highlights the need for improved monitoring, research and modelling to better understand carbon dynamics and resilience as forests age.
Sammendrag
NIBIO takserte elgbeitene i Bamble og Drangedal kommuner i 2025. Som ventet var naturgrunnlaget for produksjon av elgbeite best i Bamble og fattigst i øvre deler av Drangedal. Bamble hadde betydelig høyere tetthet av trær i elgens beitehøyde enn snittet for våre øvrige takster i Sør-Norge. Drangedal lå noe under snittet. Trærne i både Bamble og Drangedal produserte en del mindre årsskudd per tre enn snittet av Sør-Norge, dels på grunn av et svært høyt beitepress. Beitepresset på alle treslag som elg ofte selekterer for (rogn, osp, selje og eik) (ROSE) var blant de høyeste vi har registrert. Beitepresset på ROSE bør ned. Vi fant stor forskjell mellom kommunene i estimert ernæringsmessig bæreevne vinterstid: maks 1.7 elg-ekvivalenter per km2 tellende jaktareal i Bamble og 0.8 i Drangedal. Dette er grove anslag og gjelder et normalt til godt vær-år. Det må gjøres fratrekk for hjort (og rådyr), og det er usikkert hvor mye det utgjør. Uventet lavt beitepress sommerstid i forhold til vinterstid tyder på at det er trekk av dyr over kommunegrensene, slik at beregnet tetthet av elg og hjort (basert på jaktstatistikken) er usikre. Dette er noen av flere grunner til å holde antall elg-ekvivalenter godt under maks bæreevne. Vi har beregnet dagens tetthet av elg til 0.8 per km2 i Bamble, og 0.5 i Drangedal (snitt 2020-2024). Bestandstettheten av elg alene er altså et stykke under ernæringsmessig maks bæreevne. Vi anbefaler å ikke la bestandene av annet hjortevilt øke uten å avveie konsekvensene for elg. Slaktevektene vitner om elg i veldig dårlig kondisjon, som trenger maks bra forhold for å ta seg opp igjen. Utfordringer for god kondisjon vil bare øke framover, med økt nedbygging og et stadig varmere klima (mer varmestress, mer parasitter, mer konkurranse med hjort, m.m.).
Sammendrag
Denne rapporten undersøker hvordan hydroponisk dyrking av salat ved bruk av industriell restvarme kan bidra til økt norsk frilandsproduksjon av grønnsaker. Målet er å utnytte for tiden ubrukte ressurser, styrke norsk selvforsyning gjennom innovative dyrkingsmetoder og redusere avhengigheten av grønnsaksimport. Som et første steg ble det utviklet en datamodell for å kunne predikere potensiell avling og energiforbruk i ved bruk av systemet med ulike vanntemperaturer og isolasjonsmaterialer i ulike landsdeler. For å kunne validere modellen ble det bygget et testanlegg ved NIBIO Særheim, hvor restvarme ble simulert med varmepumper. Anlegget ble testet med ulike vanntemperaturer og metoden for klimaregulering med seks crispy salatsorter og to salanova-typer om våren 2022 og 2023. Klimadata, vannkvalitet, vekst, produksjon og energiforbruk ble nøye logget. Bruk av restvarme ga høyere veksthastighet, større avling og kortere produksjonstid, særlig tidlig i sesongen og for vekstvillige sorter som ‘Lalique’ og ‘Crispenza’. God isolasjon reduserte energiforbruket. Data som ble samlet inn bekreftet verdien av modellen. Men det oppstod også avvik. Utfordringer inkluderte plutselige temperaturendringer og store daglige differanser mellom minimum og maksimumstemperatur og luftfuktighet, kontroll på oksygeninnhold i vannet og sykdom, som førte til tap av avling. Utvidet klimakontroll og å opprettholde oksygeninnhold i vannet nødvendige for å redusere avlingstap krevde ekstra innsats og energi. Bruk av restvarme kan gi betydelige energibesparelser og bidra til mer bærekraftig matproduksjon, særlig i nordlige strøk. Økt antall plantinger per år og høyere avling gir muligheter for å utvide produksjonssesongen samt økt inntekt, men det er tvilsomt om dette alene kan forsvare investerings- og driftskostnadene for hydroponiske anlegg for salat. Derfor virker det som at risiko for avlingstap i sensitive salatsorter er for stor. Videre teknisk utvikling, bedre klimakontroll og vurdering av andre, mer klimatolerante, vekster anbefales før bred implementering.
Sammendrag
I denne rapporten presenteres resultater fra biologisk veiledningsprøving av ugrasmidler mot ugras i potet på friland, i gulrot under plast og på friland og i pastinakk. I tillegg er VIPS-Ugras i vårkorn testet.