Til dokument

Sammendrag

I etterkant av den store veksten i våndbestanden i deler av ytre Helgeland i 2014-2015 har en i dette prosjektet sett på forhold som har påvirket omfanget av skader på innmark og en har vurdert ulike metoder for å restaurere eng etter slike skader. Resultatene viser en sammenheng mellom skadeomfang av vånd og opphør og/eller svak arealbruk på innmark, stor forekomst av åpne kanaler, fravær av beiting og manglende jordarbeiding. I beite finner en bare en fjerdedel av skadeomfanget sammenlignet med areal der drift er opphørt. Tilsvarende har en i ny eng fått bare halvparten så stort skadeomfang som i gammel eng. Resultatene har trolig først og fremst med konkurranse mellom planteetere, predasjon og mengden av rotugras å gjøre. Beitedyra er en direkte konkurrent til vånd på grønn biomasse om sommeren, og trakk av storfe kan dessuten ødelegge inngangen til hiene for vånd og føre til større jordpakking. Samtidig vil kontinuerlig beiting av storfe og spesielt sau holde vegetasjonsdekket lavt. Dette gjør at det blir vanskeligere for vånden å holde seg skjult og risikoen for predasjon vil dermed øke betydelig. Beiting både i utmark og også på innmark etter 2. slått er derfor viktig for å holde bestanden av vånd nede. Innholdet av hundekjeks og høymole øker med engalder, og dette er arter med røtter som er preferert for vånd. Før utbruddet var det svært mye hundekjeks i innmark i studieområdet på Austbø, Blomsøy og Hestøy, men denne arten er nå nesten forsvunnet i etterkant av utbruddet (Annie Henriksen, pers.medd).

Sammendrag

Slåttemark har status som trua naturtype jfr. naturmangfoldloven. Restaurering og skjøtsel av resterende artsrike slåttemarker er tids- og ressurskrevende siden de er ofte små, bratte eller grunnlendte. Samtidig har det blitt anbefalt å etterligne mest mulig det tradisjonelle bruksregimet som inkluderer ljåslått (eller tohjulstraktor), bakketørking/hesjing og fjerning av graset for å sikre det biologiske mangfoldet. Tilskuddsordningen for trua naturtyper skal stimulere til å restaurere og holde verdifulle slåttemarkene i hevd ved å gi tilskudd til den arbeidskrevende slåtten. For å få flest mulige lokaliteter bevart for framtiden er det viktig at arbeidsmengden og krav om utstyr og håndtering av graset under restaurering og skjøtsel er overkommelig uten at det går på bekostning av artsmangfoldet. Hovedmålsettingen med prosjektet var å undersøke hva slags effekt økt mekanisering av slått har på artsmangfoldet i verdifull slåttemark ved å erstatte bruk av ljå og tohjulstraktor med ryddesag eller beitepusser......

Sammendrag

I rapporten er tilstanden med hensyn til forekomst av fremmede skadelige karplanter (FSK) i naturtypene sanddynemark, åpen grunnlendt kalkmark, kulturmarkseng, kystlynghei og høstingsskog gått gjennom. Resultatene viser omfattende problemer i alle naturtypene, men først og fremst i tettbygd strøk og i Sør Norge. Mot nord avtar problemene, men det er trolig store mørketall i datasettet på grunn av mangelfull kartlegging og innrapportering av funn. Rapporten foreslår på grunnlag av gjennomgangen en rekke tiltak både i naturtypene og for jordbrukslandskapet på et generelt grunnlag. Rapporten går i mindre grad inn på tiltak innenfor bebyggelse og i tettbygd strøk.

Sammendrag

Naturtypen artsrik slåttemark er sterkt trua ifølge Norsk rødliste for naturtyper, og ble i 2011 utvalgt naturtype (UN) med en viss beskyttelse gjennom lov om Naturmangfold. På oppdrag for Fylkesmannen i Nordland, Miljøvernavdeling fikk NIBIO på Tjøtta i 2018 i oppdrag å utforme skjøtselsplanen for slåttemarka på Håjen i Ørtfjellet i Rana kommune. Slåttemarkslokaliteten består av fire delområder og ble vurdert å ha regional verdi, verdi B. Skjøtselsplanprosessen har bestått i avgrensning av verdifull slåttemarksareal og registrering av artsmangfold og tilstand. Det ble hentet inn informasjon om tidligere og nåværende bruk. Skjøtselsplanen er utarbeidet i tett samarbeid med grunneier/bruker for å avklare kapasitet til å gjenomføre restaurering og skjøtsel, og flaskehalser i forbindelse med driften.

Til dokument

Sammendrag

Det er i alt registrert 678 lokaliteter med verdifulle kulturlandskap i Norge i naturbase, der verdien er definert av i alt 13 ulike kriterier. Biologisk mangfold et av de viktigste kriteriene sammen med innholdet av kulturminner. I prosjektet er det utviklet ny metodikk for fastsetting av verdi for biologisk mangfold gjennom en mer etterprøvbar metode, som i stor grad følger de samme prinsippene som er utviklet for å fastsette verdi av Naturtyper av Nasjonal forvaltingsinteresse (NNF). Metodikken er prøvd ut i de to verdifulle ulturlandskapslokalitetene Skuløy/ Haramsøy, ytre og Dyrkorn, begge i Møre og Romsdal. Lokaliteten i Skuløy/ Haramsøy ble klassifisert til «Svært verdifullt» for biologisk mangfold, mens den i Dyrkorn ble klassifisert til «Mindre verdifullt»

Til dokument

Sammendrag

Gammalnorsk sau er eit vanleg husdyrslag i kystlyngheia. Mange har gammalnorsk sau i utegangardrift der tilhøva ligg til rette for dette, særleg langs kysten på Vestlandet og nordover. Kunnskap om kva sauen beiter gjennom året, og om kvaliteten på dei enkelte beita er viktig når ein skal tilpasse dyretalet til beitegrunnlaget.

Til dokument

Sammendrag

Lyngsviing er ei viktig skjøtselsform for å legge til rette for gode beiteforhold i kystlyngheia. Kunnskap om kva slags artar som veks fram etter sviing og kor fort desse artane kjem tilbake, er viktig for å få god bruk av beita og eit godt husdyrhald over tid. Undersøkingar frå norske kystlyngheier syner at vegetasjonen kjem raskare tilbake etter lyngsviing i sør enn i nord. Det bør derfor sviast hyppigare i sør enn i nord.

Til dokument

Sammendrag

Kystlynghei er eit kulturlandskap som i dag er på raudlista over norske naturtypar. Ein av dei største trugslane er opphøyr av tradisjonell beitebruk og lyngsviing, og ein har i dag fleire lyngheier i dårleg hevd. Interessa for kystlynghei er aukande, men er det mogeleg å gjere gamle kystlyngheier om til gode beiteområder igjen?

Sammendrag

Changes in land-use and climate represent major threats to Atlantic heathlands, and extreme climatic events, such as droughts, are likely to increase in frequency and intensity in the future. This is of particular relevance for nature management, and conservation, as extreme events are expected to have system-wide impacts on species and ecosystems. During the winter of 2014 an intense drought combined with low temperatures resulted in a massive dieback of Calluna vulgaris in the Norwegian heathlands, and two severe heathland wildfires occurred. With this as a background, a new Norwegian research project: Land use management to ensure ecosystem service delivery under new societal and environmental pressures in heathlands (LandPress) were initiated. LandPress combines observational data on ecosystem responses and resilience after the 2014 event with targeted experiments, one of them the International Drought Experiment, integrating our project into an international context. Drought impacts in mature Calluna-stands is investigated along a 650-km latitudinal gradient in Norway. Our first results indicate more drought damage in northern heathlands than in southern. Healthy Calluna was only observed in scattered patches with more suitable micro-climate, and, interestingly, in some areas regenerating after recent prescribed management burning. Moreover, drying experiments to learn how quickly Calluna plants dry up at 20°C and 50% relative humidity from rain-wet conditions showed that old Calluna stands represents a severe fire risk within two days. Young and more vigorous plants in the building phase (6–15 years old), as well as freeze drought damaged (typically some dead small branches), old but still live plants, showed different drying characteristics and dried more slowly. LandPress interlaces five work packages, exploring the impact of land-use change in combination with extreme climatic events in terms of vegetation change, ecosystem resilience, ecosystem services provisioning, sustainability, and evidence-based management and fire risk prevention.

Sammendrag

Øygruppen Tarva har siden 2010 hatt status som Utvalgt kulturlandskap, hovedsakelig begrunnet i de store arealressursene med kystlynghei i god hevd. Kystlynghei er en trua naturtype beskyttet av naturmangfoldloven som såkalt Utvalgt naturtype. Naturtypen er avhengig av beiting for å opprettholdes, og grunneier på Tarva har nå søkt konsesjon for hold av 50 tamrein. Samtidig ønsker han å fase ut storfeholdet. Rein er et ukjent beitedyr for forvalting av kystlynghei og i rapporten er det foretatt en gjennomgang av tilgjengelig vitenskapelig litteratur for å belyse rein som beitedyr på bestilling av grunneier. Reinsdyras beitepreferanser er sammenlignet med hvordan gammelnorsk sau (GNS) beiter i kystlynghei. På et generelt grunnlag er det ikke funnet store forskjeller i valg av plantemateriale mellom GNS og rein, begge beitedyra beiter gjerne både på vedvekster, urter og gras. Lav utgjør en betydelig større del av dietten hos rein. Fordi det ikke er funnet vitenskapelige studier som tar opp denne problemstillingen eller studier som undersøker reinens beitepreferanser i kystlynghei spesifikt, er det ikke mulig å trekke noen konklusjon i spørsmålet. Det foreligger heller ingen studier fra områder der røsslyng er utbredt, og det er påfallende at denne planten er fraværende i mange av de viktigste reinbeitedistrikta. Kystlynghei er sårbar for intensiv beting etter lyngsviing. Det blir derfor tilrådd oppfølging av revegetering i kystlynghei etter lyngbrenning, dersom konsesjon for hold av rein blir innvilget. Trakkskader er ikke ventet å bli forverret av å erstatte storfe med rein. Eventuelle dyreetiske betenkeligheter er ikke vurdert i rapporten, men det knytter seg enkelte bekymringer med å flytte rein til områder med et varmere sommerklima enn det de er tilpasset til. Rapporten er utarbeidet av forskere tilknyttet Norsk Viltskadesenter i NIBIO.

Sammendrag

Det er to viktige innfallsporter til Møysalen nasjonalpark og Møysalen landskapsvernområde. Begge disse er vurdert og sammenlignet i denne sårbarhetsanalysen. Den mest brukte går fra vest via Lonkanfjorden, inkludert båtskyss inn fjorden. Denne strekningen går delvis på gammel gruvevei. Til fots starter egentlig stien fra Felten og følger Lonkanfjorden inn i Norddalen. Den vurderte strekningen slutter der oppstigingen til Memuruskardet tar til, ettersom det foreligger planer for klopplegging og omlegging av sti opp skardet. Innfallsport fra sør via Forkledalen starter ved parkering langs E10 i Ingelsfjordeidet og går opp til toppen av Memuruskardet der den møter sti opp fra Norddalen. Begge innfallsportene er delt opp i to strekninger i sårbarhetsvurderingen.

Til dokument

Sammendrag

Kystlyngheiene er en flere tusen år gammel naturtype, som er svært karakteristisk og gjenkjennes som et åpent landskap dominert av røsslyng Naturtypen finnes i de ytterste kyststrøk, i et vintermildt og fuktig klima. I hele utbredelsesområdet er naturtypen i sterk tilbakegang. Tilbakegangen skyldes bl.a. oppdyrking, nedbygging, gjengroing og skogplanting. Naturtypen er vurdert som sterkt truet (EN)både i Europa og i Norge, og i og fikk i 2015 status som Utvalgt naturtype og beskyttet av Naturmangfoldloven. Kystlynghei er viktig leveområde for flere trua og sårbare arter, deriblant hubro (EN) (Bubo bubo) som er en av våre mest trua fuglearter. Hubro fikk egen handlingsplan i 2009. Fra å være en art med utbredelse over store deler av landet, har den nå sin viktigste utbredelse i kystområda fra Agderfylkene til og med Nordland. Dette er i stor grad sammenfallende med utbredelsen av kystlynghei. Dermed utgjør kystlynghei potensielt et viktig habitat for hubro, selv om arten også finnes i helt andre naturtyper.........

Sammendrag

Tilrådinga til generell del og mal for heilskaplege kulturlandskap er utarbeidd på oppdrag frå Miljødirektoratet. Rapporten skildrar ulike verdiar i kulturlandskapet, gjev generelle råd om restaurering og skjøtsel, samt skildrar prosessen fram mot ei slik skjøtselsplan. I arbeidet er det nytta dømer frå skjøtselsplanene for Mørkridsdalen landskapsvernområde i Luster og Mysubytta landskapsvernområde i Skjåk. Desse skjøtselsplanene vart utarbeidd parallelt med malen, og på oppdrag frå Breheimen Nasjonalparkstyre. Den generelle delen vil kunne inngå som ei innleiing ved utarbeiding av skjøtselsplaner for liknande heilskaplege kulturlandskap.

Sammendrag

Utkastet til skjøtselsplan for det heilskaplege kulturlandskapet i Mysubytta landskapsvernområde er utarbeidd på oppdrag frå Breheimen Nasjonalparkstyre. På oppdrag frå Miljødirektoratet vart det samtidig utarbeida eit utkast til Generell del og mal for korleis ein kan gjennomføre lokale prosessar som fører fram til denne typen skjøtselsplanar. Denne rapporten inneheld både Generell del som inneheld råd om restaurering og skjøtsel av kulturavhengige naturtypar og ein Spesiell del som omhandlar dei spesifikke naturtypane i Mysubytta. Rapporten er utarbeida som eit utkast til Breheimen Nasjonalparkstyre, som seinare skal gjere vedtak om endeleg skjøtselsplan for Mysubytta.

Sammendrag

Utkastet til skjøtselsplan for det heilskaplege kulturlandskapet i Mørkridsdalen landskapsvernområde er utarbeidd på oppdrag frå Breheimen Nasjonalparkstyre. På oppdrag frå Miljødirektoratet vart det samtidig utarbeida eit utkast til Generell del og mal for korleis ein kan gjennomføre lokale prosessar som fører fram til denne typen skjøtselsplanar. Denne rapporten inneheld både Generell del som inneheld råd om restaurering og skjøtsel av kulturavhengige naturtypar og ein Spesiell del som omhandlar dei spesifikke naturtypane i Mørkridsdalen. Rapporten er utarbeida som eit utkast til Breheimen Nasjonalparkstyre, som seinare skal gjere vedtak om endeleg skjøtselsplan for Mørkridsdalen.

Sammendrag

NIBIO har på oppdrag fra Miljødirektoratet testet en ny metodikk utviklet for kartlegging og verdisetting av naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse (NNF). 39 ruter a 500x500 meter ble kartlagt sommeren 2017 og 33 naturtyper ble registrert fordelt på 130 lokaliteter. Evaluering av metodikken er basert på resultater fra denne kartleggingen. Metodikken er evaluert generelt og for hvert hovedøkosystem (naturlige åpne områder i lavlandet, semi-naturlig mark, skog og våtmark) og naturtype.

Sammendrag

I prosjektet er det undersøkt korleis skadebeiting av hjort påverkar avlingsnivå i fulldyrka eng, og ein har sett på korleis intensiv beiting av hjort verkar inn på utgongen av dei viktigaste grasartane i engdyrking på Vestlandet. Av resultata går det fram at det berre er timotei som i vesentleg grad har gått ut, dei andre artane syner liten respons før ved 5. engår. Eit unnatak er engrapp, som har respondert positivt på beiting. Timotei er ein viktig grasart ved fornying av eng for å få høg avling og høgt fôropptak, men arten er lite tolerant for beiting. Gjennomsnittleg årleg utgang av timotei var i den beita delen av feltet 11,5 prosentpoeng, medan den i kontrollfeltet var på 7,5. I den beitepåverka delen av feltet har den årlege utgangen av timotei vore høgst dei tre første engåra, medan den i kontrollrutene har vore høgst i tredje og fjerde engår. Det er difor størst skilnad mellom beita og ubeita ruter i tredje engår. Avlingstapet vart i snitt berekna til 122 FEm/daa ved 1. slått i 2008. Dette tilsvara 20 % reduksjon i haustbar grasavling på grunn av hjortebeiting dette året, eit år med stor normalavling for distriktet. I same området blei det året før målt ei redusert grasavling ved 2. slått på 50 FEm/ daa, noko som utgjorde 13 % av haustbar avling. I prosjektet har ein òg utvikla ein takseringsmetodikk med eit tilhøyrande dataverktøy for å rekne ut avlingstap på eng etter beiting av hjort. Takseringsmetoden har vorte prøvd ut og er gjort tilgjengeleg på Bioforsk sine heimesider og Viltskadesenteret.

Sammendrag

Rapporten gir en beskrivelse av kystlynghei på Dolsøya og Vågøya, og anbefalt skjøtsel av kystlyngheia i området. Beskrivelsen baserer seg på kartlegging av naturtyper og vegetasjon knyttet til kystlyngheia som ble gjennomført i 2013. Skjøtselplanen anbefaler tiltak for restaurering og skjøtsel i form av helårsbeite med Gammelnorsk sau, tiltak for å oppnå passende beitetrykk samt lyngsviing. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra grunneiere og Fylkesmannen i Nordland.

Sammendrag

Rapporten gir en beskrivelse av kystlynghei på Gantøya og Glasøya, og anbefalt skjøtsel av kystlyngheia i området. Beskrivelsen baserer seg på kartlegging av naturtyper og vegetasjon knyttet til kystlyngheia som ble gjennomført i 2013. Skjøtselplanen anbefaler tiltak for restaurering og skjøtsel i form av helårsbeite med Gammelnorsk sau,samt lyngsviing. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra grunneiere og Fylkesmannen i Nordland

Sammendrag

Rapporten gir en beskrivelse av kystlynghei på Lyngøya, og anbefalt skjøtsel av kystlyngheia i området. Beskrivelsen baserer seg på kartlegging av naturtyper og vegetasjon knyttet til kystlyngheia som ble gjennomført i 2013. Skjøtselsplanen anbefaler tiltak for restaurering og skjøtsel i form av helårsbeite med Gammelnorsk sau, samt lyngsviing. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra beitebrukere og Fylkesmannen i Nordland.

Sammendrag

Rapporten gir en beskrivelse av kystlynghei på Store Buøya, og anbefalt skjøtsel av kystlyngheia. Beskrivelsen av vegetasjon og naturtypeutforminger baserer seg på naturtypekartlegging fra 2013. Skjøtselsplanen anbefaler tiltak for skjøtsel i form av helårsbeite med Gammelnorsk sau, rydding, og lyngsviing. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Fylkesmannen i Nordland og beitebrukere.

Til dokument

Sammendrag

Rapporten gir ei vurdering av tilstand og skjøtselsbehov i dei to naturreservata Gåsøy og Nærøyane i Flora kommune basert på feltbefaring i 2011. Kartlegginga av naturtypane er i hovudsak gjort etter det nye NiN-systemet. Kystlynghei, kulturmarkseng og open myrflate er dei mest vanlege naturtypane i dei to reservata. Avgrensingane mellom naturtypane kan vere vanskelege å kartfeste, då dei har glidande overgangar og vekslar på ein liten romleg skala. I tillegg er det ikkje fastsett heilt klare definisjonar på kva som er kva. Denne problematikken er omtala i innleiinga av rapporten. Naturtypane er avgrensa på kart med eigenskapstabell for dei forskjellege polygona i vedlegg. Rapporten har også ei artsliste basert på synfaring. Artslista er ikkje komplett. Det er vidare gjort ei vurdering av tilstanden for dei skjøtselsbetinga naturtypane, og forslag til skjøtsel er lagt fram. Begge reservata har hatt tidlegare busetting og jordbruksdrift som har tatt slutt. Vegetasjonen på både Gåsøy og Nordre Nærøy synte seg å vere i dårleg hevd, og ber preg av at det ikkje har vore beitedyr på øyane på ei god stund. Dette har mellom anna ført til at gjengroing med lauvkratt er i gang, særleg på Nordre Nærøy. Det er også framande artar som sitkagran og platanlønn på øyane. Skjøtselstiltaka på dei to øyane må avgjerast i forhold til dei framtidige målsetjingane for reservata. Dersom ein skal klare å ta vare på dei kulturbetinga naturtypane i dei to naturreservata, vil det vere viktig å komme i gang med kontinuerlege og langsiktige skjøtselstiltak så snart som råd. Dei to reservata skil seg frå kvarandre ved at innslaget av kystlynghei er høgast på Gåsøy, medan Nordre Nærøy har meir kulturmarkseng. Av skjøtselstiltaka som er førespegla i rapporten finn ein beiting, lyngsviing, mekanisk fjerning av problemartar og svartlista artar, samt oppfølging av tiltaka. Det vil vere avgjerande å få på plass langvarige beiteregime for å lukkast med fleire av tiltaka.

Sammendrag

I rapporten er ulike metoder for behandling av hogstavfall i forbindelse med uttak av sitkagran i verneområder utredet. Fjerning av hogstavfall kontra nedbryting eller brenning på stedet vil påvirke jordkjemiske forhold, vann- og luftkvalitet, revegetering og mikroklimatiske forhold. Disse effektene er komplekse, henger sammen med hverandre og er avhengig av jordtype, treslag, tidshorisont osv. Etter en gjennomgang av de mest relevante studiene på dette, konkluderes det med at fjerning av alt virke inkludert hogstavfall er best egnet som metode ved restaurering av tidligere vegetasjonstype. Det er også denne metoden som vil være best egnet for å hindre regenerering av ny skog, på grunn av at en får rask reetablering av vegetasjon i feltsjiktet. Feltsjiktet vil ta opp i seg og holde på en stor del av næringsoverskuddet og undertrykke de spirende ungplantene av sitkagran. Samtidig blir hogstflata lettere tilgjengelig for eventuell mekanisk fjerning av ungplanter av sitka som eventuelt overlever. Dersom det ikke er praktisk eller økonomisk mulig å fjerne hogstavfallet, er brenning med hogstavfallet bredt utover den mest skånsomme metoden. Metoden kan skade frøbanken og påvirke utfallet av restaureringen dersom laget med hogstavfall er for tykt. Brenning må skje på våt eller frossen mark, og kan i praksis vise seg vanskelig å gjennomføre. Det er viktig at hogst i verneområder skjer på frossen eller snødekt mark for å redusere markskader med påfølgende erosjon dersom det blir brukt tungt maskinelt utstyr som lager spor i vegetasjonsdekket. Det finnes maskiner for maskinell pakking av hogstavfall i baller. Litteraturstudiet viser ellers at det er få studier på sitkagran som invasjonsart, men at den besitter de egenskapene som kjennetegner en middels god invasjonsart. Det er også få studier på hvilke habitat den naturaliseres i, men det er vist spredning til både kystlynghei og myr. Artens evne til å etablere frøbank er ikke formelt utredet i studier, men i forsøk med restaurering av kystlynghei fra tidligere plantefelt av sitkagran, har frøene ikke overlevd lengre enn første vinter. Dette er i samsvar med studier på andre bartrearter.

Sammendrag

During the last decade the cattle population has declined by 17 percent in the Agder and Western Norway counties. The use of pasture has decreased and intensive beef production in the area is depending upon consentrate feeding. The study evaluates replacing 10 percent of the indoor fed bulls with castrates grazing two seasons, in order to increase output of biomass and reducing encroachment.

Sammendrag

I forbindelse med at øygruppen Tarva ble oppnevnt til Utvalgt kulturlandskap er det utarbeidet en plan for skjøtsel av kystlynghei på øygruppen. Landbruk og miljøavdelinga hos Fylkesmannen i Sørtrøndelag har vært oppdragsgiver.

Sammendrag

We have mapped the quality of pasture resources for sheep grazing outdoor all year on ten localities along the west coast of Norway, using a classification scheme developed for this purpose. The classes reflect fodder value throughout the year. We performed an accuracy assessment, and identified possible sources of error. The accuracy is relatively low, and like others, we found that separating heath classes is a challenge. However, most errors can be explained by special mislocation and temporal change. Our further work with exploring grazing habits and landscape use of Old Norse sheep will include a GPS study of sheep movements overlaid with our pasture maps. We will update the map on that locality through field visits to enhance its accuracy.

Til dokument

Sammendrag

Hovudmålsetjinga med prosjektet ”Kostar hjorten meir enn han smakar?” er å utvikle metodar for å berekne inntekter og utgifter som hjorten representerer for den enkelte grunneigar, og samla innafor eit avgrensa område (storvald). Som referansevald for berekningar av nytte- og kostnadsverdi har ein nytta Eikås storvald i Jølster kommune. I valdet vart skadeomfanget etter beiting av hjort berekna på all innmark og all granskog i hogstklasse III og IV, samt furu i hkl II. Verdien på ein foreining grovfôr vart relatert til prisen på kraftfôr med eit fråtrekk for sparte haustekostnadar, og fastsett til 2,28 kr. Når ein la denne prisen til grunn vart avlingstapet berekna til 109 kr pr daa i snitt for all innmark i valdet. I desse berekningane har ein teke omsyn til kostnadar knytt til auka behov for engfornying og ein har teke omsyn til at beiting i attleggsåret gir eit avlingstap som vert akkumulert i dei etterfølgjande engåra. Resultatet for skog synte at dei årlege kostnadane på gran i hkl III og IV i snitt var kr 26,60 pr daa og på furu kr 2,80 pr daa, når ein legg til grunn veksetida fram til kulminasjon og hogst. Desse resultata er først og framt gyldige for Eikåsvaldet med dei tilhøva ein finn der i høve til bestandstettleik av hjort, arealfordeling og korleis jord- og skogbruk vert praktisert ved dyrking av eng og skjøtsel av skog, mellom anna så er truleg resultatet frå furu noko lågt på grunn av underoptimalt tretal i dei takserte bestanda. Det samla skadeomfanget i valdet vart samanstilt med inntektene generert gjennom jakt og utleige av jaktløyve. Dette ga eit knapt overskot for valdet på 33 839 kr pr år.

Sammendrag

Mange av dei fråflytta hyllegardane langs Storfjorden i Møre og Romsdal har vorte innlemma i det nyoppretta Verdsarvområdet Vestnorsk Fjordlandskap. Skageflå er den største og mest kjende av desse gardane og hadde eit omfattande brukslandskap som strekte seg heilt frå fjorden og opp til høgfjellet. Det vart registrert 15 restar etter sikre bygningar i brukslandskapet utanom innmarka og det har høyrt tre sætrar til garden. Det vart ikkje registrert kulturmarker med høg biologisk verdi i utmarkslandskapet og det vart ikkje registrert spesielt sjeldsynte planteatrar.

Sammendrag

Mange av hyllegardane langs Storfjorden i Møre og Romsdal har vorte innlemma i det nyoppretta Verdsarvområdet Vestnorsk Fjordlandskap. Gardane vart fråflytta i begynninga av førre hundreår og er nå i ferd med å gro att. Skageflå er den største og mest kjende av desse gardane. Denne planen gir tilrådingar om tiltak som skal bidra til å halde det tidlegare innmarksarealet på hyllegarden Skageflå ope.

Sammendrag

For perioden 2001-2005 syner tal frå jordbruksstatistikken at heile 4,0 % av jordbruksarealet i Hordaland fylke har gått ut av drift, mens tilsvarande tal for Sogn og Fjordane er 2,8 %, Møre og Romsdal 2,1 % og for Agderfylka i overkant av 3 %. Statistikken synatr at det er kystkommunane og fleire av kommunane i bynære strok der tilgang på anna arbeid er god som er hardast råka. Utviklinga kjem som eit resultat av at når bruk vert lagt ned i desse områda står ikkje andre gardbrukarar lengre klar til å ta over drifta av arealet. I tillegg betyr dette at jordvernet er svekka, spesielt i by- og tettstadkommunar.Kystkommunane i Hordaland har såleis i perioden 2000-04 hatt ein nedgang på 10,4 %, der kommunar som Austevoll og Sund toppar statistikken med ein reduksjon på 34,8 og 36,3 %. Også i Sogn og Fjordane har kystkommunane hatt ein større samla nedgang (7,5 %), og kommunane Flora (-12,1), Hyllestad (-13,5), Bremanger (-14,5) og Vågsøy (-16,5) er her hardast råka. I Møre og Romsdal har utviklinga vore den same, der er jordbruksareal i drift langs kysten redusert med 4,9 %. Samtidig ser ein òg ein klår tendens til ei polarisering mellom tradisjonelt sterke jordbruksstrok og utkantstrok. Dette er spesielt tydeleg i Rogaland, som skil seg markert frå dei andre vestlandsfylka med ein netto auke i jordbruksareal (0,9%) og ein betydelig mindre reduksjon i husdyr. Jærkommunane Gjesdal og Time har t.d. hatt ein arealauke på høvesvis 5,7 og 5,4 %. Dette er kommunar med driftseiningar som tradisjonelt har vore større, desse har nytta omlegging av tilskottsystema med utflating av tilskottsatsar på tal dyr og areal til ytterlegare å styrke sitt produksjonsgrunnlag. Men, også i Rogaland finn vi kommunar der det har vore urovekkjande nedgang i jordbruksareal som til dømes i Sauda (-7,2 %) og Haugesund (-5,6 %).

Sammendrag

Å ta vare på og skjøtta kulturlandskapet vert i dag peika på som ei av målsetjingane i landbrukspolitikken. Situasjonen er at mykje av dei tungdrivne jordbruksareala ikkje lenger vert nytta til slått- og beiteland. Mindre beitebruk i utmark er eit anna trekk ved utviklinga. Resultata av desse endringane er at områda gradvis gror til med kratt og skog. Kulturminna som oftast står i samanheng med kulturlandskapet, misser dermed noko av det som bind desse saman til ein heilskap. Mange av områda med helleristingar i Noreg ligg i jordbruksområde eller nær inntil. Noko av skjøtselstrategien er å hindra overgang frå eit ope grasdekt område til eit busk- og tresett område med lyng og einer som botnvegetasjon. Lyngvegetasjon verkar til at jordsmonnet vert surare, og dermed meir aggressivt i vitringssamanheng. Kalking motverkar slik utvikling. Oppbygging av meir biomasse i form av treaktig vegetasjon aukar fåren for skade som ein lauseld kan valda. Skjøtting av området med slått der det ligg til rette for det, eller beiting med småfé, står fram som tenleg i skjøtselsamanheng.

Sammendrag

I eit prosjektet "Kostar hjorten meir enn han smakar" ved Bioforsk Vest Fureneset har ein sidan 1999 sett på problema som har oppstått i møtet mellom ei veksande hjortestamme og utøving av tradisjonell næringsverksemd innan jord- og skogbruk. Prosjektet har ein brei innfallsvinkel, og tek opp fleire ulike aspekt knytt til den store hjortebestanden. Eit av desse går på engkvalitet og korleis eit høgt beitepress av hjort bidrar til at isådde yterike grasartar går ut tidlegare slik at enga eldes raskare. Frøblandingane ein finn i handelen i dag er samansatt av ulike grasarter og sorter som er tilpassa vekstvilkåra i ulike delar av landet. Sortsvalet er gjort for å sikre høg avling og gi eit smakeleg fôr med god balanse mellom energi- og proteininnhald for å auke opptaket av grovfôr og samtidig gi husdyra ein optimal diett. Vert den botaniske artssamansetjinga i enga endra vil desse parametrane også endrast og dermed kvaliteten på eng og avling. Resultata har synt at sterk beiting endrar den botaniske artssamansetjinga i enga, artar som timotei går ut mens engrapp og engsvingel aukar. Dermed vert også engkvaliteten påverka, ung 1. års eng og attlegg er spesielt utsett.

Sammendrag

Den store hjortestamma på Vestlandet er ein viktig utmarksressurs som representerer store verdiar for grunneigarar i form av kjøt, jaktutleige og rekreasjon. Samstudes utøvar hjorten skadepress på innmark og skog, noko som gjer at reknestykket vert betydeleg meir komplisert. Resultata så langt syner at hjorten preferer eng med høgt innhald av timotei. Dette er den kvalitativt beste og økonomisk mest verdifulle enga, og hjorten vil ved si beiting endre artsamansettinga i desse engstykka. Dette påfører gardbrukarane ein økonomisk kostnad i form av avlingstap og forringa forkvalitet. Samstundes syner resultata òg at det er svært stor variasjon i skadeomfanget mellom gardbrukarane.

Sammendrag

I eit prosjekt ved Bioforsk Vest Fureneset har verknaden av hjortebeiting på eng vorte undersøkt. Det har synt seg at sterk beiting endrar den botaniske artssamansetjinga i enga, og dermed vert også engkvaliteten påverka. Ung 1. års eng og attlegg er spesielt utsett.

Sammendrag

Ærfugl  er en karakteristisk og relatrivt vanlig art langs kysten av Skandinavia. Den har hatt en viktig økonomisk betydning for folk langs kysten gjennom flere hundrede år som en klide til mat og dun, en utnyttelse som i dag har opphørt. På grunn av en kontinuerlig nedgang i ærfuglpopulasjonen på øya Tautra i Trondheimsfjorden siden slutten av 1970 åra har flere ulike bevaringstiltak vært satt i verk, uten at en til nå har lykkest med å snu utviklingen.  Denne artikkelen presenterer forsøkene på å bevare en minkende ærfuglpopulasjon som en case-studie på utfordringene knyttet til bevaring av kulturlandskap, og illustrerer de komplekse forbindelsene mellom menneskelig bruk av biologiske ressurser og skaping av habitat i det førindustrielle jordbruket. På Tautra har jordbrukets utnytting av utmark og utmarksressursene tilført landskapet habitat som er viktige for ærfuglbestanden. Artikkelen synliggjør hvorledes forvaltingsregimet har å fokusert på enkelttiltak ensidig rettet mot enkeltarter og unnlatt å oppdage og inkorporere flere dimensjoner med betydning for forming og vedlikehold av habitat for arten. For å lykkes med å bevare biologiske verdier og forstå den økologiske dynamikken mellom habitat og populasjoner i kulturlandskap må de historiske aspektene knytta til resursutnyttingen involveres. Siden biodiversitet og økologisk dynamikk i et habitat er relatert til andre habitat, er det nødvendig å inkludere mosaikken mellom forskjellige habitat i den langsiktige forvaltingen av slike områder.

Sammendrag

Hjortebeiting fører til avlingstap for bonden og redusere kvaliteten på enga. Tapet kan bli særleg stort i attlegg og ung eng. Det er skilnad på kva grasartar hjorten likar best og kor hardt beitepresset er. Der hjorten har beita hardast har han teke nesten halvparten av avlinga.