NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Sammendrag
Rapporten beskriver resultatet fra jordkartleggingen som er utført i Vågsbotn og Klauvaneset. Resultatene er brukt til å fremskaffe Verdiklasser basert på jordsmonnkart og til å utføre volumberegninger av forskjellige sjikt på areal som blir berørt av utbyggingen i dette området.
Sammendrag
Denne rapporten presenterer resultat fra en spørreundersøkelse blant gardbrukere i Valdres, Nord-Østerdalen og Røros. Formålet har vært å undersøke framtidsplaner for utmarksbeiting og setring, hva som påvirker disse planene, og hva som kjennetegner gardbrukernes situasjon. De aller fleste ønsket å fortsette med utmarksbeiting. Viktige årsaker til å slutte med utmarksbeiting inkluderte låg lønnsomhet i gardsdrifta og uforutsigbare politiske rammevilkår. For bruk som har vært rammet av store rovviltskader, var rovvilt hovedårsaken til å slutte med utmarksbeiting. Undersøkelsen viste at flere planla å slutte med seterdrift, i hovedsak fordi de planla å avslutte mjølkeproduksjonen. Båsfjøs og lite jordbruksareal økte sjansene for å slutte med mjølk, og svak lønnsomhet ved fornying av driftsapparatet var den viktigste grunnen til å slutte. Å opprettholde små og mellomstore mjølkebruk er derfor viktig for framtidig seterdrift. De i gjennomsnitt største utfordringene for utmarksbeiting var gjengroing, løshunder og få beitebrukere. I enkelte kommuner ble freda rovvilt og hyttebygging pekt på som hovedproblemer. Dersom man ønsker å opprettholde eller øke utmarksbeiting, er det nødvendig med virkemidler som tar tak i stedsspesifikke utfordringer. Prosjektet peker særlig på behovet for målretta tiltak for utmarksbeiting og setring som styrker lønnsomheten og reduserer usikkerheten knyttet til politiske rammevilkår.
Sammendrag
Droner kan brukes som verktøy i norsk beitenæring for å forbedre dyrevelferd, effektivisere tilsyn og redusere tap i utmark. Gjennom en kombinasjon av litteraturstudier, teknologivurderinger og praktiske feltforsøk undersøkes dronens nytteverdi i oppgaver som kadaversøk, vegetasjons-kartlegging, sanking og tilsyn med beitedyr. Kombinasjonen av droner og e-bjeller/GPS gir best effekt, både for tilsyn og dokumentasjon. Rapporten anbefaler etablering av dronepilotlag med spesifikk kompetanse, standardiserte prosedyrer for personvern og databehandling, og videre forskning på KI-basert dyretelling.
Sammendrag
Rapporten beskriver en plan for restaurering av ca. 8,8 daa våtmark/myr ved Brekkestø i Lillesand kommune, med mål om å etablere en dam med åpent vannspeil for å øke biodiversiteten, spesielt for fugleliv og insekter. Området, som tidligere var forsøkt oppdyrket, men oppgitt på grunn av vannproblemer, ligger innesluttet av en gammel vei og har stort potensial som rik våtmarksbiotop. Grunnundersøkelser i 2025 viste homogene masser av gytjeleire – en organisk rik, finpartikulær jordart med høyt innhold av leire, organisk materiale (30–47 % glødetap), kalk og sulfider. Denne sjeldne jordtypen, dannet i tidligere tidevannspåvirket bukt, er myk, vannmettet og potensielt ustabil. Gytjeleire krymper ved tørking og kan gi mulig forsuring ved oksidasjon av sulfider. Analyser bekreftet høyt nærings- og natriuminnhold, samt god bufferevne som holder pH moderat sur. Prøvegraving viste likevel god stabilitet ned til ca. 2–2,5 m dybde, uten kollaps over tid. Artskartlegging avslørte et allerede rikt biologisk mangfold, med mange arter fugl og insekter, flere rødlistede. Dagens vegetasjon domineres av strandrør og trivielle arter, men området klassifiseres som grøftet torvmark uten verdifull NiN-naturtype. Noen fremmedarter forekommer. Forslaget er en sirkulær dam gravd fra kanten med langarmet gravemaskin, med bevart fastmark som øyer i midten for hekking og skjul. Dammen får et vannareal på 3,5 daa over en total flate inkludert øyene på 5,2 daa. Utgravde masser (ca. 3470 m³) legges i ranker/voller rundt dammen, dekket med toppjord for revegetering. Tiltaket vil skape varierte habitater, øke artsmangfoldet og gi bedre forhold for vannfugl, samtidig som geotekniske risikoer minimeres ved begrenset maskinbruk på ustabile masser. Samlet sett er prosjektet gjennomførbart og vil gi betydelige naturverdier i et kalkrikt, næringsrikt miljø typisk for Sørlandet.
Sammendrag
Hovedspørsmålet har vært hvorfor referansebruk som representerer Trøndelag ligger lavere i årsverksinntekt enn tilsvarende referansebruk på Østlandet og i Rogaland. Hovedfunnet er at bruttoinntekten er ganske lik for sammenlignbart produksjonsomfang mellom områdene, men melkeprodusenter i sone 4 og 5A som er de vanlige AK-sonene i Trøndelag bruker mer arbeidstid og setter inn mer kapital i form av bygningsverdier og maskiner for å få til den samme produksjonen. Mer arbeid gir flere årsverk og dårligere resultat per årsverk når inntekten er omtrent den samme. Mer kapitalinnsats gir høyere avskrivninger og høyere rentekostnader. En del hypoteser om hvorfor det settes inn mer arbeid og kapital i disse sonene er undersøkt. Det er funnet at antall skifter er flere og gjennomsnittsarealet av skiftene er mindre i AK-sone 4 og 5A sammenlignet med AK-sonene 1, 2 og 3.
Sammendrag
EUs kommende forbud mot gummigranulat i kunstgressbaner gjør det ikke bare nødvendig å utvikle alternative fyllmaterialer og kunstgressløsninger, men aktualiserer også bruken av Norges rundt 1500 naturgressbaner for fotball. De viktigste begrensninger for økt bruk av naturgress i Norges er for lite lys og for lav temperatur i 4-8 månder av året avhengig av landsdel. På mange baner vil dessuten mangelen på lys forsterkes av skygge fra tribuneanlegg. Den relative betydningen av lys som veskthemmende faktor forventres å øke i framtida, siden denne, i motsetning til temperatur, ikke påvirkes av klimaendringene. Gressets fotosyntese utnytter lysets bølgelengder i området 400-700 nm, og engrapp, flerårig raigras og andre gressarter på norske fotballbaner krever en daglig lysmengde (DLI, daily light integral) i dette området på minimum 8-12 mol m-2d-1 for å gi akseptabel vekst og slitestyrke. LED-belysning (Light Emitting Diodes) med riktig forhold mellom rødt og blått lys gir bedre vekst, større slitestyrke og inntil 40% lavere energiforbruk enn tradisjonelle lyskilder som HPS (High Pressure Sodium)-lamper. En annen fordel med LED er at det er mulig å tilpasse ikke bare DLI, men også lyskvaliteten (spektralsammensetningen) som påvirker gresskvaliteten. På denne måten kan gresskvaliteten tilpasses sesong, værforhold, gressart og brukintensitet. Kombinert med sensorstyrt undervarme basert på jordvarme eller andre miljøvennlige energikilder legger dermed LED til rette for økt bruk av naturgress. Rapporten gir konkrete eksempler på fleksible styringssystemer for mer optimal ressursbruk og bærekraftig drift av naturgressbaner. Vi forslår at NIBIO bør bygge i et pilotanlegg på Landvik eller Særheim for videre forsking på optimale kombinasjoner og smartere styringssystemer for lys og undervarme på naturgressbaner som alternativ til kunstgress.
Sammendrag
Bionedbrytbare plastposers oppførsel under biogassprosessen ble evaluert i MiReKo-prosjektet med fokus på mikroplastrester i sluttproduktet. Seks bionedbrytbare plastposer fra tre leverandører, alle sertifisert etter EU 13432:2000 ble testet med termisk hydrolyse (THP) og anaerob nedbrytning ved mesofile forhold. Posene inneholdt PBAT blandet med stivelse eller PLA. Vekttapet i løpet av THP ved 4 bar og 152°C i 20 minutter ble 1-35 % avhengig av leverandør, og vekttapet under anaerob nedbrytning i 18 dager ved 37°C ble 2-20 %, igjen avhengig av leverandør. I løpet av hele prosessen (THP + anaerob nedbrytning) ble det observert et vekttap på 4-5 % for L3 poser, 27 % for L1 poser, og 43-45 % for L2 poser, med lite forskjell mellom posetykkelse eller bruksområde. Begrensede kjemiske og morfologiske endringer under anaerob nedbrytning tyder på at bionedbrytbar plast kan være en kilde til mikroplast i miljøet dersom biorest spres uten videre behandling. På grunn av ulik nedbrytning og mulig plastrester i biorest, kan det være behov for etterbehandling som kompostering før spredning på landbruksjord.
Sammendrag
Prosjektet har utviklet et operativt overvåkingssystem for naturtypen kystlynghei, med mål om å sikre arealrepresentative data om tilstand og utbredelse på nasjonalt og regionalt nivå. Systemet bygger på uttestinger i felt i Trøndelag og Nordland, og metodikken kombinerer tolkninger av historiske flyfoto og feltarbeid for å identifisere og å samle inn data for naturtypen. Metodikken er lagt så nært metodikken i Arealrepresentativ naturovervåking (ANO) som mulig, for å sikre datakompatibilitet mellom systemene. Rapporten gir en forklaring av metodiske valg, utvalgsstrategier og erfaringer fra testing av variabler. Det er utarbeidet en feltprotokoll som sikrer datainnsamling på rute-, sirkel- og polygonnivå, og leveransen inkluderer utvelgelse av overvåkingsflater med tilhørende forkastningsregler og erstatningsflater.
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad David Kniha Per John Aslaksen Anti Jan Helmer Olsen Mahtte Ailu Utsi Gaup Ann Maret Eira Johan Ante Andersen Eira Ingrid Søvik Oda Rustad Paul Eric Aspholm Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Systematiske undersøkelser av forekomsten av brunbjørn i et definert geografisk område kan utføres med luktstoff og hårfeller. I løpet av juni til august 2025 ble det samlet inn hår fra brunbjørn i 45 hårfeller med luktstoff i et 1100 km2 stort område i Karasjok kommune, 16 feller (400km2) sør for elva Karasjohka («Karasjok sør») og 29 feller (700 km2) nord for Karasjohka («Karasjok nord»). Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der fellene ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet innenfor samme rute. Hårrøttene ble analysert med 8 genetiske markører for individbestemmelse, i tillegg til en kjønnsspesifikk markør. Totalt ble det samlet inn 248 hårprøver og 3 ekskrementprøver i studieområdet i Karasjok i 2025, som påviste 16 ulike brunbjørner (7 hanner og 9 hunner) med tidsmessig informasjon innenfor et 1100 km2 stort område da med en bjørnetettheten på 1,5 bjørn/100 km2. I Karasjok sør ble det samlet inn 101 hårprøver som påviste 11 ulike individer (4 hanner, 7 hunner), og 2 av disse var nye hunnbjørner som ikke tidligere var registrerte. Bjørnetettheten var 2,8 bjørn/100 km2, og ved å kombinere resultatene fra de siste 6 årene ser vi at forekomsten av bjørn er størst i rutene i sørlige deler av Karasjok lengst borte fra elva og færrest nær Karasjok sentrum med unntak av den nordøstligste ruta.
Forfattere
Svein Eilertsen Jan Åge Riseth Mildrid Elvik Svoen Risten-Marja Inga Magne Haukås Simen Olafsen Håvard Alexander Hagen Marit Østby NilsenSammendrag
Rapporten er et forslag til metodikk for vurderinger av temaet reindrift i konsekvensutredninger.