NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Sammendrag
I økologisk landbruk er det et mål at gårder med husdyr skal være mest mulig selvforsynt med fôr. Minimumskravet til egenprodusert fôr har over tid blitt høyere. Rapporten presenterer ni økologiske melkeproduksjonsbruk med produksjonsdata og gårdbrukernes tanker om og prioriteringer med hensyn til selvforsyning med fôr. Vi har beregnet ulike mål på gårdenes selvforsyningsgrad og diskuterer hvordan ulike strategier på gårdene virker inn på disse resultatene. De ni økologiske melkebrukene ble valgt ut for å representere ulike klimatiske forhold og tilnærminger til selvforsyning. Data ble samlet inn i 2018 gjennom intervjuer med gårdbrukerne. Resultatene viser at selvforsyning med fôr var et viktig mål for de økologiske melkeprodusentene, først og fremst styrt av egne verdier og mål for økologisk landbruk. Studien viser at ulike strategier kan brukes for å oppnå høy selvforsyningsgrad, avhengig av gårdens beliggenhet, arealgrunnlag, melkekvote og økonomiske situasjon. Bøndenes strategier for å øke eller beholde høy selvforsyningsgrad inneholdt ulike agronomiske tiltak: øke grovfôrkvaliteten gjennom forbedret gjødselhåndtering, drenering og oftere fornyelse av enga. Noen gårder kombinerte høy ytelse med egen produksjon av korn, proteinvekster og oljevekster, mens andre økte selvforsyningsgraden ved å redusere kraftfôrnivået. Alle gårdene i denne studien hadde en høy selvforsyningsgrad med fôr. I 2017 hadde alle over 70 % fôr fra gården eller regionen, medberegnet kraftfôr, som var kravet til regelverket som trådte i kraft i 2024. Selvforsyningsgraden til gårdene varierte mellom 61 % og 100 % på tørrstoffbasis når kun fôr produsert på gården ble inkludert, og mellom 78 % og 100 % når også norskprodusert fôr ble inkludert.
Sammendrag
Norsk institutt for bioøkonomi har i perioden 2013-2023 utført vegetasjonskartlegging i Vestvågøy kommune i Nordland. Kartlagt areal er totalt 415 km². Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK25). Det er laget vegetasjonskart og avleda temakart for sauebeite. Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og vegetasjonsfordeling i området. Det er gitt en omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt råd omkring skjøtsel av kulturlandskap og utnyttelse av beitet.
Forfattere
Pia Heltoft Thomsen Arne Gillund Andrii Volovyk Lars-Arne Høgetveit Mirjam Halvorsrud Kjetil MostueSammendrag
I 2023-2024 ble 20 løksorter testet i feltforsøk på fire lokaliteter i Norge for å vurdere avling, kvalitet og lagringsevne. Sortene inkluderte gule, røde, rosa og hvite kepaløk. Hysinger og Hygate utmerket seg med høye avlinger, god skallkvalitet og lite groing. Preset hadde også god lagringskvalitet, men var mer utsatt for skallsprekker. Rødløksorten Red Lady ga høy avling, men hadde mye groing og vekttap. Rosa sort (BGS244) hadde god lagringsstabilitet. Hvit løk (Albion) viste dårlig lagringsevne og høy råteandel. Det var mer innvendige groer i løken fra Vestfold sammenlignet med løk fra Innlandet og Trøndelag hvilken kan ha sammenheng med vekstsesongens lengde. Resultatene gir grunnlag for å velge sorter med best tilpasning til norske dyrkingsforhold og forbrukerkrav.
Sammendrag
Rapporten gir en gjennomgang av metodikken som brukes i utvalgte europeiske land for å beregne direkte lystgassutslipp fra dyrka mark ved tilførsel av mineralgjødsel og husdyrgjødsel og en vurdering av overføringsverdi til Norge. Videre gir rapporten en vurdering av om Norge bør gå fra standard faktorer til en eller flere nasjonale faktorer og hvilke feltforsøk dette i så fall hadde krevd. Rapporten inneholder også en vurdering av om det er flere faktorer som bør disaggregeres enn vått/tørt klima og mineralgjødsel/husdyrgjødsel og hva dette i så fall vil kreve av nasjonale utslippsfaktorer.
Sammendrag
Flersjiktede og bredere kantsoner langs vassdrag anses som et aktuelt tiltak for å oppnå bedre vannkvalitet, økt naturmangfold og sikring mot (bekkekant)erosjon. Derfor ønsker Lørenskog kommunen en oppdatering av kunnskap om kantsoner, særlig om status for kantvegetasjon langs vassdrag i kommunens jordbruksområder, men også bedre oversikt over særlig erosjonsutsatte områder og en oversikt over aktuelle tiltak. Oppdraget omfattet (1) en kartanalyse med identifisering av bratte bekkekanter, manglende flersjiktet vegetasjon og smale kantsoner, (2) en feltbefaring med vurdering av dagens tilstand og utfordringer i representative områder, og (3) et tiltaksforslag med anbefalinger for forbedring av kantvegetasjonen der denne er mangelfull. Kart alene gir ikke et presist bilde av kantsonens økologiske kvalitet. Feltbefaring er nødvendig for å vurdere faktorer som artssammensetning, fremmede arter og biologisk mangfold. Kartanalysen kan hjelpe å identifisere «hot spots» til befaring og indikere hvor tiltak bør prioriteres, f.eks. bratte områder med helning over 20 grader og jordbrukstype. Det noe uklare arealtypen «åpen fastmark» er det nest mest vanlige arealet og ligger ofte mellom vassdrag og jordbruksområder. Det er ofte observert ensjiktet vegetasjon i disse arealene og disse arealene kan forbedres med f.eks. flersjiktet vegetasjon som bl.a. vil øke biomangfoldet. Majoriteten av arealer med fulldyrka jord i Lørenskog kommune har vegetasjonsdekke mesteparten av året. Denne er allikevel ofte ensjiktet og det anbefales utvidelse av bredde og artssammensetning også her. I tillegg, det mangler initiativer for kantsonearealer mot innmarksbeite. Rapporten beskriver relevante tiltak basert på litteratur, lokal arealbruk og vegetasjonsegenskaper, kommunikasjonsarbeid og digitale verktøy for å styrke arbeidet med kantvegetasjon. Men det påpekes også at kantvegetasjon alene ikke kan rense forurenset vann, da mange dreneringsrør leder urenset vann til vassdragene. Kartlegging av hydrotekniske anlegg kan gi bedre oversikt over avrenningsproblematikken. Et helhetlig landskapsperspektiv, med tiltak på tvers av sektorer og jordbrukstyper, er nødvendig for å forbedre den økologiske og kjemiske tilstanden i vassdragene.
Forfattere
Siri Svendgård-Stokke Eva Solbjørg Flo Heggem Anne B. Nilsen Svein Olav Krøgli Sebastian Eiter Henrik Forsberg Mathiesen Jonathan Rizzi Torgeir Tajet Ole Einar Ellingbø TveitoSammendrag
Rapporten beskriver resultatene av arbeidet som er gjort i arbeidspakke 1 «Økt verdiskaping i norsk grøntnæring – Veivalg GS35 (GrøntStrategi mot 2035)», oppgavene 1.1 og 1.4. De naturlige betingelsene for grønnsaksdyrking er identifisert ved hjelp av stedfestet informasjon om jordsmonnets egenskaper, klimadata og terreng. Resultatene er framstilt i kartløsninga prosjektkilden Veivalg (https://kart19.nibio.no/kilden3). I tillegg er den geografiske utbredelsen av eksisterende grønnsaksdyrking undersøkt og sammenliknet med den geografiske fordelinga av de arealene som har høyt potensial for dyrking av grønnsaker. Det har også blitt utført bærekraftsanalyser på gårdsnivå.
Sammendrag
Det er økt interesse fra forvaltningen om kantsoner langs vassdrag, både grunnet implementering av vannforskriften og tilrettelegging av biomangfold. Ca. 3,5 % av Norges areal har jordbruks-produksjon og det er et mål om å øke denne andelen. Samtidig er det krav om bedret vannkvalitet og økt biologisk mangfold. Kantsoner med blomstereng kan bidra til å bedre vannkvaliteten samtidig som de stimulerer til økt biomangfold. Målet med denne undersøkelsen er økt kunnskap om hvordan kantsoner kan utformes for å redusere overflateavrenning av jord og næringsstoffer fra jordbruks-areal til vann, stimulere til økt biomangfold og samtidig beholde areal i kantsona som jordbruks-areal. Forsøk over en treårsperiode viser at kantsoner med gras og blomster i kornarealer reduserte tap av jord og TOC signifikant, sammenlignet med kornareal uten kantsoner. Det var også større avrenning av TP og TN fra felt uten kantsoner, men dette var ikke signifikant. Det var heller ikke signifikante forskjeller på avrenning av fosfat i felt med og uten kantsoner. Det var ingen signifikante forskjeller på renseeffekt i kantsoner med gras, kontra blomster. Det er behov for ytterligere undersøkelser for bl.a. å få bedre datagrunnlag for renseeffekt i kantsoner med gras kontra blomster: 1) over tid, 2) når kantsonene høstes og 3) undersøke renseeffekt i umetta sone.
Sammendrag
Dokumentet presenterer resultatene fra sortstesting av jordbær utført i 2024 ved NIBIOs forskningsanlegg i Tromsø og Apelsvoll. Hensikten med testen var å identifisere jordbærsorter som kombinerer høy avling med god smak og kvalitet, spesielt under de varierende vekstforholdene i Norge. Den største avlingen på engangsbærene sorter ble registrert hos sorten ‘Parlando’, etterfulgt av ‘Sonsation’ og ‘Falco’. Generelt hadde Tromsø høyere andel store bær sammenlignet med Apelsvoll, og det ble registrert lav utsortering av bær. Avlingen for remonterende sorter varierte fra 900 til 1150 g per plante. ‘Aurora Karima’ hadde høyest avling, mens ‘Florice’ og ‘Favori’ også hadde høye avlinger. Smaken av jordbær ble vurdert basert på sukker- og syreinnhold. ‘Jenkka’ og ‘Magnum’ hadde høyest sukkerinnhold, mens ‘Dahli’ og ‘Parlando’ hadde lavere innhold. Bær dyrket i Tromsø hadde generelt bedre smak enn de fra Apelsvoll.
Sammendrag
Stavanger kommune ønsker å gradvis å skifte ut flere av bartreslagene i Sørmarka med stedegne løvtrær. I denne prosessen må det tas hensyn til overvannshåndtering og rekreasjonsopplevelsene i dette populære friområdet. Vi gjennomførte en bestandskartlegging av skogen, vurderinger av andre kartfestede data og foreslår ulike tiltak og rekkefølger i gjennomføringen.
Sammendrag
Målet med dette forprosjektet var å undersøkje om frass (insekthud, larveavføring og restar av mat) frå svarte soldatflugelarver, fôra med fiskeslam og ølmesk, kan nyttast som plantenæring. Frasset som vart testa, kom frå larver som hadde fått tre ulike diettar: ølmesk åleine, ei blanding av ølmesk og fiskeslam (70/30) og kyllingfôr. Desse tre vart samanlikna med frass av larver som var fôra med ei blanding av frukt- og grønnsakavfall, ølmesk og avrens frå korn (levert av insektprodusenten Pronofa AS), det kommersielle organiske gjødselproduktet Marihøne Pluss (pelletert kyllinggjødsel og beinmjøl), og ein kontroll (ugjødsla torv). Frassprøvane vart analyserte for innhald av plantenæringsstoff og tungmetall. Gjødseleffekten vart undersøkt på tomatplanter, og vurdert ut frå plantevekt, høgd, rotvolum og tal blad og sideskot. Plantene vart òg analyserte for innhald av makro- og mikronæringsstoff, og tungmetall. Det er ikkje funne verdiar over grenseverdien for gjødselklasse 0 (som har dei strengaste krava til tungmetall og som kan brukast utan restriksjonar) i frass eller Marihøne Pluss for tungmetalla bly (Pb), kadmium (Cd), kvikksølv (Hg), nikkel (Ni) eller krom (Cr). Innhaldet av kopar (Cu) og sink (Zn) i frass basert på kyllingfôr ligg like over grenseverdien for klasse 0 gjødsel, men innanfor grenseverdien for klasse 1 gjødsel. Også frass basert på fiskeslam og ølmesk har verdiar av Zn over grenseverdien for klasse 0 gjødsel. Dette påverka likevel ikkje tungmetallinnhaldet i sjølve plantene. Ingen planter hadde innhald av tungmetall over den grenseverdien som er sett for grønsaker. Vi fann at planter som får tilført frass som gjødsel kan veksa like godt som planter som får anna organisk gjødsel, men vi fann også forskjellar mellom frass frå larver som har fått ulik diett. Planter som fekk frass frå Pronofa AS hadde samla betre vekst og utvikling enn planter som vart gjødsla med ølmask-frass, ølmask/fiskeslam-frass, og kyllingfor-frass. Det vart ikkje funne forskjellar mellom planter som vart gjødsla med ølmesk-frass og ølmesk/ fiskeslam-frass. Frass frå Pronofa AS hadde ein effekt på plantevekt og rotutvikling som var samanliknbar med det kommersielle produktet Marihøne Pluss.