NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Forfattere
Trond MæhlumSammendrag
Rapporten oppsummer resultater fra miljøovervåking av Spillhaug avfallsdeponi for driftsåret 2025. Data vurderes mot rensekrav og tidligere undersøkelser. Deponiet er etablert i et tidligere sandtak uten etablert bunntetting. Vannet strømmer 2-300 m gjennom sand, avgrenset av fjell, før sigevannsforurenset grunnvann pumpes til et behandlingsanlegg. Renseparken omfatter to brønner med pumpe, luftebasseng og tre tilplantede våtmarksbasseng. Sigevannsmengde til behandling er i 2025 målt til 30 379 m3, som er på nivå med tidligere år i forhold til årsnedbøren (768 mm). Beregnet ut fra endring i vannkvalitet fra deponiet og til resipienten Sandbekken, har rensegraden vært: 97% for jern, 25% for KOF, 56% for nitrogen (tot-N) og 84% for ammonium-nitrogen. Nivået av miljøgifter i utløpet av renseanlegget er lavt, og konsentrasjoner av tungmetaller i utløpsvannet er under nivåer som anses å være skadelige. Sandbekken mottar renset vann og diffus innlekking via grunnvann og overvann. Sandbekken påvirkes av sigevann, med økte konsentrasjoner av konduktivitet og nitrogen, men har liten endring for de andre analyserte parameterne. Årlig utslipp av PFAS-forbindelser er ca. 3,5 gram. Overvåkningen gir grunnlag for å fastslå at renseanlegget virker tilfredsstillende. Det er derfor ikke foreslått spesielle tiltak for å bedre rensingen i 2026. NIBIO foreslår at luftet lagune og sedimenteringstanker tømmes for slam. NIBIO foreslår at driftsoppfølging og overvåkning i 2026 ligger på samme nivå som 2025.
Sammendrag
På oppdrag fra Bane NOR har NIBIO overvåket vannkvalitet i resipienter som kan motta avrenning fra anleggsarbeider i forbindelse med utbygging av Follobanen. NIBIO har driftet opptil 10 målestasjoner utstyrt med multiparametersensorer for automatisk overvåking av vannkvalitet. I tillegg har det blitt tatt ut vannprøver ved opptil 15 stasjoner og utført biologiske undersøkelser ved opptil syv stasjoner. Overvåkingen har pågått i vannforekomster nedstrøms riggområdet på Åsland og Alna i Oslo, i bekker sør for stasjonsområdet på Ski, langs anleggsområdet mellom Ski og Langhus, samt ved Sagdalsbekken i Langhus. Årsrapporten omfatter alle resultater samlet inn på disse stasjonene i 2025 og årets resultater har blitt sammenlignet med tidligere års resultater. Den økologiske påvirkningen fra avrenning på Åsland er uforandret fra 2024, hvor det fortsatt er fokus på uran- og sulfatkonsentrasjoner. Ingen akutte toksikologiske effekter på bunndyr er dokumentert, men langtidseffektene av kronisk eksponering av uran og sulfat usikre. Kumumulative effekter fra urban og industriell påvirkning kan forsterke negative effekter på bunndyr- og planktonsamfunnet i Gjersrudtjern, hvor det er dokumentert svært dårlig tilstand i 2025. Prøvetakingsstasjoner i Ski-Langhus har vist trender over flere år hvor den økologiske tilstanden er tilbake til det som antas å være tidligere tilstand før utslipp.
Sammendrag
NIBIO har på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet (LMD) gjennomført en utredning som undersøker lønnsomheten i ulike økologiske jordbruksproduksjoner. Fokuset har vært på primærproduksjon og det er gjennomført en analyse av lønnsomhet i ulike økologiske produksjoner basert driftsgranskinger i jord- og skogbruk. Vi har undersøkt suksessfaktorer for god lønnsomhet, blant annet gjennom intervjuer med produsenter og andre relevante aktører. De produsentene som oppnår best lønnsomhet kjennetegnes av høy agronomisk kompetanse, god tilgang på husdyrgjødsel og vekstskifteareal, diversifiserte produksjoner, og solide rutiner for arbeidsflyt. Mange har også funnet løsninger i direkte omsetning, merkevarebygging og samarbeid—særlig i områder som allerede fungerer som produksjonsklynger.
Sammendrag
Beitebruk er viktig for ressursutnyttelse, selvforsyning, dyrevelferd og kulturlandskap, og det er et politisk mål å øke beiting. Klimaeffektene av beiting har imidlertid vært lite vektlagt. Rapporten sammenstiller kunnskap om hvordan beitedyr påvirker klima gjennom både klimagassutslipp og endringer i vegetasjon og areal. Effektene varierer betydelig mellom arealtyper, beitetrykk, dyreslag og lokale forhold, noe som gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner. I klimagassregnskapet er beiting særlig relevant for arealbruksendringer, som avskoging til beite og utslipp fra tidligere drenert myr. Effekter på enterisk metan og utslipp fra husdyrgjødsel er relativt små, selv om enkelte norske studier antyder noe lavere metanutslipp ved godt beite på fulldyrka jord. Biogeofysiske effekter som albedo er lite kartlagt, men kan ha nedkjølende effekt i noen områder. Rapporten peker på to hovedutfordringer: behov for sterkere insentiver til å bruke eksisterende innmarksbeiter fremfor nyrydding, og potensial for mer beiting av melkekyr på fulldyrka jord. Det trengs mer forskning for å bedre beregne effekter av beiting i klimagassregnskapet, særlig knyttet til enterisk metan, jordkarbon og beitetrykk i utmark.
Sammendrag
Rapporten dokumenterer tømming av-, renseeffekt i- og sannsynlige tilførselskilder til Skuterud fangdam, som ble etablert for å redusere avrenning av jord og fosfor fra jordbruksarealer til Østensjøvannet, Akershus fylke. Fangdammen består av en sedimentasjonsdam og to våtmarksfiltre, og utgjør 0,051 % av nedbørfeltets areal og 0,09 % av jordbruksarealet i nedbørfeltet. I perioden 2003-2020 ble det samlet opp og fjernet ca. 1140 tonn sedimenter og ca. 1100 kg total fosfor fra fangdammen. Store partikler sedimenterte i sedimentasjonsdammen, mens de minste partiklene sedimenterte i våtmarksfiltrene. Korrelasjonen mellom innhold av leire og total fosfor (og total fosfor og P-AL) var god, noe som viser viktigheten av beplantede våtmarksfilter med tilstrekkelig areal og oppholdstid til at små partikler kan synke til bunns og holdes tilbake. Sedimenter fra sedimentasjonsdammen hadde samme egenskaper som jordprøver fra bekkekanten, noe som tyder på at kilden var kanterosjon i bekken. Jordprøver fra åker og kantsoner langs fangdammen hadde høyere innhold av leire enn sedimenter fra våtmarksfiltrene, likevel var fosforinnholdet mye lavere. Tidligere studier har vist at jordbruksjord oppstrøms fangdammen hadde langt høyere næringsinnhold enn jordbruksjord langs bekken, noe som tyder på at fangdammen ble tilført partikler fra erosjon av mer næringsrik jord oppstrøms i nedbørfeltet.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Statens vegvesen og prosjektet E16 Bjørum - Skaret har NIBIO med partnere utført undersøkelser av vannkjemi og biologi i vannforekomstene som påvirkes av anleggsvirksomheten. Konsentrasjonene av nitrogen har avtatt i alle vassdrag. Isielva og Rustanbekken viste samme årsmiddelverdier som påvist i forundersøkelsene. Damtjern- og Nordlandsbekken viste avtakende årsmiddelverdier (hhv.2,3 og 9,7 mg N/l). Fisk, bunndyr og begroingsalger viste god eller svært god tilstand i de fleste bekkene. Unntaket var begroingsalger i Rustanbekken som viste moderat tilstand, tilsvarende som under forundersøkelsene. Anleggsaktiviteten i forbindelse med riving av Bjørum dam og etterfølgende restaureringsarbeider i Isielva førte til midlertidig tilslamming av elvebunnen. Fisk, bunndyr og begroing viste likevel god eller svært god tilstand. Akkumulert slam ble spylt ut under storflommen 11. september, og substratforholdene ble normalisert.
Sammendrag
Rapporten gjev ein detaljert oversikt over jordbruksareala i Noreg med utgangspunkt i AR5, og viser kor mykje som er ute av drift, samt fordeling av areala på arealstorleik, avstand og topografi, jordbruksareal i og nær tettstader, i naturreservat og nasjonalparkar. Rapporten gjev estimat på etterslep ved oppdatering av AR5, og omtaler utfordringane med rapportering av nedbygd jordbruksareal. Kommunevis fordeling av hellingsklasser på jordbruksareal og jordbruksareal i verneområde, samt fylkesvis fordeling på storleik og avstand ligg som vedlegg.
Forfattere
Gry Alfredsen Lone Ross Atle Wehn Hegnes Michael Altgen Andreas Treu Sverre Aarseth Tunstad Igor A. Yakovlev Mari Sand Austigard Johan Mattson Maria Paz Nunez Garcia Anne Cathrine Flyen Cecilie Flyen Trine Mathea Skjeltorp Nanna Bjerregaard PedersenSammendrag
Prosjektet «ArcticAlpineDecay» har undersøkt hvordan klimaendringer og økt menneskelig aktivitet påvirker trebasert kulturarv i arktiske og alpine miljøer, med fokus på Svalbard og Finse. Resultatene viser at lengre perioder med varme og fuktighet gir bedre vekstvilkår for råtesopper og øker risikoen for biologisk nedbrytning. Samtidig forsterker økt ferdsel slitasjen på sårbare kulturmiljøer, særlig på Svalbard hvor mange kulturminner er vanskelige å identifisere og tåler lite påvirkning. Fire faktorer øker risikoen for skader i kulturmiljøene: vanskelig lesbarhet, dårlig teknisk tilstand, spennende detaljer og høy tilgjengelighet. Det er funnet omfattende råte nær bakken, og DNA-analyser viser et stort mangfold av vednedbrytende sopper, inkludert arter som ikke tidligere er dokumentert i polarområder. Alvorlig soppnedbrytning oppstår etter rundt 50 år, noe som betyr at taubanebukker med eldre fundamenter nå er kritisk nært restaureringsbehov. For Finse og Hardangervidda er de største utfordringene økt bruk, manglende kunnskap og fysisk slitasje. Det anbefales økt informasjon til turister og guider, enkel fysisk tilrettelegging, bedre overvåking og kombinasjon av metoder for å avdekke både overflate- og indre råteskader, samt videre forskning.
Sammendrag
Rapporten beskriver resultatene av en spørreundersøkelse som kartlegger status, utfordringer og muligheter for produksjon av grønnsaker, frukt, bær og poteter i Trøndelag. Vi søkte å kartlegge hva som skal til for at bøndene kan være med på å utvide sitt sortiment og å øke den produksjonen de allerede har, eller hva som eventuelt hindrer dem i en slik omstilling. Spørsmålene omfattet nåværende avlingsnivå, erfaring, alder (26-72 år), kjønn (84 % menn), arbeidsforhold, arbeidskraftbehov, samarbeid, bruk av gjødsel samt andre faktorer som kan innvirke på driften. Rundt 40 % av produsentene ønsker å utvide sortimentet. Begrensninger for økt produksjon er spesielt arbeidsmengde for egen del og mangel på arbeidskraft, mens faktorer som utstyrstilgang anses som mindre begrensende. Mange er fornøyd med dagens drift og ønsker ikke endring. Usikkerhet rundt kunnskap om nye vekster og utfordringer med ugrasregulering er også barrierer. Økonomisk forutsigbarhet, særlig markedstilgang og prisavtaler kan vise seg å være kritiske elementer.
Sammendrag
Formålet med denne rapporten var å bruke matematiske modeller for å simulere utvikling i skog med alternative skogbehandlinger og sammenlikne dem med hensyn på omfang av vindskader. Vi spesifiserte fire alternativer som verdiorientert og stabilitetsorientert rotasjonsskogbruk, bledningsskogbruk og skjøtselsbelter langs kraftlinjer. Vi kjørte simuleringen på et 30 km2 område sør for Kongsvinger. Vi brukte modellene Heureka for å simulere bestandsutvikling i 5-årsperioder over 100-år, ForestGales for å beregne kritisk vindstyrke og beregnet volum vindskade ved å kombinere dette med frekvensfordeling for vindstyrke i området. Simuleringene gav en tydelig rangering av skogbehandlingsalternativene. Bledning gav 4,5 ganger mer skadevolum enn verdiorientert skogbehandling som igjen gav tre ganger mer enn stabilitetsorientert. Langs kraftlinjene ble vindskader omtrent eliminert ved å ha skjøtselsbelter med ekstra lav utgangstetthet og sluttavvirkning ved 18 m høyde. Ved å også se på volumproduksjon i sammenlikningene ble rangeringen lite endret. Bledning gav lavest volumproduksjon og verdiorientert skogbehandling gav kun 4% høyere produksjon enn en stabilitetsorientert. Vi konkluderer med at bledning fører til mer vindskader enn rotasjonsskogbruk, og at vi i rotasjonsskogbruk kan redusere skadeomfanget med lav utgangstetthet, ingen tynning og kort omløpstid. Langs kraftledninger kan vindskader nesten elimineres ved å gå enda lenger i samme retning.