NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Sammendrag
I denne rapporten er det gjennomført et kilderegnskap for næringsstofftilførsler i ni vannområder, delt i 52 tiltaksområder i Vestfold og Telemark. Det ble kvantifiserte ulike kilder til fosfor og nitrogen, og det ble beregnet effekter av ulike jordbrukstiltak på tiltaksområdenivå ved hjelp av modellene Agricat3, AGRITIL-N og WebGIS Avløp. Resultatene viser at jordbruk er den største kilden til tilførsler av både totalfosfor og totalnitrogen i regionen, og står for henholdsvis 43 % og 33 % av de totale tilførslene. Skog og utmark, der avrenningen i hovedsak er naturlig, bidrar betydelig til nitrogentilførslene på grunn av de store arealene i regionen. Kommunalt og privat avløp, som naturlig nok er mer konsentrert i tett befolkede områder, er også en viktig kilde i flere vannområder. Tiltaksanalysene antyder at det er et betydelig potensial for å redusere tapene av både fosfor og nitrogen fra jordbruksarealene. Effekten varierer mellom vannområder og mellom ulike typer tiltak, mens den største effekten ble oppnådd ved å kombinere flere tiltak. Jordbruks- og avløpssektoren må bidra med tiltak om belastningen på vannmiljøet skal reduseres og miljømålene nås i vannforekomstene. Hvilke tiltak som bør prioriteres, vil variere mellom vannområdene og bør tilpasses økologisk tilstand og belastningsnivå i de enkelte vannforekomstene. I denne rapporten er kun effekter av tiltak i jordbrukssektoren modellert.
Forfattere
Arne Bardalen Kristine Lien Skog Linda Aune-Lundberg Kjetil Fadnes Sissel Karine LøftingsmoSammendrag
Rapporten skal gi Nes kommune et best mulig kunnskapsgrunnlag for sitt arbeid med jordvernstrategi. Den omhandler jordas og jordbruksarealenes betydning i samfunnet og beskriver jordbruket i kommunen, samt fordeling av jordbruksarealene og utviklingstrekk knyttet til disse. Videre beskrives årsaker til omdisponering av jordbruksareal og virkemidler for jordvern i kommunene. Det er også gjort en konkret vurdering av hvilke konsekvenser nedbygging av jordbruksarealene innenfor grønn grense rundt Årnes vil ha for matproduksjon og klimagassutslipp.
Sammendrag
Naturtypen slåttemark er sterkt truet ifølge «norsk rødliste for naturtyper», og var i 2011 utvalgt naturtype (UN) med et visst vern gjennom naturmangfoldloven. I 2026 fikk NIBIO forespørsel fra Nannestad kommune om utarbeding av skjøtselsplan for område ved Tømte i Nannestad. Feltarbeidet ble gjennomført i juni 2026. Denne skjøtselsplanen gir restaurerings- og skjøtselsplanråd for ivaretakelse av de kulturavhengige naturtypene.
Sammendrag
Honningblom (Herminium monorchis) er kritisk truet i Norge. Rapporten beskriver protokoll for planlagt bevaringsutsetting høsten 2026 og et standardisert opplegg for videre overvåking. Det skal etableres nye populasjoner på Herfølsalta og i Vikerkilen på Hvaler, den eksisterende populasjonen på Filletassen skal forsterkes, og det skal etableres forskningspopulasjoner på Langøya ved Langesund og Tangane i Dalen Telemark. Norsk og svensk plantemateriale brukes etter økologiske, genetiske og forvaltningsmessige vurderinger. Plantene fordeles mellom delområder og plantes enkeltvis i små klynger i faste ruter. Hvert individ får en unik ID, slik at opplysninger fra oppformering og utplanting kan kobles til seinere registreringer av overlevelse, vekst, blomstring og reproduksjon. Samtidig registreres miljøforhold, vegetasjonsutvikling og skjøtsel. Oppfølginga skal gi kunnskap om hvilke egenskaper ved plantematerialet, lokalitetene og skjøtselen som gir best etablering, og danne grunnlag for å forbedre framtidige bevaringsutsettinger av honningblom og andre trua orkidéarter.
Forfattere
Ulrike Bayr Nina Johansen Helga Iselin Wåseth Terje Christensen Veronika Zaikina Mohammad Alsbirij Henrik Antzée-Hyllseth Erik Lysøe Ruben Alexander Pettersen Dorukalp DurmusSammendrag
Rapporten oppsummerer resultater fra forskningsprosjektet «Lysmiljø: veilysets effekter på insekter», gjennomført i perioden 2023–2025 i samarbeid mellom Statens vegvesen, NIBIO og USN. Formålet med prosjektet har vært å øke kunnskapen om hvordan veilys påvirker flygende insekter under nordiske forhold, samt å belyse hvordan slik kunnskap kan bidra til mer kunnskapsbaserte vurderinger av tiltak og praksis innen veilys.
Sammendrag
Mange ønsker å legge til rette for pollinerende insekter ved å anlegge blomstereng i hagen eller på taket. Formålet med denne studien var å undersøke virkningen av å blande NIBIOs mest artsrike blomsterfrøblanding, ‘Tørrengblanding for Sørøstlandet’ (frø av 25 markblomster), med økende mengder grasfrø, ved såing på et tak med 15 cm mager blomsterengjord med eller uten tilsetning av næringsrik kompost. Taket ble sådd i mai 2024 og botanisering utført i oktober 2024 og august 2025. Sammen med 0,75 g m-2 blomsterengfrø førte en økning i såmengden av naturgras (rødsvingel + sauesvingel + engkvein) fra 0,75 til 3,0 g/m2 til raskere etablering av plantedekke, men også færre planter av markblomster som blåklokke, ryllik og prestekrage ved registrering om høsten i såingsåret. Anrikning av blomsterengjorda med næringsrik kompost ført også til færre markblomster, men mer dominerende rødkløver i etableringsfasen. Sjøl om forskjellen jevnet seg ut åra etter såing, er konklusjonen at det ved etablering av blomstereng bør brukes like stor såmengde av blomsterfrø og naturgrasfrø (begge 0,75 g m-2), og at det er sikrere å gjødsle med 3-4 kg N/daa i mineralgjødsel i etableringsåret enn å anrike blomsterengjorda med 10% næringsrik kompost.
Sammendrag
På oppdrag fra Nordre Follo kommune har vi kartlagt hekkeområder for rovfugler i kommunen ved først å samle informasjon fra databasene Rovbase 3.0, Sensitive Artsdata og Artsobservasjoner (skjermete funn). Deretter kontrollerte vi tidligere kjente og potensielle hekkeområder og lette etter nye reir. Gjennomgangen av databaser ga oss oversikt over 11 tidligere kjente rovfuglreir og 17 potensielle hekkeområder. Kartleggingen konsentrerte seg om de fire artene hønsehauk, musvåk, vepsevåk og fiskeørn, da disse er mest utsatt for hogst av reirområdene. Av 9 tidligere kjente reir og 2 potensielle hekkeområder for hønsehauk, fant vi kun 2 revir med hekking i år. Det var ingen tidligere kjente musvåkreir. Av 11 potensielle hekkeområder for musvåk fant vi 8 bebodde revir, hvorav vi fant reir i 4 av dem. Det var to kjente hekkeområder for fiskeørn, ett av disse hadde hekking i år, mens det andre ikke har hatt hekking siden 2012. Det var ingen kjente vepsevåkreir og vi observerte heller ingen vepsevåker der de var blitt observert tidligere. Det overraskende lave antallet hekkende hønsehauker skyldes neppe lav bestand, men heller utdaterte data, og det faktum at vi ikke hadde anledning til å bruke lydopptakere under revirmarkeringen i mars-april. Vi anbefaler at kartleggingen følges opp de neste årene, spesielt ved bruk av lydopptakere i potensielle reirområder for hønsehauk.
Sammendrag
Rapporten sammenstiller status for norsk produksjon, import og markedsmuligheter for solbær og rips. Produksjonen er begrenset og varierer mellom år, mens foredlingsindustrien er delvis avhengig av importerte solbærprodukter. Forbrukerundersøkelsen viser at solbær og rips har en tydelig, men smal posisjon i markedet. Bruken er ofte knyttet til egenproduksjon, uformelle nettverk og tradisjonelle produktformer som saft, syltetøy og gelé. Begrenset tilgjengelighet i butikk, smalt produktutvalg, pris og usikkerhet om bruksmåter fremstår som viktige barrierer. Resultatene peker på muligheter for bedre tilgjengelighet, mer målrettet produktutvikling og tydeligere kommunikasjon om smak, opprinnelse og bruk.
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad David Kniha Ane-Sofie Bednarczyk Pettersen Paul Eric Aspholm Snorre Hagen Hans Geir Eiken Per John Aslaksen Anti Jan Helmer Olsen Mahtte Ailu Utsi Gaup Ann Maret Eira Johan Ante Andersen EiraSammendrag
Systematisk overvåking av brunbjørn (Ursus arctos) ved bruk av hårfeller og DNA-analyser gir viktig kunnskap om bestandens størrelse, kjønnsfordeling, utbredelse og områdebruk. I perioden juni til august 2026 ble det gjennomført to hårfelleprosjekter i Karasjok kommune. Totalt 49 hårfeller ble satt ut i to studieområder på til sammen 1 225 km²: 16 hårfeller i Karasjok sør (400 km²) og 33 hårfeller i Karasjok nord (825 km²). Totalt ble det samlet inn 153 hårprøver. DNA-analysene identifiserte 16 brunbjørner, fordelt på 11 hanner og 5 hunner. Ingen individer ble påvist i begge studieområdene samme år. I Karasjok sør ble det registrert 9 bjørner (6 hanner og 3 hunner), mens det i Karasjok nord ble registrert 7 bjørner (5 hanner og 2 hunner). Til sammen ble fem tidligere ukjente hannbjørner identifisert. Det ble i tillegg benyttet 37 viltkameraer ved utvalgte hårfeller. Kameraene dokumenterte bjørneaktivitet og gjorde det mulig å knytte flere DNA-identifiserte bjørner til konkrete foto- og videoopptak. Kombinasjonen av genetiske analyser og viltkameradata ga tilleggsinformasjon om utseende, aldersgruppe og atferd hos enkelte individer. Resultatene bidrar til den langsiktige overvåkingen av brunbjørn i Karasjok og gir økt kunnskap om bestandens sammensetning og områdebruk.
Sammendrag
I denne rapporten presenteres arealbruksendringer i Norge i perioden 2010–2024, med særlig vekt på overganger til utbygd areal og tilhørende klimagassutslipp. Statistikken er utviklet på oppdrag fra Miljødirektoratet og bygger på arealstatistikk fra Landsskogtakseringen og utslippsberegninger fra arealbrukssektoren (LULUCF) i det nasjonale klimagassregnskapet. I perioden 2010–2024 ble det i gjennomsnitt bygget ut om lag 5 000 hektar per år. Totalt ble over 78 000 hektar omgjort til utbygd areal i løpet av perioden. Skog stod for den største andelen av arealet som ble utbygd (62 %), etterfulgt av dyrket mark (20 %). Om lag 92 % av arealene som ble utbygd lå på mineraljord, mens 8 % lå på organisk jord. De gjennomsnittlige årlige utslippene knyttet til arealbruksendringer i perioden 2010–2024 er beregnet til om lag 2,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Overganger til utbygd areal står for om lag 1,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter per år. Utbygging av skog er den klart største utslippskilden og bidrar med nær 1,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter årlig. Blant underkategoriene av utbygd areal bidrar næringsbebyggelse og grus-, sandtak, steinbrudd og deponier til de største utslippene, etterfulgt av ulike typer veianlegg. Datagrunnlaget gir en samlet oversikt over omfanget av arealbruksendringer og de tilhørende klimapåvirkningene i Norge.