NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Sammendrag
I perioden 2019 til 2024 har vannkvaliteten i brønnene i masselageret ved Rv. 4 Gran–Jaren vært forholdsvis stabil, men med enkelte variasjoner. Brønn B2 viste spesielt høye ammoniumkonsentrasjoner i 2021 og 2024, mens B3 hadde økte sulfatverdier i 2024, noe som førte til at tilstanden ble vurdert som dårlig. Sulfatnivåene i B1 og B2 har vært avtagende, men fortsatt innenfor dårlig tilstand. pH-verdiene i alle tre brønner har ligget mellom 7,3 og 8,0, og alkaliteten har variert, med en økning i B3 det siste året. Urankonsentrasjonene i B1 og B2 var fortsatt over WHO sin grenseverdi, til tross for en reduksjon siden 2021. I B3 lå uran innenfor anbefalte nivåer. Bly, kadmium og arsen viste stabile og lave konsentrasjoner. Brønnene oppstrøms masselageret, særlig B05 og B06, hadde i hovedsak lave verdier av næringsstoffer og tungmetaller. Et unntak var B05, som hadde moderat til svært dårlig tilstand for enkelte parametere i 2019, 2020 og 2022. B06 viste forbedringer i ammoniumkonsentrasjonen og redusert sulfatnivå over tid, mens alkaliteten gikk noe ned. Brønn B13 hadde høyere nivåer av ammonium og sulfat enn anbefalt, men nitrat var lavt, og tungmetaller som nikkel og sink har hatt en fallende trend. Nedstrøms viste brønnene B01 til B04 mer varierende resultater. I B01 ble det registrert høye verdier av sulfat og klorid i 2023, som igjen sank i 2024. Konsentrasjonene av tungmetaller holdt seg stabile og innenfor god kjemisk tilstand. B02 hadde en kraftig reduksjon i nitratnivå fra 2022 til 2024. I B03 var ammoniumkonsentrasjonen svært høy i 2024, og selv om uran har blitt redusert, lå det fortsatt over grenseverdien. B04 utmerket seg med høyere gjennomsnittskonsentrasjoner av uran, sulfat og sink sammenlignet med de andre brønnene, men viste kun mindre endringer i tungmetaller i 2024. Når det gjelder resipientene, viste vannprøvene fra Vøyenbekken og utløpet fra Grantunnelens dreneringssystem, TUN-UT, varierende konsentrasjoner av uran, nikkel, sulfat og sink, med høyere nivåer nær tunnelutløpet, særlig i 2020 til 2022. I 2022 var det også svært høye verdier i prøver tatt fra TUN-RØR, kummen som fører vann videre til TUN-UT. I Vigga ble det registrert større variasjoner i næringsstoffer enn i tungmetaller, med høyere ammoniumkonsentrasjoner oppstrøms enn nedstrøms. Urankonsentrasjonene var rundt 0,75 μg/l høyere nedstrøms. Horgenbekken viste spor av påvirkning fra både geologi og jordbruk. Spesielt i 2019 og 2020 var nitratkonsentrasjonene høye oppstrøms, men de sank til sine laveste nivåer i 2024. Tungmetaller, særlig sink og uran, lå høyt i flere år, men verdiene bedret seg mot slutten av perioden. I Nortangenbekken var nivåene av sulfat og tungmetaller generelt høyere nedstrøms enn oppstrøms, med tydelige topper i 2022 og 2023 som ble etterfulgt av en nedgang i 2024. Til slutt viste analyser av bunndyr at den økologiske tilstanden var god eller svært god ved de fleste prøvepunktene. For stasjonene NOR-N og NOR-O var det en forbedring i tilstanden mellom 2020 og 2023, noe som tyder på en positiv utvikling i miljøforholdene i disse områdene.
Sammendrag
Denne rapporten utgjør konsekvensutredningen for natur og miljø til detaljreguleringsplan for bygging av fortau langs fv. 271, Sjukehusvegen. Veien er en viktig skole- og transportrute som i dag oppleves som utrygg, spesielt over Øye bru. Denne brua er smal og fungerer som utrykningsvei for ambulanser til og fra Lærdal sykehus. Det regulerte området er urbant og inneholder ingen rødlistearter. Men, utbyggingen vil påvirke det akvatiske miljøet, og sårbare arter som ål og laks er utsatt om vannkvaliteten forringes eller habitatene forandres. Laksebestanden er av nasjonal forvaltningsinteresse med betydelig økonomisk og kulturell verdi lokalt og nasjonalt. Flere gyteområder ble registrert nedstrøms brua. Det er derfor viktig at anleggsvirksomheten foregår i tidsrommet 1. januar til 15. april, når det er minst vannføring og at kantonen bevares så godt som mulig. Utformingen av lyssettingen når brua er i drift, slik at denne reduserer lysforurensning, er tiltak for å unngå negativ innvirkning på gyteatferd til laksefisk og yngelens klekketidspunkt. Tilpassede tiltak vil minimere miljøkonsekvensen, inkludert effekter på vannkvalitet og gyteområder.
Sammendrag
Denne rapporten presenterer resultater fra prosjektet ‘Adaptation strategies for increased cereal production under a wetter future climate’. Dette er et forskerprosjekt som har blitt gjennomført i tidsperiden 2018-2022. Jordløsning etter pakkeskader har vært tema i arbeidspakke 1 i prosjektet. Det er foretatt forsøk på 2 lokaliteter, Øsaker og Apelsvoll. I forsøkene er det gjennomført pakking av jorda ved å kjøre hjul i hjul på rutene med 4-6 ganger med tungt utstyr. For å løsne jorda er det brukt ulike strategier; Mekanisk jordløsning ved hjelp av jordløsner og bruk av sålebryter påmontert plog. Dessuten er det foretatt biologisk jordløsning ved bruk av forskjellige planter med røtter som har egenskaper som kan løsne pakket jord. I tillegg er det på noen av rutene brukt kalk for å stabilisere jorda etter jordløsning. Alle de ulike strategiene for å løsne pakket jord medfører ekstra kostnader i form av mekanisk utstyr, driftsmidler og arbeid. I denne delen av prosjektet har vi sett på om det er lønnsomt å løsne pakket jord, og forskjellen i lønnsomhet mellom de forskjellige strategiene. Lønnsomhet er vurdert som forskjell mellom verdiendring av avling og kostnader til innsatte tiltak. For mekanisk jordløsning var den beste strategien å bruke plog med sålebryter. Det ble beregnet å gi et lite pluss i nettoverdi mellom verdi av avlingsøkning og kostnader ved tiltaket. Bruk av jordløsner kom ut med et resultat rundt null. Bruk av biologisk jordløsning kom ut med negativt resultat for alle vekstene. Hovedårsaken til det var lavere avling ved samdyrking. Fangvekstene konkurrerte med bygg, og ga dermed lavere kornavling. Bruk av store mengder kalk til å stabilisere jorda etter løsning, ga også negativt økonomisk resultat. Mange faktorer spiller inn nå man skal undersøke effekt av jordløsning. Det er derfor vanskelig å måle effekteten av hvert enkelt tiltak. Forsøkene gikk over en relativt kortvarig periode, og langtidsvirkning er derfor ukjent. Forsøkene har vist at det ikke er særlig lønnsomt med jordløsning. Det viktigste tiltaket med tanke på jordpakking, vil være å forebygge pakkeskader. Skulle det likevel være behov for å løsne arealer, vil bruk av plog påmontert sålebryter være et godt alternativ.
Sammendrag
NIBIO har utredet konsekvenser ved oppfyllelse av visjonene om høy norskandel i mathvete (90 %) og effekten av «mer og bedre grovfôr». Dette er gjort for både dagens kosthold og for de nye norske kostsrådene. Med dagens kosthold og oppfyllelse av 90 % mathvete-visjonen vil det bli utfordrende å få nok hveteareal, da dette må øke fra ca. 800 000 daa til 1 046 000 daa. Dette vil gi utfordringer på fôrsiden, med manglende arealer til bygg og havre. Det er skissert to alternative løsninger for hvordan en skal få nok arealer og det er beregnet endringer i dekningsbidrag for kornprodusenten. Dekningsbidragberegningene viser det er utfordrende å motivere produsentene til å endre vekstskifte mot mer hvete, da dette har høyere risiko og en ofte ikke oppnår høyere dekningsbidrag/dekar enn ved dyrking av bygg. Med unntak av driftsenheter i sone 3 med alternativ 1, vil driftsenhetene få et redusert dekningsbidrag per daa som følge av endret vekstskifte. Aggregert over alle dekar som skal skifte kornsort i sone 1 og 3 blir sum endret dekningsbidrag mellom 6,5 og -6,3 millioner kroner for hhv alternativ 1 og 2.
Sammendrag
Som følge av årlige konflikter med rein på vinterbeite på Helgelandskysten, ble det gjennomført et prosjekt i Dønna kommune årene 2019, 2023 og 2024 for å tallfeste eventuelt skadeomfang i eng knyttet til beiting og graving av rein, slik reindrifta blir praktisert på Dønna. Prosjektet fant ikke signifikant avlingstap forårsaket av reinbeiting med det beiteregimet som var praktisert i studieområdet gjennom forsøksperioden. Tydelige, flekkvise graveskader gav avlingstap, men omfanget av skadd areal var for lavt til å påvirke samlet avling på skiftet i vesentlig grad.
Sammendrag
I denne rapporten presenterer vi resultater fra prosjektet WetGrain som var et samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland, innenfor Botnia-Atlantica området. Vi testet ut byggsorter foredlet i Finland, Sverige, Norge og på Island. Forsøkene ble lagt ut på to lokaliteter i Nord-Norge, på Tjøtta i Nordland og på Holt i Troms. Resultatene viste tydelig samspill mellom sort og lokalitet. I perioden med vegetativ vekst tidlig på sommeren utviklet plantene seg fortere på Holt enn på Tjøtta. Da plantene gikk over til generativ vekst, samtidig som daglengden avtok, gikk modningsprosessen saktere på Holt enn på Tjøtta som er lenger sør og har høyere døgntemperatur. De tidlige sortene foredlet på Island og i Finland modnet først under nordnorske forhold. I mange tilfeller ga islandske og finske sorter mer avling og hadde bedre kornkvalitet sammenlignet med de tidlige norske sortene Heder og Tiril.
Sammendrag
Rapporten beskriver mulig metode for kartlegging av reinbeiter, her definert av fire årstidsbeiter. Utgangspunktet er kartlegging av vegetasjon-/naturtyper som kobles til reinens foretrukne diett gjennom året. Kartleggingen kan utføres ved feltkartlegging, fjernmåling, modellering eller statistiske utvalgsundersøkelser. Modellen som ligger til grunn for å klassifisere et areal som viktig beiteareal er kun basert på vegetasjon-/naturtypenes forventede egnethet som fôrgrunnlag for rein. I praksis vil reinens faktiske arealbruk ha mye å si, og den kan ikke kartlegges gjennom beitekartlegging. Beitekartlegginga sin viktigste funksjon som verktøy ved vurdering av reinbeiteareal, for eksempel i konsekvensutredninger, er å gi en systematisk oversikt over arealene. Beitekartlegging kan ikke erstatte reindriftsutøvernes kunnskap om reinens arealbruk, men være et supplement når en skal vurdere hvilke konsekvenser et tiltak kan få for reindriftsnæringa. Metoden er beheftet med mange usikkerhetsmomenter og må prøves ut og vurderes gjennom uttestinger.
Sammendrag
Food waste collection in Norway is mostly done using plastic bags, made either of polyethylene or, more recently, of biodegradable plastics, which are materials that can be degraded by microorganisms under certain environmental conditions and time frames. Most of the biodegradable plastic bags used in Norway for food waste collection are labelled as compostable, i.e. degradable under composting conditions, but end up in biogas plants and only rarely in composting plants. The present work provides answers to the following questions. First, to what extent are biodegradable plastic bags deteriorated during anaerobic digestion of food waste. Secondly, is the situation different under mesophilic (37°C) and thermophilic (55°C) conditions. Finally, does thermal hydrolysis (THP) pretreatment of food waste containing biodegradable plastic change the results. In tests offering optimal conditions for microorganisms involved in anaerobic digestion, limited deterioration of biodegradable plastics (Mater-Bi® certified as compostable under industrial (ICP) and home (HCP) composting conditions, representative of what is used in Norway for food waste collection for biogas production) was observed, as shown by limited mass loss (14-21 % for ICP and 22-33 % for HCP) and limited changes in the chemical composition after 22 d, a relevant hydraulic retention time for industrial biogas plant operations. Higher mass loss was observed under thermophilic conditions compared to mesophilic conditions. The effect of THP pretreatment of food waste containing biodegradable plastics offered unexpected results: while a small, non-significant increase in mass loss was observed for ICP, THP led to a significantly reduced mass loss for HCP during anaerobic digestion. The biogas process itself was not significantly affected by ICP and HCP present in food waste at a 4 % plastic to food waste ratio. The present research shows that the majority (79-86 % of ICP and 67-78 % of HCP) of biodegradable plastic residues left after initial pretreatment of food waste, will withstand anaerobic conditions, both under mesophilic and thermophilic conditions, also when subjected to THP pretreatment (5 bars, 160°C, 20 min). This strongly suggests that post-treatment of digestate is required to avoid the spread of biodegradable plastics to agricultural soils, for digestates intended for agricultural use.
Sammendrag
På oppdrag fra vannområdet Bunnefjorden med Årungen- og Gjersjøvassdraget (PURA) er den empiriske modellen AGRITIL-N brukt til å beregne nitrogentap (N-tap) fra jordbruksarealer i 17 tiltaksområder i 2023. N-tap fra dyrket mark er beregnet ut fra årlig avrenning, to-års gjennomsnitt av nitrogenbalanse, andel areal med silt- og leirjord, andel areal med organisk jord, gjennomsnittlig lufttemperatur i mai til august, andel areal med grasdekke gjennom vinteren, andel areal med fangvekst og andel areal med direktesådd høstvekst eller ingen jordarbeiding om høsten. N-tap fra beitearealer er estimert ut fra avrenning. Nitrogentap fra jordbruksarealet i vannområdet PURA i 2023 ble beregnet til omtrent 237 tonn. Per arealenhet var gjennomsnittlig N-tap fra dyrket mark 5,2 kg/daa og fra beiteareal 1,3 kg/daa. N-tap fra dyrket mark varierte mellom 3,4 og 7,2 kg N/daa for de enkelte tiltaksområdene. Det ble gjennomført tiltak mot N-tap på totalt 66 % av arealet med dyrket mark i PURA. Ingen jordarbeiding om høsten utgjorde størst andel (46%) av arealet. Areal med fangvekster utgjorde 12 %, herav 82 % fangvekst som underkultur og 18 % fangvekst sådd etter høsting. Areal med direktesådd høstkorn/høstoljevekst utgjorde 6 % av arealet.
Forfattere
Knut Espevig Özgün Candan Onarman Umu Marit Sekse Inger-Lise Akselsen Carl-Henrik Lensjø AlvinSammendrag
Pærebrann er en plantesykdom forårsaket av bakterien Erwinia amylovora. Denne planteskadegjøreren er i Norsk regelverk regulert i plantehelseforskriften og pærebrannforskriften. Formålet med regelverket og forvaltningen av denne planteskadegjøreren er å forebygge, begrense og bekjempe videre spredning. Pærebrannprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Mattilsynet og NIBIO. Mattilsynets praktiske arbeid med planteskadegjøreren ledes fra Region Sør og Vest og finansieres over Mattilsynets budsjett. NIBIO mottar bevilgninger fra Landbruks- og matdepartementet for kunnskapsstøtte til Mattilsynet knyttet til sjukdommen pærebrann. I 2024 har prosjektet prioritert rydding av lett mottakelige vertplanter for pærebrann i Ullensvang og Midt-Telemark kommuner. Begge disse kommunene hører til forebyggende sone i pærebrannforskriften. Prosjektet har også i 2024, prioritert kartlegging for å fremskaffe kunnskap om sykdommens utbredelse. Totalt ble 46 kommuner kartlagt og det ble funnet pærebrannsmitte for første gang i 2 av disse, Kragerø og Porsgrunn, begge i Telemark fylke.