NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Flex Agri SA har NIBIO Apelsvoll utført et ett årig feltforsøk med gjødsling til potet til fritering med Flex og Yara gjødselsortiment. Feltforsøket var plassert på NIBIO Apelsvoll på Toten og ble fulgt opp gjennen sesongen med vanning og plantevern etter gode agronomiske prinsipper. Etter avsluttet behandling ble feltet høstet, og avkastningsparametre og potetens kvalitet ble analysert. Det var gode avlinger i alle ledd. Det var noe forskjeller i avmodning i riset, men ingen sikre forskjeller i avlingsmengde og avlingskvalitet mellom de ulike behandlingene.
Sammendrag
Alm (Ulmus glabra) er en nøkkelart i norske edelløvskoger og klassifisert som sterkt truet (EN), hovedsakelig på grunn av almesyke og beiteskader fra hjortedyr. Arten har høy økologisk verdi fordi den fungerer som vert for et stort antall tilknyttede arter, inkludert mange rødlistearter. Bevaring av alm er derfor viktig både for biologisk mangfold og for kulturhistoriske landskap, særlig i områder med tradisjonell styving. Almesyke (Dutch elm disease, DED) er den mest destruktive sykdommen som har rammet løvtrær i Europa i moderne tid. Sykdommen er en vaskulær soppsykdom på almetrær, forårsaket av sopper i slekten Ophiostoma, der Ophiostoma novo-ulmi i dag er den mest aggressive og epidemiologisk dominerende arten i Europa. Sykdommen spres hovedsakelig via barkbiller i slekten Scolytus, men kan også spres gjennom rotkontakter mellom nabotrær og via menneskelig transport. I Norge var sykdommen lenge begrenset til Oslofjordområdet, men nye funn fra 2020–2024 viser en klar geografisk ekspansjon, blant annet til Sørlandet og Vestland. Denne rapporten oppsummerer historiske erfaringer, aktuell biologisk kunnskap og dagens situasjon i Vestland, og gir faglige anbefalinger for videre forvaltning og risikoreduserende tiltak.
Sammendrag
Rapporten gir en overordnet beskrivelse av hvordan drøvtyggerbasert jordbruk påvirker arealer, natur og økosystemer i Norge, og hvorfor disse påvirkningene må forstås i en særnorsk kontekst. Norge har lite dyrkbar jord, store grovfôrarealer og omfattende utmarksressurser, noe som gjør drøvtyggere sentrale for både matsikkerhet og forvaltning av kulturlandskap. Rapporten viser at jordbrukets effekter kan være både positive og negative, avhengig av driftsformer og lokale forhold. Beiting i inn- og utmark opprettholder naturtyper og hindrer gjengroing, mens opphør av drift gir tap av biologisk mangfold og kulturlandskap. Samtidig kan intensiv produksjon lokalt gi økt avrenning, jordpakking og redusert artsmangfold. Politiske rammer, regelverk, klimarisiko og strukturelle endringer påvirker utviklingen i sektoren og dermed også naturpåvirkningen. Det anbefales videre arbeid for å systematisere kunnskapen, utvikle indikatorer og analysere drivkrefter, med mål om bedre dokumentasjon og styrket bærekraft i drøvtyggerproduksjonen.
Forfattere
Wiktoria Kaczmarek-Derda Trygve S. Aamlid Ingerd Skow Hofgaard Tatsiana Espevig Khaled Murad Agha Anette Sundbye Zahra Bitarafan Kirsten Tørresen Heidi Udnes Aamot Andrea Ficke Gunda Thöming Annette Folkedal Schjøll Håvard Eikemo Anne Muola Therese With Berge Belachew Asalf Tadesse Jorunn Børve Arne Stensvand Nina Trandem Gunnhild Jaastad Bjørn Arild Hatteland Katherine Ann Gredvig Nielsen Nina Johansen Charles Kwadha Inger Sundheim Fløistad Martin Pettersson Zhibo Hamborg Carl Jonas Jorge Spetz Dag-Ragnar Blystad Özgün Candan Onarman Umu Marit Skuterud Vennatrø Jan Philip Øyen Solveig Haukeland Tor-Einar Skog Roger Holten Anne Straumfors Valborg Kvakkestad Line Ulberg Tveiten Ingrid FlatlandSammendrag
I Jordbruksoppgjøret 2025 (Prp. 149 S (2024 – 2025)) ble det enighet om at kunnskapsstatus og -behov innen plantehelseområdet fra 2019 måtte oppdateres. Det er gjort i form av denne rapporten. Den bestilte utredningen er avgrenset til skadegjørere og planteverntiltak som er relevante for jord- og hagebruk. Utredingen tar for seg kunnskap, prosjekter og kunnskapshull siden 2019 og fram til i dag (2026). Kapittel 1 omtaler metodebruk og plantevern i et beredskapsperspektiv. Kapittel 2.1-2.8 omhandler status for utfordringer med skadegjørere og tilgang til planteverntiltak for alle aktuelle plantekulturer for ugras, skadedyr og sopp. Kapittel 2.9 gir en oversikt over godkjente og utgåtte plantevernmidler siden 2019. Kapittel 2.10 omhandler skadegjørere hvor kjemiske plantevernmidler er i begrenset bruk. Det vil si virus, bakterier og nematoder. Kapittel 3 tar for seg ny teknologi og innovative metoder for integrert plantevern og faktorer som påvirker bruken av disse. Kapittel 4 omhandler miljø- og helseeffekter knyttet til bruk av kjemiske plantevernmidler, hvilke plantekulturer som utgjør størst risiko for negative miljøeffekter og faktorer som reduserer helserisikoen. Kapittel 5 tar for seg næringens behov og utviklingstrekk knyttet til kunnskap, rådgivning og tiltak. Dette kapittelet ser også på årsaker til eventuelle endringer i bruk av og behov for plantevernmidler som følge av for eksempel miljøkrav.
Sammendrag
I rapporten synliggjøres egenskaper og verdier knyttet til de karbonrike arealene i Gjøvik kommune. Med karbonrike arealer menes arealer på skog, myr og jordbruksarealer på organisk jord. Kartene skal bidra til økt kunnskap om karbonrike arealer og deres påvirkning på klimatilpasning og arealplanlegging. Videre ble karbonrike arealer planlagt nedbygd kartlagt og rapporten summerer opp tiltak som kan gjøres for å redusere utslipp fra karbonrike arealer.
Sammendrag
Rapporten undersøker hvordan arktisk kvalitet forstås, brukes og verdsettes i nordnorsk matproduksjon, med et særlig fokus på forbrukerperspektivet. Den presenterer resultater fra litteraturgjennomgang, fokusgruppeintervju og en nasjonal forbrukerundersøkelse om arktisk kvalitet. Resultatene viser at begrepet er lite kjent , men de som kjenner det, forbinder det med positive egenskaper som renhet, naturlighet, kulturarv (inkludert samiske tradisjoner) og miljøverdier. Arktisk kvalitet fremstår som flerdimensjonalt, relativt og kontekstavhengig, noe som gjør at ulike forbrukere tolker det forskjellig og verdsetter ulike forhold. Det er behov for et mer nyansert og analytisk rammeverk som kan belyse hvordan ulike aktører tillegger begrepet mening og verdi, og slik bidra med analyser som undersøker arktisk kvalitet som et mangfoldig kvalitetsbegrep.
Redaktører
Camilla BaumannSammendrag
In Green Knowledge 2025, NIBIO presents a small selection of our research and knowledge development within agriculture, forestry, environment, natural resources and the bioeconomy. The report shows how research, data and analysis contribute to sustainable solutions for society, public administration and business – in Norway and internationally.
Forfattere
Eldrid Lein MoltebergSammendrag
Målet med prosjektet har vært å legge til rette for økt verdiskaping, bedre jordkvalitet og reduserte klimautslipp i potetproduksjonen gjennom økt kunnskap om bruk av biokull. I prosjektet er effekten av biokull undersøkt over tre år i ett smårutefelt og to storskalafelt. Biokull ble tilført ved oppstart og det ble brukt et vekstskifte med poteter og korn. Prosjektet har undersøkt effekten på avling og kvalitet i vekstene, samt ulike jordkvalitetsparametere. Resultatene viser en tendens til økt potetavling og kvalitet i enkeltforsøk, mens det var vanskelig å påvise forskjeller mellom ulike ledd i andre forsøk. Det ble heller ikke funnet betydelige endringer i jordegenskaper, verken i jordkjemi, jordbiologi eller aggregatstabilitet. Resultatene tyder på at det ikke var særlig vekstbegrensende faktorer der feltene ble plassert, ettersom biokull er vist å virke best ved vann- eller næringsmangel, lavt innhold av organisk materiale eller lav pH. Mengdene biokull var også relativt lav (400 kg/daa) i de fleste forsøkene. I smårutefeltet ga heller ikke 2t/daa, samlagring med bløtgjødsel eller spesialkull med leirmineraler sikre effekter i forsøkene. Selv om det ikke var sikre effekter i disse forsøkene, kan biokull i jord være et godt tiltak for å lagre karbon. Under noen forhold og i enkelte år kan det også bidra til bedre vannlagringskapasitet og/eller utnyttelse av gjødsel.
Forfattere
Marianne Stenrød Marit Almvik Frederik Bøe Marit Hauken Kathinka Lang Jes Jessen Rasmussen Roger Roseth Knut Erik TollefsenSammendrag
Denne rapporten oppsummerer resultater og vurderinger fra en kartlegging av plantevernmidler i vann og jord i to utvalgte norske fruktproduksjonsområder. Arbeidet ble finansiert av den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig bruk av plantevernmidler (2016–2020) og gjennomført i perioden 2019–2022. Områder med frukt- og bærproduksjon har vært lite undersøkt når det gjelder utlekking av ulike plantevernmidler til vannmiljøet. Dette er produksjonsområder med særskilte problemstillinger både når det gjelder sprøytepraksis og typen plantevernmidler som brukes. I prosjektet gjennomførte vi en kartlegging av forekomsten av plantevernmidler i vann og jord på to lokaliteter henholdsvis på Østlandet og i Vestland i områder med høy andel frukt- og bærproduksjon. Risikovurderingen av funnene i kartleggingen i studieområdene viste generelt lav risiko for miljøeffekter på jordlevende organismer, men stor variasjon og enkelte episoder med potensiell risiko for vannlevende organismer. Videre ble det gjort en vurdering av nødvendigheten og nytteverdien av langsiktig overvåking i tråd med JOVA-modellen i frukt- og bærdyrkingsområder. Anbefalingene fra prosjektet bygger på og inkluderer følgende hovedpunkter: (i) kunnskapsgrunnlaget om miljøeffekter av norsk landbruksproduksjon, (ii) økt bruk av overvåkingsdata i godkjenningsprosessen for plantevernmidler, og (iii) særegne driftspraksiser i frukt- og bærproduksjon. Det pekes også på behovet for et pilotprosjekt for å teste egnede overvåkingsstrategier og -metoder. Arbeidet videreføres i et prosjekt finansiert av den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig bruk av plantevernmidler (2021–2025) i perioden 2023–2026.
Sammendrag
I dette prosjektet sammenliknes norsk selvforsyningsgrad med selvforsyningsgraden i andre land. Norsk beregningsmetode brukes, så langt det er mulig, med utgangspunkt i tilgjengelig internasjonal statistikk. Den norske metoden er tilpasset norske forhold, og man vil derfor ikke finne identiske beregninger av selvforsyningsgrad i andre land. Det er gjort forsøk med tilpasninger av metode og datagrunnlag for å imøtekomme behovet for en sammenlikning av selvforsyningsgrad på tvers av land basert på en ensartet metode. Det er gjennomført en analyse av nasjonale beregningsmetoder i Sveits, Tyskland og Østerrike som sammenliknes med den norske metoden. Basert på tilgjengelig internasjonal statistikk fra FAO er selvforsyningsgraden analysert med norsk metode for EU samlet, Sverige, Danmark, Finland, Island, Russland, Sveits, Tyskland, USA, Japan og Sør-Korea.