Ruben Alexander Pettersen
Forsker
(+47) 900 86 574
ruben.pettersen@nibio.no
Sted
Ås - Bygg O43
Besøksadresse
Oluf Thesens vei 43, 1433 Ås (Varelevering: Elizabeth Stephansens vei 23)
Sammendrag
Prosjektet hadde som mål å øke kunnskapen om økologisk tilstand i vannforekomster i jordbruksområder på Østlandet, der vannforekomstene er kraftig påvirket av hydromorfologiske inngrep, men ikke nødvendigvis er definert som sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF) etter vannforskriften. For å få et representativt utvalg, ble ulike grader av utrettinger av elvestrengen valgt ut. Seks av åtte elver hadde mer enn 80 % av elveløpet rettet ut. Vi fant en sammenheng mellom graden av utretting og manglende kantvegetasjon. Halvparten av elvene hadde mindre enn 10 % intakt kantvegetasjon. Vi fant også en sammenheng mellom økende andel naturlig meandrerende deler av elva og økt tetthet av ørret (Salmo trutta). Tetthet av ørret øker også med andel kantvegetasjon langs hele elveløpet og økt variasjon i bunnsubstratet. Der det var mye hydromorfologiske variasjon i vannstrengen, var det flere arter av bunndyr enn der det var mindre hydromorfologiske variasjon. Ørret og laks kan brukes som indikatorarter for endret hydromorfologi, med dagens indekser. Vi vil anbefale å utvikle en indeks for bunndyr som responderer på hydromorfologiske endringer i vannstrengen. Bunndyr-indeksen ASPT ser ikke ut til å kunne benyttes. Vi vil anbefale å utarbeide indekser for graden av modifisering av vassdraget, herunder en indeks for graden av kantvegetasjon.
Sammendrag
Rapporten sammenstiller skogbrukets påvirkning på vannressursene basert på et begrenset litteratursøk. I tillegg gis informasjon om relevant lovverk, tilskuddsordninger og aktuelle bestemmelser i skogbrukets egen sertifiseringsordning. Målgruppen for rapporten er først og fremst vannforvaltningen i Norge, men den kan ha interesse også for skogbrukssektoren. En foreløpig konklusjon basert på den litteraturen som er gjennomgått er at skogbruket kan påvirke vassdragenes hydrologi, løpsmønster, sedimenttransport, vannkvalitet og økologi. Virkningen av skogbruk er tydeligst på lokalt nivå, i små nedbørfelt, og blir ofte mindre synlig lenger nedstrøms i vassdraget, men vi vet lite om langtidsvirkninger både lokalt og i nedstrøms resipienter. Det er generelt lite av både data og litteratur om konsekvenser av skogsdrift på vannressursene i Norge, og det anbefales derfor å igangsette flere undersøkelser.
Sammendrag
På oppdrag fra Statens vegvesen har NIBIO overvåket vannkvalitet i resipienter som kan motta avrenning fra anleggsarbeid i forbindelse med utbygging av E16 mellom Eggemoen og Olum i kommunene Ringerike og Jevnaker. NIBIO har driftet en automatisk målestasjon utstyrt med multiparametersensor, tatt ut vannprøver ved opptil 25 prøvepunkter og utført biologiske undersøkelser ved fem stasjoner. Årsrapporten omfatter alle resultater samlet inn på disse stasjonene i 2021.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Statens vegvesen har NIBIO og samarbeidspartner FAUN utført undersøkelser av biologiske kvalitetsparametere i tre vannforekomster som er berørt av anleggsaktivitet ved bygging av ny E-18 Knapstad- Retvet. Rapporten presenterer data fra tre perioder; før (2010-2013), under (2014-2016) og etter utbygging (nov. 2016-2020) i Hobølelva og to tilførselsbekker til denne, Tingulstadbekken og Fossbekken. Fokus i rapporten er på driftsfasen.
Sammendrag
Prosjektet har undersøkt om det finnes en sammenheng mellom gjennomførte jordbrukstiltak og økologisk tilstand i vannforekomster, målt gjennom de biologiske valitetselementene bunndyr og begroingsalger. For nedbørfelt med mer enn 20 % jordbruksareal ble det funnet signifikant sammenheng mellom ingen jordarbeiding om høsten (åker i stubb gjennom vinteren) og økologisk tilstand, både for begroingsalger og bunndyr. Det ble ikke påvist sammenheng mellom økologisk tilstand og etablering av grasdekte kantsoner eller grasdekte vannveier. Metodikken som er utviklet i prosjektet er lovende, og bør kunne benyttes i kommende prosjekter, etter hvert som flere biologiske data kommer til.
Sammendrag
En genetisk undersøkelse av svanemuslingen i Transjøen har avdekket tre unike genvarianter/haplotyper for Norge på cytochrome oxidase I genet som er en del av det mitokondrielle DNAet. En av disse variantene danner en egen gren i det evolusjonære treet ut fra den mest vanlige varianten i Europa. Det kan indikere at populasjonen i Norge har unike egenskaper som bør undersøkes videre.
Forfattere
Ruben Alexander Pettersen Kristine Våge Johanna Skrutvold Roger Roseth Elisabeth Skautvedt Silje Hereid Trond StabellSammendrag
Etter oppdrag fra Statens vegvesen Region øst har NIBIO og samarbeidspartnere Faun forundersøkelser av biologiske kvalitetsparametere i vassdrag som vil kunne berøres av anleggsaktivitet ved bygging av ny E18 Retvet – Vinterbro. Undersøkelsene har omfattet følgende bekker og vannforekomster (fra sør mot nord): Tingulstadbekken (TIN), Kråkstadelva (KRÅ), Glennetjern (GLE), Skuterudbekken (SKU), Bølstadbekken (BØL) og Vassflobekken (VAS). TIN og KRÅ har avrenning mot Hobølelva og Vansjø, GLE har avrenning mot Hølenvassdraget, SKU og BØL har avrenning mot Årungen og VAS har avrenning mot Gjersjøen. Glennetjern er et lite tjern som er en del av Hølenvassdraget....
Forfattere
Ruben Alexander Pettersen Claudia Junge Kjartan Østbye Tor Atle Mo Leif Asbjørn VøllestadSammendrag
Understanding how populations are structured in space and time is a central question in evolutionary biology. Parasites and their hosts are assumed to evolve together, however, detailed understanding of mechanisms leading to genetic structuring of parasites and their hosts are lacking. As a parasite depends on its host, studying the genetic structure of both parasite and host can reveal important insights into these mechanisms. Here, genetic structure of the monogenean parasite Gyrodactylus thymalli and its host the European grayling (Thymallus thymallus) was investigated in 10 tributaries draining into the large Lake Mjøsa in Norway. The population genetic structure of spawning grayling was studied using microsatellite genotyping, while G. thymalli was studied by sequencing a mitochondrial DNA gene (dehydrogenase subunit 5). Two main genetic clusters were revealed in grayling, one cluster comprising grayling from the largest spawning population, while the remaining tributaries formed the second cluster. For both taxa, some genetic differentiation was observed among tributaries, but there was no clear isolation-by-distance signature. The structuring was stronger for the host than for the parasite. These results imply that moderate to high levels of gene flow occur among the sub-populations of both taxa. The high parasite exchange among tributaries could result from a lack of strong homing behavior in grayling as well as interactions among individual fish outside of the spawning season, leading to frequent mixing of both host and parasite.
Sammendrag
Biologiske kvalitetselementer er undersøkt i sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF) i jordbruksområder på Jæren, Rogaland. Det ble funnet overraskende mange arter, og det er foreslått tiltak som kan benyttes for å oppnå godt økologisk potensiale. Det gis også råd om indikatorer og indekser som egner seg i SMVFer.
Forfattere
Inga Greipsland Roger Roseth Ruben Alexander Pettersen Pernille Bechmann Elisabeth Lundsør Åge BrabrandRedaktører
Svein Jakob SaltveitSammendrag
Det er planlagt bygging av ny E18 mellom Lysaker og Ramstadsletta. Bærumsdiagonalen fra Gjønnes til Strand, samt ny adkomst til Fornebu inngår i prosjektet. Etter oppdrag fra Statens vegvesen har NIBIO med samarbeidspartnere Norconsult og LFI (Laboratorium for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske, UiO) utført forundersøkelser av vannforekomster som kan bli berørt av utbyggingen. Undersøkelsene har omfattet resipienter både i ferskvann og i kystsonen, og har hatt som mål å klarlegge økologisk og kjemisk tilstand gjennom undersøkelse av biologiske kvalitetsparametere og vannkjemi. I marint miljø og i strandsonen har det også blitt utført undersøkelser for å klarlegge naturverdi og lokalt naturmangfold....
Sammendrag
Det er planlagt bygging av ny E18 mellom Lysaker og Ramstadsletta. Bærumsdiagonalen fra Gjønnes til Strand, samt ny adkomst til Fornebu inngår i prosjektet. Etter oppdrag fra Statens vegvesen har NIBIO med samarbeidspartnere LFI (Laboratorium for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske, UiO) og Norconsult utført forundersøkelser av vannforekomster som kan bli berørt av utbyggingen. Undersøkelsene har omfattet resipienter både i ferskvann og i kystsonen, og har hatt som mål å klarlegge økologisk og kjemisk tilstand gjennom undersøkelse av biologiske kvalitetsparametere og vannkjemi. I marint miljø og i strandsonen har det også blitt utført undersøkelser for å klarlegge naturverdi og lokalt naturmangfold....
Forfattere
Inga Greipsland Ruben Alexander Pettersen Jonas Reinemo Johanna Skrutvold Roger Roseth Trond Stabell Svein Jakob Saltveit Trond Bremnes Henning PavelsSammendrag
Etter oppdrag fra Statens vegvesen Region øst har NIBIO og samarbeidspartnere Faun og LFI utført forundersøkelser av biologiske kvalitetsparametere (bunndyr, begroingsalger og fisk) og vannkjemi i bekker og vassdrag som vil kunne berøres av anleggsaktivitet ved bygging av ny E18 Retvet – Vinterbro. Undersøkelsene har omfattet følgende bekker og vannforekomster (fra sør mot nord): Tingulstadbekken (TIN), Kråkstadelva (KRÅ), Glennetjern (GLE), Skuterudbekken (SKU), Bølstadbekken (BØL) og Vassflobekken (VAS). TIN og KRÅ har avrenning mot Hobølelva og Vansjø,GLE har avrenning mot Hølenvassdraget, SKU og BØL har avrenning mot Årungen og VAS har avrenning mot Gjersjøen. Glennetjern er et lite tjern som er en del av Hølenvassdraget...
Sammendrag
Fisk er en viktig parameter når man skal vurdere økologisk tilstand i forhold til vannforskriften. Romeriksåsene er et område som har vært benyttet i flere 100 år og hvor mennesker har satt spor etter seg. 17 lokaliteter og 20 potensielle vandringshindre ble derfor vurdert i 2017 og 2018 med hensyn til fisketetthet, fragmenteringsgrad og barriereeffekt. Totalt viste 13 objekter seg å være vandringshindre for fisk, og trenger utbedring for å oppnå minst god økologisk tilstand.
Forfattere
Arne N. Linløkken Ruben Alexander Pettersen Else Berit Stenseth Wenche Johansen Kirsten Frydenlund Robert C. WilsonSammendrag
Sammendrag Det ble samlet inn vevsprøver fra settefisk i Hunderfossen settefiskanlegg og fra settefisk (fettfinneklippet) gjenfanget i Vorma og fra villfisk fanget i Vorma. Det ble analysert på åtte mikrosatellitter i prøver fra til sammen 93 ørret. All settefisk var fra Hunderfossen, avlet av ville foreldre av Hunder/Lågen stammen. Generelt var den genetiske variasjonen høy med allelantall pr. locus (mikrosatellitt) varierende fra 5,75 til 9,50, og observert heterozygositet (HO) varierte fra 0,772 til 0,825, og observert heterozygositet var høyere enn forventet heterozygositet (HE = 0,694-0,780) i alle grupper. Resultatene tydet på at det er en egen ørretstamme i Vorma, og som sannsynligvis gyter i området nedenfor Svanfossen. Alder og lengde blant villfisken som ble analysert, viste betydelig variasjon i vekst, og det kan være flere subpopulasjoner representert i materialet. Noen har rask «innsjøvekst» som er vanlig i Mjøsa, og som også gjenfanget settefisk viste, mens andre hadde et annet vekstmønster. Det var for eksempel en vill ørret på åtte år som var 325 mm og en som var åtte år og 645 mm lang. Blant fem år gamle og eldre settefisk, var alle ≥ 400 mm. De genetiske analysene viste at villfisken skilte seg noe fra gjenfanget settefisk, og hadde for eksempel hele 15 private alleler. Settefisken fra fiskeanlegget skilte seg fra de andre gruppene, og hadde lavest genetisk variasjon, noe som kunne forventes ettersom den var av bare en årsklasse, basert på et begrenset antall foreldre. De gjenfangede settefiskene representerte til sammen seks årsklasser, som til sammen gav en genetisk variasjon litt mindre enn det som ble funnet for villfisk gruppa som bestod av åtte årsklasser. Beregnet effektiv populasjonsstørrelse var 12,5 til 495 fisk, og den var lavest blant settefisk fra fiskeanlegget. Det er naturlig ettersom fisken det ble tatt prøver av i anlegget var av samme alder/årsklasse, mens de andre gruppene bestod av seks til åtte aldersgrupper/årsklasser. Effektiv populasjonsstørrelse var størst i gruppen gjenfanget settefisk.
Forfattere
Ruben Alexander PettersenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Utsetting av ørret er et mye brukt tiltak for forsterkning av fiskebestanden i vann med lav reproduksjon i forhold til fiskeaktiviteten. Det finnes lite data på hvor godt tiltaket virker, og hvor mange av de utsatte ørretene som blir fisket. I denne undersøkelsen ble det målt, veid og merket 2642 ørreter som ble satt ut i 88 vann i Akershus, Oslo og Østfold. Opplysninger om gjenfangster ble innhentet gjennom en fiskekonkurranse der fiskere kunne vinne premier ved å registrere fangstene sine, både merkede og umerkede, på en internettside opprettet for prosjektet. Det ble benyttet to typer merker der den ene ga større premier. Ved hjelp av fangsttallene for de forskjellige årsklassene var det da mulig å beregne graden av underrapportering. Prosjektet varte i tre år, og da hadde totalt 300 fiskere meldt inn fangster. Av disse var 14 % kvinner og 86 % menn. 17 % var under 20 år, og 41,4 % var mellom 20 og 40. Gjennomsnittsalderen var 37 år. 36 % var medlem av NJFF. De fleste reiste mindre enn 15 km i luftlinje for å fiske, og kort vei fra parkeringsplass ga flere besøkere til vannet. De fleste meldte inn én fangst. Høyere alder ga større sannsynlighet for flere fangster. Meitefiske var vanligst (44 %), etterfulgt av sluk/spinner/wobbler (31 %) og fluefiske (25 %). Fisket i disse områdene favner videre enn hva som er funnet andre steder, med høyere kvinneandel, høyere andel barn og unge, lavere gjennomsnittsalder og høyere andel mindre erfarne fiskere. Det antas at dette henger sammen med den gode tilgjengeligheten til fiskevannene og at ørretfiske i større grad er et lavterskelfiske enn f.eks. laksefiske. Det ble meldt inn rundt 625 fangster, hvorav 394 var merket. Fangstsannsynligheten for treårig ørret satt ut om våren var 45–62 % den første sesongen. For toårig ørret satt ut om våren var den 29–37 % den første sesongen, og for tosomrig ørret satt ut om høsten var den 27–38 % påfølgende sesong. Sannsynligheten for å overleve til neste sesong, gitt at fisken ikke ble fanget, var 5–15 % for treårig fisk, 7–28 % for toårig fisk og 51–84 % for tosomrig fisk. Totalt blir størst andel av de treårige fanget, mens de tosomrige lever lengst i det fri. Registreringssannsynligheten for gråmerket fisk (liten premie) var 34–40 %, mens den for blåmerket fisk (stor premie) var 68–79 %. Vektutviklingen var best for de tosomrige fiskene og dårligst for de treårige. I vann med gjedde var overlevelsen lavere enn i vann uten gjedde. Å sette ut to- eller treårig fisk om våren kan egne seg f.eks. i vann med høyt fisketrykk der man vil at flest mulig skal få fisk. Å sette ut tosomrige om høsten kan egne seg der man ønsker at fisken skal gå en stund i vannet, evt. reprodusere, før den blir fanget, dvs. typisk i mer villmarkspregete vann.
Sammendrag
RAPPORTEN ER UNDER REVIDERING: ERSTATTES DELVIS AV NIBIO RAPPORT 8(127)2022. Denne rapporten er basert på eksisterende data og informasjon om seks innsjøer og seks delnedbør-felt i Vannområde Glomma Sør. Det er utført trendanalyser av vannkvalitet, og samlet inn informa-sjon om gjennomførte tiltak, samt vurdert videre tiltaksgjennomføring. Det er produsert et faktaark for hver lokalitet, og disse tjener som et utvidet sammendrag av arbeidet. This report is based on existing data and information from 6 lakes and 6 sub-catchments in the River Basin Sub-region of “Southern parts of Glomma”. Trend analyses of water quality have been per-formed, and data on environmental measures have been collected and assessed.
Forfattere
Ruben Alexander PettersenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ruben Alexander PettersenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Som del av arbeidet med å oppfylle vannforskriftens krav ble den økologiske tilstanden undersøkt i ti bekker og tjue innsjøer og tjern på Romeriksåsene i 2014 etter mange år med kalking. Ni bekker viste bedring basert på tettheten av ørret siden den forrige undersøkelsen ble utført i 1997–1999, og ti innsjøer viste bedring basert på bunndyr siden den forrige undersøkelsen i 1989. 18 innsjøer oppnådde miljømålet om «god» eller «svært god» økologisk tilstand. Men selv om tilstanden i bekkene var forbedret siden forrige undersøkelse, oppnådde de ikke miljømålet: Bare fire var i tilstandsklassen «god» eller bedre basert på ørret-tetthet, og alle var i tilstandsklassen «moderat» eller dårligere basert på bunndyrundersøkelsene. Dette fanges ikke opp av den årlige vannprøvetakingen, som skjer på et tidspunkt da vannkjemien er nokså god. Forskjellen mellom bekkene og innsjøene skyldes mest trolig sure episoder under snøsmeltingen om våren, når surt smeltevann renner ut i bekkene. Resultatene viser at bekkene må følges opp med videre behandling med kalk, ikke minst fordi de er gyte- og oppvekstområde for ørret, som er mest følsom for forsuring i dette livsstadiet.