Hilde Karine Wam
Seniorforsker
Forfattere
Christer Moe Rolandsen Bram Van Moorter Morten Heim Bjørnar Johnsen Jenny Mattisson Jaelle C. Brealey Andrea Miller Kjersti Selstad Utaaker Rebecca K. Davidson Aslak Grimsgaard Atle Mysterud Hilde Karine Wam Erling Johan SolbergSammendrag
Rolandsen, C. M., Van Moorter, B., Heim, M., Johnsen, B., Mattisson, J., Brealey, J. C., Miller, A., Utaaker, K. S., Davidson, R. K., Grimsgaard, A., Mysterud, A., Wam, H. K., Solberg, E. J. 2026. Elgprosjektet i Oppland 2019–2024 – Sluttrapport. NINA Rapport 2416. Norsk institutt for naturforskning. Prosjektet ‘Elgen i Oppland’ ble igangsatt etter initiativ fra 11 kommuner og flere jaktrettshavere som helt eller delvis inngikk i tidligere Dokkfløy elgregion. Elgregionen omfattet en stor og delvis sesongtrekkende elgbestand i tidligere Oppland fylke, men som følge av uenigheter om årlig avskyting og uttak av trekkelg i vinterbeiteområdene ble regionsamarbeidet oppløst i 2013. Lokalt er det likevel et sterkt ønske om en felles forvaltning av elgstammen, og over lengre tid har det vært diskutert hvordan de ulike aktørene på nytt kan tilnærme seg et regionalt samarbeid. Det ble da tidlig påpekt behov for bedre og mer oppdatert kunnskap om elgens områdebruk i regionen, og etter en lengre prosess ble det besluttet å etablere et nytt elgmerkeprosjekt i området. NINA ble invitert med i prosjektutformingen, og gjennomførte senere prosjektet innenfor rammene gitt av en lokalt forankret styringsgruppe. I rapporten viser vi resultatene fra prosjektet som pågikk fra september 2019 til august 2024. Prosjektets overordnede mål har vært å øke kunnskapsgrunnlaget om elgen og beitegrunnlaget i tidligere Dokkfløy elgregion. Mer spesifikt var det et ønske å undersøke elgens trekkmønster og habitatbruk, samt å få bedre kunnskap om elgens kalveproduksjon og overlevelse. Dette er kunnskap som best kan oppnås ved å merke et representativt utvalg elg med GPS-sendere for deretter å studere disse individenes bevegelser, reproduksjon (antall fødte kalver) og overlevelse. I starten av prosjektperioden merket vi derfor 52 elger med GPS-sendere og fulgte disse inntil de døde, mistet halsbåndet eller vi aktiverte ‘drop-off’-mekanismen sommeren 2024. Alle elgene ble merket innenfor det mest markante nordlige (Murudalen, Sjodalen, Randsverk, Tesse, n = 36) eller sørlige (Gausdal Vestfjell, n = 16) vinterområde i regionen. Dette er områder med høye konsentrasjoner av elg vinterstid, hovedsakelig som følge av trekkende individer, og som derfor preges av høyt beitetrykk og beiteskader for skogbruket. I tillegg til merkestudiet undersøkte vi beitegrunnlaget og beitetrykket i regionen, og brukte jaktrelaterte data (sett og felt elg-data, slaktevekter) og trekkelgtellinger til å beskrive utviklingen i bestandstetthet, sammensetning og kalveproduksjon. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon om bestand og næringsgrunnlag, og kan bidra til å forstå den romlige og tidsmessige fordelingen av elgen i området. Som et ledd i en langt større studie fra flere bestander analyserte vi også parasittforekomsten hos elgen i regionen og sammenlignet denne med tilstanden i andre bestander i Norge. Resultatene fra merkestudien viser at elgene i regionen beveger seg over store avstander og at områdebruken i svært liten grad holdt seg innenfor en kommune. Hele 86 % av de 51 elgene var sesongtrekkende, 14 % var stasjonære i minst ett år, mens kun ett individ ble klassifisert som stasjonær i begge år med data. De fleste individene brukte arealer i 4–5 kommuner (2–8) i løpet av et år. Gjennomsnittlig trekkdistanse var 47 km for elgkyr og 50 km for elgokser, men mange dyr hadde trekk på over 70–80 km mellom vinter- og sommerområder. Det lengste dokumenterte trekket var på 135 km i luftlinje – fra nordsiden av Vågåvatnet til Gjøvik. De sesongtrekkende individene beveget seg hovedsakelig mot sørøst på våren og tilbake mot nordvest på høsten. Mange av disse beveger seg da gjennom Espedalen, på grensen mellom Sør-Fron og Gausdal. Årlig registreres det her spor fra 600–800 elger på veg sørover fra Murudalen på våren (systematisk vårtelling utført langs fast transekt av lokalt mannskap), hvorav om lag to tredeler fortsetter gjennom Espedalen på sørvestsiden av vannet. Dalføret er relativt smalt, og trekkorridoren er sjeldent mer enn én kilometer bred. Også elgene i vinterbeiteområdet i Gausdal Vestfjell beveger seg mot sørøst på våren og tilbake mot nordvest på høsten, blant annet i dalføret ved Dokkfløyvatnet. Sesongtrekkene gjenspeiler elgens behov for å oppsøke sesongleveområder med gode forutsetninger for vekst og overlevelse. Vinterområdene i regionen kjennetegnes av mindre snø og mer lett tilgjengelig kvistbeite (særlig bjørk og furu), mens sommerområdene for det meste ligger lavere, har bedre feltsjikt og rikere tilgang på vier og dels rogn og selje. I tillegg er elgtettheten lavere i mange av sommerområdene, noe som reduserer konkurransen om ressursene. En slik kombinasjon av snøforhold, planteproduksjon og tetthetsavhengighet er trolig hovedforklaringen på hvorfor elgene gjennomfører så omfattende trekk. GPS-dataene viser samtidig at elgens bruk av vinterområder ikke er statisk mellom år. Ni (19 %) av de merkede individene skiftet vinterområde (mellom Murudalen og Gausdal) minst én gang i perioden 2020–2024, og skifte av vinterområde var høyest i et år med lite snø. Dette kan bety at fordelingen av vinterdyr mellom Murudalen og Gausdal påvirkes av snøforholdene, og at vintertetthet og belastningen på vinterbeitene kan variere mellom år. Det omfattende sesongtrekket og romlige variasjonen i vinterområdebruk fører til en skjev fordeling i elgrelaterte inntekter og kostnader mellom kommuner i regionen. Kommunene i nord bærer det meste av kostnader relatert til høyt beitepress og skogskader vinterstid, mens en større del av jaktuttaket skjer i kommuner lenger sør. GPS-dataene viser at opptil 75 % av merkelgen i nord trekker ut av kommunen på våren og returnerer først sent på høsten eller tidlig på vinteren, etter at jakta er gjennomført. Reell vintertetthet kan dermed være 3–4 ganger høyere enn elgtettheten under jakta i nord, og vil i enkelte år overstige den beregnede ernæringsmessige bæreevnen. Det faktum at tettheten og beitetrykket er større i vinterområdene enn i sommerområdene og der elgen befinner seg største delen av jakta kan medvirke til at bestanden holdes på et for høyt nivå i regionen. Ettersom kun et fåtall områder opplever svært høyt beitetrykk, vil mange av kommunene som hovedsakelig huser trekkelgen sommerstid ha liten grunn til å redusere sin del av bestanden. Høye bestandstettheter over tid kan imidlertid få konsekvenser også for elgen i sør da disse for en stor del befinner seg i de nordlige kommunene vinterstid. Dette kan ha bidratt til at elgens bestandskondisjon i regionen har svekket seg over tid. Åringsvektene har for eksempel falt med om lag 10–15 % de siste 15 årene, og kalverekrutteringen har vist en tydelig nedgang. En slik utvikling samsvarer med tetthetsavhengige mekanismer, men også med pågående klimaendringer og romlig variasjon i beitekvalitet. Jaktfelt med høyere andel jordbruksareal hadde høyere tvillingandel, noe som understøtter at mer produktive arealer gir bedre grunnlag for høy kalveproduksjon. Samlet peker dette mot en bestand der tetthet, klima og beitekvalitet virker sammen over tid, og der effektene akkumuleres i form av lavere kondisjon og redusert rekruttering. Ut fra lokalkunnskap, arkeologiske funn og tidligere radiomerkestudier var det ikke overraskende at de viktigste trekkorridorene i stor grad sammenfaller med kulturhistoriske spor etter fangstanlegg. Dette viser en lang kontinuitet i elgens trekkmønstre, der dagens trekk i stor grad følger de samme rutene som elgen har fulgt i århundrer og trolig opp til flere tusen år, og som ble utnyttet av mennesker til jakt og fangst. Særlig Espedalen og enkelte passasjer ved Dokkfløyvatnet har fungert som kanaliserende elementer på elgens sesongtrekk gjennom landskapet. Her konsentreres en stor andel av de trekkende elgene gjennom relativt trange dalfører og passasjer. Slike flaskehalser kan være særlig sårbare for inngrep, for eksempel veiutbygging, kraftutbygging, hyttefelt eller andre former for infrastruktur. Endringer i disse områdene kan få uforholdsmessig stor effekt på elgens sesongtrekk, både ved å gjøre trekket mer energikrevende og ved å øke risikoen for viltpåkjørsler og konflikter. Vi vet ikke hvor mye utbygging og menneskelig tilstedeværelse som tolereres før dette har store negative konsekvenser for elgtrekket. Fra et bevaringsperspektiv er det derfor viktig at den menneskelige arealbruken i området hensyntar elgens trekkveier og at nye inngrep ikke etableres i tilknytning til trekkorridoren. Funnene peker samlet sett på et tydelig behov for en regionalt samordnet og mer grenseoverskridende forvaltning, der jaktuttak, arealbruk, overvåking og trekkruter vurderes i sammenheng og ikke kommunevis eller hos enkeltgrunneiere. Dette kan innebære felles målsettinger for bestandsstørrelse og struktur, koordinert datainnsamling og tolkning av overvåkingsdata, og vern og tilrettelegging av sentrale trekkveier. En slik helhetlig tilnærming gir trolig bedre forutsetninger for å bevare det unike elgtrekket, opprettholde god bestandskondisjon, redusere uønskede skogskader og sikre et mer rettferdig og forutsigbart jaktuttak for kommunene i regionen.
Forfattere
Hilde Karine WamSammendrag
Det har etter hvert blitt mange forklaringer på den sviktende kondisjonen til elg i sørlige Skandinavia, hvorav beite ser ut til å ha kommet noe i skyggen. Et unikt datasett understreker at vi på ingen måte bør nedtone betydningen av matfatet.
Sammendrag
NIBIO takserte elgbeitene i Bamble og Drangedal kommuner i 2025. Som ventet var naturgrunnlaget for produksjon av elgbeite best i Bamble og fattigst i øvre deler av Drangedal. Bamble hadde betydelig høyere tetthet av trær i elgens beitehøyde enn snittet for våre øvrige takster i Sør-Norge. Drangedal lå noe under snittet. Trærne i både Bamble og Drangedal produserte en del mindre årsskudd per tre enn snittet av Sør-Norge, dels på grunn av et svært høyt beitepress. Beitepresset på alle treslag som elg ofte selekterer for (rogn, osp, selje og eik) (ROSE) var blant de høyeste vi har registrert. Beitepresset på ROSE bør ned. Vi fant stor forskjell mellom kommunene i estimert ernæringsmessig bæreevne vinterstid: maks 1.7 elg-ekvivalenter per km2 tellende jaktareal i Bamble og 0.8 i Drangedal. Dette er grove anslag og gjelder et normalt til godt vær-år. Det må gjøres fratrekk for hjort (og rådyr), og det er usikkert hvor mye det utgjør. Uventet lavt beitepress sommerstid i forhold til vinterstid tyder på at det er trekk av dyr over kommunegrensene, slik at beregnet tetthet av elg og hjort (basert på jaktstatistikken) er usikre. Dette er noen av flere grunner til å holde antall elg-ekvivalenter godt under maks bæreevne. Vi har beregnet dagens tetthet av elg til 0.8 per km2 i Bamble, og 0.5 i Drangedal (snitt 2020-2024). Bestandstettheten av elg alene er altså et stykke under ernæringsmessig maks bæreevne. Vi anbefaler å ikke la bestandene av annet hjortevilt øke uten å avveie konsekvensene for elg. Slaktevektene vitner om elg i veldig dårlig kondisjon, som trenger maks bra forhold for å ta seg opp igjen. Utfordringer for god kondisjon vil bare øke framover, med økt nedbygging og et stadig varmere klima (mer varmestress, mer parasitter, mer konkurranse med hjort, m.m.).