NIBIO POP

NIBIO POP er en serie med kortfattede presentasjoner av resultater, aktuelle saker og spesielle tema. Det utkommer omtrent 20 utgaver i året. Målgruppen er veiledere, offentlige myndigheter, de som bruker kunnskapen i praksis og allmennheten. 

Til dokument

Sammendrag

Beiting og slått har skapt noen av de mest artsrike økosystemene i Nord-Europa, men slike tradisjonelle driftsformer har blitt mindre vanlige i det 20. århundre. Denne endringen er en viktig drivkraft for påfølgende gjengroing som kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet, kanskje spesielt i kombinasjon med klimaendringer.

Sammendrag

Fleire og fleire, både offentlege etatar og private hageeigarar, ønsker no å bytte ut kortklipt plen med artsrike blomsterenger. Nokon grunngjev dette med at blomstereng er mindre arbeidskrevjande enn plen fordi den skal slåast berre ein gong i sesongen. Andre vil legge forholda til rette for pollinerande insekt. Uansett motiv vil ei blomstereng vere eit nyttig bidrag for å auke mangfaldet av insekt og planteartar. Pollinerande insekt er avhengige av eit stort mangfald av blomsterartar for å sikre seg mat (nektar og pollen) gjennom heile sesongen. På den andre sida er humler, bier, sommerfuglar, biller og blomsterfluer nødvendige for at blomstrande planter skal kunne formere seg.

Sammendrag

Firkantperikum (Hypericum maculatum) og prikkperikum (Hypericum perforatum) er flerårige urter i perikumfamilien (Hypericaceae). De to artene er ganske like - begge blir 20-80 cm høye og har eggrunde blad og sterkt gule blomster med fem kronblad. Stengelen er kraftig, mer greinet på prikkperikum enn firkantperikum. Forskjellen ligger ellers i at prikkperikum har smale, spisse begerblad, to lister i stengelen og perforerte blad (derav det latinske navnet perforatum); vi kan holde et blad opp mot lyset og se små huller mellom nervene. Firkantperikum har butte begerblad og stengel med 4 lister (firkantet).

Sammendrag

Hanekam (Lychnis flos-cuculi) hører til nellikfamilien (Caryophyllaceae). Arten er flerårig og sprer seg med jordstengler. Den vokser langs kysten fra svenskegrensa til Vesterålen og i låglandet innafor, samt på spredte steder i Troms og Finnmark (Figur 1). Hanekam er mest vanlig på åpen og fuktig jord, langs bekkekanter, i sumper og på fuktig skogsbunn. Planten er knyttet til gammel kulturmark med lite tilførsel av gjødsel og blir utkonkurrert av mer kraftigvoksende arter ved god tilgang på næring. Den trives best der enga blir slått, men også på ugjødsla beiter. I NIBIOs blomsterfrøblandinger har vi så langt brukt den i friskengblandinga for Sørøstlandet, men det er ikke utenkelig at den etter hvert vil inngå også i friskeng- og fuktengblandinger for andre landsdeler.

Sammendrag

Blåklokke (Campanula rotundifolia L.) hører til klokkefamilien (Campanulaceae) og vokser i ugjødsla slåtte- og beitemark, tørrbakker, veikanter, på berg og i lysåpen, beita skog på tørr og nitrogenfattig jord over hele Norge (Figur 1). Den har en tynn, spinkel stengel og vakre, blå blomster, og regnes som en indikatorplante for naturenger. Vi ønsker derfor å få oppformert frø av lokale populasjoner av blåklokke til bruk i NIBIOs regionale frøblandinger for alle landsdeler. Blåklokkefrøet er imidlertid smått (tusenfrøvekt rundt 50 mg, bilde 2) og blåklokke vil derfor sjelden utgjøre mer enn 5 vekt% av frøblandingene. Vi regner med at det for landet som helhet er behov for 10-20 kg blåklokkefrø pr år.

Sammendrag

Alle skadedyr kan utvikle resistens mot kjemiske midler dersom det sprøytes for ensidig og ofte. Dette temaarket gir informasjon om hvordan risikoen for resistens kan reduseres hos jordbærsnutebille, veksthusspinnmidd og jordbærmidd.

Sammendrag

Vegaøyan fikk verdensarvstatus i 2004 basert på kulturlandskapsverdier og ærfugltradisjon. På den tiden var kulturlandskapet preget av gjengroing som følge av fraflytting og brakklegging. Naturverdiene i ekstensivt drevet slåttemark, naturbeitemark og kystlynghei, og det unike artsmangfoldet de representerte, stod i fare for å bli borte. Det var også kun få personer som holdt tradisjonen levende med å stelle for og vokte ærfuglene under hekkingen for å kunne sanke den verdifulle ederduna. Vendepunktet kom med verdensarvstatusen og etableringen av særskilte tilskuddsordninger som stimulerer til bl.a. beiting, slått og ærfugldrift. Dette har gitt store utslag og har resultert i markante landskapsendringer.