Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2023
Forfattere
Menno de Jong Aidin Niamir Magnus Wolf Andrew C. Kitchener Nicolas Lecomte Ivan V. Seryodkin Steven R. Fain Snorre Hagen Urmas Saarma Axel JankeSammendrag
Population-genomic studies can shed new light on the effect of past demographic processes on contemporary population structure. We reassessed phylogeographical patterns of a classic model species of postglacial recolonisation, the brown bear (Ursus arctos), using a range-wide resequencing dataset of 128 nuclear genomes. In sharp contrast to the erratic geographical distribution of mtDNA and Y-chromosomal haplotypes, autosomal and X-chromosomal multi-locus datasets indicate that brown bear population structure is largely explained by recent population connectivity. Multispecies coalescent based analyses reveal cases where mtDNA haplotype sharing between distant populations, such as between Iberian and southern Scandinavian bears, likely results from incomplete lineage sorting, not from ancestral population structure (i.e., postglacial recolonisation). However, we also argue, using forward-in-time simulations, that gene flow and recombination can rapidly erase genomic evidence of former population structure (such as an ancestral population in Beringia), while this signal is retained by Y-chromosomal and mtDNA, albeit likely distorted. We further suggest that if gene flow is male-mediated, the information loss proceeds faster in autosomes than in X chromosomes. Our findings emphasise that contemporary autosomal genetic structure may reflect recent population dynamics rather than postglacial recolonisation routes, which could contribute to mtDNA and Y-chromosomal discordances.
Forfattere
Tomáš Kolář Michal Rybníček Paul Eric Aspholm Petr Čermák Ólafur Eggertsson Vladimír Gryc Tomáš Žid Ulf BüntgenSammendrag
The Arctic is one of the regions most sensitive to global warming, for which climate and environmental proxy archives are largely insufficient. Arctic driftwood provides a unique resource for research into the circumpolar entanglements of terrestrial, coastal and marine factors and processes – past, present, future. Here, first dendrochronological and wood anatomical insights into 639 Arctic driftwood samples are presented. Samples were collected across northern Norway (n =430) and north-western Iceland (n =209) in 2022. The overall potentials and limitations of Arctic driftwood to improve tree-ring chronologies from the boreal forest, and to reconstruct changes in sea ice extent and ocean current dynamics are discussed. Finally, the role driftwood has possibly played for Arctic settlements in the past hundreds of years is examined.
Forfattere
Junbin Zhao Mikhail Mastepanov Cornelya Klutsch Hanna Marika Silvennoinen Erling Fjelldal David Kniha Runar KjærSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Junbin Zhao Mikhail Mastepanov Cornelya Klutsch Tobias Daugaard-Petersen Hanna Marika SilvennoinenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Denne litteraturgjennomgangen samler kunnskapsgrunnlaget p.d.d. om tapsomfang, tapssammenhenger og drapstakter forårsaket av våre fredete rovviltarter på rein og sau, med hovedfokus på drapstakter. Studien viser at drapstaktene innen art variere mye, avhengig av rovviltart, kjønn, sosial status, byttedyrtilgjengelighet, rovvilttetthet, periode på året, områdets beskaffenhet mm. Per i dag mangler også tall for drapstakter hos de fleste rovviltartene på sau. Fordi det er heftet stor usikkerhet mht. drapstaktene, er denne variabelen lite egnet til å beregne hva en rovviltyngling «koster» beitenæringene. En bedre måte er å estimere hvor mye økningen av én yngling per arealenhet vil øke tapet av beitedyr.
2022
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Anti Jan Helmer Olsen Mahtte Ailu Utsi Gaup Aslak Ole Eira Nils Mahtte Eira Inga Margrete Lillevoll Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Oda Rustad Finn-Arne Haugen Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Hår fra brunbjørn ble samlet inn i 48 hårfeller med luktstoff i et 1200 km2 stort område i Karasjok kommune (Troms og Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2022. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører for individbestemmelse. Studieområdet sentralt i Karasjok var likt som i fjor (16 feller), mens studieområdet i Váljohka er utvidet til totalt 32 hårfeller i år mot 27 feller i 2021. Totalt ble det samlet inn 149 hårprøver (i tillegg til 2 ekskrementprøver), og 99 av disse prøvene (66 %) var positive for brunbjørn. Det ble påvist 16 ulike bjørner (8 hannbjørner og 8 hunnbjørner) i det sammenhengende området Karasjok/Váljohka. Av disse 16 bjørnene var 5 bjørner (2 hannbjørner og 3 hunnbjørner) nye i år. Utvidet DNA-familieanalyse med 12 genetiske markører påviste mulige lokale foreldre for 4 av de 5 nye bjørnene. Sentralt i Karasjok (16 feller) viser resultatet i år flere bjørner (12 ind./0,30 bjørn pr.10km2) enn i samme område og tidsrom i de tre foregående årene (2019- 9 ind., 2020- 8 ind. og 2021 - 6 ind.). I de 32 hårfellene i Váljohka ble det påvist 6 individer (0,075 bjørn/10km2) som er det samme antallet som året før. Det ble påvist like mange bjørner i første halvdel (juni-juli) som i andre halvdel (juli-august) av prosjektet. Hårfellemetoden med DNA- analyse av hårrøtter har i dette arbeidet gitt unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn i det undersøkte området.
Forfattere
Simo Maduna Adam Vivian-Smith Ólöf Dóra Bartels Jónsdóttir Albert Imsland Cornelya Klutsch Tommi Nyman Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
We determined the mitogenome of Cyclopterus lumpus using a hybrid sequencing approach, and another four closely related species in the Liparidae based on available next-generation sequence data. We found that the mitogenome of C. lumpus was 17,266 bp in length, where the length and organisation were comparable to those reported for cottoids. However, we found a GC-homopolymer region in the intergenic space between tRNALeu2 and ND1 in liparids and cyclopterids. Phylogenetic reconstruction confirmed the monophyly of infraorders and firmly supported a sister-group relationship between Cyclopteridae and Liparidae. Purifying selection was the predominant force in the evolution of cottoid mitogenomes. There was significant evidence of relaxed selective pressures along the lineage of deep-sea fish, while selection was intensified in the freshwater lineage. Overall, our analysis provides a necessary expansion in the availability of mitogenomic sequences and sheds light on mitogenomic adaptation in Cottoidei fish inhabiting different aquatic environments.
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Henrik Brøseth Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Ingrid Helle Søvik Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2021 samlet inn prø-ver til DNA-analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for trettende år på rad. Av 1519 innsamlede prøver i 2021, ble 1513 inkludert i den genetiske analysen (949 ekskrement-prøver, 547 hårprøver, 13 vevsprøver og 4 urinprøver) og 61 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 777 prøver (51 %) en fullstendig DNA-profil, og det ble fra disse prøvene påvist 160 ulike brunbjørner: 67 hunnbjørner og 93 hannbjørner. Dette var en økning på 7 % (10 individer) sam-menlignet med 2020, og var det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2010. Forekomsten av brunbjørn var, som i foregående år, hovedsakelig konsentrert i fylkene Troms og Finnmark (68), Innlandet (66) og Trøndelag (25). Innlandet hadde i 2021 det høyeste antallet påviste indi-vider siden overvåkingsprogrammet startet i 2009. Av det totale antallet brunbjørner påvist i 2021 var 69 % (110 individer) tidligere påvist i Norge, noe som er tilsvarende med 2020. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 116 indi-vider (73 %). Basert på prøver fra påviste hunnbjørner ble det estimert at det var 8,1 ynglinger i 2021, noe som er en reduksjon i forhold til året 2020. De estimerte ynglingene i 2021 fordeler seg med 3,6 i rovviltregion 5 (Hedmark), 1,6 i region 6 (Trøndelag) og 2,9 i region 8 (Troms og Finnmark).