Erlend Winje

Stasjonsleder

(+47) 473 29 214
erlend.winje@nibio.no

Sted
Tromsø

Besøksadresse
Holtvegen 66, 9016 Tromsø

Til dokument

Sammendrag

Mange reinbeitedistrikt og siidaandeler har praktisert fôring av rein i mange år. Denne fôringsveilederen er utarbeidet med bakgrunn i denne erfaringsbaserte kunnskapen supplert med forskningsbasert kunnskap om reinens fordøyelse og evne til å utnytte ulike typer fôr.

Til dokument

Sammendrag

NIBIO har i denne rapporten utredet bestemte virkemidler som skal bidra til å sikre hensiktsmessige generasjonsoverganger i reindriften. Rapporten tar for seg rekrutteringssituasjonen i reindriften og tiltak over reindriftsavtalen: tidligpensjonsordningen, etableringstilskudd, særskilt driftstilskudd for ungdom og fagbrevordningen i reindriften. Vi har gjennomført intervjuer med et utvalg av personer som har vært mottakere av de ulike tilskuddene. Vi finner at formålet med de ulike ordningene for en stor del oppfylles og at de som har benyttet seg av tilskuddene i hovedsak er fornøyde. Intervjuene med siidaandelsledere som er i aldersgruppen 57-67 år hvor de har mulighet for å søke tidligpensjon, men har valgt å ikke gjøre det viser imidlertid en bekymring for en forverret økonomisk situasjon dersom de skulle gå over på tidligpensjon. Det er økonomisk krevende å klare seg på tilskuddet til tidligpensjon og det dyretall tidligpensjonisten har anledning til å ha i bevoktning dersom en ikke har muligheter for å skaffe seg annet inntektsgivende arbeid oppfattes som for lavt. Vi foreslår derfor at den som overtar driften til en som tar tidligpensjon gis rett til å søke et rentefritt lån for å kjøpe ut livdyrene til tidligpensjonisten basert på en avtale mellom partene. Vi har også vist til mulige finansieringsordninger for reindrifta i likhet med det øvrig landbruksnæring har gjennom Landkreditt. Disse mulighetene bør etter vår mening være med i en utredning om økonomiske forhold ved generasjonsoverganger i reindriften. ČOAHKKÁIGEASSU: NIBIO lea dán raporttas čielggadan dihtolágan doaibmabijuid mat galget leat veahkkin sihkkarastime ulbmillaš buolvasirdima boazodoalus. Raporttas boahtá ovdán boazodoalu rekrutterendilálašvuohta ja doaibmabijut boazodoallošiehtadusa bokte: árrapenšuvdnaortnet, earenoamáš doaibmadoarjja nuoraide ja boazodoalu fágareiveortnet. Mii leat čađahan jearahallamiid singuin geat leat ožžon dakkár iešguđetlágan doarjagiid. Mii leat gávnnahan ahte daid iešguđetlágan ortnegiid ulbmilat eanas muddui devdojuvvojit, ja sii geat leat ávkkástallan doarjagiiguin leat duhtavaččat. Go leat jearahallan 57–67 jahkásaččaid ahkejoavkku siidaoasejođiheddjiid, geain lea vejolaš ohcat árrapenšuvnna, muhto leat válljen ahte eai daga dan, de čájehuvvo ahte sii leat balus jus ekonomalaš dilli vearáska jus váldet vuostá árrapenšuvdnaortnega. Ipmirduvvo ahte lea ekonomalaččat gáibideaddji birget dušše árrapenšuvnna doarjagiin ja dainna boazologuin maid árrapensionisttas lea vejolaš atnit geahččoboazun, jus ii leat vejolašvuohta háhkat eará dienasbarggu. Dan dihte mii árvalit ahte son gii váldá badjelasas siidaoasi sus gii vuostáiváldá árrapenšuvnna, ahte sutnje addo vejolašvuohta ohcat reantokeahtes loana mainna oastá árrapensionista ealihanbohccuid, mii lea vuođđuduvvon bealálaččaid šiehtadussii. Mii leat maid ovdanbuktán vejolaš ruhtadanortnegiid boazodollui, nugo muđui lea eanandoalus Landkreditt bokte. Mii oaivvildit ahte dat vejolašvuođat berrejit leat mielde go čielggadit ekonomalaš dilálašvuođaid boazodoalu buolvasirdima.

Sammendrag

There is an increasing use of carcass detection dogs to find remains of dead livestock in Norwegian rangelands. But how effective are these dogs actually? • We compared the efficiency of approved carcass detection dog equipages (CDEs, i.e., dog and man) with people searching for sheep carcasses without dogs. • CDEs found significantly more carcasses than people without dogs, and kilometers traveled and minutes spent per carcass detection indicated that dogs were >3x as effective in their search. However, CDEs found only 1 in 4 of the carcasses laid out experimentally. • The training program for CDEs in Norway is now adjusted to improve the quality of the equipages. • The effort of sheep CDEs is important to Norwegian sheep farmers applying for compensation because of the increase in percentage of proven losses caused by protected carnivores. • In the future carcass detection dogs in Norway could be used for wildlife conservation and management tasks.

Sammendrag

I 2019 vedtok Stortinget innføring av individmerking av rein. I vedtaket forutsettes det at dette ikke gjennomføres før praktiske og tekniske løsninger er på plass. Videre slås det fast at tradisjonelle eiermerker (snitt i ørene) skal videreføres. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har tidligere gjort forsøk med å kombinere tradisjonelle eiermerker med elektronisk merker basert på RFID-teknologi. I denne POP’en kan du lese om erfaringene med dette.

Sammendrag

2019 mearridii Stuoradiggi álggahit indiviidamerkema bohccuide. Mearrádus eaktudii ahte dat ii čađahuvvo ovdal go praktihkalaš ja teknihkalaš čovdosat leat sajis. Viidásit daddjo ahte árbevirolaš bealljemerken galgá ain jotkojuvvot. Norsk Instituhtt for bioøkonomi (Norgga bioekonomalaš Instituhtta) (NIBIO) lea ovdal geahččalan ovttastahttit árbevirolaš boazomerkema elektrovnnalaš mearkkaiguin mii lei heivehuvvon RFIDteknologiija vuođul. Dán POP`as sáhtát lohkat eambbo lohkat daid vásáhusaid birra.

Sammendrag

Innføring av obligatorisk individmerking av tamrein i Norge ble vedtatt av Stortinget 13. juni 2019. NIBIO har i denne rapporten belyst hvilke merkemetoder for individmerking som finnes på markedet i dag og hvordan disse egner seg for bruk i reindrifta. Kunnskap om disse og individmerking generelt i næringa, forvaltningen og reindriftsmyndighetene er innhentet gjennom utstrakt kontakt med en rekke informanter. Mulighetene og utfordringene som ligger i individmerking for næring, forvaltning og myndigheter er undersøkt og kartlagt. NIBIO har belyst en del punkter som anbefales for veien videre vedrørende innføring av individmerking i reindriften. NIBIO har også foreslått pilotprosjekter som kan/bør gjennomføres for å forberede reindriften på innføring av individmerking, samt forbedrer dagens løsninger for elektronisk individmerking slik at disse blir driftssikre, kostnadslave, møter næringens behov og nytte og samtidig gir myndigheter og forvaltning ny kunnskap om Norges tamrein...

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten gir en vurdering av hvorvidt praktiseringen av Forskrift om tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader og konfliktdempende tiltak (FKT-forskriften) har god måloppnåelse, om den kan realiseres på en bedre måte enn i dag og i så fall hvordan. Arbeidet bygger på litteratur- og dokumentstudier samt intervjuer av representanter for beitenæringene og landbruks- og miljøforvaltningen. Oppdraget omfatter a) en utredning av hvordan FKT-ordningen er organisert, hvilke tiltak som har mottatt støtte og omfanget av støtten som er gitt, b) en vurdering av effekten av forebyggende tiltak, effekten av tiltak som kan øke kunnskapsgrunnlaget og effekten av konfliktdempende tiltak og c) en beskrivelse og drøfting av forslag til tiltak og forskriftsendringer som kan gi forbedret måloppnåelse for FKT-forskriften samt en samfunnsøkonomisk vurdering av disse.

Sammendrag

Reindeer-train-collisions (RTC) are a challenge for Norwegian society and the northern Norwegian train company Bane NOR with regard to animal welfare, wildlife ecology, animal husbandry, reindeer herding and the working environment for train drivers and employees of Bane NOR. On behalf of Bane NOR the Norwegian Institute of Bioeconomy Research (NIBIO) investigated putative technological solutions to improve RTCs. The study is a result of literature research, interviews with Bane NOR employees, reindeer herders, researchers, companies and road administration project leaders and an analysis of Bane NOR´s own database of animal-train-collisions. The RTC records of the last 11 years (jan 2008 – dec 2018) revealed that prioritizing preventive measures against collisions with female reindeer along the Saltfjellet region during winter, especially during the Arctic night, are most promising. This also happens to be the most damaging time of the year for reindeer herders as they struggle to find damaged animals in the dark. Expensive and timeconsuming search efforts are a major concern with regard to animal welfare. Additionally, damaged animals are often – if at all – found long after the accident and can not be brought into Connection with a specific RTC, i.e. the herders can not claim monetary compensation…….

Til dokument

Sammendrag

Tap av dyr er en utfordring og et sentralt tema i norsk tamreindrift. Dette kunnskapsgrunnlaget beskriver status for hva vi vet om tapsomfang, tapsårsaker og tapsammenhenger innen områdene tap av rein til rovvilt, sykdom, klimarelatert tap, påkjørsler og grunnet kumulative effekter. Videre setter den fokus på forebyggende tiltak og hvilke felt man trenger ytterligere kunnskapsbygging på. Gjennomgående mangler kunnskap om sammenhengene mellom de ulike årsaksfaktorene samt bedre dokumentasjon av det tidlige kalvetapet.

Sammendrag

Dette pilotprosjektet har sett på hvilke kartdata som kan være relevante for å kartlegge konflikter ved reinkalving i tid og rom og benytte denne kunnskapen for å redusere kalvetap. Det er gjort en vurdering av hvilke data som finnes og hva de gir av relevant informasjon. Vi har også vurdert tilgjengelighet, geografisk dekning, teknisk format, kvalitet og rettigheter til bruk av dataene. Per i dag finnes ikke alle datakildene som er nødvendige for å lage risikomodeller for kalvetap eller gode kartapplikasjoner til bruk for å forebygge slike tap. Vi ser imidlertid muligheter for å utvikle konflikthåndteringsverktøy basert på eksisterende data. Slike verktøy kan sammenstille ulike kartkilder og dermed påvise eller forklare potensielle konflikter i tid og rom. Bruk av sporingsdata i denne sammenheng vil kreve metodeutvikling og tilrettelegging, samt avklaring av rettigheter til, og standardisering av, data. Ved tilgang til sanntidsdata kan det også utvikles verktøy som kan varsle konflikter ved reinkalving. Uten tilgang til sanntidsdata vil det kun være mulig å utvikle konflikthåndteringsverktøy for analyser av situasjoner og årsaker i ettertid.

Sammendrag

Det er i dag økende bruk av kadaverhunder til søk etter døde sauer i tapsutsatte beiteområder. Målet med dette prosjektet var å dokumentere hvor effektivt kadaversøk med hund er, sett i forhold til kadaversøk uten hund. Godkjente kadaverhundekvipasjer ble testet mot tilsvarende søk uten hund over en avgrenset periode i to forsøksopplegg: 1) i 0,5 km2 store felt med utlagte kadaver (eksperimentelle felt) og 2) i 4 km2 store delområder av tapsutsatte beiter (reelle felt). Totalt 16 hundeekvipasjer og 16 søkspersoner uten hund deltok i studien. I de eksperimentelle feltene fant kadaverhundekvipasjene signifikant flere av kadavrene som var lagt ut enn feltpersonell uten hund (23,8 % mot 2,5 %). Hundene fant like ofte kadavre som var antatt å være vanskeligst å finne (ferske og gjemte), som de som var antatt å være enklest å søke etter (gamle og åpne). I de reelle feltene var tallverdiene for antall kadaver funnet, antall ferske kadaver, antall gamle kadaver og antall kadaverfunn som lå åpent til nesten dobbelt så store ved bruk av hund sammenliknet med uten. Videre var effektiviten i søkene målt i antall kilometer per kadaverfunn og minutter per kadaverfunn godt over tre ganger så stor for kadaverhundekvipasjene. Søkspersonell uten hund fant ikke kadaver som lå gjemt, verken i eksperimentelle eller reelle felt, samme hvor systematisk søket var. På dette punktet var hundene helt overlegne. Totalt sett ble det funnet få, dagferske kadaver i de reelle feltene og dokumentasjonsgraden var lav. Forsøkets avgrensninger i tid og rom vanskeliggjorde dette. Resultater fra de eksperimetelle feltene viser imidlertid at kadaverhundekvipasjene ikke fant mer enn hvert fjerde av de utlagte kadavrene. Det kan derfor være grunn for Norske Kadaverhunder til å se nærmere på sitt eget kursopplegg og godkjenningsordning. Prosjektet har styrket vår mening om at kaversøkende hunder har sin største effekt når de benyttes i forbindelse med, eller ved mistanke om, en akutt skadesituasjon forvold av rovvilt. I slike situasjoner bidrar hundene, gjennom systematisk søk over et begrenset område, til å kartlegge skadeomfanget. Opprettelsen av kommunale/regionale kadaverhundlag og et beredskapsteam bestående av fellingslag med spisskompetente kadaverhundekvipasjer og sporingsekvipasjer, kan være veien å gå.