Erlend Winje

Stasjonsleder

(+47) 473 29 214
erlend.winje@nibio.no

Sted
Holt

Besøksadresse
Holtveien 66, 9269 Tromsø

Sammendrag

Dette pilotprosjektet har sett på hvilke kartdata som kan være relevante for å kartlegge konflikter ved reinkalving i tid og rom og benytte denne kunnskapen for å redusere kalvetap. Det er gjort en vurdering av hvilke data som finnes og hva de gir av relevant informasjon. Vi har også vurdert tilgjengelighet, geografisk dekning, teknisk format, kvalitet og rettigheter til bruk av dataene. Per i dag finnes ikke alle datakildene som er nødvendige for å lage risikomodeller for kalvetap eller gode kartapplikasjoner til bruk for å forebygge slike tap. Vi ser imidlertid muligheter for å utvikle konflikthåndteringsverktøy basert på eksisterende data. Slike verktøy kan sammenstille ulike kartkilder og dermed påvise eller forklare potensielle konflikter i tid og rom. Bruk av sporingsdata i denne sammenheng vil kreve metodeutvikling og tilrettelegging, samt avklaring av rettigheter til, og standardisering av, data. Ved tilgang til sanntidsdata kan det også utvikles verktøy som kan varsle konflikter ved reinkalving. Uten tilgang til sanntidsdata vil det kun være mulig å utvikle konflikthåndteringsverktøy for analyser av situasjoner og årsaker i ettertid.

Sammendrag

Det er i dag økende bruk av kadaverhunder til søk etter døde sauer i tapsutsatte beiteområder. Målet med dette prosjektet var å dokumentere hvor effektivt kadaversøk med hund er, sett i forhold til kadaversøk uten hund. Godkjente kadaverhundekvipasjer ble testet mot tilsvarende søk uten hund over en avgrenset periode i to forsøksopplegg: 1) i 0,5 km2 store felt med utlagte kadaver (eksperimentelle felt) og 2) i 4 km2 store delområder av tapsutsatte beiter (reelle felt). Totalt 16 hundeekvipasjer og 16 søkspersoner uten hund deltok i studien. I de eksperimentelle feltene fant kadaverhundekvipasjene signifikant flere av kadavrene som var lagt ut enn feltpersonell uten hund (23,8 % mot 2,5 %). Hundene fant like ofte kadavre som var antatt å være vanskeligst å finne (ferske og gjemte), som de som var antatt å være enklest å søke etter (gamle og åpne). I de reelle feltene var tallverdiene for antall kadaver funnet, antall ferske kadaver, antall gamle kadaver og antall kadaverfunn som lå åpent til nesten dobbelt så store ved bruk av hund sammenliknet med uten. Videre var effektiviten i søkene målt i antall kilometer per kadaverfunn og minutter per kadaverfunn godt over tre ganger så stor for kadaverhundekvipasjene. Søkspersonell uten hund fant ikke kadaver som lå gjemt, verken i eksperimentelle eller reelle felt, samme hvor systematisk søket var. På dette punktet var hundene helt overlegne. Totalt sett ble det funnet få, dagferske kadaver i de reelle feltene og dokumentasjonsgraden var lav. Forsøkets avgrensninger i tid og rom vanskeliggjorde dette. Resultater fra de eksperimetelle feltene viser imidlertid at kadaverhundekvipasjene ikke fant mer enn hvert fjerde av de utlagte kadavrene. Det kan derfor være grunn for Norske Kadaverhunder til å se nærmere på sitt eget kursopplegg og godkjenningsordning. Prosjektet har styrket vår mening om at kaversøkende hunder har sin største effekt når de benyttes i forbindelse med, eller ved mistanke om, en akutt skadesituasjon forvold av rovvilt. I slike situasjoner bidrar hundene, gjennom systematisk søk over et begrenset område, til å kartlegge skadeomfanget. Opprettelsen av kommunale/regionale kadaverhundlag og et beredskapsteam bestående av fellingslag med spisskompetente kadaverhundekvipasjer og sporingsekvipasjer, kan være veien å gå.