Jordhelse

Begrepet jordhelse omfavner jordas fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper og innebærer at disse komponentene fungerer optimalt sammen slik at jorda kan levere viktige økosystemtjenester.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_111d
Foto: Kamilla Skaalsveen

God jordhelse betyr at jordas fysiske, kjemiske og biologiske komponenter fungerer optimalt sammen, både for produksjon og andre jordfunksjoner. Utfordringene knyttet til jordhelse er mange. Ideelt bør jorda forstyrres minst mulig, og ha mest mulig grønt og levende plantedekke størst mulig del av året.

Det er for tiden et økende fokus på jordkvalitet, jordhelse og jordfunksjoners betydning for miljø, klima, plante- og dyrehelse. Forringelse og tap av jord  utgjør en stor samfunnsmessig risiko, mens god jordhelse gir grunnlag for mat- og biomasseproduksjon, samt flere andre økosystemtjenester. Økt infiltrasjonsevne, lavere erosjon og lagring av karbon er eksempler på viktige økosystemtjenester forbundet med jord i Norge.

Landbruksdirektoratet publiserte i 2020 Nasjonalt program for jordhelse med faggrunnlag og forslag til utvikling av tiltak og virkemidler for økt satsing på jordhelse. Bakgrunn for programmet er viktigheten av jord av god kvalitet for livet på landjorda, som er direkte eller indirekte knyttet til flere av FNs bærekraftsmål.

NIBIO har fokus på faglige kunnskap, tiltaksanalyse og formidling av jordhelsetematikken. Gjennom forskningsprosjekter (f.eks. RECARE, SoilCare og EJP-Soil) har vi allerede opparbeidet mye kunnskap og innsikt i problematikken.

Publikasjoner

Sammendrag

En god fangvekst? Igangværende forsøk. Vekstvilkåra for fangvekstene. Forsøk med fangvekster - ulike grasarter, sorter og såmengder. Forsøk med såmåter for italiensk (toårig) raigras som fangvekst i ulike arter og sorter av korn. Forsøkene og erfaringene fra praksis tilsier at den optimale fangveksten er resultatet av en fin balanse mellom fangveksten og kornet gjennom vekstsesongen, og at det ikke alltid er like lett å oppnå denne balansen. En kan antyde at avlingsreduksjonen i kornet kan variere mellom 2-15 %. Normalt vil den ligge på 4-6 %. Et godt etablert fangvekstdekke (underkultur) reduserer proteinprosenten i kornet. For å sikre best mulig tilslag bør gras som fangvekst såes samtidig med kornet. Såmengden betyr noe for konkurranseforholdet mellom korn og fangvekst. Såmåte av fangvekster (italiensk raigras) som egen såing eller i blanding med kornet ser ut til å ha mindre betydning for kornavlingen, fangvekstdekke og tørrstoffavling sent på høsten. Toårig italiensk raigras er mest aggressivt. Flerårig (engelsk) raigras regnes som sikker å etablere i vårhvete og 2-radsbygg. Engsvingel og hundegras konkurrerer lite med kornet, og artene passer ikke i havre. Timotei konkurrerer lite med kornet, normalt 2-6 % i bygg.

Sammendrag

I forbindelse med jordbruksoppgjøret i 1999 var hele tilskuddsordningen med endret jordarbeiding oppe til diskusjon. Under forarbeidet til jordbruksoppgjøret ble Planteforsk Apelsvoll bedt om å vurdere de ulike tiltakene som ordningen omfatter, med tanke på miljøeffekter og andre effekter. Dette arbeidet resulterte i en intern utredning til Landbruks-departementet i juni 1999. I ettertid har Landbruksdepartementet ytret ønske om å mangfoldiggjøre utredningen slik at den kan være tilgjengelig for landbruksforvaltningen i fylker og kommuner, samt rådgivningstjenesten. Tanken er at den skal fungere som bakgrunnsstoff for de som skal praktisere tilskuddsordningen på det lokale plan. Det er den siltrike jorda som er mest utsatt for erosjon, og erosjonsrisikoen avtar med økende andel organisk stoff. Jord og P-tapet kan rangeres etter jordarbeiding på følgende måte, der høstpløying gir størst tap og overvintring i stubb gir minst: Høstpløying>Vanlig sådd høstkorn>Høstharving>Direktesådd høstkorn> Overvintring i stubb En kan trolig regne med at 1,0-3 kg N/daa går tapt gjennom vinterhalvåret i kornområdene på Østlandet og Trøndelag, men at N-tapet er svært påvirket av nedbør, temperatur, jordart og avling. Lette jordarter vil ofte ha større N-utvasking, selv om mineraliseringen og innholdet av organisk N er større på leirjord. Ut fra forsøk og tidligere undersøkelser vil trolig stubbarealer, direktesådde arealer eller lett høstharva arealer ikke redusere N-utvaskingen med mere enn 0,5 - 1,0 kg N/daa eller 15-30 % i forhold til normalt pløyde arealer. Ugrasmengden og problemer knyttet til ugras øker jo mindre jorda blir bearbeidet, men disse problemene kan reduseres med økt bruk av glyfosat. Uten bruk av glyfosat vil det på mange arealer være svært vanskelig å drive plogfri jordarbeiding over tid. Når det gjelder sjukdommer og skadedyr og dyrkingsproblemer knyttet til dette ved endret jordarbeiding, er ikke bildet like klart, men også her finnes klare tendenser til økt risiko for fusariumsmitte, økt sprøytebehov mot snømugg i høstkorn og økt risiko for bladflekk-sjukdommer ved dyrking av samme art flere år. Avlingene vil påvirkes av at jordforholdene og ugrasmengdene endres ved endring i jordarbeidingspraksisen. Det er ikke lett å skille disse faktorene fra hverandre. Halm, nedbør, lengde på vekstsesongen og lave middeltemperturer vil også påvirke avlingene når en skal praktisere ulik jordarbeiding. Bruk av fangvekster er et godt tiltak for å hindre erosjon og N-utvasking. For metoden "lett høstharving" er det halmmengdene som avgjør harveintensiteten. Det å differensiere og ha et fleksibelt virkemiddelsystem er en riktig vei å gå, men dette kan gi kompliserte systemer. Problemet er som nevnt at virkning på avling, ugras, erosjon og avrenning av næringsstoffer vil være forskjellig for de ulike tiltakene når jordtypen og klimafaktoren endres