Jordhelse

Begrepet jordhelse omfavner jordas fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper og innebærer at disse komponentene fungerer optimalt sammen slik at jorda kan levere viktige økosystemtjenester.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_111d
Foto: Kamilla Skaalsveen
KONTAKTPERSON

God jordhelse betyr at jordas fysiske, kjemiske og biologiske komponenter fungerer optimalt sammen, både for produksjon og andre jordfunksjoner. Utfordringene knyttet til jordhelse er mange. Ideelt bør jorda forstyrres minst mulig, og ha mest mulig grønt og levende plantedekke størst mulig del av året.

Det er for tiden et økende fokus på jordkvalitet, jordhelse og jordfunksjoners betydning for miljø, klima, plante- og dyrehelse. Forringelse og tap av jord  utgjør en stor samfunnsmessig risiko, mens god jordhelse gir grunnlag for mat- og biomasseproduksjon, samt flere andre økosystemtjenester. Økt infiltrasjonsevne, lavere erosjon og lagring av karbon er eksempler på viktige økosystemtjenester forbundet med jord i Norge.

Landbruksdirektoratet publiserte i 2020 Nasjonalt program for jordhelse med faggrunnlag og forslag til utvikling av tiltak og virkemidler for økt satsing på jordhelse. Bakgrunn for programmet er viktigheten av jord av god kvalitet for livet på landjorda, som er direkte eller indirekte knyttet til flere av FNs bærekraftsmål.

NIBIO har fokus på faglige kunnskap, tiltaksanalyse og formidling av jordhelsetematikken. Gjennom forskningsprosjekter (f.eks. RECARE, SoilCare og EJP-Soil) har vi allerede opparbeidet mye kunnskap og innsikt i problematikken.

Publikasjoner

Sammendrag

Det er fremdeles behov for mer kunnskap om jordhelse i arktisk grøntproduksjon, både for å redusere negativ påvirkning fra intensive driftsmetoder og for å gjøre jorda mer motstandsdyktig i et endret klima.

Sammendrag

Målsettingen for dette forprosjektet var å kartlegge eksisterende kunnskap om jordhelse i arktisk grøntproduksjon, avdekke kunnskapshull og identifisere problemstillinger som bør følges opp med videre forskning. Hva som definerer god jordhelse i Norge er fremdeles uklart, og det er behov for å undersøke hvordan dette konseptet bør anvendes for de ulike produksjonene og regionene i landet. Det arktiske landbruket er særegent og med andre forutsetninger enn næringa ellers i landet grunnet kort vekstsesong og spesielle lysforhold. Til tross for at omfanget av arealet egnet for grøntproduksjon er forholdsvis lite, er det viktig med kunnskap om jordhelse for å kunne bevare disse marginale jordressursene best mulig, også i et endret klima. For å kartlegge eksisterende kunnskap og identifisere kunnskapsbehov har det i denne forstudien blitt gjennomført en litteraturstudie, samt et idéverksted med ulike interessenter fra Nord-Norge. Resultatene fra forstudien viser at det foreløpig eksisterer forholdsvis lite dokumentert kunnskap om jordhelse i arktisk grøntproduksjon. Innspill fra aktører i næringa viser imidlertid at interessen for jordhelsetiltak er økende. Temaer som særlig ble trukket frem i forbindelse med spørsmål om kunnskapsbehov var: mangfold og dynamikk i samfunn av jordorganismer i landbruksjord i Arktis, effekter av å tilføre ulike former for organisk materiale (kompost etc.), metoder for brakking, vekstskifte, dekkvekster og samplanting og metoder for jordbearbeiding.

Sammendrag

SoilCare er et femårig forskningsprosjekt finansiert av EUs Horisont2020-program som startet 1. mars 2016 og avsluttes 31. august 2021. Prosjektet er et samarbeid mellom 28 europeiske partnere med studieområder i 16 ulike europeiske land. Målet med prosjektet var å undersøke potensialet til jordforbedrende tiltak, samt identifisere og teste områdespesifikke jordforbedrende dyrkingssystemer med antatt positiv effekt på lønnsomhet og bærekraft i Europa. NIBIO er norsk partner i prosjektet, med studieområder på Østlandet (Viken og Innlandet), og har testet metoder for å bedre jordkvaliteten i Norge i samarbeid med Norges landbruksrådgivning (NLR). Denne samlerapporten beskriver arbeidsprosessene og oppsummerer resultater fra de norske studieområdene, med valg/prioritering av interessenter, idéverksteder for å identifisere årsaker til redusert jordkvalitet og mulige tiltak, utprøving av tiltak i feltforsøk, og medvirkning for å utvikle strategier for videre implementering, samt evaluering av resultater. Basert på resultatene fra studieområdene gis det følgende anbefalinger: utarbeide et mer fleksibelt system for økonomiske virkemidler, revidere de eksisterende virkemidlene og inkludere mer ambisiøse og langsiktige mål, lage målsettinger for jord og god jordforvaltning i eksisterende lovgivning, samt etablere mekanismer for effektiv kunnskapsformidling og utveksling.

Sammendrag

Denne rapporten er utarbeidet på oppdrag for Landbruksdirektoratet til Klimakur2030. Rapporten omhandler utredning av fangvekster som klimatiltak. Utredningen inkluderer en vurdering av hvilke områder og arealer som er egnet til å dyrke fangvekster og i hvilke områder fangvekster kan ha best effekt. Det er produsert fylkesvis arealstatistikk for potensielle korndyrkingsarealer basert på det detaljert jordsmonnkartlagte arealet av fulldyrka og overflatedyrka jord. Den nye arealstatistikken er brukt for å estimere det totale potensialet for dyrking av fangvekster i korn. Det er også laget arealstatistikk for dyrking av fangvekster etter høsting av tidligkulturer som grønnsaker og poteter i Vestfold. Basert på arealer egnet for dyrking, samt anslått gjennomføringsgrad er det vurdert muligheter for utslippsbesparelser gjennom karbonbinding i jordbruksjord og lystgassutslipp med hovedvekt på perioden 2021-2030. Det er også gjort kostnadsberegninger, både privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk for ulike dyrkingsmetoder av fangvekster. Videre er det gjort vurderinger av aktuelle arter av fangvekster som er passende og aktuelle for det norske klimaet. Det er lite kunnskap om hvilke arter som gir best karbonlagring for norske forhold. I rapporten er det gitt oversikter over og avgrenset hva som skiller de ulike begrepene fangvekster, dekkvekster, underkultur og grønngjødsling fra hverandre.

Til dokument

Sammendrag

Biokull er ett av klimatiltakene med høyest potensiale for å kunne forbedre karbonregnskapet til den norske landbrukssektoren (Klif, 2010). Det er for tiden stor interesse for biokull i Norge innenfor privat sektor, frivillige organisasjoner, universiteter og forskningsinstitutter. Adopsjon av biokull som et karbonlagringstiltak er delvis avhengig av dets agronomiske egenskaper og den totale sikkerheten biokull utgjør for miljøet. I 2011, startet det 3 biokull forsøk i Ås, Sel, og Notodden for å undersøke effekten av biokull på feltet under norske forhold. Første års resultater fra 3 felt viste ingen signifikant effekt av biokull på plantevekst og jordkjemiske forhold. Økotoksikologiske lab-studier visste ingen negative effekter av biokull på meitemark, som var brukt som en indikator for jordhelse. Biokull ført til høyere vannlagringskapasitet i siltig sandjord, men ikke på lettleire. Isotopiske studier fant mindre enn 3 % nedbrytning av biokull-C i feltet i det første året, som representerer minst 20 ganger saktere nedbrytning av C enn upyrolysert halm. Konklusjon fra første året var at biokull kan brukes som et tiltak for å øke karbon i jordsmonnet uten at det går utover matproduksjon.

Sammendrag

En god fangvekst? Igangværende forsøk. Vekstvilkåra for fangvekstene. Forsøk med fangvekster - ulike grasarter, sorter og såmengder. Forsøk med såmåter for italiensk (toårig) raigras som fangvekst i ulike arter og sorter av korn. Forsøkene og erfaringene fra praksis tilsier at den optimale fangveksten er resultatet av en fin balanse mellom fangveksten og kornet gjennom vekstsesongen, og at det ikke alltid er like lett å oppnå denne balansen. En kan antyde at avlingsreduksjonen i kornet kan variere mellom 2-15 %. Normalt vil den ligge på 4-6 %. Et godt etablert fangvekstdekke (underkultur) reduserer proteinprosenten i kornet. For å sikre best mulig tilslag bør gras som fangvekst såes samtidig med kornet. Såmengden betyr noe for konkurranseforholdet mellom korn og fangvekst. Såmåte av fangvekster (italiensk raigras) som egen såing eller i blanding med kornet ser ut til å ha mindre betydning for kornavlingen, fangvekstdekke og tørrstoffavling sent på høsten. Toårig italiensk raigras er mest aggressivt. Flerårig (engelsk) raigras regnes som sikker å etablere i vårhvete og 2-radsbygg. Engsvingel og hundegras konkurrerer lite med kornet, og artene passer ikke i havre. Timotei konkurrerer lite med kornet, normalt 2-6 % i bygg.

Sammendrag

I forbindelse med jordbruksoppgjøret i 1999 var hele tilskuddsordningen med endret jordarbeiding oppe til diskusjon. Under forarbeidet til jordbruksoppgjøret ble Planteforsk Apelsvoll bedt om å vurdere de ulike tiltakene som ordningen omfatter, med tanke på miljøeffekter og andre effekter. Dette arbeidet resulterte i en intern utredning til Landbruks-departementet i juni 1999. I ettertid har Landbruksdepartementet ytret ønske om å mangfoldiggjøre utredningen slik at den kan være tilgjengelig for landbruksforvaltningen i fylker og kommuner, samt rådgivningstjenesten. Tanken er at den skal fungere som bakgrunnsstoff for de som skal praktisere tilskuddsordningen på det lokale plan. Det er den siltrike jorda som er mest utsatt for erosjon, og erosjonsrisikoen avtar med økende andel organisk stoff. Jord og P-tapet kan rangeres etter jordarbeiding på følgende måte, der høstpløying gir størst tap og overvintring i stubb gir minst: Høstpløying>Vanlig sådd høstkorn>Høstharving>Direktesådd høstkorn> Overvintring i stubb En kan trolig regne med at 1,0-3 kg N/daa går tapt gjennom vinterhalvåret i kornområdene på Østlandet og Trøndelag, men at N-tapet er svært påvirket av nedbør, temperatur, jordart og avling. Lette jordarter vil ofte ha større N-utvasking, selv om mineraliseringen og innholdet av organisk N er større på leirjord. Ut fra forsøk og tidligere undersøkelser vil trolig stubbarealer, direktesådde arealer eller lett høstharva arealer ikke redusere N-utvaskingen med mere enn 0,5 - 1,0 kg N/daa eller 15-30 % i forhold til normalt pløyde arealer. Ugrasmengden og problemer knyttet til ugras øker jo mindre jorda blir bearbeidet, men disse problemene kan reduseres med økt bruk av glyfosat. Uten bruk av glyfosat vil det på mange arealer være svært vanskelig å drive plogfri jordarbeiding over tid. Når det gjelder sjukdommer og skadedyr og dyrkingsproblemer knyttet til dette ved endret jordarbeiding, er ikke bildet like klart, men også her finnes klare tendenser til økt risiko for fusariumsmitte, økt sprøytebehov mot snømugg i høstkorn og økt risiko for bladflekk-sjukdommer ved dyrking av samme art flere år. Avlingene vil påvirkes av at jordforholdene og ugrasmengdene endres ved endring i jordarbeidingspraksisen. Det er ikke lett å skille disse faktorene fra hverandre. Halm, nedbør, lengde på vekstsesongen og lave middeltemperturer vil også påvirke avlingene når en skal praktisere ulik jordarbeiding. Bruk av fangvekster er et godt tiltak for å hindre erosjon og N-utvasking. For metoden "lett høstharving" er det halmmengdene som avgjør harveintensiteten. Det å differensiere og ha et fleksibelt virkemiddelsystem er en riktig vei å gå, men dette kan gi kompliserte systemer. Problemet er som nevnt at virkning på avling, ugras, erosjon og avrenning av næringsstoffer vil være forskjellig for de ulike tiltakene når jordtypen og klimafaktoren endres