Klimagassregnskapet for arealbrukssektoren
Norge rapporterer hvert år opptak og utslipp av klimagasser til FNs klimakonvensjon. I arealbrukssektoren (Land-Use, Land-Use Change and Forestry, LULUCF) rapporteres utslipp og opptak av klimagasser knyttet til ulik arealbruk.
Arealbruken er definert i seks kategorier som følger av internasjonale definisjoner: skog, dyrket mark, beite (innmarksbeite og overflatedyrket grasareal som beites årlig, samt åpne og tresatte utmarksarealer), vann og myr (inkluderer torvuttak), utbygd areal (arealer med ulike tekniske inngrep, slik som boliger, veier, kraftlinjer og parkanlegg) og annen utmark (bar jord, bart fjell og isbre). I tillegg rapporteres endringer i karbonlageret i treprodukter (Harwested Wood Products).
Inkludert i klimagassregnskapet for arealbrukssektoren er utslipp av karbondioksid (CO2), lystgass (N2O) og metan (CH4).
Miljødirektoratet rapporterer utslipp og opptak av klimagasser for Norge, fra alle sektorer, til FNs klimakonvensjon og til EU. Klimagassregnskapet utarbeides i samarbeid mellom Miljødirektoratet, SSB og NIBIO, hvor NIBIO har ansvaret for å rapportere utslipp og opptak i arealbrukssektoren. Klimagassregnskapet publiseres i National Inventory Document (NID) med vedlegg, og gjøres tilgjengelig på FNs sider. Det rapporteres hvert år tilbake til 1990 og frem til to år før rapporteringsåret. Hele tidsserien beregnes på nytt hvert år. Det gjøres fordi beregningene stadig forbedres, og årene skal kunne sammenlignes.
Publikasjoner
Sammendrag
Skogpolitikk er formelt medlemslandenes kompetanse, og er ikke nevnt i EUs traktater som et område for felles politikk. Skogsektoren er likevel over tid omfattet av tiltak og virkemidler i andre sektorer der EU har felles politikk, bl.a. i EUs landbrukspolitikk, miljøpolitikk og klimapolitikk. Skogens rolle er særlig tydelig i EUs grønne giv (European Green Deal, EGD). EUs grønne giv er et veikart for en samfunnsomstilling som skal ende i et klimanøytralt EU i 2050. EØS-avtalen regulerer samarbeidet mellom Norge og EU og har vært bestemmende for utviklingen i Norge på de fleste samfunnsområder. Norge har også inngått et bilateralt klimasamarbeid med EU om gjennomføringen av målene i Paris-avtalen. Denne bilaterale avtalen mellom Norge og EU innebærer at Norge gjennomfører EUs regelverk for klima også for ikke- kvotepliktig sektor og skog- og arealbruk (LULUCF). Denne rapporten beskriver videre bakgrunn og status for andre sentrale strategier og regelverk av betydning for norsk skogpolitikk og skogforvaltning som følger av EUs grønne giv. Det er i første rekke strategier og regelverk for fornybar energi, miljø og klima som er omtalt her. EUs grønne giv representerer en betydelig samlet påvirkning av skogpolitikken. En utfordring er at endringen skjer horisontalt gjennom utvikling av regelverk i flere sektorer samtidig. Effektene av endringer i regelverk og politiske prioriteringer i EU er foreløpig bare delvis mulig å kvantifisere, men det er gjort noen vurderinger av konsekvenser i rapporten. Når detaljene i rettsaktene, planene for gjennomføring, og Norges forpliktelser for de ulike regelverkene er nærmere en avklaring vil virkningene avtegne seg klarere. Retningen på endringene i EU er imidlertid tydelig: mer vekt på å bevare miljøverdier og økte bidrag fra skogen i arbeidet med å redusere klimagassutslipp.
Sammendrag
Arealbrukssektoren (engelsk: Land Use, Land-Use Change and Forestry, LULUCF) omfatter arealbruk og arealbruksendringer, med tilhørende utslipp og opptak av CO2, CH4 og N2O, og er en del av det nasjonale klimagassregnskapet under FNs klimakonvensjon. Framskrivningene presentert her er basert på data og metodikk fra Norges siste rapportering til FNs klimakonvensjon, innsendt 15. mars 2024 (Miljødirektoratet mfl. 2024). Perioden 2009–2022 har vært lagt til grunn som referanseperiode, og framskrivning av arealutvikling og utslipp er i all hovedsak basert på rapporterte data for denne tidsperioden. Utviklingen i gjenværende skog er framskrevet ved hjelp av simuleringsverktøyet SiTree og jordmodellen Yasso07. Klimaendringer under klimascenariet i RCP 4.5 er lagt til grunn. Framskrivingen er framstilt både i henhold til FNs klimakonvensjon sitt regelverk for klimagassregnskapet (alle arealbrukskategorier og kilder) og basert på EUs regelverk under LULUCF-forordningen (2018/841) (European Union 2018).
Sammendrag
Arealbrukssektoren (engelsk: Land Use, Land-Use Change and Forestry, LULUCF) omfatter arealbruk og arealbruksendringer, med tilhørende utslipp og opptak av CO2, CH4 (metan) og N2O (lystgass), og er en del av det nasjonale klimagassregnskapet under FNs klimakonvensjon. I oktober 2022 ble det publisert oppdaterte, nasjonale framskrivninger for sektoren (Mohr mfl. 2022), basert på data og metodikk fra Norges siste rapportering til FNs klimakonvensjon (Miljødirektoratet mfl. 2022). Som en oppfølging av det arbeidet presenteres her et utvalg sensitivitets- og usikkerhetsanalyser som illustrerer følsomheten og usikkerheten i framskrivningene for noen parametre. Dette er klima (RCP4.5 versus 8.5 og et gjennomsnitt av disse to), to utvalgte typer arealbruksendring (avskoging, og overgang fra myr og skog på organisk jord til annen arealbruk), samt inndata brukt i Yasso07.
Sammendrag
Arealbrukssektoren (engelsk: Land Use, Land-Use Change and Forestry, LULUCF) omfatter arealbruk og arealbruksendringer, med tilhørende utslipp og opptak av CO2, CH4 og N2O, og er en del av det nasjonale klimagassregnskapet under FNs klimakonvensjon. Framskrivningene presentert her er basert på data og metodikk fra Norges siste rapportering til FNs klimakonvensjon (IPCC), Norges National Inventory Report (NIR), innsendt 8. april 2022 (Miljødirektoratet mfl. 2022). Perioden 2006 – 2020 har vært lagt til grunn som referanseperiode, og framskrivning av arealutvikling og utslipp er i all hovedsak basert på rapporterte data for denne tidsperioden. Utviklingen i gjenværende skog er framskrevet ved hjelp av simuleringsverktøyet SiTree og Yasso07. Klimaendringer under klimascenariet i RCP 4.5 er lagt til grunn. Framskrivingen er framstilt på to ulike formater: Både i henhold til FNs klimakonvensjon sitt regelverk (alle arealbrukskategorier og kilder) og basert på EUs regelverk under LULUCF-forordningen (2018/841) (European Union 2018).
Til dokument
Forfattere
Fay Madeleine Farstad Erlend Andre T. Hermansen Merethe Dotterud Leiren Jørgen Wettestad Lars Harald Gulbrandsen Gunnhild Søgaard Lasse Fridstrøm Marianne Knapskog Tanu Priya Uteng Knut ØistadSammendrag
Klimaregelverket er en sentral del av ‘Klar for 55’-pakken og EUs grønne giv (European Green Deal – EGD). I denne rapporten fokuserer vi på sentrale foreslåtte endringer av dette regelverket, og mulige implikasjoner for Norge. Forslagene for kvotesystemet og innsatsfordelingsforordningen utgjør ikke radikale endringer for Norge og har relativt bred støtte. Derimot er forslaget for arealbrukssektoren mer kontroversielt. Det vil være svært krevende for Norge å nå målene for innsatsfordelingsforordningen og arealbrukssektoren. Norge bør likevel være varsom med å legge opp til mye bruk av fleksible mekanismer. Det blir viktig å følge med på det store bildet, som samspillseffekter med andre deler av EGD, hestehandler mellom land, Brexit og internasjonal politikk. EGD og det omkringliggende politiske landskapet er komplekst og utfordrer eksisterende måter å jobbe på. Vi håper denne rapporten gir et tidlig kunnskapsbidrag til debatten om- og arbeidet med EGD.
Til dokument
Forfattere
Teresa Gómez de la Bárcena Lise Dalsgaard Line Tau Strand Christian Wilhelm Mohr Knut Bjørkelo Rune Eriksen Gunnhild SøgaardSammendrag
Denne publikasjonen presenterer en ny metodikk for estimering av endringer i lageret av jordkarbon som følge av arealbruksendringer på mineraljord. Metodikken er utviklet for bruk i den nasjonale rapporteringen av arealbrukssektoren under FNs klimakonvensjon. Metodikken baserer seg på den enkleste tilnærming i følge IPCC sine retningslinjer, en såkaldt Tier 1. Tier 1 metodikken baseres i stor grad på standardverdier fra retningslinjene (IPCC default), men trenger en kopling mot nasjonal arealinformasjon. Denne koplingen beskrives i rapporten. Metodikken tar utgangspunkt i standardverdier for lageret av jordkarbon (SOCREF). Disse er basert på jordtype-grupperinger og klimasone som stammer fra en verdensdekkende jorddatabase. Endringer i jordkarbon etter arealbruksendring estimeres ved hjelp av SOCREF i kombinasjon med et sett faktorer (også standardverdier) som er arealbruksavhengige. Metodikken legger til grunn at endringer i jordkarbon skjer lineært over 20 år (ifølge 2006 IPCC Guidelines). Grunnleggende informasjon for å kunne kople standardverdier mot arealer på en konsistent måte er stort sett manglende for Norge på nasjonal skala. Rapporten gir derfor detaljert informasjon om de datakildene som har vært brukt til å kunne definere hvilke standariserte verdier som tilhører et bestemt areal i overgang....
Sammendrag
I denne rapporten presenteres framskrivninger for opptak og utslipp fra arealbrukssektoren (eng. Land Use, Land-Use Change and Forestry; LULUCF) frem til 2100. Framskrivninger av opptak og utslipp av CO2 og andre klimagasser fra arealbrukssektoren er utført i tråd med metodikken brukt i klimagassregnskapet for Norge i 2019 (Miljødirektoratet mfl. 2019), og basert på data rapportert for 2010 – 2017 som referanseperiode. Framskrivningen for opptak og utslipp i skog er basert på tilsvarende metodikk som i referansebanen for forvaltede skogarealer (eng. Forest Reference Level, FRL), som publisert i National Forest Accounting Plan (Klima- og miljødepartementet 2019), men basert på nyeste tilgjengelige data og med implementert politikk. Framskrivningene er utført basert på rapporteringen under FNs klimakonvensjon og Kyotoprotokollen, samt EUs LULUCF-forordning.
Sammendrag
Klimagassutslipp knyttet til torvuttak er en del av Norges klimagassregnskap under FNs klimakonvensjon (UNFCCC), og rapporteres i sektoren arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk (LULUCF-sektoren). Norge har valgt å bruke 2013 Supplement to the 2006 IPCC Guidelines for National Greenhouse Gas Inventories: Wetlands (IPCC 2014) for beregning av klimagassutslipp fra drenert torvjord («on-site emissions»). For torvuttak rapporteres i tillegg til utslipp fra de drenerte arealene, utslipp fra det volumet torv som høstes årlig («off-site emissions». Det kom ikke nye retningslinjer for dette i 2013 Wetlands Supplement, så for å beregne utslipp fra dette volumet brukes metodikk beskrevet i 2006 IPCC Guidelines for National Greenhouse Gas Inventories (IPCC 2006). I denne rapporten beskrives det datagrunnlaget og den metoden som er brukt for å beregne klimagassutslipp fra torvproduksjon i Norges klimagassregnskap under FNs klimakonvensjon (UNFCCC) i National Inventory Report 2017..........
Sammendrag
Norges klimagassregnskap for treprodukter - Rapportering av klimagassregnskapet til UNFCCC (United Nations Framework Convention on Climate Change) inkluderer for Norges del både rapportering under FNs klimakonvensjon og Kyotoprotokollen (KP). - Denne rapporten omhandler det som rapporteres for treprodukter (Harvested Wood Products, HWP). Dette rapporteres blant annet som årlige endringer i karbonlager («annual changes in carbon stocks») jamfør retningslinjer fra FN (IPCC 2014a). Endringene er begrenset til det som følger av nasjonal avvirkning. - Klimagassregnskapet til UNFCCC for treprodukter omfatter tre produktkategorier: trelast, trebaserte plater og papir- og kartongprodukter. Det enkelte land krediteres for nasjonalt forbruk og eksport av treprodukter, ikke for import. Nasjonalt forbruk og eksport rapporteres separat. - Aktivitetsdata for de tre produktkategoriene som rapporteres for treprodukter hentes fra FAO. Definisjonerne for de tre produktkategoriene som rapporteres er de samme som FAO bruker. - Norges klimagassregnskap estimerer lagerstørrelsen på nasjonal forbruk etter 1960 til å være 22 613 492 t C (-82 916 kt CO2) per 2014. Dette lageret har hatt en jevn økning etter 1961, siden århundreskiftet har det flatet ut. For eksport var det totale lageret i 2014 6 929 580 t C (-25 408 kt CO2)...
Til dokument
Forfattere
Johannes Breidenbach Sebastian Eiter Rune Eriksen Knut Bjørkelo Gregory Taff Gunnhild Søgaard Stein Michael Tomter Lise Dalsgaard Aksel Granhus Rasmus AstrupSammendrag
I henhold til det Norske klimagassregnskap leder avskoging til en betydelig del av de nasjonale klimagassutslipp. Målet med denne rapporten er en kartlegging av størrelse og årsaker til avskoging som kan forbedre forståelsen av avskogingsprosesser, og på sikt kan være et første steg for å redusere utslippene fra avskogingen. I Kyotoprotokollen er avskoging betegnet som menneskeskapte endringer fra skog til en annen arealkategori siden 1990. I Norge har avskoging siden 1990 vært på om lag 58 km2 per år. På grunn av påskoging (på aktivt forvaltede arealer) og skogutvidelse (naturlig etablering på ikke forvaltede arealer) har skogarealet ikke forandret seg nevneverdig. Men den teoretiske produksjonsevnen, altså skogens evne til å produsere biomasse og dermed også til å ta opp karbon fra atmosfæren i et gitt tidsrom, av det samlede arealet av påskoging og skogutvidelse er mindre enn produksjonsevnen av avskogingsarealet. Hovedgrunnen til avskoging var utbygging (68 % av avskogingsarealet), men også omlegging til beite (18 %) eller nydyrking (13 %) bidro. I denne rapporten er alle areal og utslippsestimater basert på Landsskogtakseringen som er en landsdekkende utvalgsundersøkelse. Grunnet det lille totale areal av avskoging i Norge er arealestimatene assosiert med relativ stor usikkerhet relatert til antall prøvefelter i utvalgskartleggingen. Blant utbyggingskategoriene var vei og bebyggelse de viktigste grunnene til avskoging. Traktor- og skogsbilveier var de største enkeltkategoriene blant veikategoriene og til sammen står de for om lag 13 % av avskogingsarealet. Bolig og fritidsbolig var de største enkeltkategoriene blant bebyggelseskategoriene og til sammen står de for om lag 13 % av avskogingsarealet...
Til dokument
Forfattere
Gunnhild Søgaard Rasmus Astrup Clara Antón Fernández Lise Dalsgaard Signe Kynding Borgen Nikolas Von LüpkeSammendrag
Framskrivninger av opptak og utslipp av CO2 og andre klimagasser fra skog og andre landarealer (LULUCF-sektoren) fram til 2120, utført i tråd med metodikken brukt i klimagassregnskapet for Norge i 2014 (Miljødirektoratet mfl. 2014), presenteres i denne rapporten. Framskrivingene er basert på tre ulike scenarier for fremtidig klima: • Dagens klima. • 2-gradersmålet, det vil si en global temperaturøkning som flater ut på to grader i 2100 (”oppfyller” 2-gradersmålet). Her er RCP 2.6 lagt til grunn. • Business-as-usual, det vil si forventet klimaendring dersom nye tiltak ikke gjennomføres. Her er RCP 8.5 lagt til grunn. iii En videreføring av dagens politikk og virkemiddelbruk er lagt til grunn for framskrivningene. Videre legges til grunn en sannsynlig utvikling for avvirkning ut fra hogstmodenhet og tilgjengelighet av tømmer i norske skoger (Antón Fernández og Astrup 2012). Skog er den viktigste arealkategorien for opptak av klimagasser, med et netto opptak på 30 741 Gg CO2-ekvivalenter i 2012 (Miljødirektoratet mfl. 2014). Framskrivningene viser at skog også i fremtiden vil være den viktigste arealkategorien for opptak av klimagasser, men opptaket vil reduseres betydelig over de nærmeste 100 år. Dette vil skje uavhengig av klimascenario, og skyldes en kombinasjon av økende avvirkning og endring av skogens alderssammensetning. Den skogen som ble plantet i tiårene etter 2. verdenskrig begynner nå å bli hogstmoden, og det vil være et betydelig volum i skog som vil bli hogstmoden de kommende 30 år (Granhus mfl. 2014). Det gir større arealer med hogstmoden skog nær vei, og denne skogen har også større volum per arealenhet enn eldre hogstmoden skog. Dette vil gi økt avvirkning, og dermed høyere utslipp (ettersom all avvirkning regnes som utslipp ved avvirkningstidspunktet i klimagassregnskapet). Skogen i Norge har i dag en ujevn alderssammensetning, med en stor andel av arealet i de mest produktive faser (høy tilvekst, som gir høyt opptak). Med fortsatt forvaltning som i dag vil alderssammensetningen langsomt bli mer jevn, og vi vil få en større andel av gammel skog. Dette resulterer i redusert tilvekst. Lageret av karbon i levende biomasse i skog har økt gjennom hele rapporteringsperioden (1990 – 2012), og fortsetter å øke i framskrivningene. Økningen i rapporteringsperioden skyldes blant annet en aktiv skogforvaltning de siste 60 – 70 årene. Den fremtidige økningen forutsetter at skogen som avvirkes re-etableres med samme treslag og produktivitet som skogen har i dag. Utslippsendringer for de øvrige arealkategoriene vil i større grad være betinget av arealendringer, hvor den totale størrelsen på opptak og utslipp påvirkes av størrelsen på arealet. Gitt en fortsettelse av trenden for perioden 2006 – 2010, vil den største endringen være i arealkategorien bebyggelse, som øker mest både i areal og prosent. Arealet med vann og myr og annen utmark vil være noenlunde stabilt, arealet skog og dyrket mark reduseres, mens arealet beite øker noe. Arealkategorien vann og myr bidrar til netto opptak. Dette skyldes karbonopptak i trær på tresatt myr (myrarealer med trær, men som ikke når skogdefinisjonen). Arealkategoriene dyrket mark, beite, bebyggelse og annen utmark har alle netto utslipp. Dyrket mark vil ha en reduksjon i netto utslipp gjennom de nærmeste 100 år, grunnet reduksjon i areal, mens utslippene fra beite kun vil ha små endringer.
Til dokument
Forfattere
Signe Kynding Borgen Gro HylenSammendrag
Every year the Norwegian Forest and Landscape Institute submits the national GHG inventory for the land use, land-use change and forestry sector as part of the National Inventory Report (NIR). The methodology and activity data used to estimate CO2 emissions and removals from cropland and grassland were thoroughly evaluated in 2012 and several new methods were implemented in the 2013 NIR submission. The objective of this report is to present the results of this evaluation and to provide detailed documentation of the new methodologies and the emissions reported in the 2013 NIR submission to UNFCCC for cropland and grassland (CPA, 2013). This report describes four major topics: 1) Method choice for mineral soils. The erosion-based method previously used for mineral soils on both cropland and grassland cannot be considered appropriate. It was replaced by a Tier 2 method for cropland remaining cropland (considering effects of crop rotation, tillage, crop residues and manure inputs) and a Tier 1 method for grassland remaining grassland (considering effects of grassland management practice). 2) Evaluation of the emission factor used for organic soil and the area estimate. A review of Scandinavian literature did not support changing the emission factor value but the areas of cultivated organic soils were re-defined under cropland and grassland. 3) A Tier 1 methodology that can be used to estimate soil carbon stock changes on land-use conversion to grassland and cropland as well as all other land-use change conversion. 4) Uncertainty estimation for all source/sink categories are presented including the use of IPCC default uncertainty estimates when relevant.
