Christian Wilhelm Mohr

Forsker

(+47) 971 30 994
christian.mohr@nibio.no

Sted
Ås - Bygg H8

Besøksadresse
Høgskoleveien 8, 1433 Ås

Biografi

Arbeidsområder: Koordinator for nasjonal klimagassregnskap for LULUCF-sektoren (arealbruk, arealbrukendringer og skog) under FNs klimakonvensjon og Kyotoprotokollen. Andre oppgaver relatert til rapportering / forskning relatert til LULUCF.

Ekspertise område: LULUCF, klimaendring, biogeokjemi (prossesser og kretsløp), mijøkjemi (jord og vann), analytisk kjemi, og multivariat statistikk.

Les mer

Sammendrag

Denne publikasjonen presenterer en ny metodikk for estimering av endringer i lageret av jordkarbon som følge av arealbruksendringer på mineraljord. Metodikken er utviklet for bruk i den nasjonale rapporteringen av arealbrukssektoren under FNs klimakonvensjon. Metodikken baserer seg på den enkleste tilnærming i følge IPCC sine retningslinjer, en såkaldt Tier 1. Tier 1 metodikken baseres i stor grad på standardverdier fra retningslinjene (IPCC default), men trenger en kopling mot nasjonal arealinformasjon. Denne koplingen beskrives i rapporten. Metodikken tar utgangspunkt i standardverdier for lageret av jordkarbon (SOCREF). Disse er basert på jordtype-grupperinger og klimasone som stammer fra en verdensdekkende jorddatabase. Endringer i jordkarbon etter arealbruksendring estimeres ved hjelp av SOCREF i kombinasjon med et sett faktorer (også standardverdier) som er arealbruksavhengige. Metodikken legger til grunn at endringer i jordkarbon skjer lineært over 20 år (ifølge 2006 IPCC Guidelines). Grunnleggende informasjon for å kunne kople standardverdier mot arealer på en konsistent måte er stort sett manglende for Norge på nasjonal skala. Rapporten gir derfor detaljert informasjon om de datakildene som har vært brukt til å kunne definere hvilke standariserte verdier som tilhører et bestemt areal i overgang....

Sammendrag

Miljødirektoratet har fått i oppdrag av Klima- og miljødepartementet å utarbeide et faktagrunnlag for vurdering av en avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal, som nedbygging. Oppdraget er et første trinn i en oppfølging Klimameldingen der regjeringen ønsker å se nærmere på innføring av en avgift på arealbruksendringer som gir klimagassutslipp. Hensikten er å få en faglig vurdering av muligheter og utfordringer knyttet til det å innføre en slik avgift. Som et ledd i dette arbeidet har Miljødirektoratet gitt NIBIO i oppdrag å beskrive hvilke arealer som er bygget ned de siste 20 årene og hvilke utslipp av klimagasser som kan direkte knyttes til dette basert på det nasjonale klimagassregnskapet under FNs klimakonvensjon, samt hvilke muligheter og utfordringer som er med ulike kartgrunnlag som kan brukes for implementering av en slik avgift på lokalt nivå. Totalt har nesten 140 000 ha skog, dyrket mark, beite, vann og myr blitt omgjort til utbygd areal i perioden 1990 – 2019 basert på arealtall i det nasjonale klimagassregnskapet (Miljødirektoratet mfl. 2021). Det aller meste av dette har vært skog (76 %), dernest dyrka mark (15 %) og aktivt beita innmarksarealer (6 %). Endringene til utbygd areal er fordelt på bebyggelse (44 %), veier (26 %), kraftlinjer (10 %), grustak/steinbrudd (9 %), idrettsformål (6 %) og annet (5 %). Det årlige karbontapet ved utbygging av skog, dyrket mark og andre arealer har i gjennomsnitt for perioden 1990 – 2019 tilsvart 2,1 millioner tonn CO2 basert på utslippstall i det nasjonale klimagassregnskapet (Miljødirektoratet mfl. 2021). Det aller meste av karbontapet kommer fra utbygging av skog, med i gjennomsnitt 2,0 millioner tonn CO2 årlig. En avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal kan beregnes med utgangspunkt i et arealregnskap og tilhørende utslippsregnskap for klimagasser for arealbrukssektoren. En kan tenke seg en avgiftssats for overganger mellom arealbrukskategorier som multipliseres med et antall dekar eller volum som blir endret fra en arealbrukskategori til en annen. Avgiftssatsen kan ta utgangspunkt i beregningsmetodikk for i det nasjonale klimagassregnskapet, og det gis en overordnet beskrivelse av arealbrukssektoren og relevante utslippsberegningsmetodikker. I rapporten beskrives videre ulike kartgrunnlag som kan være aktuelle som utgangspunkt for et arealregnskap og som grunnlag for utslippsberegninger knyttet til arealene basert på metodikk i det nasjonale klimagassregnskapet (f.eks. AR5, AR Fjell, SSB Arealbruk, DMK Myr og SR16) for en mulig fremtidig avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal.

Til dokument

Sammendrag

The Indo-Gangetic Plain (IGP) is one of the main wheat-production regions in India and the world. With climate change, wheat yields in this region will be affected through changes in temperature and precipitation and decreased water availability for irrigation, raising major concerns for national and international food security. Here we use a regional climate model and a crop model to better understand the direct (via changes in temperature and precipitation) and indirect (via a decrease in irrigation availability) impacts of climate change on wheat yields at four sites spread across different states of the IGP: Punjab, Haryana, Uttar Pradesh and Bihar. The results show an increase in mean temperature and precipitation as well as maximum temperature during the growing season or Rabi season (November–April). The direct impact of climate change, via changes in temperature and precipitation, leads to wheat yield losses between −1% and −8% depending on the site examined. Then, the indirect impact of climate change is examined, considering the impact of climate change on water availability leading to a decrease in irrigation. In this case, the yield losses become significant and much higher, reaching −4% to −36% depending on the site examined and the irrigation regime chosen (6, 5, 3 or 1 irrigations). This work shows that the indirect impacts of climate change may be more detrimental than the direct climatic effects for the future wheat yields in the IGP. It also emphasizes the complexity of climatic risk and the necessity of integrating indirect impacts of climate change to fully assess how it affects agriculture and choose the adequate adaptation response.

Til dokument

Sammendrag

The Indo-Gangetic Plain (IGP) is one of the main wheat-production regions in India and the world. With climate change, wheat yields in this region will be affected through changes in temperature and precipitation and decreased water availability for irrigation, raising major concerns for national and international food security. Here we use a regional climate model and a crop model to better understand the direct (via changes in temperature and precipitation) and indirect (via a decrease in irrigation availability) impacts of climate change on wheat yields at four sites spread across different states of the IGP: Punjab, Haryana, Uttar Pradesh and Bihar. The results show an increase in mean temperature and precipitation as well as maximum temperature during the growing season or Rabi season (November–April). The direct impact of climate change, via changes in temperature and precipitation, leads to wheat yield losses between −1% and −8% depending on the site examined. Then, the indirect impact of climate change is examined, considering the impact of climate change on water availability leading to a decrease in irrigation. In this case, the yield losses become significant and much higher, reaching −4% to −36% depending on the site examined and the irrigation regime chosen (6, 5, 3 or 1 irrigations). This work shows that the indirect impacts of climate change may be more detrimental than the direct climatic effects for the future wheat yields in the IGP. It also emphasizes the complexity of climatic risk and the necessity of integrating indirect impacts of climate change to fully assess how it affects agriculture and choose the adequate adaptation response.

Til dokument

Sammendrag

Climate change in the Nordic countries is projected to lead to both wetter and warmer seasons. This, in combination with associated vegetation changes and increased animal migration, increases the potential incidence of tick-borne diseases (TBD) where already occurring, and emergence in new places. At the same time, vegetation and animal management influence tick habitat and transmission risks. In this paper, we review the literature on Ixodes ricinus, the primary vector for TBD. Current and projected distribution changes and associated disease transmission risks are related to climate constraints and climate change, and this risk is discussed in the specific context of reindeer management. Our results indicate that climatic limitations for vectors and hosts, and environmental and societal/institutional conditions will have a significant role in determining the spreading of climate-sensitive infections (CSIs) under a changing climate. Management emerges as an important regulatory “tool” for tick and/or risk for disease transfer. In particular, shrub encroachment, and pasture and animal management, are important. The results underscore the need to take a seasonal view of TBD risks, such as (1) grazing and migratory (host) animal presence, (2) tick (vector) activity, (3) climate and vegetation, and (4) land and animal management, which all have seasonal cycles that may or may not coincide with different consequences of climate change on CSI migration. We conclude that risk management must be coordinated across the regions, and with other land-use management plans related to climate mitigation or food production to understand and address the changes in CSI risks.

Sammendrag

Skogen i Norge har et årlig netto opptak i underkant av 30 mill. tonn CO2. Størrelsen på opptaket påvirkes av forvaltningen av skogarealene, både gjennom endringer i totalarealet (avskoging og påskoging), og forvaltningen av de eksisterende skogarealene. I denne rapporten presenteres en første vurdering av syv klimatiltak som ikke tidligere er utredet, en kunnskapsoppdatering av noen tidligere utredede klimatiltak, og en framskrivning av mulige effekter på netto CO2-opptak av ulike nivå på implementerte tiltak. Rapporten er skrevet på bestilling fra Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet, og det er direktoratene som har gjort utvalget av tiltak....

Sammendrag

Det årlige netto opptaket i skogen i Norge økte frem til 2009 (over 35 mill. tonn), og har etter det vist en avtakende trend. I 2018 var det et netto opptak på i underkant av 28 millioner tonn CO2- ekvivalenter. Størrelsen på opptaket påvirkes av forvaltningen av skogarealene, både gjennom endringer i totalarealet (avskoging og påskoging), og forvaltningen av de eksisterende skogarealene. I en første rapport til Klimakur 2030 – skrevet på oppdrag fra Miljødirektorat og Landbruksdirektoratet - ble det presentert en første vurdering av syv klimatiltak som ikke tidligere var utredet, samt en kunnskapsoppdatering for noen tidligere utredede klimatiltak. I denne rapporten presenteres ytterligere vurderinger av fire av disse tiltakene; ungskogpleie, grøfterensk, stubbebehandling mot råte og gjødsling med treaske. Rapporten er skrevet på bestilling fra Landbruks- og matdepartementet (LMD) og Klima- og miljødepartementet (KLD), og det er departementene som har gjort utvalget av tiltak som skulle vurderes videre...

Sammendrag

I denne rapporten presenteres framskrivninger for opptak og utslipp fra arealbrukssektoren (eng. Land Use, Land-Use Change and Forestry; LULUCF) frem til 2100. Framskrivninger av opptak og utslipp av CO2 og andre klimagasser fra arealbrukssektoren er utført i tråd med metodikken brukt i klimagassregnskapet for Norge i 2019 (Miljødirektoratet mfl. 2019), og basert på data rapportert for 2010 – 2017 som referanseperiode. Framskrivningen for opptak og utslipp i skog er basert på tilsvarende metodikk som i referansebanen for forvaltede skogarealer (eng. Forest Reference Level, FRL), som publisert i National Forest Accounting Plan (Klima- og miljødepartementet 2019), men basert på nyeste tilgjengelige data og med implementert politikk. Framskrivningene er utført basert på rapporteringen under FNs klimakonvensjon og Kyotoprotokollen, samt EUs LULUCF-forordning.

Til dokument

Sammendrag

The climate is an aggregate of the mean and variability of a range of meteorological variables, notably temperature (T) and precipitation (P). While the impacts of an increase in global mean surface temperature (GMST) are commonly quantified through changes in regional means and extreme value distributions, a concurrent shift in the shapes of the distributions of daily T and P is arguably equally important. Here, we employ a 30‐member ensemble of coupled climate model simulations (CESM1 LENS) to consistently quantify the changes of regionally and seasonally resolved probability density functions of daily T and P as function of GMST. Focusing on aggregate regions covering both populated and rural zones, we identify large regional and seasonal diversity in the probability density functions and quantify where CESM1 projects the most noticeable changes compared to the preindustrial era. As global temperature increases, Europe and the United States are projected to see a rapid reduction in wintertime cold days, and East Asia to experience a strong increase in intense summertime precipitation. Southern Africa may see a shift to a more intrinsically variable climate but with little change in mean properties. The sensitivities of Arctic and African intrinsic variability to GMST are found to be particularly high. Our results highlight the need to further quantify future changes to daily temperature and precipitation distributions as an integral part of preparing for the societal and ecological impacts of climate change and show how large ensemble simulations can be a useful tool for such research.