Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2002

Sammendrag

Kap. 19. Sauens atferd Kapittelet beskriver de viktigste og mest karakteristiske atferdsmønstre hos sau. Kapittelet omfatter sauens beiteatferd, flokkatferd og sosialatferd, samt sauens reproduktive atferd og atferden til mor og lam. Kap 20. Hus og innredning til sau Dette kapittelet beskriver forskjellige hustyper og innredningsdetaljer til sau, med spesiell fokus på hvilken løsninger sauene selv velger. Ved investering i hus og innredning må man likevel som oftest gjøre en totalvurdering basert på dyrevelferd, arbeidsmiljø, praktiske hensyn og ikke minst økonomi.

Til dokument

Sammendrag

Årsakene til lammetap på utmarksbeite ble sommeren 2002 kartlagt i fire besetninger i rode 5 i Beiarn sausankerlag i Beiarn kommune i Nordland, ved hjelp av radiohalsbånd (”dødsvarslere”) og radiotelemetri. Det ble peilet daglig i beiteområdet fra utslipp på utmarksbeite i begynnelsen av juni og frem til hovedsankingen av sau i midten av september. De fire besetningene mistet til sammen 84 av 300 lam, dette tilsvarer et lammetap på 28 %. Av de 53 radiomerkede lammene som ble funnet omkommet og undersøkt av den lokale rovviltkontakten fra SNO Nordland, ble 30 (57 %) dokumentert tatt av jerv, 8 (15 %) ble antatt drept av jerv, ett (2 %) ble antatt drept av kongeørn, 3 (6 %) havnet i gruppen ”ikke rovvilt”, 3 (6 %) døde av ulykker, 3 (6 %) av sykdom/sult, mens 5 (9 %) havnet i gruppen ”ukjent dødsårsak”. Tilveksten mellom fødsel og utslipp hos lam som ble tatt av jerv var større enn tilveksten på overlevende lam og på lam som omkom av andre årsaker (P = 0.002). Lam som ble tatt av jerv hadde også høyere vekt ved utslipp på utmarksbeite enn de to andre gruppene, men denne forskjellen var ikke statistisk signifikant. Lammets kjønn påvirket ikke dødeligheten, men lam med mødre som var eldre enn ett år hadde lavere dødelighet enn lam med gimrer (”ettåringer”) til mødre (P = 0.03). Tvillinglam hadde også lavere dødelighet enn enklinger og trillinger (P = 0.03). Tapene var relativt små i starten av beitesesongen, men akselererte kraftig etter ca. 25. august på grunn av at tapene til jerv økte etter denne datoen. Tapene var konsentrert i spesielle deler av beiteområdet, som dekket tilsammen drøyt 30 km2. Tidlig nedsanking, felling av jerv, og bruk av vokterhund på patrulje sammen med tilsynsfører er anbefalt som forebyggende tiltak i området. Bruken av dødsvarslere er diskutert i et dyrevelferdsmessig perspektiv.

Sammendrag

16 vokterhunder tilhørende 13 eiere deltok i den andre sesongen av dette treårige utredningsprosjektet (2000-2002). Målet er å undersøke effekten av et tilpasset vokterhundbruk til ulike driftsformer i saueholdet, samt å sikre oppfølging og videre utvikling av landets vokterhundarbeid. Spørreskjemaer til vokterhundeiere i 2001 fokuserte på endringer i status og  bruksmåter for vokterhundene og tid og kostnader benyttet til vokterhundarbeid. To av hundene er avlivet siden i fjor grunnet angrep på sau, tre har vist uønsket aggressivitet overfor gjeterhunder og tre har opptrådt aggressivt overfor mennesker. Disse atferdsproblemene må tas seriøst og vurderes i forhold til avl og sosialisering. Fire ulike bruksmåter for vokterhunder er beskrevet: 1) vokterhunder i kombinasjon med gjeting, 2) vokterhunder på inngjerdet beite, 3) vokterhunder alene med sau i utmark og 4) vokterhunder på patrulje. Dersom man kun ser på arbeidsinnsatsen som kreves er metode 2 den klart rimeligste, deretter følger metode 3, 4 og 1. Kostnadene må imidlertid ses i lys av tiltakets tapsreduserende effekt, de ulike driftstilpasningers påvirkning på lammevektene, kostnader ved gjerding med mer. En sammenlikning av kostnadseffektiviteten til de ulike bruksmåter vil bli konkretisert i sluttrapporten etter beitesesongen 2002. Prosjektet har initiert organisering av vokterhundeierne i Norsk Vokterhund Forbund.

Sammendrag

To vokterhunder på hhv 1 ½ år og 6 mnd ble beitesesongen 2001 satt inn i sauebesetningen til Bakken i Trysil som supplerende tiltak mot rovviltskade. Besetningen på 62 søyer og 81 lam gikk på inngjerdet beite i nærhet av gården. Til tross for dette, lå totaltapet i 2000 på 12,8%, hovedsakelig grunnet bjørn og gaupe. Atferdsstudier av vokterhundene ble utført vår og høst. Videre ble taps- og tilveksttall på beite, samt kostnadstall for tiltaket innhentet. Hendelser av betydning for utprøvingen ble dokumentert i egen loggbok. Totalt tap av sau og lam på beite ble 9,8% med vokterhunder til stede, en reduksjon på 3,1% fra året før. Prosentandelen lam erstattet som rovviltdrept ble redusert fra 10,7 % i 2000 til 2,5% i 2001, mens andelen rovviltdrepte søyer økte fra 8,3% til 12,9%. Resultatene tyder på at de unge hundene klarte å holde mindre rovvilt unna, men bjørnen ble for vanskelig. Hundene viste imidlertid gode vokteregenskaper, og en kan ikke forvente større tapsreduserende effekt av så unge og uerfarne hunder. Hundene fungerer i dag som gårdsvoktere, da de begge er sterkere sosialisert på mennesker enn  sau. De oppholder seg ofte utenfor området der sauene befinner seg og patruljerer yttergrensene til sitt eget territorium. Prosjektledelsen er av den oppfatning at tiltaket ville ha hatt større tapsreduserende potensial dersom hundene var sterkere sosialisert på sau og således oppholdt seg blant sauene 24 timer i døgnet. Territoriet hundene voktet ble nå for stort, og hundene var ikke alltid på rett sted til rett tid.

2001

Sammendrag

Prosjektet ble startet på grunn av usikkerhet knyttet til effekten av gjenopptaking av beiting med storfe i et område der deler av arealet er en fredet kalkfuruskog. Foreliggende rapport tar for seg undersøkelser knyttet til dyrenes bruk av beiteområdet: dyrenes tilvekst, deres bruk av beiteområdet og av vegetasjonstyper samt dyrenes tråkkpåvirkning i verneområdet. Dyrene ble veid flere ganger per sesong. I tre år ble dyrenes tilholdssted registrert flere ganger per døgn i observasjonsperioder gjennom sesongen. Dyrenes oppholdssted ble kartfestet og vegetasjonstypen de befant seg i registrert. Hvert år ble den delen av verneområdet som inngår i beitet gjennomgått av en person og tråkkpåvirkning registrert. På grunn av tilleggsfôring, kan ikke dyrenes tilvekst på beitet relateres til bruk av vegetasjonstyper. Tilveksten anses som god. Dyrene er observert i de fleste delene av beiteområdet, men observasjonsfrekvensen var høyest ved og omkring ei eng nær fôringsplassen. Tilleggsfôringen har trolig vært viktig for dyrenes arealbruk på beitet. Dyrene ble mest observert i engvegetasjon, lågurt-/småbregneskog, myr og furuskog. Vegetasjonstypenes beiteverdi kan forklare preferanseforskjellene, men avstanden til enga og fôringsplassen er trolig også viktig. Dyrene har vært i verneområdet flere ganger, men det synes ikke som det er et område de prefererer. Trolig er variasjon i kosten viktigste motiv for å oppsøke verneområdet. Resultatene kan tyde på at det har vært en  gradvis økning i dyrenes bruk av verneområdet fra år til år. Tråkkpåvirkningen siste prosjektår var betydelig. Tråkkskader ble observert flere steder, hovedsakelig i tilknytning til stier og i de fuktigste arealene. Endelige anbefalinger kan ikke gis før resultatene fra den botaniske delen foreligger. Foreløpige anbefalinger fra foreliggende delprosjekt går ut på at dagens driftsmåte i beitesesongen bør fortsette, dersom det er ønskelig å holde dyrene vekk fra verneområdet i størst mulig grad. Dagens tråkkpåvirkning anses ikke som så omfattende at beiting frarådes. Det er imidlertid viktig å følge opp utviklingen i tråkkpåvirkningen de neste årene, slik at eventuelle nødvendige tiltak kan settes i verk i tide.

Sammendrag

Totalt 17 vokterhunder tilhørende 11 eiere er med på prosjektet "Tilpasset bruk av vokterhund - erfaringer fra enkeltbesetninger". Dette 3-årige utredningsprosjektet (2000-2002)  har som mål å undersøke effekten av et tilpasset bruk av vokterhund til ulike driftssystemer i saueholdet. Overordnet mål er å sikre oppfølging og videre utvikling av vokterhundarbeidet i Norge. Året 2000 ble spørreskjemaer om hundene til samtlige eiere sendt ut, med fokus på sosialiseringsmetode, bruksmåte og tapsreduserende effekt.         Hundene brukes hovedsakelig på tre måter: 1) Vokterhunder i kombinasjon med gjeting, 2) Vokterhunder i lag med sau på avgrenset beiteområde og 3) Vokterhunder på patrulje i kombinasjon med tilsyn i beiteområdet (ca 1/3 av hundene innen hver bruksmåte). De to førstnevnte metodene er i prinsippet to variasjoner av samme bruksmåte, og krever en forholdsvis sterk sosialisering på sau, mens patruljeringsmetoden kan benyttes for hunder som er sterkere bundet til mennesker.         En subjektiv bedømming fra eierens side, viser at den tapsreduserende effekt er størst for hunder som brukes i kombinasjon med gjeting og for hunder som vokter sau innenfor en inngjerding, mens den er noe svakere for patruljehundene. Dette er i overensstemmelse med tidligere undersøkelser. Den store fordelen med patruljeringsmetoden er imidlertid at denne bruksmåten ikke krever at sauene går i flokk, den er således tilpasset det tradisjonelle beitebruket i Norge med sauer som beiter spredt i utmarka. Det er i denne rapporten ikke tatt hensyn til hvor meget ressurser som kreves for å gjennomføre tiltakene. En sammenlikning av kostnadseffektiviteten til hundene under de ulike bruksmåter vil bli fokusert på i årsrapporten for 2001.

Sammendrag

NRF-kviger på fjellbeite i Sørli (Lierne kommune) hadde dårligere tilvekst enn NRF-kviger på skogsbeite i Kvelia (Lierne kommune). Forskjellig tilvekst skyldtes i første rekke ulik vegetasjonssammensetning og forskjeller i plantenes beiteverdi mellom de to beiteområdene. Kvigene i forsøksområdet vandret mye og langt, fordi prefererte vegetasjonstyper med god beiteverdi utgjorde en liten arealandel av hele beiteområdet. I referanseområdet dominerte vegetasjonstyper med høg beiteverdi.

Sammendrag

Thirty-two groups of  6 sheep, classified into 3 breed categories according to their weight class (L=light, 1 breed (n=7); M=medium light, 2 breeds (n=10); H=heavy, 3 breeds (n=15)) were tested for antipredatory behaviour towards 7 stimulus regimes. Tests were performed on 2 to 5-years-old ewes with lambs inside standardized and fenced home pastures. Stimulus regimes were: man in rain poncho;  trolley; ball on trolley (blind stimuli); stuffed wolverine on trolley; stuffed lynx on trolley; stuffed bear on trolley; and man in rain poncho with a dog on leash (carnivore stimuli). The L breed showed  the longest recovery time, the longest flight distance and the tightest flocking behaviour. Significant regressions indicate that there were negative linear relationships between sheep weight and recovery time and between sheep weight anf flight distance. Carnivore stimuli caused longer recovery times (P