Sammendrag

En oppsummering av utprøvinger med halsklaver på lam fra 1990-tallet viste at klaver kan ha tapsforebyggende effekt, spesielt i områder hvor gaupe er den dominerende rovdyrarten Carlsen m.fl. 2006, Hansen & Carlsen 2006). I disse forsøkene var Os kvikk-klave for lam en av klavetypene som skilte seg positivt ut. Denne klavetypen er også prøvd ut på reinkalver som forebyggende tiltak mot ørn og gaupe, med en tydelig tapsreduserende effekt (Eilertsen 2021). Intensjonen er at klaven fysisk skal hindre dødelige bitt fra rovvilt i hals/nakkeregionen (Mysterud & Warren 1994). Bruk av halsklaver på lam er et kostnadseffektivt tiltak som enkelt kan iverksettes på stor skala i sauenæringa, men den tapsforebyggende effekten har ikke tidligere vært testet mot kongeørn. NIBIO utførte derfor et to-årig prosjekt for å teste effekten av halsklaver på lam i et kongeørneutsatt område.

Sammendrag

I en årrekke har det pågått politiske diskusjoner og rettslige prosesser om hvordan statsgrunn i Nordland og Troms skal forvaltes. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i spenningene som har oppstått som følge av at antatt like utmarksområder forvaltes ulikt i ulike deler av landet. Mens fjelloven og statsallmenningsloven finnes sør for Nordland, er det Finnmarksloven som regulerer utmarka lengre nord. På statsgrunn i Nordland og Troms er det Statskog SF som har forvaltningsansvaret. Gjennom en kombinasjon av kvalitative metoder undersøker vi hvordan et utvalg aktører erfarer og forholder seg til forvaltningen av statsgrunn i Salten-regionen i Nordland. Vi finner tre dominerende tema som både tilhengere av dagens forvaltningsmodell og de som ønsker å innføre fjelloven og lokale fjellstyrer vektlegger i sin argumentasjon; økonomi, kompetanse og rettigheter. Alle aktørene posisjonerer seg med hensyn til de alternative forvaltningsmodellene, men det er ulikt hvor tydelig de tar stilling. Mens kommunene og lokale aktører mener det er på overtid å få innført fjelloven, vektlegger andre at Statskog sikrer allmennheten tilgang til å bruke utmarka. Kryssende konfliktlinjer, både langs sentrum-periferiaksen og mellom lokale aktører bidrar til å opprettholde status quo. Uavklarte samiske rettighetsforhold kompliserer situasjonen ytterligere.

Sammendrag

In Norway, grazing is a natural part of a sustainable use of rangeland, where coexistence with protected carnivores is a challenge. The twofold objective of Norwegian carnivore policy and management is that both grazing industries and predators must be considered and preserved at a sustainable level. This is pursued through area differentiation (i.e., zonation), with separate areas where predatory game and grazing animals respectively have priority. A consequence of this management regime is area challenges and marginal zone problems, which arise in the border areas between carnivore-priority and grazing-priority areas, where the occurrence of grazing animals and predators coincides. Especially in the border zone areas, there are therefore often conflicts between the two goals in large carnivore conservation policy and management. Commissioned by the Ministry of Agriculture and Food (LMD), the Norwegian Institute of Bioeconomy Research (NIBIO) has examined how the area-differentiated management regime that Norway practices affects the loss of sheep and reindeer. This has been done by studying spatial-temporal and seasonal variation and development in carcass finds of sheep and reindeer both inside and outside the predatory priority areas and adjacent marginal zones in Norway.