NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Forfattere
Adam O`Toole Ole Erik Lunder Simon Weldon Alexandra Rassat Erik J. Joner Vibeke Lind Daniel RasseSammendrag
En oppsummering av utredning som tar hensyn til både vitenskapelige funn og praktisk erfaring viser: Positive effekter mht. forbedring av jordkvalitet, men begrenset avlingseffekt i Norden Samlete funn fra internasjonal forskning viser generelt at biokull bidrar positivt til både forbedring av jordkvalitet og avling. Forskning fra Norge og Norden viser en beskjeden positiv effekt på jordkvalitet, og ingen effekt på planteavling når ubehandlet biokull ble tiført dyrkingsjorda. Innblanding av biokull i næringsrik biorest (fra biogassanlegg) har enten ingen eller en liten positiv effekt på planteavlinger, og vi anbefaler mer forskning for optimalisering for slik bruk. Biokull kan forbedre komposteringprosesser og redusere klimagassutslipp under kompostering Biokull bidrar positivt til forbedring av komposteringsprosesser, og de fleste studier viser en reduksjon i produksjon av N2O og CH4 under kompostering med biokull, samt redusert tap av NH3. Effekten av biokull er størst når biokull tilsettes ved oppstart av en komposteringsprosess. Biokulltilsetning gir raskere kompostering og et mer stabilt og hygienisert produkt. Kompost-biokull-blandinger gir ikke økt planteavling sammenlignet med kompost uten biokull. Biokull i gjødselvarer kan gi økt avling, og bedre utnytelse av næringsstoffer, men teknologien trenger videre utvikling og det finnes ingen slike produkter på markedet i Norge. Internasjonal forskning viser at når biokull brukes som del av en gjødselvare, øker avlingene i snitt med ca. 17% sammenlignet med kontrollbehandlinger med samme mengde N-gjødsling, men uten biokull. Binding av næringsstoffer på biokulloverflater krever mer avansert teknologi enn opprinnelig antatt. Mens mye forskning pågår internasjonalt og i Norge, har vi ingen produkter på markedet i Norge for utprøving. Utvikling av biokullfilter for gjenvinning av NH3 i gjødselværer kan også bli en lovende teknologi. Biokull i fôr til husdyr kan bedre dyrehelse Tilskudd av biokull i dietten til fjørfe, svin og drøvtyggere har vist å kunne bedre dyrehelse og redusere sykdom forårsaket av en rekke patogene bakterier. Undersøkelsene er utenlandske, og det er ikke gjennomført forsøk i Norge som kan vise slike resultater. Forsøk gjennomført av NIBIO viser at tilsetning av 2 % biokull i fôret til lam i 6 uker ikke påvirket totalt fôropptak. Tilsetning av biokull ved fôring av smågris utført på gårder i Innlandet viste redusert forekomst av diaré, og i noen tilfeller vektøkning. Ellers varierte resultatene mellom dyreinnsett, uten klare positive eller negative effekter. Varierende effekter på binding av tungmetaller, avhengig av jordtype og type biokull Forsøk med ulike typer forurenset og naturlig tungmetallrik jord (bl.a. alunskiferjord) der biokull ble tilsatt for å redusere opptak i planter, har vist varierende effekt mht. ulike tungmetaller, ulike typer biokull og ulike typer jord og planter. Biokull med gode bindingsegenskaper bør testes for å optimalisere denne anvendelsen.
Forfattere
Håvard EikemoSammendrag
Potetkreft er en fryktet sykdom i potetdyrkingen, siden den kan føre til totalt avlingstap hvis den ikke bekjempes. Den har ikke vært påvist i Norge siden 1994, men økende forekomster i Sverige og Danmark de siste årene har gjort sjukdommen mer aktuell. Utbruddene i Sverige og Danmark har også vært forårsaket av raser som kan angripe mange av de vanligste potetsortene i Norge. Formålet med dette OK-programmet er å sjekke tilstedeværelse av potetkreft i Norge, samt teste metodikken rundt visuell påvisning og molekylær testing for potetkreft. Selv om man regner potetkreft som ikke forekommende i Norge er det viktig å gjennomføre denne typen undersøkelser for å få dokumentert statusen. Totalt ble 360 prøver vurdert i 2021, og alle var negative ved visuell bedømmelse. Det ble heller ikke funnet noe mistenkelig som førte til at prøvene burde kontrolleres ved PCR. Av de 360 prøvene ble 52 prøver tilfeldig valgt ut for kontroll ved hjelp av PCR, og også disse var negative. Resultatene fra 2021 viser at status for potetkreft i Norge henhold til ISPM 8 er å anse som «Absent: pest no longer present».
Sammendrag
Lys ringråte på potet, forårsaket av bakterien Clavibacter sepedonicus (Cms), har gjort mye skade i norsk potetproduksjon siden første påvisning i landet i 1964. Den er også grunnen til at man ikke kan eksportere poteter fra Norge. Siden 1965 har Norge hatt sitt eget, nasjonale regelverk for bekjempelse av bakterien. Man har tidligere ( før 1980) flere ganger uten hell forsøkt å utrydde sykdommen fra flere deler av landet. Dette fordi mangelen på en påvisningsmetode med tilstrekkelig sensitivitet den gangen gjorde det vanskelig å skaffe de nødvendige mengder sykdomsfrie settepoteter til utskiftingen. I 1999 startet Statens Landbrukstilsyn, nå Mattilsynet, opp et 4-årig prosjekt, som skulle gi norske matpoteter bedre plantehelse. I løpet av årene 1999-2002 ble forekomsten av lys ringråte i kommersiell potetdyrking kartlagt i alle landets fylker. Prøvene som ble tatt ble analysert med moderne, anerkjente serologiske og molekylære deteksjonsmetoder. Alle dyrkere som fikk påvist sykdommen på virksomheten fikk pålegg om strenge saneringstiltak. Prosjektet ble fortsatt i årene 2003-2008 og 2011 - 2015. Alle dyrkere som tidligere hadde fått påvist smitte, eller hvor det var mistanke om smitte, i tillegg nye dyrkere, og stikkprøver fra øvrige dyrkere, ble prøvetatt i hvert fylke. I 2019 ble arbeidet med kartlegging på ny gjenopptatt, basert på Mattilsynets risikovurderinger for uttak av prøver rundt i landet. Laboratoriet har vært akkreditert av Norsk Akkreditering for testing på lys ringråte med metodene IFAS og biotest på eggplanter siden 2009, og for realtime PCR siden 2014. En ny realtime PCR med primer og probe for et annet genområde ble akkreditert i løpet av 2021 og kan i fremtiden brukes som bekreftende metoder ved påvisninger. Mørk ringråte er en karantenesykdom på potet og angriper også andre planter i søtvierfamilien. Den er forårsaket av bakterien Ralstonia solanacearum. Angrep av mørk ringråte fører til at potetplantens ledningsvev blir ødelagt og tilstoppet slik at riset visner, og det senere blir en brunfarget, ringformet råte i knollene. Skadegjøreren har ikke blitt påvist i Norge. Det er hvert år betydelig import av mat- og industripotet til Norge fra land hvor sykdommen forekommer. I sesong 2016 utførte NIBIO på oppdrag fra Mattilsynet et OK program på importpotet. 160 prøver fra 13 forskjellig land og 47 forskjellige sorter ble analysert med den internasjonalt anerkjente metoden realtime PCR. Det ble ikke påvist smitte av mørk ringråte i noen av prøvene. Metoden realtime PCR (to forskjellige oppsett) ble akkreditert for testing av mørk ringråte sommeren 2020. I sesong 2021 ble alle prøver av norsk matpotet levert inn for testing av lys ringråte også testet for mørk ringråte. Det ble i 2021 mottatt 360 potetprøver for testing. Det ble ikke påvist hverken lys eller mørk ringråte i noen av prøvene. Resultatene fra 2021 viser at status for lys ringråte i Norge iht. ISPM 8 fortsatt er å anse som: present, not widely distributed and under official control Resultatene fra 2021 viser at status for mørk ringråte i Norge iht. ISPM 8 fortsatt er å anse som: absent, pest not recorded.
Sammendrag
Eng kan legges igjen både med og uten dekkvekst, og gjenleggsmåte kan ha stor virkning på planteutvikling og avling både i gjenleggsåret og i etterfølgende engår. Resultater fra tidligere forsøk i fjellbygdene har gitt anbefalinger om å benytte tidlig vårsåing av engfrø uten dekkvekst, men bruk av dekkvekst gir bedre konkurranseevne mot frøugras og er noe brukt også i fjellbygdene. Det er gjort lite forsøk med ulike gjenleggsmetoder i fjellbygdene i nyere tid. Virkning av utsatt tidspunkt for såing på våren på avling og utvikling av enga er også lite undersøkt. Avlingsnivå i praktiske gjenlegg er også dårlig undersøkt, og uten denne kunnskapen er det vanskelig å estimere gjennomsnittlig avlingsnivå i et engomløp og foreta gode avgjørelser med hensyn til varighet av engomløp på enkeltskifter. For å undersøke avlingsnivå i gjenlegg i fjellbygdene med timoteibasert frøblanding med og uten dekkvekst, samt ettervirkning av såtid og dekkvekst i første engår, etablerte vi kontrollerte feltforsøk på tre ulike steder i fjellregionen; Gudbrandsdalen (Ringebu), Nord-Østerdal (Tynset) og Valdres (Øystre Slidre). I de samme regionene, under praktisk drift ble også avlingsnivået i gjenlegg i timoteibasert frøblanding uten dekkvekst kartlagt. Resultatene viste at tidlig vårsåing gir betydelig større tørrstoffavling enn sein vårsåing som gir mindre avling i såingsåret, men like god eng året etter. Bygg som dekkvekst er en sikker gjenleggsmetode. Westerwoldsk raigras ga god meravling i såingsåret, men større negativ ettereffekt enn bygg. Bruk av dekkvekst har mest for seg der en får sådd tidlig og kan utnytte en lang vekstsesong.
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Anti Ann Maret Eira Mahtte Ailu Utsi Gaup Aslak Ole Eira Trond-Erik Markussen Geir-Arne Evanger Tor-Einar Bones Torfinn Strømseth Christina Martin Stig Ronald Sletten Gina Uthus Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie B. Hansen Oda Rustad Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Hår fra brunbjørn ble samlet inn i hårfeller med luktstoff i et 1075 km2 stort område i Karasjok kommune og i et 525 km2 stort område i indre Troms (Troms og Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2021. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører. I Karasjok var området utvidet med studieområdet i Valjohka til totalt 43 hårfeller i år mot 16 feller i tidligere år. Her ble det samlet inn 178 hårprøver (i tillegg til 5 ekskrementprøver), og 106 (60%) var positive for brunbjørn. Det ble påvist 11 ulike bjørner (6 hannbjørn og 5 hunnbjørn) i det sammenhengende området Karasjok/Valjohka. Av disse 11 bjørnene var kun 2 bjørner (en hann og en hunn) nye i år. Utvidet DNA-familieanalyse med 12 genetiske markører påviste mulige lokale foreldre for begge de nye bjørnene. Sentralt i Karasjok (16 feller) ble prosjektet utført i samme område og tidsrom som i 2019 (9 ind.) og 2020 (8 ind.), og viser i år en liten nedgang i antallet bjørn (6 ind.) og bjørnetetthet (0,15 bjørn/10km2 mot hhv 0.23 og 0.20 bjørn/10km2). Tidsmessig informasjon viste at flest bjørner ble påvist i begynnelsen av august, mens kun én bjørn ble påvist i juni. For første gang ble det satt ut hårfeller for brunbjørn i indre Troms, med 21 hårfeller i 3 mindre områder. DNA- analysen viste at 2 av de 16 innsamlede hårprøvene (13 %) og 2 av de 4 ekrementprøvene var positive for brunbjørn, og det ble påvist 2 ulike bjørner (bjørnetetthet på 0,04 bjørn/10 km2). Begge var tidligere kjente bjørner som kun er påvist i dette området i indre Troms. Hårfellemetoden med DNA- analyse av hårrøtter gir unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn, og fremtidige prosjekter bør derfor utføres i større sammenhengende områder i flere påfølgende år slik som i Karasjok for å oppnå sikre resultater.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Kamilla Skaalsveen John Ingar Øverland Marianne Bechmann Marie Uhlen Maurset Valborg Kvakkestad Julie Wiik Ingvild Evju Hanna Næss HolmSammendrag
Formålet med prosjektet var å øke kunnskapen om gårdbrukeres motivasjon, samt barrierer og muligheter for å gjennomføre vannmiljøtiltak i ulike regioner av landet. Det ble i den forbindelse gjennomført fokusgruppemøter i Innlandet, Trøndelag, Vestfold og Telemark, Nordland og Viken med bønder som hadde kunnskap om vannmiljøtiltak i jordbruket. Målet med fokusgruppene var å diskutere og belyse ulike barrierer, både praktiske, økonomiske, kunnskaps- og motivasjonsbaserte, samt løsninger, tiltak og virkemidler som kan bidra til å fjerne eller redusere disse. Det ble i tillegg gjennomført et områdestudie i Vestfold og Telemark med evaluering av tiltaksgjennomføring i nedbørfeltet til Akersvannet. Dette på bakgrunn av en tidligere utarbeiding av tiltakspakker for 26 grunneiere i nedbørfeltet utarbeidet av NLR Viken. Grunneierne ble intervjuet for å undersøke hvilke tiltak som ble gjennomført, hvilke som ikke ble gjennomført, samt årsaker til dette. I denne rapporten presenteres en utredning av hvilke faktorer som avgjør i hvilken grad gårdbrukere velger å gjennomføre vannmiljøtiltak, i tillegg til hvilke motivasjonsfaktorer som spiller inn i deres avgjørelse. Viktige fellestrekk mellom resultater fra fokusgruppene i Innlandet, Nordland, Trøndelag, Vestfold og Telemark og Viken, og områdestudien fra Akersvannet var at gårdbrukerne motiveres av synlige eller målbare resultater av tiltak og av å bevare jordressursene ved å motvirke erosjon. God informasjon og kunnskap om tiltak (og tilskuddsordninger) er også avgjørende, men er delvis mangelfulle. I tillegg er økonomiske insentiver for å veie opp for økonomiske ulemper ved tiltak viktige. Det ble også etterlyst bedre samhandling mellom ulike fylker, kommuner, Statsforvalteren og rådgivingen, samt større forutsigbarhet i ordningene over tid.
Forfattere
Marit Skuterud VennatrøSammendrag
Formålet med kartleggingsprogrammet «Skadegjørere i potet» er å få kunnskap om status med hensyn til forekomst av planteskadegjørerne lys ringråte (Clavibacter michigaensis spp.), mørk ringråte (Rastonia solancearum), rotgallnematodene Meloidogyne chitwoodi og M. fallax samt potetkreft (Synchytrium endobioticum) i norsk produksjon av mat- og industripotet. Denne rapporten omhandler status for rotgallnematodene. Rotgallnematoder (Meloidogyne spp.) er en stor gruppe obligate planteparasittære nematoder som finnes over hele verden. Skadene etter rotgallnematoder forringer både kvalitet og avling, og gir store avlingstap på verdensbasis. M. chitwoodi og M. fallax har mange vertsplanter, og er vanskelige å bekjempe dersom de etablerer seg. Derfor ansees disse artene som alvorlige planteskadegjørere, og som en trussel mot europeisk potet og gulrot produksjon. Både M. chitwoodi og M. fallax er påvist i Europa i begrenset omfang. Begge artene er de senere årene funnet i Sverige. M. chitwoodi og M. fallax er ikke påvist i Norge, men det er risiko for at begge artene kan etablere seg og gjøre omfattende skade i norsk potet- og gulrotproduksjon.
Sammendrag
This report describes some of the most unique and characteristic natural features and interdependencies between species and nature types at the Vega world heritage site, and how these habitats are intertwined with the continuity of human intervention. Foreseeable threats and change scenarios are then presented and discussed for the key natural features in Vega.