Sammendrag

i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK25). Det er laga vegetasjonskart og 2 avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartområdet.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi har vegetasjonskartlagt 81 km² i beiteområdet til Sålekinna Beitelag i Tolga og Os kommuner. Av det kartlagte arealet er 64 % over skoggrensa opp til 1 595 moh., resten i subalpin sone og barskogregionen. Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK25). Det er laga vegetasjonskart og to temakart for beitekvalitet for sau og storfe. Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og deres fordeling i området. Det er gitt en omtale av beiteverdi og beitekapasitet i kartområdet.

Sammendrag

I denne rapporten presenteres materiale som er samla inn i forbindelse med etablering av et arealregnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 1818 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM- 33/WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500  600 meter (0,9 km2). Denne flata er vegetasjonskartlagt etter NIBIOs system for vegetasjonskartlegging. Denne rapporten presenterer resultat fra Møre og Romsdal fylke. 6 typer utgjør hver 5 % eller mer av fylkesarealet. Rishei og ur- og blokkmark er fylkets vanligste typer med hver 11 % av fylkesarealet. Videre følger blåbærbjørkeskog 9 %, bart fjell 7 % og engbjørkeskog og grasmyr begge 6 %. Samla dekker disse typene 50 % av fylkesarealet. 17 typer har mellom 1 og 5 % arealdekning......

Sammendrag

I denne rapporten presenteres materiale som er samla inn i forbindelse med etablering av et arealregnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 1818 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM- 33/WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500  600 meter (0,9 km2). Denne flata er vegetasjonskartlagt etter system for vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå (VK50). Denne rapporten presenterer resultat fra Sogn og Fjordane fylke. 6 typer utgjør hver 5 % eller mer av fylkesarealet. Rishei er fylkets vanligste vegetasjonstype med 14 % av arealet. Videre følger blåbærbjørkeskog med 10 %, bart fjell 8 %, ferskvann, mosesnøleie og varig is og snø alle med 5 %. Samla dekker disse typene 46 % av fylkesarealet. 18 typer har mellom 1 og 5 % arealdekning.

Sammendrag

For prosjektet "Bærekraftig storfeproduksjon basert på grovfôr", er det i denne rapporten gjeve omtale av utmarksbeitekvalitet og ymse tilhøve kring utmarksbeitebruk for 16 beiteområde for kjøttfe. Buskapane er spreidt frå Sirdal i Vest-Agder til Salangen i Troms, og representerer ein del av det store mangfaldet av naturtypar som møter utmarksbeitande storfe her i landet.

Sammendrag

The Norwegian area frame survey of land cover and outfield land resources (AR18X18), completed in 2014, provided unbiased statistics of land cover in Norway. The article reports the new statistics, discusses implications of the data set, and provides potential value in terms of research, management, and monitoring. A gridded sampling design for 1081 primary statistical units of 0.9 km2 at 18 km intervals was implemented in the survey. The plots were mapped in situ, aided by aerial photos, and all areas were coded following a vegetation type system. The results provide new insights into the cover and distribution of vegetation and land cover types. The statistic for mire and wetlands, which previously covered 5.8%, has since been corrected to 8.9%. The survey results can be used for environmental and agricultural management, and the data can be stratified for regional analyses. The survey data can also serve as training data for remote sensing and distribution modelling. Finally, the survey data can be used to calibrate vegetation perturbations in climate change research that focuses on atmospheric–vegetation feedback. The survey documented novel land cover statistics and revealed that the national cover of wetlands had previously been underestimated.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi utførte sommaren 2017 vegetasjonskartlegging av beiteområdet til Marsjødrifta beitelag i Folldal kommune. Samla areal var 114 km². Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og 2 avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartområdet.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi utførte sommaren 2017 vegetasjonskartlegging i sørdelen av Rennebu kommune. Samla areal var 219 km². Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og 2 avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartområdet.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi har vegetasjonskartlagt 61 km² på Sødorpfjellet i Nord-Fron kommune. Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og 2 avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for artlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartområdet.

Sammendrag

I denne rapporten presenteres materiale som er samla inn i forbindelse med etablering av et arealregnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 1818 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM- 33/WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500  600 meter (0,9 km2). Denne flata er vegetasjonskartlagt etter NIBIOs system for vegetasjonskartlegging. Denne rapporten presenterer resultat fra Nord-Trøndelag fylke. Seks typer utgjør hver mer enn 5 % av fylkesarealet. Det er blåbærgranskog med 14 %, grasmyr 11 %, rishei 9 %, lav- og lyngrik furuskog 8 %, ferskvann 7 % og alpin røsslynghei med 6 %. Samla dekker disse typene 56 % av fylkesarealet.

Til dokument

Sammendrag

I denne rapporten presenteres materiale som er samla inn i forbindelse med etablering av et areal-regnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 1818 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM-33/WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500  600 meter (0,9 km2). Denne flata er vegetasjonskartlagt etter NIBIOs system for vegetasjonskartlegging. Denne rapporten presenterer resultat fra Nordland fylke. I fylket utgjør sju typer hver mer enn 5 % av arealet. Det er rishei med 11 %, bart fjell 10 %, blåbærbjørkeskog 9 %, lavhei 7 %, engbjørkeskog og ferskvatn begge med 6 %, og ur og blokkmark med 5 %. Samla dekker disse typene 55 % av fylkesarealet .

Sammendrag

I denne rapporten presenteres materiale som er samla inn i forbindelse med etablering av et arealregnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 1818 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM- 33/WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500  600 meter (0,9 km2). Denne flata er vegetasjonskartlagt etter NIBIOs system for vegetasjonskartlegging (VK50). Denne rapporten presenterer resultat fra Sør-Trøndelag fylke. Sju typer utgjør her mer enn 5 % av arealet. Det er grasmyr med 11 %, blåbærgranskog 10 %, rishei 10 %, lav- og lyngrik furuskog 10 %, lavhei 6 %, ferskvann 5 % og rismyr med 5 %. Samla dekker disse typene 58 % av fylkesarealet.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi utførte somrene 2015 og 2016 vegetasjonskartlegging av deler av Romedal- og Stange og almenninger i Stange kommune. Samla areal var 158 km². Hele området ligger i barskog med aktivt skogbruk. Kartlegginga er gjort etter instruks for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og to avleda temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og deres fordeling i området. Det er gitt en vurdering av beiteverdi og beitekapasitet. The vegetation types over a total of 158 km2 in Stange municipality have been mapped according to the methodology for vegetation mapping (scale 1:20 000 - 50 000). The whole area is in the coniferous forest, with active forestry. A vegetation map have been produced, from which two different thematic maps have been derived. This report describes the methodology and gives a detailed description of the registered vegetation types and their distribution in the area. Further, a description of other information which could be derived from the vegetation map is provided, with emphasis on grazing conditions for domestic animals.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi har vegetasjonskartlagt 370 km² i Tolga østfjell i Tolga kommune. 66% av arealet er over skoggrensa opp til 1606 moh., resten i subalpin sone og barskogregionen.Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og to avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartområdet.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi har vegetasjonskartlagt 78 km² i Øye i Vang kommune. Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og to avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartområdet.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi har vegetasjonskartlagt 96 km² på nordsida av Heidal i Sel kommune. Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og 2 avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartområdet.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi har vegetasjonskartlagt 152 km² på Øyerfjellet i Øyer kommune. Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og 2 avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartområdet.

Sammendrag

Denne rapporten presenterer ei oversikt over beiteressursar for husdyr i utmark i Hedmark for heile fylket og for kvar kommune. Det er gjeve omtale av beitekvalitet og laga berekningar av beitekapasitet sett i høve til ressursgrunnlag og beitebruken i 2015. Det er også sett opp oversikt over areal av innmarksbeite i fylket. Arbeidet er gjort på oppdrag frå Fylkesmannen i Hedmark.

Sammendrag

Myr er ein viktig naturtype med eit særeige artsmangfald. Myrene er viktige for omregulering, og dei utgjer eit stort karbonlager. I Noreg er myrarealet 28 300 km2 og utgjer 9 % av landarealet. Dette viser tal frå prosjektet «Arealrekneskap for ut- mark» som no er presentert for heile landet. I tillegg til myr kjem 9 400 km2 anna forsumpa areal i form av sumpskog, som er 3 % av landarealet. Samla forsumpa areal utgjer da 12 %.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi utførte sommaren 2015 vegetasjonskartlegging i fem utmarksområde i kommunane Tysvær og Vindafjord i Rogaland. Samla areal var 92 km². Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og 2 avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt gjeve nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartleggingsområdet.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi utførte sommaren 2015 vegetasjonskartlegging av eit område på 94 km² i Vågå kommune i Oppland fylke. Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 – VK50. Kartlagt areal ligg i lågfjell, fjellbjørkebeltet og ned i barskogsona. Det er laga vegetasjonskart og 2 avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt gjeve nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartleggingsområdet.

Sammendrag

Norsk institutt for bioøkonomi utførte sommaren 2015 vegetasjonskartlegging i Kvikne vestfjell i Tynset kommune. Samla areal var 137 km². Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og 2 avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartområdet.

Til dokument

Sammendrag

Oppland er landets 5. største fylke med eit areal på 25 192 km². Utmark utgjer 95 % av landarealet. I prosjektet ”Arealrekneskap for utmark” er det henta inn data som gjev oversikt over vegetasjons- og arealtypar i utmarka i fylket.

Sammendrag

Tal frå prosjektet ”Arealrekneskap i utmark” viser at Hedmark har 11 mill. dekar nyttbart beiteareal i utmark. Kvaliteten er noko lågare enn landssnittet. Spesielt for fylket er at beitekvaliteten er geografisk delt med svært gode beite i Nord-Østerdalen og skrinnare sør og midt i fylket. Bruken av beitet har endra seg veldig med aukande rovdyrproblem, og beitedyr i utmark er no stort sett å finne i nord og på Hedmarken.

Sammendrag

Tal frå prosjektet ”Arealrekneskap i utmark” viser at Hordaland har 7 mill. dekar nyttbart beiteareal i utmark. Kvaliteten er litt betre enn landssnittet. Hordaland har mykje dyr i utmark, og utnyttinga av beiteressursane er høg i høve til andre fylke.

Sammendrag

Tal frå prosjektet “Arealrekneskap i utmark” viser at Oppland har 11 mill. dekar nyttbart beiteareal i utmark. Kvaliteten er litt betre enn landssnittet. Spesielt for fylket er at mykje beiteareal er høgtliggande. Oppland er det fylket som har flest dyr i utmark, og utnyttinga av beiteressursane er høg i høve til andre fylke.

Til dokument

Sammendrag

Hedmark er landets tredje største fylke med eit areal på 27 398 km². Utmark utgjer 96 % av land-arealet. I prosjektet ”Arealrekneskap for utmark” er det henta inn data som gjev oversikt over vegetasjons- og arealtypar i utmarka i fylket.

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). I Nørdalen i Os kommune i Hedmark, er det laga vegetasjonskart for eit område på 298 km². Kartlegginga er utført på oppdrag frå Os kommune. Viktigaste målsettinga er å lage eit grunnlag for planlegging av beitebruk og landskapsskjøtsel i området. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og avleia temakart for sauebeite, storfebeite og naturtypar...

Sammendrag

Oppdal østfjell har i lange tider vore kjent for ein rik fjellflora dit botanikarar har valfarta. Næringsrik berggrunn er viktigaste årsak til det store artsmangfaldet her. Berggrunnen skapar også grunnlag for eit uvanleg godt beite for husdyr og villrein – noko av det beste fjellbeitet som finst i Sør-Noreg.

Sammendrag

Oppdal østfjell har i lange tider vore kjent for ein rik fjellflora dit botanikarar har valfarta. Næringsrik berggrunn er viktigaste årsak til det store artsmangfaldet her. Berggrunnen skapar også grunnlag for eit uvanleg godt beite for husdyr og rein – noko av det beste fjellbeitet som finst i Sør-Noreg.

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.)...

Sammendrag

Mål og metode: I denne rapporten for Hedmark fylke presenteres materiale som er samlet inn i forbindelse med etableringen av et arealregnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgs-undersøkelse av arealdekket. Materialet omfatter 86 utvalgsflater lagt systematisk ut over fylket. Disse flatene utgjør en liten, men likevel statistisk forventningsrett utvalgsundersøkelse av arealdekket. Spesielt vil materialet gi opplysninger om utmarka som utfyller registerdata og data fra andre undersøkelser. For arealtyper med mindre arealdekning enn 5 % vil usikkerheten være stor. Metoden som blir benyttet i ”Arealregnskap for utmark” er en utvalgskartlegging, nær knyttet til den europeiske Lucas-metoden, men tilpasset norske forhold. Målet er å gi noenlunde presise resultat samla for Norge og for større regioner. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 1818 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM-33/WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500  600 meter (0,9 km2). Denne flata blir vegetasjons-kartlagt etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå. I tillegg blir det samla inn data om arealdekke og arealbruk i 10 punkt innenfor flata. Naturforhold: Hedmark strekker seg i sør-nordretning fra Magnor til Kvikne. Landskapet hever seg i store trekk fra 125 moh i sør til topper i nordvest nær 2200 moh. Flere nord-sørgående hoveddaler, samt mange sidedaler med tilhørende elver, er et viktig hovedtrekk i det overveiende barskogdominerte landskapet. Østerdalen, som Glåma renner gjennom, er lengst og størst. I sør preges fylket av et kupert, barskogdominert åslandskap med innsjøer, myrer og grender med dyrka mark. Øst for Mjøsa finnes vidstrakte flatbygder med store jordbruksarealer. Lenger nord og øst har skoglandskapet rolige former med langstrakte åser og vide myrer, samt flere smale daler med spredt kulturlandskap. Nord i Østerdalen er det videre dalformer og større kulturlandskap. De høgere områdene midt og nord i fylket preges av vidder, rolige lågfjell, grunne daler og store sjøer, stedvis med karakteristiske fjelltopper. Rondane i nordvest er et fjellområde med utpreget alpin natur i sentrale deler. Varierende næringsinnhold i berggrunnen har lokalt og regionalt stor betydning for hvilke vegetasjonstyper som opptrer. Vegetasjonstypefordelingen og artsmangfoldet på næringsrike bergarter øst for Mjøsa, og nord i fylket, skiller seg klart ut fra næringsfattige sandsteiner, kvartsitter, granitter og gneiser som har størst areal i Hedmark. Løsmassene domineres av morene med forskjellig mektighet. Næringsinnholdet varierer med berggrunnsgeologiske forhold, alt fra nærings- og kalkrik morene på kambrosiluriske bergarter, til næringsfattigere innhold og grovere masser der sandsteiner, gneiser og granitter dominerer eller er opphav. Hedmark har også betydelige avsetninger med grove smeltevannsavsetninger, samt større arealer med elveavsetninger. Nord i fylket finnes også større avsetninger med finkorna bresjøsedimenter. I nordøst finnes områder med store blokkforekomster over morenen. Hedmark har i hovedtrekk et typisk innlandsklima med kalde vintrer og varme somrer. Store forskjeller i topografi og høgdeforhold kan likevel skape merkbare lokale variasjoner i temperatur og nedbør. Størst temperatuvariasjon har nordlige dalstrøk der vintertemperaturen er blant de lågeste i landet. Årsnedbøren varierer fra rundt 750 mm sør i fylket, til stedvis under 400 mm i regnskyggene i Nord-Østerdal og Folldal. Enkelte åsområder og kjøler har en viss orografisk effekt, bl.a. områdene ved Sjusjøen, med årsnedbør over 1000 mm.

Sammendrag

Tal frå prosjektet ”Arealrekneskap i utmark” viser at Oppland har 11 mill. dekar nyttbart beiteareal i utmark. Kvaliteten er litt betre enn landssnittet. Spesielt for fylket er at mykje beiteareal er høgtliggande. Oppland er det fylket som har flest dyr i utmark, og utnyttinga av beiteressursane er høg i høve til andre fylke.

Sammendrag

Mål og metode: I denne rapporten for Oppland fylke presenteres materiale som er samlet inn i forbindelse med etableringen av et arealregnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. Materialet omfatter 77 utvalgsflater lagt systematisk ut over fylket. Disse flatene utgjør en liten, men likevel statistisk forventningsrett utvalgsundersøkelse av arealdekket. Spesielt vil materialet gi opplysninger om utmarka som utfyller registerdata og data fra andre undersøkelser. For arealtyper med mindre arealdekning enn 5 % vil usikkerheten være stor. Metoden som blir benyttet i ”Arealregnskap for utmark” er en utvalgskartlegging, nær knyttet til den europeiske Lucas-metoden, men tilpasset norske forhold. Målet er å gi noenlunde presise resultat samla for Norge og for større regioner. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 18×18 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM-33/WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500 × 600 meter (0,9 km2). Denne flata blir vegetasjonskartlagt etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå. I tillegg blir det samla inn data om arealdekke og arealbruk i 10 punkt innenfor flata.....

Sammendrag

Norsk utmarksbeite har store variasjonar i kvalitet lokalt og regionalt. Foreløpige tal frå Skog og landskap si nasjonale undersøking av utmarksressursar viser at Troms er fylket med høgast kvalitet på beiteressursane i utmark. For landet samla kan fôruttaket frå utmarka i alle fall fordoblast.

Sammendrag

Tal frå Norsk institutt for skog og landskap si nasjonale ressursundersøking for utmark, viser at Troms har det beste utmarksbeitet i landet. Fylket har store utmarksbeiteareal og kvaliteten på beita ligg høgt over landssnittet.

Sammendrag

På oppdrag frå Fylkesmannen i Oppland har Norsk institutt for skog og landskap laga ei utgreiing kring ressursgrunnlaget for utmarksbeite i fjellområdet mellom Valdres og Gausdal. Granskinga byggjer på ei ressurskartlegging utført i Skog og landskap sitt landsdekkande nett av prøveflater for prosjektet ”Arealrekneskap for utmark” (AR18x18). Det er vidare nytta arealressurskartet AR50 for å få uttrykk for beitekvalitet ned på beitelagsnivå. Det Kgl. Selskapet for Norges Vel sine beitegranskingar for Oppland, og eige feltarbeid i området, har òg vore viktig grunnlag for dette arbeidet. Utgreiinga er for eit landareal på 2022 km², der det meste (89 %) ligg mellom 800 – 1200 moh. 10 % ligg mellom 1200 – 1700 moh. For 11 beitelag er det gjeve nærare omtale av beitetilhøva......

Sammendrag

På oppdrag frå Samarbeidsutvalget for Ringsakerallmenningene og Pihl AS er det i denne rapporten gjeve ei vurdering av utmarksbeitet i Ringsakeralmenningane, søndre område. Vurderingane omfattar beitekvalitet og -kapasitet. Rapporten byggjer på data frå skogtakst for området, markslag i AR50 og vegetasjonskart i nærliggande område. Området er ikke synfart. Ringsakeralmenningane, søndre område, er 138 km² landareal. 137 km² kan reknast som utmark. Området ligg 400 – 700 moh. Det meste av berggrunnen er fattig sandstein, men det er innslag av rikare berggrunn med kalkstein. Gran er dominerande treslag og finst i lier og på anna areal med godt jorddekke og moderat til frisk vassforsyning. Blåbærgranskog er dominerande vegetasjonstype med 56% av utmarksarealet. I bratte parti finst frodigare skog av småbregne-, lågurt- eller høgstaudetype. Enggranskog dekkjer 9% av arealet. Furuskog på fastmark dekkjer 11% av utmarka. Det meste er lav- og lyngrik furuskog på skrinne toppar, breelvavsetningar og fastmarksparti i myrområde. 12% er sumpskogar og 11% myr. Areal av høg bonitet vil ha størst potensiale som husdyrbeite da det meste av arealet her vil vera blåbærgranskog, stadvis med godt innslag av enggranskog. Jamt over er det godt med høg bonitet i utgreiingsområdet slik at beitet gjennomgåande er godt. Området frå austenden av Sør-Mesna til øvre delen av dalføret etter Brumunda, har mykje furuskog og myr som gjev, lågare beitekvalitet. [...]

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). I beiteområdet til Storfjellet beitelag i Ringebu og Stor-Elvdal kommunar, er det laga vegetasjonskart for eit område på 167 km². Kartlegginga er utført på oppdrag frå beitelaget. Viktigaste målsettinga er å lage eit grunnlag for planlegging av beitebruk i området. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og avleia temakart for sauebeite og storfebeite....

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). I tre utmarksområde i Tydal kommune er det vegetasjonskartlagt eit areal på 79 km² landareal på oppdrag frå Tydal kommune. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 2 avleia temakart kring utmarksbeite for sau og storfe....

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). I bygda Kvikne i Tynset kommune er det vegetasjonskartlagt eit areal på 146 km² på oppdrag frå Tynset kommune. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 3 avleia temakart kring utmarksbeite for sau og storfe, og naturtypar viktige for biologisk mangfald. Kartområdet omfattar i første rekkje lisidene frå skoggrensa og ned til dyrka mark i bygda. 108 km² (74%) av kartområdet ligg under skoggrensa og 38 km² (26%) over. Høgaste punktet er Sætertangen 1200 moh. Dalbotnen i Kvikne ligg kring 550 moh. Lisidene stig bratt opp frå dalgangen over Kvikne. På austsida av dalen flatar det ut i eit roleg fjellandskap kring skoggrensa som går om lag 900 moh. På vestsida stig liene til om lag 1000 moh. før dei flater ut. Inn etter Ya er det vide landskapsformer med skogkledte lier og slake høer. Mellom Ya og Grytdalen er det eit meir småkupert landskap med mange nordvestsøraustgåande rabbar og smådalar.....

Til dokument

Sammendrag

Mål og metode: I denne rapporten for Troms presenteres materiale som er samla inn i forbindelse med etableringa av et arealregnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. Materialet omfatter 86 utvalgsflater lagt systematisk ut over fylket. Disse flatene utgjør en liten, men likevel statistisk forventningsrett utvalgsundersøkelse av arealdekket. Spesielt vil materialet gi opplysninger om utmarka som utfyller registerdata og data fra andre undersøkelser. For arealtyper med mindre arealdekning enn 5 % vil usikkerheten være stor....

Sammendrag

I utmark er det veldig store kvalitetsforskjellar på areal med omsyn til produksjon av beiteplanter, men jordverntanken må rå også her.

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.).

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.)....

Sammendrag

Beiting i utmark er den mest arealkrevjande næringa vi har i landbruket. I 2009 vart over 30% av landet bruka av 894 beitelag. Desse organiserte 78% av sauen og 29% av storfeet som beita i utmark.

Sammendrag

Hardangervidda har store beiteressursar. Det finst jamt gode beite for sau over det meste av Vidda. Eit dyretal tilsvarande omlag 27 000 saueeiningar beita innafor granskingsområdet i 2007, og desse bruka 37 prosent av arealet. Sentrale delar av Vidda har lite eller ikkje sau. Det er store variasjonar i dyretal mellom beitelag, men det er få lag ein har grunn til å tru har for høgt beitebelegg. Det motsette er oftast tilfelle, og dei fleste beitelag burde ha rom for ei monaleg auke av dyretalet.

Sammendrag

Norsk institutt for skog og landskap har sidan 2002 hatt ansvaret for å drifte Informasjonssystem for beitebruk i utmark (IBU). Dette er ei internettside som viser kartfesting av beitelag organisert gjennom stønadsordninga Organisert beitebruk. Ved sida av beitelagsgrenser er det vist kor mange dyr som er sleppt og kor mange som er tapt. Data for beitesesongen 2010 er no lagt ut.

Sammendrag

I Skandinavia dannar fjellbjørkeskog eit belte mellom barskogen si øvre grense og snaufjellet. Dette beltet kan vera frå 100- 200 høgdemeter. Fleire sterke arealbruksinteresser er knytt til fjell bjørkeskogen. Tradisjonelt har mykje av norsk seterbruk foregått her. Husdyrbeiting i utmark blir fortsatt drive i stort omfang. Fjellbjørkeskogen er viktig også for fl eire ville dyr og fuglar som lever i overgangssona mellom snaufjell og skog. Mykje av reiseliv knytt til fjellet har basis i fjellbjørkeskogen der det meste av faste anlegg er lokalisert. Det same gjeld privat hyttebygging og andre anlegg knytt til friluftsliv og rekreasjon.

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.)....

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.)....

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.)...

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). Skog og landskap har laga vegetasjonskart over beiteområdet til Hanestadkjølen sausankelag i Rendalen kommune. Området er 67 km² i landareal og 3 km² vatn. Viktigaste målsettinga med kartlegginga er å lage eit grunnlag for planlegging av beitebruk i området. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000...

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.)....

Sammendrag

Mål og metode: I denne rapporten for Agder presenteres materiale som er samlet inn i forbindelse med etableringen av et arealregnskap for Norge med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. Materialet omfatter 52 utvalgsflater lagt systematisk ut over de to fylkene. Disse flatene utgjør en liten, men likevel statistisk forventningsrett utvalgsundersøkelse av arealdekket. Spesielt vil materialet gi opplysninger om utmarka som utfyller registerdata og data fra andre undersøkelser. For arealtyper med mindre arealdekning enn 5 % vil usikkerheten være stor.....

Sammendrag

Kor mange dyr som kan gå i eit utmarksområde er heilt avhengig av naturvilkåra på staden og kva mål ein har med beitebruken....

Sammendrag

Det er stor variasjon i beite - kvaliteten i utmarka, både lokalt og regionalt. Akkurat som skogbruket har system for å bonitere marka etter eigenskapar for produksjon av trevyrkje, treng beitenæringa reiskap for å vurdere marka etter produksjon av beiteplanter.

Sammendrag

For almost 40 years the Norwegian Forest and Landscape Institute (Norsk institutt for skog og landskap) has mapped vegetation in Norway. In total, just over 10 % of the country’s land area has been mapped, most of which is in the mountain regions. The resultant vegetation maps are the closest Norway has to an ecological map series. Many secondary map themes can be derived from the vegetation map and the digital format allows a wealth of both spatial and temporal GIS-analyses. Accordingly, there are many user groups and topics of interest. During 2009 the aim is to make the institute’s vegetation maps available to all via the Internet in a seamless database.

Sammendrag

Norsk institutt for skog og landskap har utført ei beitegransking for store delar av Hardangervidda (6589 km²). Granskinga viser at Vidda har store areal av beite med høg kvalitet og at det jamt over er lite beitedyr. Det kan vera rom for ei tredobling av dyretalet. Mykje av beitet er høgtliggande og er best eigna for sau. Sauetalet i kommunane rundt Vidda har vore synkande. Gode fjellbeite burde vera eit godt grunnlag for ei sterkare satsing på sau i desse kommunane.

Sammendrag

Dei gardsnære beiteareala er ein viktig fôrressurs, det er areal som betyr mykje for biologisk mangfald og det er vakre areal som er viktige for opplevinga av bygdelandskapet. For landbruket er dette strategisk viktige areal å skjøtte.

Sammendrag

AR18×18 is an area frame survey of land resources in Norway, methodologically linked to the Lucas survey carried out by Eurostat (Eurostat 2003). The purpose of the survey is to establish an unbiased and accurate land cover and land use statistic providing a description of the state of land resources in Norway. The survey will also provide a baseline for future reports regarding changes in land resources – a national land resource accounting system. AR18×18 is based on Lucas (Land use/cover agricultural survey), a European area frame survey carried out in the EU countries by Eurostat. The sampling units of Lucas are points located on the intersections of an 18 × 18 kilometer grid mesh throughout Europe. Each of these points is the centre of a Primary Statistical Unit (PSU) of 1500 × 600 meters. The Lucas survey is carried out on ten sample points scattered within each PSU. The Norwegian modification of Lucas is to add a land cover survey of the whole PSU following the Norwegian system for vegetation and land cover mapping at intermediate scale (1: 20,000). [...]

Sammendrag

Utmarksbeitet i allmenningane på Hedmarken er av det heller fattige slaget. Smylerike hogstflater i blåbærgranskog er hovudtilbodet for sauen i området. For storfe er grasmyrer og sumpskog viktige beite. Smylebeite, eller anna fattig utmark, er beitetilbodet til mykje dyr på utmarksbeite i Noreg. Beiting i fattige omgjevnader byr på større utfordringar enn der beita er rike.

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.) ....

Sammendrag

Vegetasjonskart gir et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som det naturlige plantedekket består av. En vegetasjonstype er ei karakteristisk samling plantearter som vil gå igjen på lokaliteter med like vokseforhold. Ei oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorer (næring og vann i jorda, klima, snødekke og kulturpåvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfold m.m.).....

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.)....

Sammendrag

Mål og metode: I denne rapporten for Buskerud presenteres materiale som er samlet inn i forbindelse med etableringen av et arealregnskap for Norge med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. Materialet omfatter 49 utvalgsflater lagt systematisk ut over hele fylket. Disse flatene utgjør en liten, men likevel statistisk forventningsrett utvalgsundersøkelse av arealdekket. Spesielt vil materialet gi opplysninger om utmarka som utfyller registerdata og data fra andre undersøkelser. For arealtyper med mindre arealdekning enn 5 % vil usikkerheten være stor.....

Sammendrag

Utmarksbeite er ein viktig del av fôrgrunnlaget for norsk husdyrbruk. Skal godt resultat sikrast er det viktig å finne dei beste beita og tilpasse dyretalet til ressursgrunnlaget. Ei god vurdering av beitekvalitet og beitekapasitet i utmark kan berre lagast på grunnlag av fullstendig kartlegging av vegetasjonstypar. Ei slik kartlegging er ressurskrevjande og vil som oftast ikkje kunne realiserast for store fjellvidder. For å finne ein måte for å vurdere beite for større areal, har Skog og landskap arbeidd med ein metode for bruk av satellittdata kombinert med utvalsundersøking i eit nett av prøveflater.

Sammendrag

Utmarksbeite er ein viktig fôrressurs for norsk landbruk. Skal nye generasjonar rekrutterast til denne delen av husdyrbruket, må det bli levelege driftsvilkår i utmarka. Leveleg i den forstand at ein kan rekne med å finne att om lag same dyretal som blir sleppt, på den staden ein reknar med å finne dei, og med akseptabel tilvekst. Ein må òg sleppe å ligge i stadig strid om beiterettar......

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). Kring innsjøen Savalen i Tynset og Alvdal kommunar er det vegetasjonskartlagt eit areal på 124 km² (108 km² er landareal) på oppdrag frå landbruksetaten i kommunane. Viktigaste målsettinga med kartlegginga er å lage eit grunnlag for planlegging av beitebruk i området. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og avleia temakart for sauebeite og storfebeite, samt kart over viktige naturtypar for biologisk mangfald. Berggrunnen i området er dominert av fyllitt, glimmerskifer og amfibolitt. Dette er bergartar som er lett vitterlege og vanlegvis gjev god tilgang på plantenæring, sjøl om ein del variasjonar vil finnast. Med unnatak av dei mest eksponerte høgdene, har lausmassar jamn og ofte tjukk dekning i heile området. Mykje av dette er morene som gjennomgåande er grovkorna. Området har eit typisk innlandsklima med låg vintertemperatur og høg sommartemperatur i høve til høgda over havet. Nedbøren er låg med kring 400 mm i årsnedbør. 78% av kartleggingsområdet ligg under skoggrensa som går kring 950 m o.h. Opp til barskoggrensa vel 800 m o.h blir vegetasjonen dominert av fattig furuskog, mest lav- og lyngrik furuskog, men med innslag av blåbærfuruskog på friskare parti. Over barskogen kjem eit band av bjørkeskog opp til skoggrensa kring 950 m o.h. Bjørkeskogen er mest av blåbærtype, men innslag finst av rikare skog. Skogar av lav- og lyngrik type utgjer samla 44% av arealet under skoggrensa, blåbærskogar 27% og engskogar 7%. På vestsida av Savalen ligg store myrareal. Mykje av myrarealet er rik- eller ekstremrik myr. Mange setrer ligg i området.

Til dokument

Sammendrag

På oppdrag frå prosjektet ”Ecological effects of sheep grazing and the economy of sustainable husbandry in alpine habitats” (NFR, program ”Landskap i endring”) har Norsk inst. for skog og landskap utført ei beitegransking for store delar av Hardangervidda (6589 km²). Granskinga byggjer på ei ressurskartlegging utført i Skog og landskap sitt landsdekkande nett av prøveflater for prosjektet ”Arealrekneskap Noreg” (AR 18x18). Det er vidare nytta satellittfoto tolka i 5 arealklasser for å få uttrykk for beitekvalitet ned på beitelagsnivå. Det Kgl. Selskapet for Norges Vel sine beitegranskingar for Buskerud, Hordaland og Telemark frå 1940 og 50-talet, og eige feltarbeid på Vidda, har òg vore viktig grunnlag for dette arbeidet. Det meste av Hardangervidda er eit roleg høgfjellsplatå 1200-1400 moh. I vest blir terrenget meir kupert og mykje areal i sørvest ligg 1400-1600 moh. Også i nord blir terrenget meir kupert. Berggrunnen har store variasjonar. Kontrasten går mest mellom områda med kambrosilurberg på Hordalandsdelen av Vidda, og dei næringsfattige gneis og granittområda i Buskerud og Telemark. Næringsfattig er også kvartsittberggrunnen i sørvest. Lite lausavleiringar gjev her i tillegg eit landskap med mykje bart fjell. I aust er terrenget flatare med lausmassar som kan vera djupe. Verlaget på Hardangervidda er prega av at Vidda ligg på overgangen mellom kyst- og innlandsklima. På den vestlege delen av Vidda vil nedbøren vera mykje høgare enn i aust. Hardangervidda har store beiteressursar. Det finst jamt gode beite for sau over det meste av Vidda. Produksjonsresultat frå Saukontrollen stadfestar dette med vekter som for det meste ligg høgt i forhold til kringliggande beiteområde. Dei beste beita er likevel å finne i område med næringsrike bergartar som til dømes området innafor trekanten Bjoreidalen - Kvennsjøen - Stavali. Mykje av beitet er høgtliggande og kjem derfor seint, dette gjeld særleg på vestsida der det i tillegg er mykje snø. […]

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). På oppdrag frå Tolga kommune nord i Hedmark, er det vegetasjonskartlagt det meste av utmarka i bygda Vingelen, i alt 346 km², samt området Pauran - Bjønnkuven (49 km²). Viktigaste målsettinga med kartlegginga er å lage eit grunnlag for planlegging av beitebruk og landskapsskjøtsel. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og avleia temakart for sauebeite, storfebeite og naturtypar. Berggrunnen i Vingelen består mest av fyllitt og glimmerskifer som gjev god tilgang på plantenæring. Utslag i plantedekket får ein likevel først og fremst der det er god vassforsyning i jordsmonnet. Lausmassar har jamn dekning i området. Det meste er veldig finkorna morenemateriale. Berre kring dei høgaste høgdene er morenedekket tynt. Grovare morene ligg i lisidene ned mot Glåma. Området har typisk innlandsklima med låg nedbør, låg vintertemperatur og høg sommartemperatur i høve til høgda over havet.

Sammendrag

I dag er det omlag 1300 setrer i drift i Noreg. Av dei er 210 fellessetrer. Tyngdepunktet for seterdrifta er i Valdres i Oppland. I nordre delar av Hedmark, øvre delar av Buskerud og sør i Sør-Trøndelag er det også mange setrer. Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag har flest fellessetrer. Dei fleste setrene driv mjølkeproduksjon med ku, men på 140 setrer blir det mjølka geit. Kartet nedafor viser den geografiske plasseringa til setrer som mottok tilskot for mjølkeproduksjon i 2008.

Sammendrag

Etableringen av et arealregnskap for Norge skjer med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. 48 av utvalgsflatene i undersøkelsen ligger i Telemark. Disse områdene utgjør en liten, men likevel statistisk forventningsrett, utvalgsundersøkelse av arealdekket for dette fylket. Selv om utvalget er begrenset, velger Skog og landskap her å publisere materialet slik at resultatene også kan benyttes i andre sammenhenger enn som grunnlag for nasjonal statistikk.

Sammendrag

Denne rapporten inneholder en beskrivelse av beiteforhold og vurdering av beitekapasitet for beiteområdet til Kletten seter gnr. 4 bnr. 13, i Flendalen sør i Rendalen kommune. Landarealet i området er 39 368 dekar. Av dette ligger om lag 60% over skoggrensa som går vel 800 m o.h. Tolking av satellittfoto og feltsynfaring ligger til grunn for arbeidet. På grunnlag av dette er det laga kart over fordeling av beitekvaliteter delt inn i tre kvalitetsklasser. Arealberegning av beitekart viser at om lag 13 900 dekar eller 35% av beitearealet til Kletten seter kan regnes som nyttbart beiteareal. Det er store forskjeller over og under skoggrensa. 68% av det nyttbare arealet ligger under skoggrensa. Her har beitearealet jamt god kvalitet, med god sammenheng og det meste er nyttbart både for sau og storfe. Over skoggrensa er beitearealet skrinnere, mer spredd og ligger mye i krattbevokste områder som er best utnyttbare med sau. Samla karakteristikk av beiteverdi for området kan settes til godt – mindre godt beite. Ved et daglig fôropptak per dyr mellom 5,5 - 8,5 f.e. kan det slippes fra 10 til 6,5 storfe per km² nyttbart areal, eller mellom 139 - 90 storfe for hele beiteområdet til Kletten seter. Med tillagt 10% usikkerhet og avrunding til nærmeste 10-enhet gir et fôropptak per dag på 5,5 f.e., 7 f.e. og 8,5 f.e. følgende dyretall. 130 - 150 dyr ved et fôropptak på 5,5 f.e. per dag per dyr 100 - 120 dyr ved 7 f.e. 80 - 100 dyr ved 8,5 f.e.

Sammendrag

Utmarksbeite er eit viktig grunnlag for norsk landbruk. I alt blir 2 millionar sau, 230 000 storfe og 60 000 geit sleppt i utmark. Til saman blir det hausta fôr til ein verdi av nesten 1 milliard kroner kvart år. Om lag 40 prosent av norske gardsbruk i drift slepper dyr i utmark. Bruk av utmarka er utnytting av lokale, fornybare ressursar, det gjev høve til produksjon av lokalt særeigne produkt og det er ein dyrevenleg måte å produsere kjøt på. For å få mest muleg att for beitebruken i utmark er det viktig å ha kunnskap om ressursgrunnlaget.

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). På oppdrag frå Tolga kommune nord i Hedmark, er det vegetasjonskartlagt 87 km² i bygda Vingelen. Viktigaste målsettinga med kartlegginga er å lage eit grunnlag for planlegging av beitebruk og landskapsskjøtsel i området. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og avleia temakart for sauebeite, storfebeite og naturtypar. Av kartleggingsområdet, aust for Lona, ligg 47% av arealet i fjellbjørkebeltet frå 700 m o.h. til skoggrensa kring 950 m. Resten av arealet ligg mellom 950 og 1200 m, med søre Langfjellshogna som høgast (1210 m). Området har eit typisk innlandsklima med kald vinter og varm sommar sett i høve til høgda. Årsnedbøren i bygda ligg på knapt 500 mm. Lett vitterlege bergartar dominerer berggrunnen og gjev godt grunnlag for plantevokster. Området har jamt lausmassedekke. […]

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). I Gammeldalen i Tynset kommune er det vegetasjonskartlagt eit areal på 47 km² på oppdrag frå Gammeldalen/Tynset beitelag, øst. Viktigaste målsettinga med kartlegginga er å lage eit grunnlag for planlegging av beitebruk i området. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og avleia temakart for sauebeite og storfebeite, samt kart over viktige naturtypar for biologisk mangfald. Berggrunnen i området er skiftande frå lett vitterleg fyllitt/glimmerskifer til fattigare kvartsitt/kvartskifer. Området har jamn til tjukk lausmassedekning. Dalbotnen i Gammeldalen er dekt av djupe breelvavsetningar. Området har eit typisk innlandsklima med låg vintertemperatur og høg sommartemperatur i høve til høgda over havet. Nedbøren er låg med kring 400 mm i årsnedbør. […]

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). I Vangrøftdalen, Kjurrudalen og kringliggande fjellområde er det vegetasjonskartlagt eit areal på 297 km² på oppdrag frå Os kommune. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 3 avleia temakart kring husdyrbeite og biologisk mangfald. Omlag 1/3 av kartleggingsområdet ligg i bjørkebeltet frå 670 m o.h. til skoggrensa på vel 900 m. Det meste av arealet over skoggrensa ligg i høgder opp til 1100 m. Nokre toppar når over 1200 m. Høgast av alle når sjølve landemerket for området, Forollhogna, med 1332 m. Området har eit typisk innlandsklima med kald vinter og varm sommar i høve til høgda. Årsnedbøren i bygda ligg rundt 500 mm. Lett vitterlege bergartar dominerer berggrunnen og gjev næringsgrunnlag for frodig plantevokster. Området har jamt lausmassedekke. […]

Til dokument

Sammendrag

Vegetasjonskartet gir et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som det naturlige plantedekket består av. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling plantearter som går igjen på lokaliteter med like vokseforhold. En oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss informasjon om variasjonen i økologiske forhold (klima, næring, og vann i jorda, snødekke og kulturpåvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og arealbruk (beite, artsmangfold m.m.). Norsk institutt for Skog og landskap har kartlagt to områder i Tranøy kommune i Troms, Stonglandet (37 km²) og et område i austre del, nevnt som Skatvikfjellet – Sollia (69 km²). Målsettinga med dette oppdraget var å utføre ei vurdering av beiteressurser for sau og storfé i begge områda, og ei vurdering av vinterbeite for rein på Stonglandet. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for kartlegging i målestokk 1: 20 000 – 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og avleda temakart for sauebeite og storfébeite. For Stonglandet er det i tillegg framstilt kart med temaet vinterbeite for rein. Kartleggingsområdet har et fjord-/kystklima med kjølige, nedbørrike somre og relativt milde, snørike vintre. Berggrunnen i de kartlagte områda viser store variasjoner. Næringsfattige grunnfjellbergarter dekker hele Stonglandet og en mindre del av Skarvikfjellet – Sollia lengst vest. Aust for Skatvika og Tennevatnet består berggrunnen av næringsrike, omdanna sedimentbergarter. […]

Sammendrag

Prosjektet ”Arealregnskap for Norge” har som mål å gi en nasjonal dokumentasjon av arealdekket i Norge. Den praktiske metoden for denne kartlegginga tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 18 × 18 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM-33/ WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500 × 600 meter (0,9 km2). Arealressurskartlegging på flatene foregår etter Skog og landskap sitt system for vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå. Denne rapporten dokumenterer resultat fra ei utvalgskartlegging utført for Oslofjordregionen (fylkene Østfold, Akershus, Oslo og Vestfold), Tre arealtyper dekker 67% av Oslofjorregionens areal. Det er 7b blåbærgranskog (27,1%), 6a lav- og lyngrik furuskog (20,1%) og 11a dyrka mark (19,6%). Ytterligere tre typer dekker 17% av arealet (13b ferskvann 6,2%, 7c enggranskog 5,4% og 8c fattig sumpskog 5,3%). De resterende 16% av arealet fordeler seg på 25 typer som har 2,2% eller mindre dekning av totalarealet.

Sammendrag

På oppdrag frå Glommens og Laagens brukseierforening har Norsk institutt for skog og landskap (Skog og landskap) utført ei vurdering av konsekvensar for jordbruk og seterdrift ut frå planer om auka reguleringshøgd for eksisterande inntaksdam i Markbulia i Einunndalen i Folldal kommune. Konsekvensar er gjeve i form av endring i areal av ulike arealtypar og endring i fôrproduksjon i fôreiningar. Endra vilkår for eksisterande arealbruk er også kommentert. Som grunnlag for beitevurderinga er det utarbeidd vegetasjonskart og avleia beitekart. Data elles er henta frå Økonomisk kartverk og opplysningar om arealbruk gjeve frå Folldal landbrukskontor. Konsekvensar er vurdert for tre reguleringshøgder kote 868, kote 869 og kote 870. […]

Til dokument

Sammendrag

I Lokkarfjorden beiteområde i Alta kommune er det vegetasjonskartlagt et areal på 10 km². Kartlegginga er utført etter Skog og Landskap sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og et avleda temakart omkring beiteforhold for sau. Rapporten beskriver metode for arbeidet og gir en nærmere omtale av registrerte vegetasjonstyper og hvordan disse fordeler seg i området. Det er gitt spesiell omtale av beiteforhold for sau, med vurdering av beitekvalitet og beitekapasitet for området.

Til dokument

Sammendrag

Vegetasjonskartet gir et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som det naturlige plantedekket består av. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling plantearter som går igjen på lokaliteter med like vokseforhold. En oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss på denne måten informasjon om variasjonen i økologiske forhold (klima, næring, og vann i jorda, snødekke og kulturpåvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og arealbruk (beite, snødybde, artsmangfold m.m.). På oppdrag fra Lyngen kommune er det vegetasjonskartlagt et areal på 107 km² mellom Kvalvikelva og Koppangen. 57 km² av dette ligger under skoggrensa, resten er i fjellet. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 -50 000. Den viktigste målsettinga med prosjektet er å gi ei vurdering av beite for sau i kartleggingsområdet. Det er framstilt vegetasjonskart og avleda temakart over beite for sau. Kartleggingsområdet har et typisk fjord-/kystklima med kjølige, nedbørrike somrer og relativt milde, snørike vintre. Bergrunnen i området består av moderat til næringsrike bergarter. Løsmassedekket er varierende og består for det meste av morene, forvitringsmateriale og skredmateriale, med innslag av marine strandavsetninger ved Karnes. […]

Sammendrag

Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). I Rendalen østfjell er det vegetasjonskartlagt eit areal på 414 km² på oppdrag frå Rendalen kommune. Viktigaste målsettinga med kartlegginga er å lage eit grunnlag for planlegging av beitebruk i området. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og avleia temakart for sauebeite, storfebeite og naturtypar. Kartleggingsområdet ligg frå 688-1604 m o.h. Vel halvparten av området er over den klimatiske skoggrensa som her går kring 850-950 m o.h. Resten av arealet er fordelt på bjørkeskogregionen og litt ned i barskogregionen. Området har eit typisk innlandsklima med kald vinter og varm sommar sett i høve til høgda. Årsnedbøren i bygda ligg rundt 550 mm. Tungt vitterlege bergartar som gjev lite næring for plantevokster, dominerer berggrunnen. Området har eit jamt og ofte tjukt lausmassedekke.

Sammendrag

På oppdrag frå Stasskog SF, Forvaltningssekretariatet SVR og kommunane Bykle, Sirdal og Valle har Norsk inst. for skog og landskap utført ei beitegransking for delar av beiteområdet til Jæren smalelag i Setesdal vesthei. Granskinga byggjer på ei ressurskartlegging utført ved ei utvalsundersøking i eit nett av flater lagt ut med ein avstand på 9 kilometer. Dette er ei fortetting av Skog og landskap sitt landsdekkande nett for prosjektet AR 18x18. Det Kgl. Selskapet for Norges Vel sine beitegranskingar for Agder frå 1940-talet har òg vore viktig grunnlag for ressursvurderinga. Det er vidare nytta satellittfoto tolka i 5 arealklasser for å få uttrykk for beitekvalitet ned på heienivå. For kvar hei er det sett ein verdi for kvalitet av beite, og ut frå berekning av nyttbart beiteareal, er det tilrådd eit sauetal. Eit særpreg for området er det sterkt kuperte terrenget med mange høgder og ryggar, små dalar, botnar og vatn. Vatn utgjer omlag 13% av arealet. Berggrunnen er fattig med omsyn på næringsstoff for plantevokster. Lausmassedekninga er god i dalar og botnar. Mot høgdene blir dekket tynnare og ein finn store parti med nakne sva som særleg er karakteristisk i nordvestre delar. Klimatisk har området kystpreg. Nedbøren er høg, men det er ein klar gradient der nedbøren aukar frå nordaust mot vest og sør. Det meste av nedbøren kjem frå september til og med januar. Mykje av dette vil da koma som snø. Dei undersøkte heieområda har varierande beitekvalitet. Beitet i heiane har ikkje høg produksjon, men det finst likevel jamt med gode beiteareal. Friske risheiar med god smylevokster utgjer største delen av beiteressursen. Det som gjer desse beita særleg verdfulle er den høge snøleieprosenten ein finn over det meste så nær som lågtliggande areal i sør og ned mot skoggrensa. […]

Til dokument

Sammendrag

Vegetasjonskartet gir et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som det naturlige plantedekket består av. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling plantearter som går igjen på lokaliteter med like vokseforhold. En oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss informasjon om variasjonen i økologiske forhold (klima, næring, og vann i jorda, snødekke og kulturpåvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og arealbruk (beite, artsmangfold m.m.). Norsk institutt for Skog og landskap har kartlagt 16 større og mindre øyer (37,8 km²) i Bjarkøy og Harstad kommuner. Målsettinga med dette oppdraget var å utføre ei vurdering av beiteressurser for sau. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for kartlegging i målestokk 1: 20 000 – 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og avleda temakart for sauebeite. Kartleggingsområdet har et typisk fjord-/kystklima med kjølige, nedbørrike somrer og relativt milde, snørike vintre. Berggrunnen på øyene har store variasjoner. Næringsfattige bergarter dominerer på det meste av Bjarkøya og øyene nordafor, samt Kjøttakalven og størstedelen av Kjøtta. Nautøya, Gårdsøya og store deler av Krøttøya består av gabbro, en mer næringsrik bergart. Næringsrike bergarter med amfibolitt, glimmerskifer og kalkspatmarmor dominerer Åkerøya og Sandsøya. Lausmassedekket på øyene varierer mye. Karakteristisk og dominerende for området er likevel et tynt eller manglende dekke. De djupeste lausmassene består av strandog havavsatt materiale, og de fleste stedene er dette oppdyrka og bebygde areal. […]

Sammendrag

AR18×18 is an area frame survey of land resources in Norway, methodologically linked to the Lucas survey carried out by Eurostat. The method has been adapted to Norwegian conditions. Data accessible through existing mapping systems and public registers are not collected. On the other hand, the survey is strengthened with a land cover mapping component. The purpose of the survey is to establish an unbiased and accurate land cover and land use statistic providing a description of the state of land resources in Norway. The study will also provide a baseline for future reports regarding changes in land resources

Sammendrag

På oppdrag fra Hedemarken og Sør-Østerdal jordskifterett er det i denne rapporten gitt ei vurdering av utmarksbeite for området Nordaberget/Blåenga nordvest i Våler kommune i Hedmark. Vurderingene omfatter beitekvalitet og -kapasitet og er gjort eiendomsvis for fire eiendommer: Nordaberget, Gjerdrum øst, Gjerdrum vest og Rud. Rapporten bygger på data fra skogtakst for området, markslag i Økonomisk kartverk, ortofoto, satellittfoto og erfaring fra lignende oppdrag i midtre deler av Hedmark. Området er ikke synfart. Området Nordaberget/Blåenga er 85 800 dekar stort. 3000 dekar av dette er vann. Mye av arealet ligger mellom 300 og 500 m o.h., med topper over 500 m. Skogarealet består stort sett av barskog. Gran er dominerende treslag og finnes i lier og på anna areal med godt jorddekke og moderat til frisk vannforsyning. Blåbærskog er dominerende vegetasjonstype. I bratte parti finnes frodigere skog av småbregne-, lågurt- eller høgstaudetype. Furuskog finnes på skrinne topper og på fastmarkskjøler i myrområder. 64% av Nordaberget/Blåenga er nyttbart beiteareal. Samla kan området settes til verdien godt beite som gir 65 saueenheter per km² nyttbart beiteareal. Eiendommene har litt variasjon og beiteverdien øker fra sør mot nord. Området har totalt kapasitet til mellom 3200 og 3900 saueenheter. Tallet forutsetter at beitet utnyttes jamt og at det drives skogsdrift i området. Tallet forutsetter også en blanding av sau og storfe i og med at deler av myrarealet som bare vil utnyttes av storfe, er regna inn i nyttbart beiteareal. Korrigert for sannsynlig fôruttak av elg bør sauetallet reduseres med 8% til 2900 – 3600 saueenheter.

Til dokument

Sammendrag

I Akka - Målsnes beiteområde er det vegetasjonskartlagt et areal på 66 km². Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og et avleda temakart omkring beiteforhold for sau. Rapporten beskriver metode for arbeidet og gir en nærmere omtale av registrerte vegetasjonstyper og hvordan disse fordeler seg i området. Det er gitt spesiell omtale av beiteforhold for sau, med vurdering av beitekvalitet og beitekapasitet for området.

Sammendrag

I Vangrøftdalen i Os kommune, er det vegetasjonskartlagt eit areal på 104 km². 3/4 av arealet ligg i bjørkeskogbeltet, resten i snaufjellet opp til 1140 m o.h. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 2 avleia temakart. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er også gjeve omtale av kva informasjon som kan avleiast frå vegetasjonskartet med spesiell vekt på beiteforhold for husdyr.

Sammendrag

I Tolga kommune er det vegetasjonskartlagt to område på til saman 120 km². 2/3 av arealet ligg i bjørkeskogbeltet, resten i snaufjellet opp til 1169 m o.h. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 2 avleia temakart. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er også gjeve omtale av kva informasjon som kan avleiast frå vegetasjonskartet med spesiell vekt på beiteforhold for husdyr.

Sammendrag

Prosjektet ”Arealrekneskap for Noreg” har som mål å gje ein nasjonal dokumentasjon av arealdekke, arealbruk, vegetasjon og naturtypar i Noreg. Eit av tiltaka er ei utvalskartlegging av arealressursar. Den praktiske metoden for denne kartlegginga tek utgangspunkt i eit nettverk av storruter på 18 × 18 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM-33/ WGS84. I sentrum av kvar storrute er det plassert ei feltflate på 1500 × 600 meter (0.9 km2). Arealressurskartlegging på flatene foregår etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå. Denne rapporten dokumenterer resultat frå ei utvalskartlegging utført for fjellområda i Hedmark. Fjellet i Hedmark er heilt dominert av fattig heivegetasjon, ofte med høg lavdekning. Spesielt for fylket er den store forekomsten av alpin røsslynghei. Berre 2,5% av arealet høyrer til rike engsamfunn som er dei viktigaste areala både med omsyn til beite og biologisk mangfald. Eit skarpt bergartsskilje skapar store forskjellar i artsrikdom og produktivitet frå det rike fyllittområdet i nord til fattig sandstein i midtfylket.

Til dokument

Sammendrag

På oppdrag fra Porsanger kommune har Norsk institutt for jord- og skogkartlegging utført ei vurdering av beiteressurser for sau i de to beiteområda Kolvik med omegn og Oldereidneset. Arealet som er vurdert er 95 000 dekar. Det er framstilt vegetasjonskart og et avleda kart som viser beiteforholda for sau. Denne rapporten beskriver metode for arbeidet og gir en nærmere omtale av registrerte vegetasjonstyper og hvordan disse fordeler seg i området. Det er gitt ei vurdering av beiteforholda for sau sammen med et overslag over beitekapasitet.

Sammendrag

Kring Håmmålsfjellet i Os og Tolga kommunar, er det vegetasjonskartlagt eit areal på 219 km². 2/3 av arealet ligg i snaufjellet, resten i bjørkeskogbeltet og litt i barskogen. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 3 avleia temakart. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er også gjeve omtale av kva informasjon som kan avleiast frå vegetasjonskartet med spesiell vekt på beiteforhold for husdyr.

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten er ei veiledning i vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 – 50 000 slik dette er utført ved NIJOS siden første utgave kom i 1987. Veiledninga tar primært sikte på å bli brukt under opplæring av nye inventører, og som ei handbok under feltarbeidet. Metoden for kartlegging som presenteres bygger mye vegetasjonens fysiognomi slik dette kommer til uttrykk gjennom dominerende arter og vegetasjonens struktur i rom og høgde. Kartlegginga med klassifisering og figurering, foregår som en kombinasjon av synfaring i felt, tolking av flybilder ut fra nyanser i farge og struktur i bildet og inventørens økologiske kunnskap. Kartleggingssystemet består av 45 vegetasjonstyper og 10 andre arealtyper. Typene samles i 10 grupper. Under kartlegging blir det i tillegg brukt ei rekke tilleggssymbol for å få fram viktig informasjon som ikke ligger i beskrivelsen av vegetasjonstypene.

Til dokument

Sammendrag

På Vega er det vegetasjonskartlagt et areal på 141 km². Registrering av plantefelt og potensiell plantemark er utført for produktiv skogsmark. Vegetasjonskartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 4 avleda temakart om biologisk mangfold, kulturlandskap, husdyrbeite og skogressurser. Rapporten beskriver metoder for arbeidet og gir en nærmere omtale av registrerte vegetasjonstyper og hvordan disse fordeler seg i området. Viktige områder for biologisk mangfold og kulturlandskap samt beitevurderinger er beskrevet. Det blir og gitt en kort omtale av skogressursene i kommunen, i første rekke bonitet og aldersfordeling i plantefelt samt en oversikt over potensiell plantemark for gran.

Sammendrag

På oppdrag frå Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett har Norsk institutt for jord- og skogkartlegging utført ei vurdering av beiteressursar for jordskiftesak 11/1989 Sandvik gnr. 84 i Flora kommune. Arealet som er vurdert er 5 830 dekar og ligg 1 mil aust for Florø. Denne rapporten gjev ein omtale av beitetilhøva for sau og storfe saman med eit overslag over beitekapasitet. Som grunnlag for beitevurderinga er det utarbeidd vegetasjonskart og avleia beitekart for sau og storfe.

Sammendrag

På oppdrag frå Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett har Norsk institutt for jord- og skogkartlegging utført ei vurdering av beiteressursar for jordskiftesak 6/1999 gnr. 2 Brekke m.fl. Det vurderte området er 5227 dekar i landareal og ligg i Ortnevik i Høyanger kommune, på sørsida av Sognefjorden. Denne rapporten gjev ein omtale av beitetilhøva for sau og storfe saman med eit overslag over beitekapasitet. Som grunnlag for beitevurderinga er det utarbeidd vegetasjonskart og avleia beitekart for sau og storfe.

Sammendrag

På oppdrag fra Åsnes kommune, næringsavdelinga, har Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) utført ei vurdering av beiteressurser i beiteområdet til Kjølaberget/Hollarberget beitelag. Denne rapporten gir en omtale av beiteforholda i området sammen med et overslag over beitekapasitet for sau.Som grunnlag for beitevurderinga er det utarbeidd vegetasjonskart over området. Feltarbeid ble utført i juli 2003 av Hans P. Kristoffersen og undertegna. Kartproduksjon er utført av Hans P. Kristoffersen og Anne-Barbi Nilsen. Foto er tatt av undertegna med mindre anna er nevnt.Utmarkseksjonen

Sammendrag

I Ulnes sameige er det vegetasjonskartlagt eit areal på 97 km². Det meste av arealet ligg i fjellskogen, men større areal av snaufjell finst. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:50.000. Det er framstilt vegetasjonskart og 2 avleia temakart kring beitetilhøve. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er gjeve spesiell omtale av beitetilhøva for husdyr og tiltak for skjøtsel av utmarksbeite.

Sammendrag

På oppdrag fra Porsanger kommune har Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) utført ei vurdering av beiteressurser for sau på Bringnes. Dette er ei halvøy mellom Olderfjorden og Smørfjorden på vestsida av Porsangerfjorden. Arealet som er vurdert er 16 593 dekar. Denne rapporten gir en omtale av beiteforholda sammen med et overslag over beitekapasitet for sau.Som grunnlag for beitevurderinga ligger 3 dager synfaring av området i slutten av august 2003. Ut fra dette er det utarbeidd vegetasjonskart og avleda beitekart for sau.Feltarbeidet er utført av undertegna, kartkonstruksjon av Olav Balle og kartframstilling av Roar Lågbu.Utmarkseksjonen

Til dokument

Sammendrag

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) utførte sommeren 2002 vegetasjonskartlegging av et 357 km² stort område på Ringsakerfjellet. Kartlegginga er utført på oppdrag fra Ringsaker saubeitelag og Ringsaker kvigebeitelag, og er et ledd i prosjektet ”Beitegrunnlag og beitebruk som grunnlag for beitebruksplan for Ringsakerfjellet”. Landbruksetaten i Ringsaker kommune ved Ole Fredrik Dæhli har vært koordinator for prosjektet. Vegetasjonskartlegginga er utført etter NIJOS-instruks for kartlegging i målestokk 1:50 000. Feltarbeidet ble utført i juli og august av Anders Bryn, Johnny Hofsten, Hans Petter Kristoffersen og undertegna. Sammen med vegetasjonskart på digital form er detlaga 2 avleda temakart om beiteforhold for sau og storfe. Kartkonstruksjon er utført av Hans Petter Kristoffersen og kartpresentasjon av Kari Thorvaldsen. Geir Steinheim ved Institutt for husdyrfag ved Norges landbrukshøgskole har lagt til rette data fra Sauekontrollen. Registreringer av beitedyras arealbruk er utført av beitelaga.

Sammendrag

På oppdrag frå Indre Hordaland jordskifterett har Norsk institutt for jord- og skogkartlegging utført ei vurdering av beiteressursar for jordskiftesak 6/1985 Reinsnos i Odda kommune. Arealet som er vurdert er 3 205 dekar og ligg 2 mil søraust for Odda.Denne rapporten gjev ein omtale av beitetilhøva for sau og geit saman med eit overslag over beitekapasitet. Som grunnlag for beitevurderinga er det utarbeidd vegetasjonskart og eitt avleia beitekart for sau og geit. Det er også laga arealberekning over beiteverdiar for eigedomar og teigar innan området.

Sammendrag

Gjengroing er et landsdekkende problem i kulturlandskapet. Den har mangfoldige negative konsekvenser. Bl.a. fører den til dårligere beiteforhold, tap av biologiske mangfold og andre kulturelle og estetiske verdier. Interessen for beitekultivering i utmarka er derfor økende, og i mange beitebruksplaner landet over er krattknusing foreslått som beiteforbedrende tiltak. Det foreligger imidlertid lite systematisert kunnskap om krattknusing i utmark, og derfor ble det tirsdag den 21. november arrangert et diskusjonsmøte om krattknusing i regi av Selskapet for Norges Vel og Planteforsk. Seminaret ble holdt på Planteforsk Løken forskingsstasjon i Valdres. Formålet var å få oversikt over dagens kunnskap samt å få i gang en dialog mellom dem som har behov for bedret beitetilgang i utmarka, dem som utfører krattknusingen, forvaltning og forskere.

Sammendrag

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) utførte sommaren 2001 vegetasjonskartlegging av eit samla område på 152 km² i Gausdal vestfjell i Oppland fylke. Kartlegginga omfattar 6 ulike delområde. 3 hamner for husdyrbeite (Revsjø/Liumseterhamna, Dokklihamna og Tverrlihamna) samt eit areal mellom Revsjø/Liumseterhamna og kommunegrensa mot Øystre Slidre er kartlagt på oppdrag frå Gausdal fjellstyre. Målsettinga med dette oppdraget var først og fremst å utføre ei beitevurdering som kunne gje opplysningar om beitetilstand og kor stort dyretal som kan rommast innafor dei tre hamnene. Ormtjernkampen nasjonalpark med foreslåtte utvidingsområde er kartlagt på oppdrag frå Fylkesmannen i Oppland, miljøvernavdelinga. Denne kartlegginga skal tene som reiskap i forvaltning av det verna området og vera grunnlag i diskusjonen om foreslått utviding. Vegetasjonskartlegginga er utført etter NIJOS-instruks for kartlegging i M 1:50 000. Feltarbeidet er utført av Anders Bryn, Johnny Hofsten, Hans Petter Kristoffersen og Yngve Rekdal. I tillegg til vegetasjonskartet er det utarbeidd fire avleidde temakart. Kartkonstruksjon er utført av Asbjørn Bollandsås og kartpresentasjon av Roar Lågbu. Geir Steinheim ved Institutt for husdyrfag ved Norges landbrukshøgskole har bearbeidd data frå sauekontrollen. Foto er tekne av underteikna med mindre anna er nemnt.

Til dokument

Sammendrag

I Sagforden beiteområde er det vegetasjonskartlagt eit areal på 93 km². Arealet ligg i skog og snaufjell, frå havnivå opp til 1100 m. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og eitt avleia temakart kring beitetilhøve for sau. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ein nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er gjeve spesiell omtale av beitetilhøva for sau.

Sammendrag

Svennes sameie (83 km²) vart vegetasjonskartlagt i 1986 i samband med ei hovedoppgåve ved Telemark distriktshøgskole (Angeloff m.fl. 1988). Feltarbeidet vart utført av Michael Angeloff, Hanne Lykkja, Stein Rosten og Solveig Viste. Vegetasjonskartlegginga er utførtetter NIJOS-instruks for kartlegging i M 1:50 000 frå 1987, og arbeidet foregjekk med rettleiing frå NIJOS. Hausten 2000 fekk NIJOS i oppdrag frå Svennes sameie å framstille vegetasjonskartet på digital form saman med avleia temakart for beite. Michael Angeloff og underteikna bruka 6 dagsverk i juli 2001 på kontroll av dei gamle registreringane. I tillegg til vegetasjonskartet er det utarbeidd 2 avleidde temakart kring beitetilhøve. Kartkonstruksjon er utført av Anbjørg Andersen og kartpresentasjon av Roar Lågbu. Foto er tekne av underteikna medmindre anna er nemnt.

Sammendrag

På Venabygdsfjellet er det vegetasjonskartlagt et areal på 160 km². Nesten 100 km² av arealet ligger i fjell- og barskogen, mens resten er snaufjell. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 6 avleda temakart om beiteforhold, slitestyrke og artsmangfold. Rapporten beskriver metoder for arbeidet og gir en nærmere omtale av registrerte vegetasjonstyper og hvordan disse fordeler seg i området. Det er gitt spesiell omtale av beiteforholdene for husdyr og tiltak for skjøtsel av utmarksbeite.Utmarkseksjonen

Sammendrag

Størstedelen av produksjonen i sauehaldet skjer i beitetida. Ved å sjå på avdråttsresultat ser ein at det er store ulikheiter mellom beitelag og innan beitelag. Ulikheitene viser atdet skulle ligge eit stort potensiale for å betre produksjonsresultatet ved å avdekkeårsaker til ulikheiter og ved å finne tiltak som kan auke avdråtten. Institutt for husdyrfag ved NLH, Norsk sau- og geitalslag og NIJOS, arbeider saman for å utvikle metodar for vurdering av produksjons-resultatet i beitetida. Denne rapporten viser ei samanstilling av ulike data som kan brukast i vurdering av produksjonsresultat. To beitelag i Vingelen i Tolga kommune er bruka som døme. Dei viktigaste kjeldene er vegetasjonskart saman med data frå sauekontrollen og leveranseregister for slakt. Rapporten er meint som diskusjonsgrunnlag for vidare metodeutvikling innan fagmiljøet på Ås og i NSG, men ikkje minst som innspel til Gjera-Busjødalen sauhamnelag og Bratthøa sauhamnelag i deira arbeid for å betredriftsresultatet for sauehald med basis i utmarka. Produksjonsresultatet ved sauehald er påverka av eit mangfald av faktorar. For å kunne vurdere resultat og finne tiltak for betringar er det viktig å samanhalde dei data som er presentert i denne rapporten med lokal kunnskap om natur, beitebruk og dyrestell.

Sammendrag

På oppdrag frå Valdres jordskifterett har Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) utført ei vurdering av beiteressursar i Lusætermorkje. Området er omlag 15 000 dekar og ligg i Heidal i Sel kommune. Denne rapporten gjev ein omtale av beitetilhøva i området saman med eit overslag over beitekapasitet for storfe og sau. Som grunnlag for beitevurderinga er det utarbeidd vegetasjonskart over området. Kartproduksjon er utført av Gunnar Tenge, medan feltarbeid og beitevurdering er gjort av undertegna. Kunnskapsnivået om verdien av utmarksbeite for husdyr er lågt og vi har ikkje standardiserte metodar som kan gje grunnlag for gode og einheitlege overslag over venta avdrått, beitekapasitet eller arealverdi i eit beiteområde. Denne rapporten inngår i arbeid som foregår ved NIJOS for å auke kunnskapsnivået og å lage bedre reiskap for vurdering av utmarksbeite.

Sammendrag

På oppdrag frå Nord-Gudbrandsdal jordskifterett har Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) utført ei vurdering av beiteressursar for jordskiftesak 3/1998 Skåbu hyttegrend. Arealet som er vurdert er 5 100 dekar og ligg sørvest for tettstaden Skåbu i Nord-Fron kommune. Som nemning for området er det i rapporten bruka Holslåa. Denne rapporten gjev ein omtale av beitetilhøva saman med eit overslag over beitekapasitet for storfe og sau. Som grunnlag for beitevurderinga er det utarbeidd vegetasjonskart og avleia beitekart for sau. Kartproduksjon er utført av Roar Lågbu, medan feltarbeid og beitevurdering er gjort av undertegna.

Sammendrag

Rapporten gjev ein oversikt over vegetasjonstypar i fjellet og kva beiteverdi desse representerer for husdyr. Typeinndelinga følgjer NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:50 000.Innleiingsvis blir det gjeve ei meir generell innføring i kva som avgjer beiteverdien til eit areal og korleis beitekvalitet og kapasitet kan vurderast

Sammendrag

Interessen for beitekultivering i utmarka er økende i Dovre Kommune. I kommunens beitebruksplan er krattknusing foreslått som beiteforbedrende tiltak, og det er mange planer for krattknusing i kommunen og regionen for øvrig. Det foreligger lite systematisert kunnskap med hensyn på krattknusing i utmark. I denne rapporten gis noen råd for hvordan en kan få best mulig resultat ut av knusingsarbeidet. Dette er bygd på ulik forskning som er gjort medhensyn på beitekultivering i fjellet, samt forfatternes egne erfaringer etter studier og kartlegging av vegetasjon i Dovre. I første rekke har vi konsentrert oss om hvilke areal som bør velges for å få et best mulig husdyrbeite. I tillegg omtales utfordringer og muligheterknyttet til krattknusing og biologisk mangfold, kulturlandskap og viltpleie. Tekniske og økonomiske forhold er ikke omtalt. Rapporten er en del av ”Grimsdalsprosjektet”, hvor Anders Bryn er engasjert av Dovre kommune for registrering og veiledning i forbindelse med krattknusing i gamle seterområder. Hans Bjørner Tallerås har vært kontaktperson fra Dovre kommune.

Sammendrag

Kvitfjell planområde (47 km²) i Ringebu kommune er det vegetasjonskartlagt. Det meste av arealet ligg i fjellskogen, men området omfattar også lisida ned mot Gudbrandsdalslågen og elvesletter langs denne. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 5 avleia temakart. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er også gjeve omtale av kva informasjon som kan avleiast frå vegetasjonskartet med spesiell vekt på beiteforhold for husdyr.Vegetasjonskartlegginga er utført etter NIJOS-instruks for kartlegging i M 1:50 000. Feltarbeidet er utført av Anders Bryn, Hans Petter Kristoffersen og Yngve Rekdal. I tillegg til vegetasjonskartet er det utarbeidd 5 avleidde temakart. Kartkonstruksjon er utført av Anbjørg Andersen og kartpresentasjon av Astrid Bjørnerød. Foto er tekne av underteikna med mindre anna er nemnt.

Til dokument

Sammendrag

Fylkesmannen i Nordland, landbruksavdelinga, sette i 1995 i gang områdetakst i Hadsel og Sortland kommunar. Ved sida av produksjonspotensialet for skog, såg Fylkesmannen det som særleg viktig å registrere vilkår for småfebeite. Dette er gjennomført ved å knytte vegetasjonskartlegging til områdetaksten. Vegetasjonskartlegginga er utført på to vis. Skogeierforeningen NOR som har stått for den ordinære skogtaksten på det meste av det økonomisk drivverdige skogarealet, har teke med vegetasjonstypar som tilleggsparameter under takseringa. NIJOS har utført ordinær vegetasjonskartlegging på skog og snaumark som fell utanom takstarealet. Skogfaglege registreringar i skog er her teke med etter ein forenkla instruks. Ut frå vegetasjonskartet er det laga avleia beitekart for sau. NIJOS i samarbeid med Skogeierforeningen NOR, har vegetasjonskartlagt Sortland kommune (579 km²). Det er framstilt vegetasjonskart og 2 avleia temakart. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:50 000. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er gjeve særskilt omtale av kva informasjon som kan avleiast frå vegetasjonskartet med omsyn på beite for husdyr.

Sammendrag

På Golsfjellet er det vegetasjonskartlagt eit areal på 105 km². Det meste av arealet ligg i fjellskogen, men større areal av snaufjell finst. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 2 avleia temakart kring beitetilhøve. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er gjeve spesiell omtale av beitetilhøva for husdyr og tiltak for skjøtsel av utmarksbeite.

Sammendrag

NIJOS utførte sommaren 2001, vegetasjonskartlegging av eit område på 2700 dekar ved Minnestølen i Hol kommune. Kartlegginga er utført på oppdrag frå Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo, og skal brukast inn i forskningsprosjektet ”Bærekraftig bruk av utmark til husdyrbeiting: Økologiske effekter av sauebeiting i høyfjellet”. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og avleia temakart for beite for sau. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er også gjeve omtale av muleg framgangsmåte for berekning av sauetettheit i prosjektet.

Sammendrag

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) har sommaren 1999 vegetasjonskartlagt eit område på 150 km² i fjellområda i Vingelen i Tolga kommune i Hedmark. Kartlegginga omfattar areala til 4 hamnelag; Bratthøa sauhamnelag, Gjera-Busjødalen sauhamnelag, Nordre Londalen hamnelag og Magnilsjøan setersameie. I fjellområda i Vingelen i Tolga kommune, er det vegetasjonskartlagt eit areal på 147 km² som omfattar 4 hamnelag. Det meste av arealet ligg i snaufjellet, men og større areal i bjørkeskogbeltet. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjons-kartlegging i M 1:50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 4 avleia temakart. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er også gjeve omtale av kva informasjon som kan avleiast frå vegetasjonskartet med spesiell vekt på beiteforhold for husdyr.

Til dokument

Sammendrag

Rapporten beskriver forekomst og produksjon av beiteplanter i vegetasjonstyper i barskog. Den presenterer en oversikt over beiteverdien til ulike vegetasjonstyper. Som grunnlag er det innhenta 128 artslister fra hogstflater fordelt på 8 vegetasjonstyper som er beskrevet fra fastmark i barskog. Undersøkelsen er begrensa til fylkene Akershus, Hedmark, Oppland og Buskerud. Et datamateriale som inneholder vegetasjonstype og skogtilstand, er det beste grunnlaget for å kunne gi ei verdsetting av husdyrbeite i skog innen en eiendom, et beitelag eller en kommune.

Sammendrag

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) utførte sommaren 1999, vegetasjonskartlegging i eit område på 100 km², det meste i Sør-Fron kommune i Oppland. Kartlegginga omfattar fjellområdet mellom Håkåseterdalen og Espedalen (I mangel på lokalt namn er Håkåseterdalen i rapporten, bruka som felles nemning for dalføret frå Børkdalssetrin til Fagerli. Som felles namn på kartleggingsområdet er bruka Børkdalsfjellet). I det framstilte kartet er det teke med areal på vestsida av Håkåseterdalen som vartkartlagt for Fron ideforum i 1998. Dette avdi eitt av måla med kartlegginga har vore å dokumentere beitekvalitetar innan Børkdalsfjellet beitelag, som også omfattar desse areala. Initivtakar til prosjektet har vore Børkdalsfjellet sankelag gjennom Erling Skurdal i Norsk sau- og geitalslag. Oppdragsgjevar har vore Sør-Fron kommune. Fleire partar er med i Finansieringa. Vegetasjonskartlegginga er utført etter NIJOS-instruks for kartlegging i M 1:50 000. Feltarbeidet er utført av Michael Angeloff, Hans Petter Kristoffersen og Yngve Rekdal. I tillegg til vegetasjonskartet er det utarbeidd 3 avleidde temakart. Kartkonstruksjon er utført av Anbjørg Andersen og kartpresentasjon av Astrid Bjørnerød. Foto er tekne av underteikna med mindre anna er nemnt.

Til dokument

Sammendrag

Fylkesmannen i Nordland, landbruksavdelinga, sette i 1995 i gang områdetakst i Hadsel og Sortland kommunar. Ved sida av produksjonspotensialet for skog, såg Fylkesmannen det som særleg viktig å registrere vilkår for småfebeite. Dette er gjennomført ved å knytte vegetasjonskartlegging til områdetaksten. Vegetasjonskartlegginga er utført på to vis. Nordland skogeierforening som har stått for den ordinære skogtaksten på det meste av det økonomisk drivverdige skogarealet, har teke med vegetasjonstypar som tilleggsparameter under takseringa. NIJOS har utført ordinær vegetasjonskartlegging på skog og snaumark som fell utanom takstarealet. Skogfaglege registreringar i skog er her teke med etter ein forenkla instruks. Ut frå vegetasjonskartet er det laga avleia beitekart for sau.

Til dokument

Sammendrag

Nattmålshaugen beiteområde (32 km²) i Lenvik kommune i Troms fylke, er vegetasjonskartlagt. Kartlegginga er ein del av eit forskningsprosjekt kring utvikling av opplegg for bedre bruk av utmarksbeite. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 2 avleia temakart kring beite. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er også gjeve omtale av kva informasjon som kan avleiast frå vegetasjonskartet med omsyn til beiteforhold for sau og storfe.

Sammendrag

Norsk Institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) har vegetasjonskartlagt eit område på 234 km² i Sør-Fron kommune i Oppland. Kartlegginga omfattar grunneigarlaga Ryssland - Skurdal, Nordre Lia og Søre Lia, og er utført på oppdrag frå Fron idèforum. Målet med kartlegginga er å skaffe grunnlag for fleirbruksplanlegging i eit område med fleire sterke arealinteresser som beite, reiseliv/friluftsliv og hytteutbygging. Det meste av arealet ligg i bjørkeskogbeltet, noko går ned i barskogen og mindre areal er snaufjell. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:50 000. Det er framstilt vegetasjonskart og 5 avleia temakart. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er også gjeve omtale av kva informasjon som kan avleiast frå vegetasjonskartet med spesiell vekt på beiteforhold for husdyr.

Sammendrag

I Dovre kommune er det vegetasjonskartlagt 1254 km². Dette omfattar alt areal i fjellskog og snaufjell. Det er framstilt vegetasjonskart og 5 avleia temakart. Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1:50 000. Rapporten beskriv metode for arbeidet og gjev ei nærare omtale av registrerte vegetasjonstypar og korleis desse fordeler seg i området. Det er også gjeve omtale av kva informasjon som kan avleiast frå vegetasjonskartet med spesiell vekt på beiteforhold for husdyr og rein.