NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Forfattere
Grete StokstadSammendrag
Rapporten dokumenterer status og endringer i jordbrukslandskapet i Nord-Norge. I tillegg til å presentere tall for fylker er det brukt en inndeling av kommuner etter dominerende jordbruksregion. I rapporten er det benyttet endringsdata basert på tolkning av flyfoto i regi av overvåkingsprogrammet «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap» (3Q) ved NIBIO. Det rapporterer på arealendringer med hensyn til jordbruksareal, endringer i arealstruktur og forekomsten av ulike elementer i jordbrukslandskapet som for eksempel åkerholmer og steingjerder. Informasjon fra søknad om produksjonstilskudd er brukt til å undersøke bruksstruktur og hva arealene brukes til.
Forfattere
Hilde HallandSammendrag
Denne rapporten er en sammenstilling av prosjektet ‘Grøntproduksjon i nord: mot en bærekraftig fremtid’, som ble gjennomført vinteren 2020/2021. Formålet med prosjektet var å undersøke hva en bærekraftig gård i Nord-Norge er, og hvordan vi kan sikre en mer bærekraftig produksjon av bær, grønnsaker og potet i fremtiden. Vi analyserer status for bærekraft på gårdsnivå med SmartFarm og gjennom workshoper undersøker vi hva som kjennetegner læringsprosesser for mer bærekraft.
Sammendrag
Dette prosjektet, om karakterisering av vaskevann fra fjørfeproduksjon, bygger på et forprosjekt som ble gjennomført i 2019 med en spørreundersøkelse vedrørende rengjøring og avløpsløsning for vaskevann i fjørfeproduksjon og vurdering av risiko for forurensing. I prosjektet har det vært kontakt med 42 fjørfeprodusenter og vi har innledet samarbeid for prøvetaking i 18 fjørfehus, hvorav tre verpehøns-produsenter etter hvert valgte å rengjøre uten vann slik at det til slutt ble gjennomført prøvetaking av vaskevann fra 15 fjørfehus. Fjørfehusenes størrelse tilsvarer omtrent gjennomsnittlig størrelse for produksjoner av slaktekylling, livkylling og egg (verpehøns). Rengjøringsrutinene, slik de er oppgitt for produsentene som deltok i denne undersøkelsen, er representative for normal drift. Vannforbruket er noe høyere i denne undersøkelsen enn det som ble funnet i spørreundersøkelsen, og for flere går avløpsvannet til tett tank og offentlig avløp enn det som ble funnet i spørreundersøkelsen. Prøvetakingen ble gjenomført for avløpsvann direkte fra fjørfehuset før en eventuell avløpsløsning. Årlig avløp av totalfosfor, totalnitrogen og totalt organisk karbon med vaskevann fra fjørfehus med verpehøns ble i undersøkelsen målt til hhv. 0,9, 4,8 og 21 kg. Det tilsvarer direkteutslipp fra 1-2 personekvivalanter (p.e.) for totalfosfor, 1 p.e. for totalnitrogen og 2-3 p.e. for totalt organisk karbon. For fjørfehus med slaktekylling ble årlige avløp av totalfosfor, totalnitrogen og totalt organisk karbon med vaskevann målt til hhv. 6,8; 25 og 181 kg. Det tilsvarer direkteutslipp fra 11 p.e. for totalfosfor, seks p.e. for totalnitrogen og 25 p.e. for totalt organisk karbon. Omregnet til antall husstander á 2,2 personer, svarer årlig avløp med vaskevann fra ett gjennomsnittlig fjørfehus til kloakk (direkteutslipp med slamavskiller) fra mellom 0,5 og 11 husstander. Gjennomsnittstallene dekker over stor variasjon mellom vaskinger i ulike fjørfehus. De høyeste døgn-konsentrasjonene som ble målt var på 130 mg totalfosfor/L, 750 mg totalnitrogen/L og 2600 mg totalt organisk karbon/L. De høyeste konsentrasjonene kan ha betydning både ved overføring til kommunale renseanlegg og for tilstanden i vassdragene. Betydningen av vaskevann fra fjørfehus for vannkvaliteten i nærliggende vannforekomst avhenger av type avløpsløsning, øvrige tilførsler av næringsstoffer til vassdraget, resipientens størrelse, tidspunkt for tilførslene og vannkvalitetsproblemene. De negative konsekvensene av utslipp må vurderes lokalt for hvert enkelt tilfelle.
Forfattere
Mathias BjuganSammendrag
Hensikten med en ny undersøkelse om arbeidsforbruket i reindriftsnæringen i Norge var å få oppdaterte tall på arbeidsforbruket for driftsåret 2020/2021 (1. april 2020 til 31. mars 2021) og å lage en regresjonsmodell som kan predikerer arbeidsforbruket i reindriftsnæringen i kommende år basert på gitte variabler. Forrige gang tilsvarende undersøkelse ble gjennomført var for driftsåret 2011/2012. For å innhente data om arbeidsforbruket ble det laget en spørreundersøkelse som ble sendt via e-post til alle siidaandelsinnehavere i Norge med registrert e-postadresse. Spørreundersøkelsen ble sendt første gang 8. juli 2021 og undersøkelsen ble avsluttet 1. oktober 2021. Det kom inn 81 fullførte besvarelser, hvorav 51 besvarelser ble brukt som datagrunnlag i resultatene. Resten av besvarelsene var uegnede av ulike grunner. De benyttede besvarelsene utgjør 10 prosent av populasjonen, som er alle siidaandelsinnehaverne i Norge. Dataene ble analysert i Microsoft Excel, og det ble laget en regresjonsmodell for arbeidsforbruket i reindriftsnæringen. Modellen estimerer arbeidsforbruket i reindriftsnæringen i Norge til 936 årsverk for driftsåret 2020/2021, sett bort i fra arbeidsforbruket i tamreinlag. Regresjonsmodellen gir et varierende gjennomsnittlig arbeidsforbruk per andel i de ulike reinebeitområdene. Høyest gjennomsnittlig arbeidsforbruk er det i Polmak/Varanger med 2,31 årsverk per andel og lavest gjennomsnittlige arbeidsforbruk er det i Karasjok Vest med 1,28 årsverk per andel. Sammenlignet med driftsåret 2011/2012 har arbeidsforbruket i reindriftsnæringen økt med 19 årsverk, som gir en økning på 0,09 årsverk per siidaandel. Regresjonsmodellen er basert på hvilket reinbeiteområde siidaandelen tilhører, kjønn og alder på innehaver, om andelen ledes sammen med ektefelle/samboer og antall reineiere i siidaandelen. Modellens r-kvadrert er 0,19, og det er kun konstanten og variabelen Polmak/Varanger som er statistisk signifikant. Kvinners andel av arbeidsforbruket er estimert til 28,1 prosent, med antagelsen om at den kvinnelige andelen av arbeidsforbruket hos innehaver og ektefelle/samboer også gjelder for øvrige personer som har arbeidet.
Sammendrag
NIBIO har evaluert reintallsreduksjonsprosessen (2011-2021) i Finnmark, med fastsetting av øvre reintall i bruksreglene og forholdsmessig (prosentvis lik) reduksjon for siidaer som ikke klarte å gjennomføre reduksjonsplanen. Formålet med reintallstilpasningen om å oppnå et bærekraftig reintall som også sikrer beitegrunnlaget for framtidige generasjoner i reindriftsnæringen, er i hovedsak oppnådd. Prosessen har samtidig medført konflikter med osisjonering, «kvoteordning», uenigheter innad i reindriftsnæringen om beitegrenser og reintall, redusert tillit til forvaltningen og svekket selvstyre.
Forfattere
Inger Hansen Svein Eilertsen Jutta Kapfer Gabriela Wagner Tor-Arne Bjørn Stig Rune Smuk Eystein Ystad Ingrid TengeSammendrag
På oppdrag av Landbruks- og matdepartementet, har NIBIO gjort en vurdering av forskningen på fire fagområder i reindriften; 1) Kunnskapsgrunnlaget for å vurdere oppnåelsen av bærekraften i reindriften, 2) Klimaendringenes betydning for reindriften, 3) Mulige klimatilpasningsstrategier for reindriften, og 4) Langsiktige konsekvenser av endringer i arealbruk og utbygging for reindriften. Fakta og innspill er hentet inn gjennom litteratursøk, dokumentanalyser og intervjuer med sentrale informanter fra reindriftsnæringen. Effekter av klimaendringer og arealinngrep for reindriften avdekkes gjennom en blanding av biologisk grunnforskning, anvendt forskning i reindriftsområdene, tradisjonell/erfaringsbasert kunnskap og samfunnsforskning. Det må fokuseres på en helhetlig tilnærming for å belyse effekter og sammenhenger mellom ulike drivkrefter på beitegrunnlaget og for å synliggjøre kumulative effekter av arealinngrep på best mulig måte.
Sammendrag
Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Vågsøya i Ørlandet kommune basert på en samlet vurdering av lokalitetens økologiske tilstand og verdi. Grunnlaget for disse verdiene ble fastlagt gjennom feltbefaring og intervjuer med grunneier og de som har beitedyr i området. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.
Sammendrag
Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Utsetøya i Hitra kommune basert på en samlet vurdering av lokalitetens økologiske tilstand og verdi. Grunnlaget for disse verdiene ble fastlagt gjennom feltbefaring og intervjuer med grunneier og de som har beitedyr i området. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.
Sammendrag
Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Torsøya i Vega kommune, basert på en samlet vurdering av lokalitetens økologiske tilstand og verdi. Grunnlaget for disse verdiene ble fastlagt gjennom feltbefaring og intervjuer med grunneier. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.
Sammendrag
I dette prosjektet har vi ved hjelp av naturtypekartlegging, botaniske analyser, GPS-data, observasjoner av beitedyr, modellering og GIS arbeid undersøkt beitepreferanser og beitemønstre til kjøttfe og sau på utmarksbeite i en fjellbygd. Dette for å få mer kunnskap om hvordan dagens skogs- og utmarksbeite på en best mulig måte kan bidra til bevaring av biologisk mangfold knyttet til gamle kulturmarker. Beitedyra valgte fortrinnsvis å beite i åpne seminaturlige engtyper og andre naturtyper med høy tetthet av gras og urter. Kyrne beita også på starrdominerte slåttemyrer, i myrkanter og, i større grad enn sau, i enger delvis gjengrodd med busker. Ved beiting i skog oppsøkte dyra fortrinnsvis skogstyper med glissent til middels tett tredekke der de beitet på engflekker og hogstflater. På beiteplassene, og langs stier og tråkk (se rapport fra delprosjekt, Svalheim og Sickel 2017), var det overveiende arter som har som spredningsstrategi å bli spredt med beitedyr. Beitedyra fungerer som «korridorer» for slike kulturavhengige arter i landskapet og motvirker dermed effekter av fragmentering og isolasjon av seminaturlige naturtyper. Beitedyra oppnådde god tilvekst og spiste arter som det er påvist har et høyt næringsinnhold. Sauene og kyrne konkurrerer delvis om de samme ressursene, men i områder som dette, med gode og varierte fôrressurser, er sambeite en fordel da det både reduserer ytterligere gjengroing og forringelse av beiteressursene samt bidrar til å ivareta det biologiske mangfoldet i flere seminaturlige naturtyper.