Til dokument

Sammendrag

Har du sett den særegne og vakre planten dragehode noen gang? Kanskje er du en av de heldige som har opplevd de dypblå blomstene på et av denne plantens få voksesteder? Dragehode er nemlig en meget sjelden plante i Norge. Derfor har den status som prioritert art etter Naturmangfoldloven og er dessverre også på den norske rødlista for sjeldne og truete arter.

Sammendrag

Denne rapporten presenterer forskingshistoria for Løken forskingsstasjon 1918-2018 med fokus på forskingsoppgåver i desse 100 åra. Viktige arbeidsområde har vore sortsutvikling og dyrkingsteknikk for aktuelle vekstar i fjellbygdene med vekt på engvekstar, kartlegging av produksjonsgrunnlaget i fjelltraktene, beitebruk på inn- og utmark, miljøutfordringar og biologisk mangfald i stølsområda. This report presents the research history for Løken Research Station 1918 – 2018 focusing on research tasks during this 100 year period. Important fields of work has been plant breeding and cropping methods for actual crops in the mountainous areas with most attention on meadow crops, mapping of the production potential, in- and outfield grazing, environmental challenges and management of the cultural landscape.

Sammendrag

I rapporten er tilstanden med hensyn til forekomst av fremmede skadelige karplanter (FSK) i naturtypene sanddynemark, åpen grunnlendt kalkmark, kulturmarkseng, kystlynghei og høstingsskog gått gjennom. Resultatene viser omfattende problemer i alle naturtypene, men først og fremst i tettbygd strøk og i Sør Norge. Mot nord avtar problemene, men det er trolig store mørketall i datasettet på grunn av mangelfull kartlegging og innrapportering av funn. Rapporten foreslår på grunnlag av gjennomgangen en rekke tiltak både i naturtypene og for jordbrukslandskapet på et generelt grunnlag. Rapporten går i mindre grad inn på tiltak innenfor bebyggelse og i tettbygd strøk.

Sammendrag

Denne rapporten presenterer revidert skjøtselsplan for kystlynghei for lokaliteten Risøya i Rødøy kommune, på oppdrag fra Fylkesmannen i Nordland. Skjøtselsplanen er en revidering av planen fra 2013 (Kvalvik, M. & Dyrhaug, M. 2013). Skjøtselsplanen er utarbeidet etter mal for skjøtselsplaner for kystlynghei i regi av Miljødirektoratet.

Sammendrag

Eit prosjekt finansiert av Norsk genressurssenter har sidan 2003 hatt som mål å utvikle nye lokalsortar (landsortar, gardsstammer) i tre av våre viktigaste engvekster. Desse vekstene er grasartane timotei (Phleum pratense) og engsvingel (Festuca pratensis), og belgveksten raudkløver (Trifolium pratense). Metoden for å få til dette er enkel: Først blir dei tre artane sådd ut i blanding, deretter blir enga hausta til fôr dei neste to åra og til slutt lar ein enga stå til frø det tredje engåret. Frøet som så blir hausta blir brukt til å anlegge nytt felt på samme staden. Kvar engsyklus tek fire år, og tanken er at etter gjentatte syklusar vil artane tilpasse seg klima og driftsmåte på staden, og bli til nye lokalsortar. Denne metoden liknar på måten me fekk tilpassa norske sortar den tida engdyrking starta opp i Norge sist på 18oo-talet. Det vart brukt importert frø av sortar som ikkje var tilpassa norsk klima og engene overvintra dårleg. Ved å produsere frø på garden på overlevande planter fekk ein etter kvart sortar tilpassa norske forhold. Prosjektet starta med å krysse saman breie populasjonar av dei tre artane (2003-2006). Desse var basert på innsamlingar lagra hos Nordgen, men også av moderne handelssortar. I 2007 starta den første engsyklusen med 7 engfelt. Desse felta var 600 m2 og plassert på Bioforsk-stasjonar og hos Norsk landbruksrådgjeving. I 2011 starta andre engsyklus. Totalt 15 felt vart sådd i hovedsak på vidaregåande skular med naturbrukslinje. Felta er i denne runda berre 100 m2, noko som skal gjere det overkommeleg med manuell frøhausting. Frø har hittil vorte hausta på 11 av desse felta. Tre felt har gått ut og eitt felt skal haustast i 2017.

Til dokument

Sammendrag

The aim of the study was to explore whether and how intensification would contribute to more environmentally friendly dairy production in Norway. Three typical farms were envisaged, representing intensive production strategies with regard to milk yield both per cow and per hectare in the three most important regions for dairy production in Norway. The scores on six impact categories for produced milk and meat were compared with corresponding scores obtained with a medium production intensity at a base case farm. Further, six scenario farms were derived from the base case. They were either intensified or made more extensive with regard to management practices that were likely to be varied and implemented under northern temperate conditions. The practices covered the proportion and composition of concentrates in animal diets and the production and feeding of forages with different energy concentration. Processes from cradle to farm gate were incorporated in the assessments, including on-farm activities, capital goods, machinery and production inputs. Compared to milk produced in a base case with an annual yield of 7250 kg energy corrected milk (ECM) per cow, milk from farms with yields of 9000 kg ECM or higher, scored better in terms of global warming potential (GWP). The milk from intensive farms scored more favourably also for terrestrial acidification (TA), fossil depletion (FD) and freshwater eutrophication (FE). However, this was not in all cases directly related to animal yield, but rather to lower burden from forage production. Production of high yields of energy-rich forage contributed substantially to the better scores on farms with higher-yielding animals. The ranking of farms according to score on agricultural land occupation (ALO) depended upon assumptions set for land use in the production of concentrate ingredients. When the Ecoinvent procedure of weighting according to the length of the cropping period was applied, milk and meat produced on diets with a high proportion of concentrates, scored better than milk and meat based on a diet dominated by forages. With regards to terrestrial ecotoxicity (TE), the score was mainly a function of the amount of concentrates fed per functional unit produced, and not of animal yield per se. Overall, the results indicated that an intensification of dairy production by means of higher yields per animal would contribute to more environment-friendly production. For GWP this was also the case when higher yields per head also resulted in higher milk yields and higher N inputs per area of land.

Sammendrag

Naturgrunnlag og tradisjon legg til rette for at Oppland er eit grovfôr og beitefylke. Så lenge dagens dyretal held seg vil både innmarksbeite og utmarksbeite bli brukt. Nedlegging av mange gardsbruk og utviklinga mot færre og større besetningar fører til at mange små beiteareal går ut av bruk. I andre delar av Oppland er det auka press på først og fremst dyrkamarka, men også på bruken av innmarksbeite. Etter at kravet om gjødsling av innmarksbeita vart fjerna har det vore ein auke i areal innmarksbeite i Oppland. Både denne auken og andelen innmarksbeite i forhold til dyrkamark varierer frå kommune til kommune. Fleire stader er utmarksbeitet av så god kvalitet at det er lite bruk av innmarksbeite. Landbrukskontora i 17 kommunar i Oppland tilhøyrande AK-sone 5, vart spurt om bruken av innmarksbeita, omfanget av nye beite og kva erfaring dei har med godkjenninga av innmarksbeite for produksjonstilskot. Tilbakemeldingane er at godkjenninga av innmarksbeite går bra, og at den blir bedre med auka erfaring. Framgangsmåten blir diskutert på fellessamlingar og med kollegaer elles for å få praksisen mest muleg lik. Bruken av innmarksbeita er variabel, og det er særleg små beite som ligg langt frå besetninga som går ut av bruk. Mange dårlege gjerde hindrar også bruken av beita. Det er ulik praksis på om innmarksbeita blir gjødsla eller ikkje. I område der det er tradisjon for ikkje å gjødsle er det fleire beite som får RMP-tilskot for stort biologisk mangfald. Det blir brukt SMIL-middel for å rydde attgrodde beiter. Sjøl om grunneigar ikkje har plikt til å søke om å gjere om skog til beite er landbrukskontoret gjerne involvert ved oppstart. Dette gjeld i alle fall i dei kommunane der det er eit visst omfang av nye beite frå skog. Det blir ofte gjødsla og tilsådd med beitefrøblanding på nye beite, og då blir beitet raskare klassifisert som innmarksbeite. Nye beite som berre blir rydda for skog kan det ta lengre tid å få godkjent. Det blir anlagt nye beite både i gardsnære område og i tilknytning til seterområde. Skogen som blir rydda kan også vere attgrodd historisk beitemark. I enkelte kommunar er det vanleg å gjerde inn delar av utmarka for å ha betre kontroll på dyra. Manglande gjerde mellom innmark og utmark gjer at beiting i bygdenær utmark mange stader er nærast umuleg.

Sammendrag

Målsetting med dette prosjektet har vært å bidra til en adaptiv forvaltning av dragehode (Dracocephalum ruyschiana), ved å utvikle kunnskap om artens respons på ulike skjøtselstiltak og utvikle egnede overvåkningsmetoder. Hovedmålet har vært å få økt kunnskap om artens populasjonsdynamikk i sitt nordligste utbredelsesområde med hensyn på demografiske prosesser som nyetablering (frø eller klonal), vekst, reproduksjon og overlevelse på lokaliteter med ulik hevd og skjøtselshistorikk.....

Sammendrag

NIBIO har på oppdrag fra Miljødirektoratet testet en ny metodikk utviklet for kartlegging og verdisetting av naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse (NNF). 39 ruter a 500x500 meter ble kartlagt sommeren 2017 og 33 naturtyper ble registrert fordelt på 130 lokaliteter. Evaluering av metodikken er basert på resultater fra denne kartleggingen. Metodikken er evaluert generelt og for hvert hovedøkosystem (naturlige åpne områder i lavlandet, semi-naturlig mark, skog og våtmark) og naturtype.

Sammendrag

Eit prosjekt finansiert av Norsk genressurssenter har sidan 2003 hatt som mål å utvikle nye lokalsortar (landsortar, gardsstammer) i tre av våre viktigaste engvekster. Desse vekstene er grasartane timotei (Phleum pratense) og engsvingel (Festuca pratensis), og belgveksten raudkløver (Trifolium pratense). Metoden for å få til dette er enkel: Først blir dei tre artane sådd ut i blanding, deretter blir enga hausta til fôr dei neste to åra og til slutt lar ein enga stå til frø det tredje engåret. Frøet som så blir hausta blir brukt til å anlegge nytt felt på samme staden. Kvar engsyklus tek fire år, og tanken er at etter gjentatte syklusar vil artane tilpasse seg klima og driftsmåte på staden, og bli til nye lokalsortar. Denne metoden liknar på måten me fekk tilpassa norske sortar den tida engdyrking starta opp i Norge sist på 18oo-talet. Det vart brukt importert frø av sortar som ikkje var tilpassa norsk klima og engene overvintra dårleg. Ved å produsere frø på garden på overlevande planter fekk ein etter kvart sortar tilpassa norske forhold. Prosjektet starta med å krysse saman breie populasjonar av dei tre artane (2003-2006). Desse var basert på innsamlingar lagra hos Nordgen, men også av moderne handelssortar. I 2007 starta den første engsyklusen med 7 engfelt. Desse felta var 600 m2 og plassert på Bioforskstasjonar og hos Norsk landbruksrådgjeving. I 2011 starta andre engsyklus. Totalt 15 felt vart sådd i hovedsak på vidaregåande skular med naturbrukslinje. Felta er i denne runda berre 100 m2, noko som skal gjere det overkommeleg med manuell frøhausting. Frø har vorte hausta på desse felta i 2014 og 2015, men det er att nokre felt det ikkje er hausta frø på enno.

Til dokument

Sammendrag

Rapporten oppsummerer resultater fra arbeidet med tilstandsvurdering av nasjonalt verdifulle kulturlandskap, gjennomført på oppdrag av Miljødirektoratet i 2016. Det er gjennomført tilstandsvurderinger og gitt forslag til grensejusteringer for fire nasjonalt viktige kulturlandskap i Telemark og Buskerud. I prosjektet har det vært et tett samarbeid med involverte fylker, kommuner og grunneiere.

Til dokument

Sammendrag

The present report outlines the processes and lists the data invented in a Life Cycle Assessment (LCA) of milk and meat produced at three modeled Norwegian dairy farms. The modeled farms represents typical dairy farms of average size and production intensity located in the three most important milk and beef production counties of Norway, i.e. Rogaland, Nord-Trøndelag and Oppland. Information on management and yields was collected from available statistics, results from recent research as well as informal interviews of farmers and supervisors in farmers extension services. Descriptions and data on buildings, machinery and equipment, consumption of diesel and oil, fertilizer, lime, seeds, pesticides, fences, polyethylene and additives for silage production, detergents, medicines, sawdust, cow matrasses, forages, concentrates and mineral supplement are given. Transport distances of major inputs (i.e. fertilizers, lime, feed concentrates, sawdust, and health care service) to the farm are also included. All data presented are on an annual basis at farm

Sammendrag

Statens vegvesen skal bygge ny E6 på strekninga Ringebu Sør til Otta i Gudbrandsdalen. Bioforsk fekk i samarbeid med Vegetasjonsrådgiver Tanaquil Enzensberger oppdraget med å foreslå metoder for etablering av vegetasjon langs den nye traseen. Ei viktig målsetting har vore å ta vare på mest muleg av dei biologiske verdiane som blir ramma av utbygginga.

Sammendrag

  A project funded by the Norwegian Genetic Resource Center started in 2003, the purpose being to make new landraces of the most common meadow species in Norway. These are the two grasses timothy ( Phleum pratense) and meadow fescue( festuca pratensis), and the legume red clover (Trifolium pratense) For each species the goal is to develop several local populations adapted to different climatic conditions and differentfarming systems. To achieve this we must restart the processes that developed our first landraces.    

Til dokument

Sammendrag

Talgrunnlaget for dei norske normene for mengd husdyrgjødsel og mengd utskilt næringsstoff er for det meste henta frå ulike granskingar som er gjennomførde på sytti- og åttitalet. Det er liten tvil om at det har skjedd store endringar med omsyn til faktorar som fôring, produksjon/yting per dyr og dyremateriale dei siste 20-30 åra. Det er difor behov for å sjå på normtala på nytt. Denne rapporten vurderer norske tal i høve til utanlandske verdiar. Og det vert foreslått korleis ein kan kome fram til nye normtal.

Sammendrag

The Norwegian Public Road Adminstration (Statens vegvesen) is planning a new major road (E6) from Ringebu south to Otta in Gudbrandsdalen. A vegetation project for knowledge development concerning restoration and reestablishment of the vegetation were established in 2009, and accomplished by Bioforsk in cooperation with Vegetation adviser Tanaquil Enzensberger. Gudbrandsdalen with the river “Lågen” is a valley in the middle of southern Norway. The area belongs to the slightly continental section of south-boreal vegetation zone (Sb-C1), a phyto-geographical region which is rare in Norway and contains unique biological diversity. As an example we have the fern Diplazium sibiricum that grows in fertile hardwood forest and is classified as vulnerable (VU) on the National red list, the ligneous plant Salix triandra (VU) that grows on the river banks and the vascular plant Stellaria palustris (EN), prefering swamps on the fluvial-areas. In addition there are many threatened vascular plants connected to the cultural landscape, huge rocks with rare lichens and ravines with unique species communities in the forests. Climate, geology and vegetation of the area are described and different methods for conservation proposed. A method for decisions about which plant or plant communities to conserve by moving or propagation is suggested. Erosion, soil management, availability of phosphorus and nitrogen in the topsoil, alien and invasive species as well as restoration of wetlands are discussed. Five different methods for establishing vegetation are proposed. 1: Conventional sowing on cultivated and other disturbed sites. The seed mixture should be of local origin, but for the time being not accessable. 2: Natural revegetation from topsoil in forest areas, with the exception of forest soils high in plant nutrition, which requires special adjustments as mixing the soil with nutrient-poor forest soil or sowing. 3: Spontaneous revegetation without topsoil on one location with calcareous and coarse mineral soil and drought-tolerant vegetation, where the risk for contamination of weeds is low. 4: Donor-receptor method (“hay method”) for conservation of threatened seminatural meadows and creation of refuges for threatened plant species. 5: Vegetation-mat method (“turf roof method”) on one location with natural pasture containing vegetation of special interest. These five methods in combination with conservation of unique plants and plant communities will minimize the environmental impact of the road construction.

Til dokument

Sammendrag

Statens vegvesen skal bygge ny E6 på strekningen Ringebu Sør til Otta. Store deler av berørt areal tilhører sørboreal vegetasjonssone, svakt kontinental seksjon (Sb-C1), en sjelden vegetasjonsgeografisk region som inneholder mange spesielle arter og samfunn. Rapporten beskriver området sine naturlige forutsetninger; klima, berggrunn, naturtyper og kulturlandskapsformer. Spesielle forekomster (trua plantearter og plantesamfunn), erosjonsfare og massehåndtering, næringsinnhold i toppmasser, fremmede arter, vegetering av fuktområder og vegetering av midtdeler diskuteres. Det er foreslått fem ulike metoder for hvordan det skal etableres ny vegetasjon langs ny E6. 1: Konvensjonell frøsåing, 2: Naturlig vegetering fra tilbakelagte toppmasser, 3: Spontan vegetering uten toppmasser, 4: Høymetoden og 5: Torvtakmetoden. Det er angitt hvor metodene skal benyttes, samt forslag til massehåndtering, vegetasjonsetablering og skjøtsel. Det er lagt stor vekt på metoder som kan ivareta biologiske verdier (arter og artssamfunn) best mulig. Det er også foreslått en metode for å bestemme hvilke berørte forekomster som skal prioriteres for konservering ved oppformering eller omplanting.

Sammendrag

Utviklingen mot et bærekraftig landbruk krever en forståelse av hvordan produksjon og konsum påvirker miljøet. Den tradisjonelle måten å betrakte miljøproblemer i landbruket på har vært å fokusere på relativt snevre enkeltprosesser. Det kan føre til at endringer for å løse et miljøproblem kan gi nye miljøbelastninger andre steder. Derfor er helhetlige betraktninger av miljøeffekter viktig. Livssyklusanalyse (LCA = Life Cycle Analysis) er den mest utviklede metodikken for å få frem slike helhetlige oversikter. Blant de mest brukte kategoriene for miljøpåvirkning i LCA finner vi globalt oppvarmingspotensiale (klima), eutrofiering, forsuring, menneskelig toksisitet, energibruk, råvareressurser, og arealbruk. Innen sektoren landbruk og matproduksjon er vi på norsk side sent ute med satsing på LCA. På flere områder er det ulikheter mellom norske forhold og det vi for eksempel finner i våre naboland. Dette gjelder for blant annet arealbruk, infrastruktur, mekanisering, driftsformer, jordtyper og produksjonsgrunnlag, variable innsatsfaktorer, høstingsregimer og avlingsnivåer. En norsk satsing på LCA vil være ressurskrevende, men vil ha god nytte av erfaring fra våre naboland og fra generell internasjonal LCA-erfaring. Det finnes ingen snarvei til raske resultater. Det kreves en prosess med videreutvikling steg for steg. Først må eksisterende kunnskap kartlegges og sammenstilles for ulike aktiviteter og utslippskilder langs verdikjedene til relevante matprodukter. Dernest må man generere kunnskap der det mangler. Nøkkelfaktorer i miljøregnskapet må finnes, analyseres og dokumenteres. Det er viktig at det på en planmessig og hensiktsmessig måte blir arbeidet med de forbedringspotensialer som eksisterer. Gjennomføring av komplette LCA-studier er tidkrevende. Det vil være et langsiktig arbeid, og de mest betydningsfulle matproduktene og produksjonsmønstre må analyseres først. Vi kan utnytte de forttrinn vi har gjennom godt organiserte bransjer og systemer. Vi har også god faglig kompetanse på veiledningstjeneste og innen forskningsmiljøer. LCA-kompetansen på landbruk er svak i Norge, men det finnes sterke norske kunnskapsmiljø med generell LCA-kompetanse. Vi må også utnytte internasjonal erfaring. Summert opp er dette et bra utgangspunkt, men det er avgjørende at de riktige nettverk kommer i gang med konstruktiv aktivitet på området.

Sammendrag

Denne utgreiinga gjev ei oversikt over stølsdrifta i Valdres og har sett på kva som skal til for at gardbrukarane vil fortsette med stølsdrift og/eller grunnar til at dei sluttar med stølsdrift. Fokuset er på ”flaskehalsar” for stølsdrift, både innan landbruksdrifta og i eventuelle tilleggsnæringar knytt til stølsdrifta. Metoden er 19 intervju med stølsbrukarar, ansatte på landbrukskontor og prosjektleiarar. Konklusjonen er at det er økonomien i landbruket og i småskala turisme og foredling som er den største trusselen for stølsdrifta. Men det er også andre flaskehalsar, som teknisk standard og mangel på straum som kan gjere fortsatt stølsdrift vanskeleg. Innan småskala turisme har arbeidet med produktutvikling og profesjonalisering eit stykke igjen, men det er på tur. I oppsummeringa trekker me fram nokre moment som det bør fokuserast meir på.

Til dokument

Sammendrag

Background and aims: White clover (Trifolium repens) is an important component of sustainable livestock systems around the world. Its exploitation for agriculture in the northern, marginal areas, is, however, currently limited by the lack of cultivars that combine persistence and high production potential. The aims are to investigate whether it is feasible to create breeding material of white clover for these areas by combining winter hardiness of northerly populations with good yielding ability of more southerly cultivars. Methods: A total of 166 crosses of 14 different parental combinations between winter-hardy, low-yielding populations of northern origin and high-yielding commercial cultivars of more southerly origin were tested under field conditions in Iceland and Norway and the parental combinations were compared in Norway. Spaced plants were transplanted into a smooth meadow grass (Poa pratensis) sward. Dry matter yield was estimated for 2 years after planting in Norway and morphological characters associated with yielding capacity were measured at both sites. Key results: The results showed that southerly cultivars had larger leaves and higher yielding potential than northern types but suffered more winter damage. Significant variation was found between full-sib families within the different parental combinations for all morphological characteristics measured in all three trials. However, it was difficult to detect any consistens morphological patterns between progeny groups across trial sites. No significant correlations were found between leaflet area and survival. Conclusions: The present study has confirmed that it should be possible to simultaneously select for good winter survival and larger leaves and, hence, higher yielding ability under marginal conditions.

Sammendrag

Det blir sagt at før fans det to slag potet i Valdres. Det var svarteplo og (kvit)eplo. Kvar det har vorte av det kvite slaget veit me ikkje. Men den svarte blir fortsatt dyrka i Valdres, men mest som hobby. Skalet på poteten er nærast plommefarga med lyse spetter i. Formen er rundoval og noko ujamn med relativt djupe grohol. Når me skjer over poteten ser me at det omtrent 1 cm frå skalet er ein fiolett ring. Fargestoffet er anthocyanin, same stoffet som ein finn i blåbær. Svart Valdres gir god avling , men den lir av det same som dei fleste eldre sortar som til dømes Mandel: den er svak mot sjukdom og spesielt turrote. Dei siste åra har etterspørsel en etter fleire av dei gamle potetslaga auka. Mandelpotet er svak mot sjukdom og gir låge avlingar, men på grunn av den store etterspørselen og omdømmet som gourmetpotet, kan produsentane få ein brukbar pris. Gullauge frå Nord-Norge og Ringerikspotet er andre gamle lokale spesialsortar. Med rett marknadsføring skulle det ikkje vere noko i vegen for å lansere Svart Valdres som Valdres sin eigen gourmetpotet. Så får me håpe nokon har tid og interesse for å dyrke denne poteten.

Til dokument

Sammendrag

Stølsdrifta er i sterk endring, frå svært sterk bruk på av skog og beite tidlegare, til svak utnytting i dag. I samband med utviding av Ormtjernkampen Nasjonalpark er det aktuelt å verne eit større stølsdriftområde for å ta vare på stølsdrifta, kulturlandskapsverdiane og landskapsbiletet som tidlegare bruk av fjellet har skapt. Rapporten viser den historiske bruken av fjellet, der ein og har forsøkt å trekkje opp utviklingstrekk framover og korleis verneverdiane er truga av eit landskap i rask endring. Rapporten tek også opp spørsmål kring dei mange lover og ulike verkemiddel som styrer arealbruken og stølsdrifta, aktuelle forvaltingsregime knytt til vern og bruk, og vilkår og tiltak som er aktuelle for å sikre stølsdrifta framover.

Sammendrag

Som ledd i eit større Bioforsk-prosjekt vart det våren 2007 tatt ut husdyrgjødselprøver frå gardsbruk med mjølkeku. Valdres forsøksring valte ut 10 bruk i Valdres utifrå tanken om å få med ulike driftsformer. Prøvene vart tatt ut under spreiinga om våren når gjødsla skulle vere godt omrørt. For å få med eventuelle horisontale skilnader i gjødsellageret vart prøva tatt med eit 3 m langt prøverør. Tidlegare er det tatt ut få prøver i Valdres, og i gjødselplanlegginga blir det derfor nytta normtal for å bestemme verdien av husdyrgjødsla. Analysene av dei 10 prøvene tyder på at innhaldet av nitrogen, fosfor og kalium er lågare enn normen.

Til dokument

Sammendrag

Utveksling av engvekstsorter mellom Nordvest-Russland og Norge kan være av interesse, og dyrkingsverdien av noen russiske sorter ble prøvd under norske forhold. En sort fra hver av artene timotei, hundegras, engsvingel og rødkløver utviklet ved Kotlas forsøksstasjon, Arkhangelsk, ble sammenlignet med tilsvarende norske materialer i feltforsøk ved Planteforsks forskingsstasjoner Vågønes og Løken. Over en engperiode på tre år, framkom det ingen store forskjeller mellom russiske og norske sorter verken i avling eller fôrkvalitet. Generelt var sortene fra russisk foredling noe mer sørlig tilpasset. I forhold til godt tilpassede norske sorter, ga den russiske timoteisorten ’Severodvinskaja 18’ litt mindre totalavling, engsvingelsorten ’Severodvinskaja 130’ lik avling, og hundegrassorten ’Dvina’ litt større tørrstoffavling. Både norske og russiske rødkløversorter var generelt for lite vintersterke, og den russiske sorten ’Kotlasskij’ viste omtrent samme relativt låge overvintringsevne som den tetraploide sørnorske sorten.

Sammendrag

Det er om lag 200 år sidan ein starta å dyrke timotei i Norge. For 50 år sidan hadde me fortsatt fleire lokalsortar eller gardsstammer av timotei både i Sør-Norge og i Nord-Norge. På dagens sortsliste har me 4 norske timoteisortar, Grindstad, Engmo, Vega og Noreng. Grindstad er ein lokalsort frå Rakkestad, og den som gir størst avling i Sør-Norge. Engmo skal bli erstatta av Noreng, som er meint for Nord-Norge og høgareliggande strøk i Sør-Norge. Vega er også nordleg men ikkje så ekstrem som Engmo og Noreng, og er også interessant der ein er ute etter ein stor første slått. Det er i dag mange nye potensielle sortar i offisiell verdiprøving og interntest, som kan passe både for Nord-Norge og Sør-Norge og i utlandet med.

Sammendrag

Nye gras- og kløversorter har dårligere frøavlsegenskaper enn de eldre. Alt prebasisfrø blir nå produsert fra foredlerfrø, og vi får ingen forbedring av frøavlsegenskapene som tidligere ved at prebasisfrø blir produsert fra prebasisfrø. Dette betyr at frøavlsegenskapene må bli en del av foredlingsprogrammene. Siden 1995 har lovende nye sorter eller kandivarer blitt testet for frøavlsegenskaper omtrent samtidig som de er i offisiell verdiprøving. Fra i år (2002) starter vi å teste kandivarene på et tidligere stadium, samtidig med at de blir lagt ut i interntest. Senere vil de mest lovende kandivarene testes grundigere. Et forsøk med seleksjon for frøavlsegenskaper i tetraploid rødkløver, der en populasjon har blitt selektert i to omganger, viser liten eller ingen økning i frøavling, mens frøavling fra 100 tilfeldige hoder viser en økning. Parallelt med frøtesten ble det lagt ut avlingsforsøk. Det er for tidlig å si om det har skjedd en endring i avlingsmengde pga seleksjonen for frøavling. I 2000 ble prosjektet "Bedre frøavlsegenskaper hos nye norske grassorter" startet. Det skal blant annet se på forholdet mellom frøavling på enkeltplanter og frøavling på avkommet til disse enkeltplantene, ved parkryssing og i åpen blomstring. Resultatene hittil viser at det er stor variasjon i frøavling og frøavlskomponentene på enkeltplanter. Dersom dette henger sammen med frøavlingen til avkommet kan vi velge ut planter med gode frøavlsegenskaper på et svært tidlig stadium i foredlingsprogrammet

Sammendrag

Som den første norske plensorten av rødsvingel settes Klett rødsvingel i ordinær frøavl i 2001.  Klett må etableres uten dekkvekst, gjerne i slutten av mai eller begynnelsen av juni etter forsommerbrakking.  Klett er utsatt for tiltetting, og såmengden bør derfor ikke være større enn 0,5 kg/daa.   I sortsforsøka har Klett gitt om lag 40% lavere frøavling enn fôrsorten Leik.  Frøavl av Klett bør lokaliseres i de klimatisk beste strøk på Sørøstlandet.