Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2010
Forfattere
Trygve S. Aamlid Bjørn Molteberg Lars Nesheim Trond Olav Pettersen Frank Enger Lasse Weiseth Åge Susort Jan TangsveenSammendrag
Norske fotballbaner har tradisjonelt blitt etablert med engrapp (Poa pratensis) som viktigste grasart, enten ved direkte såing eller legging av ferdiggras. Den største ulempen med engrapp er at den spirer og etablerer seg seint, noe som gjør at tunrapp (Poa annua) ofte kommer inn i etableringsfasen. Ved resåing har det derfor vært vanlig å bruke (flerårig) raigras (Lolium perenne), som etablerer seg raskere og er vel så slitesterkt, men mindre vinterherdig enn engrapp. Ved gjentatt resåing vil raigras utgjøre en større og større del av plantebestandet, og spørsmålet er derfor om vi kan spare penger ved å direkteså raigras allerede ved første gangs etablering av nye baner. Formålet med dette prosjektet er (1) å undersøke hvilken av etableringsmetodene "Ferdiggras av engrapp" eller "Direktesåing av raigras" som gir best banekvalitet ved nyetablering av fotballbaner i ulike landsdeler; og (2) å dokumentere tilslag, dekningsprosent og slitestyrke etter resåing med frøblandinger bestående av raigras eller forspirt engrapp enten like etter sesongavslutning om høsten (oktober), før sesongstart om våren (april) eller i fotballferien (månedsskiftet juni/juli). Fra og med 2009 har vi på en av lokalitetene også lagt til et delmål (3), nemlig å studere hvordan fotballbaner med ei grasmatte av engrapp eller raigras reagerer på ulike klippehøyde. Forsøk ble anlagt på Bioforsk Landvik (Grimstad), Apelsvoll (Østre Toten) og Kvithamar (Stjørdal) i juni 2008. Forsøksopplysinger og resultater fra etableringsåret er gitt i Bioforsk Rapport 4(24). Våren 2009 var raigraset på Kvithamar dødt, sannsynligvis på grunn av 2-3 måneders isdekke, og denne delen av forsøket måtte derfor reetableres. På Apelsvoll og Landvik var henholdsvis 73 og 9 % av raigraset angrepet av snømugg, men graset vokste denne skaden av seg i løpet av 1-2 måneder. Engrapp hadde praktisk talt ingen vinterskade på noen av forsøksstedene. Resåing i eksisterende plantedekke ble foretatt etter lufting, men før dressing. På Kvithamar kunne det ikke observeres spirende planter uansett resåingstid. På Apelsvoll og Landvik var det lite eller ikke noe tilslag etter resåing av engrapp, men bruktbart tilslag etter resåing av raigras, særlig som sommeren. Årsaker til dette kan være høy jordtemperatur, redusert konkurranse fra eksisterende plantedekke på grunn av daglige maksimumstemperaturer > 25 ºC, og rikelig med naturlig nedbør i dagene etter såing. På Landvik var andelen raigras i engrapp ved vekstavslutning i 2009 henholdsvis 3, 4 og 10 % etter resåing høsten 2008, våren 2009 og sommeren 2009. Sammenlikna med ordinær klipping med rotorklipper (30-35 mm) to ganger i uka førte klipping med sylinderklipper (15 mm) på de samme dagene til mer åpne flekker / bar jord i feltet på Landvik. Virkningen var størst ut over høsten, da det ble kjørt kraftig slitasje. I motsetning til hva vi hadde forventet ble det ikke påvist mer tunrapp eller dårligere rotutvikling etter en sesong med lav klipping. Spilleoverflaten på de direktesådde raigrasrutene var jamt over hardere og hadde større skjærfasthet (motstandsevne mot skliing) enn spilleoverflaten på engrapprutene. Feltene ble regelmessig utsatt for komprimering / slitasje fra en to-tromla slitasjemaskin med påmonterte fotballknotter og marktrykk som en voksen fotballspiller, og ferdiggraset fungerte da som en beskyttende støtpute som hindret overflaten fra å bli for hard. Til tross for mer filt hadde engrapprutene bedre infiltrasjonskapasitet enn de hardere raigrasrutene på Landvik og Kvithamar. På Apelsvoll var forholdet motsatt, sannsynligvis på grunn av mer dressing i forhold til veksthastighet og lavere innhold av organisk materiale i topplaget. Prosjektet fortsetter til og med vekstsesongen 2011. Så langt ser til ut til at nyetablering av fotball-baner med 100 % raigras ikke kan anbefales i Trøndelag, og sannsynligvis heller ikke i innlandsstrøk på Østlandet, selv om et legges opp til regelmessig resåing. Ved resåing av raigras i eksisterende plante-dekke ser det ut til at såing om sommeren gir bedre tilslag enn såing seint om høsten eller tidlig om våren. Resåping av engrapp i eksisterende plantedekke ser ut til å være bortkasta penger, iallfall på kort sikt.
Forfattere
Aksel DøvingSammendrag
Prognoser viser at temperaturane kan auke med 1,8-4,0 °C dei neste 100 åra. Dette kan gi 22 dagar tidlegare jordbærsesong i 2100 samanlikna med 1970-2000. Det tilsvarar å flytte minst 4 breiddegrader mot sør.
Forfattere
Svein SkøienSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Stig Morten Thorsen Mats Høglind M. SemenovSammendrag
In grass-based milk and livestock production, winter damage to overwintering grasses may have large economic consequences. In a previous study conducted for Norwegian conditions we assessed the impact of climate change on the winter survival of timothy (Phleum pratense L.) and perennial ryegrass (Lolium perenne L.) using agroclimatic indices and a simulation model of frost tolerance. This study was based on locally adjusted future climate scenarios (two for the period 2071-2100; one for the period 2020-2049) for six important agricultural regions, represented by one location each. Compared with the control period 1961-1990, the future hardening period will be shortened by up to 21 days. As a consequence, the modelled maximum frost tolerance is expected to be reduced by up to 3.9°C and 1.9°C for timothy and perennial ryegrass, respectively, under the warmest scenario. In spite of this reduction, the plants are expected to be hardy enough to withstand the predicted autumn frosts, and we also expect a general reduction in the risk of winter frost injuries. We found that agroclimatic indices are less suitable for assessing the risk of plant injury related to frost and ice encasement in Norway, since they do not account for the dynamics of cold adaptation. Although less snow is expected, in most cases this will not be accompanied by an increase in the risk of ice encasement injuries. However, a slight increase in the number of ice encasement events was predicted for one location. An earlier start of growth was predicted for all locations, accompanied at one coastal location by a slightly increased predicted risk of spring frosts. There is little risk of winter injuries related to frost and ice encasement in the hardier grass species timothy. The better overwintering conditions in general indicate that it will be possible to grow perennial ryegrass in areas where it is not grown today, provided the risk of fungal diseases does not increase. In the present study we are working on a similar analysis for a selection of sites located around the Baltic Sea using local-scale climate scenarios from the ELPIS dataset based on the stochastic weather generator LARS-WG.
Forfattere
Svein SkøienSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Venche Talgø Maria Herrero Brita Toppe May Bente Brurberg Trude L. Slørstad Robert Thurston Arne StensvandSammendrag
I 2009 vart det funne tjærefarga flekkar på stammar av spisslønn, bøk og bjørk ved Byhaugen i Stavanger. Slike flekkar vert ofte omtala som blødande sår og kan vera teikn på at røtene er i ferd med å ròtna. I Stavanger var årsaka til flekkane Phytophthora plurivora, ein svært alvorleg skadegjerar.
Sammendrag
Importører av plantevernmidler melder hvert år inn nye midler til biologisk godkjenningsprøving i Norge. Dessuten gir Norsk Landbruksrådgiving innspill om behov for prøving av plantevernmidler i ulike kulturer. Bioforsk Plantehelse planlegger og utfører biologisk godkjennings- og utviklingsprøving i samarbeid med Norsk Landbruksrådgiving og andre Bioforsk-enheter. Dette finansieres av Mattilsynet, Landbruks- og matdepartementet, plantevernmiddelimportører/-tilvirkere og/eller produsentgrupper i jord- og hagebruksnæringa.
Forfattere
Alexander Engebretsen Sigrun KværnøSammendrag
Rapporten presenterer kartlagt fosforstatus i jord i Vannområde Morsa i Akershus/Østfold. Vansjø-Hobølvassdraget med delfelter og Kystbekker Morsa med delområder er behandlet hver for seg. Kart og statistiske analyser er basert på P-AL-verdi i jordprøver tatt ut i perioden 1990 - 2008. Mesteparten av dataene i Vansjø-Hobølvassdraget er samlet inn av landbrukskontorene i Morsa-kommunene, mens noen data kommer fra Jorddatabanken ved Bioforsk. Alle data for Kystbekker Morsa kommer fra Jorddatabanken. Jordprøvene er etter beste evne forsøkt stedfestet, i det minste ned på gårds- og bruksnummernivå. Fosforkart (kart over P-AL i jord) er laget for hvert delfelt, i Vansjø-Hobølvassdraget ved spline-interpolering mellom prøvepunkter, og i Kystbekker Morsa ved å knytte P-AL verdier til eiendomskart. Prosentvis dekningsgrad av jordprøvetaking var 76 % i Vansjø-Hobølvassdraget og 65 % i Kystbekker Morsa. Variasjonsområdet for de ulike delfeltene var 50 til 93 % dekningsgrad. Arealmessig manglet det mest data i delfeltene Hobølelva (ca 11 000 daa) i Vansjø-Hobølvassdraget og Rygge (ca 7000 daa) i Kystbekker Morsa. Jordprøvene som de statistiske analysene og kartene var basert på, var hovedsakelig fra 2000-tallet, men bare 39 % var fra 2005 eller senere i Vansjø-Hobølvassdraget og tilsvarende bare 20 % i Kystbekker Morsa. P-AL i jord varierte mellom 1 og 72 mg/100 g i enkeltprøver, med en middelverdi på 10 mg/100 g for Vansjø-Hobølvassdraget (P-AL-klasse "middels til høyt" eller 8-10 mg/100 g) og 18 mg/100 g for Kystbekker Morsa ("meget høyt" eller 15-20 mg/100 g). Delfeltene hadde middelverdier mellom 8 og 19 mg/100 g, lavest i nordlige og midtre del av Vansjø-Hobølvassdraget, og høyest rundt Vansjø og særlig i kystbekkfeltene. De tre øverste P-AL-klassene (≥ 11 mg/100 g), som motsvarer ingen P-gjødsling, utgjorde 33 % i Vansjø-Hobølvassdraget og 81 % i Kystbekker Morsa. Av alle felter utmerket kystbekkfeltet Rygge seg med høyest P-AL-tall, i middel 19 mg/100 g, og 92 % i de tre øverste P-AL-klassene. Her lå hele 34 % i klassen "særdeles høyt", som betyr P-AL > 20 mg/100 g.
Forfattere
Sigrun KværnøSammendrag
Rapporten presenterer kartlagt fosforstatus i jord i Vannområde Morsa i Akershus/Østfold. Vansjø-Hobølvassdraget med delfelter og Kystbekker Morsa med delområder er behandlet hver for seg. Statistiske analyser er basert på P-AL-verdi i jordprøver tatt ut i perioden 1990 - 2008. Mesteparten av dataene i Vansjø-Hobølvassdraget er samlet inn av landbrukskontorene i Morsa-kommunene, mens noen data kommer fra Jorddatabanken ved Bioforsk. Alle data for Kystbekker Morsa kommer fra Jorddatabanken. Jordprøvene er etter beste evne forsøkt stedfestet, i det minste ned på gårds- og bruksnummernivå. Prosentvis dekningsgrad av jordprøvetaking var 76 % i Vansjø-Hobølvassdraget og 65 % i Kystbekker Morsa. Variasjonsområdet for de ulike delfeltene var 50 til 93 % dekningsgrad. Arealmessig manglet det mest data i delfeltene Hobølelva (ca 11 000 daa) i Vansjø-Hobølvassdraget og Rygge (ca 7000 daa) i Kystbekker Morsa. Jordprøvene som de statistiske analysene og kartene var basert på, var hovedsakelig fra 2000-tallet, men bare 39 % var fra 2005 eller senere i Vansjø-Hobølvassdraget og tilsvarende bare 20 % i Kystbekker Morsa. P-AL i jord varierte mellom 1 og 72 mg/100 g i enkeltprøver, med en middelverdi på 10 mg/100 g for Vansjø-Hobølvassdraget (P-AL-klasse "middels til høyt" eller 8-10 mg/100 g) og 18 mg/100 g for Kystbekker Morsa ("meget høyt" eller 15-20 mg/100 g). Delfeltene hadde middelverdier mellom 8 og 19 mg/100 g, lavest i nordlige og midtre del av Vansjø-Hobølvassdraget, og høyest rundt Vansjø og særlig i kystbekkfeltene. De tre øverste P-AL-klassene (≥ 11 mg/100 g), som motsvarer ingen P-gjødsling, utgjorde 33 % i Vansjø-Hobølvassdraget og 81 % i Kystbekker Morsa. Av alle felter utmerket kystbekkfeltet Rygge seg med høyest P-AL-tall, i middel 19 mg/100 g, og 92 % i de tre øverste P-AL-klassene. Her lå hele 34 % i klassen "særdeles høyt", som betyr P-AL > 20 mg/100 g.
Forfattere
Anne Kjersti BakkenSammendrag
Innlegget er eit svar til Svenn Arne Lie i debatten om koss norsk husdyrproduksjon har utvikla seg dei siste åra og kva det er som har vore drivarar i utviklinga.