Tapsårsaker hos sau og tamrein

Tap av sau og rein på utmarksbeite kan ha mange årsaker. Ofte er det umulig å fastslå dødsårsak, enten fordi man ikke finner kadaveret eller fordi man finner det for seint. I enkelte områder er mørketapene svært store.

KONTAKTPERSON
IMG_4790, IH.JPG
Lam med påmontert dødsvarsler. Foto: NIBIO.

   

Kunnskap om årsaker til tap, tidspunkt for tap, hvor i beiteområdet tapene er størst og hvilke demografiske- og driftsmessige forhold som har betydning for dødeligheten, vil til sammen kunne gjøre det lettere å sette inn egnede forebyggende tiltak. Økt dokumentasjon av tapsårsaker gjør at usikkerheten ved erstatning av sau og rein omsøkt som rovviltdrept blir mindre.

Bruk av forskjellige typer elektronisk overvåkingsutstyr øker sjansene for å lokalisere kadavrene raskt etter at døden har inntruffet. 

Tapsundersøkelser ved hjelp av utstyr som har dødsvarsling har blitt gjennomført både på sau og rein en rekke steder i landet de senere årene. Dette er utstyr som også kan brukes på lam og reinkalv. Disse undersøkelsene har bidratt til å øke kunnskapen om årsakene og tidspunktene for tap i de ulike undersøkelsesområdene de enkelte år. Resultatene fra de ulike tapsundersøkelsene viser at det kan være svært forskjellige tapsårsaker som dominerer fra område til område, men også fra år til år innen samme område og/eller besetning.
 

Publikasjoner

Til dokument

Sammendrag

Tap av dyr er en utfordring og et sentralt tema i norsk tamreindrift. Dette kunnskapsgrunnlaget beskriver status for hva vi vet om tapsomfang, tapsårsaker og tapsammenhenger innen områdene tap av rein til rovvilt, sykdom, klimarelatert tap, påkjørsler og grunnet kumulative effekter. Videre setter den fokus på forebyggende tiltak og hvilke felt man trenger ytterligere kunnskapsbygging på. Gjennomgående mangler kunnskap om sammenhengene mellom de ulike årsaksfaktorene samt bedre dokumentasjon av det tidlige kalvetapet.

Til dokument

Sammendrag

Beitesesongen 2016 ble det gjennomført en tapsundersøkelse i tre sauebesetninger tilhørende Nykirke beitelag i Modum kommune. Formålet med prosjektet var å kartlegge dødsårsaker hos sau i et tapsutsatt skogsbeite, med hovedfokus på lammetap. Totalt inngikk 335 søyer og 584 lam i undersøkelsen, hvorav 230 lam og 76 søyer var instrumenterte med mortalitetssendere. Statens naturoppsyn (SNO) og Veterinærinstituttet i Oslo (VI) bistod til å dokumentere dødsårsak. Førtitre av de totalt 230 radiomerkede lammene omkom på beite (18,7 %). Trettifem av disse ble gjenfunnet. SNO vurderte 33 av kadavrene med mortalitetssendere og VI undersøkte seks........

Til dokument

Sammendrag

Rødsjø beiteområde har opplevd store tap av lam på utmark over flere år. Eierne av besetningene som beiter i området mener at tap til kongeørn har vært årsaken til de store tapene, men få kadaver har blitt funnet på sommerbeitene. Det har derfor ikke vært noen dokumentasjon som kunne understøtte eiernes påstander. På bakgrunn av dette ble det gjennomført en tapsundersøkelse i beiteområdet beitesesongene 2014 og 2015. Lam fra 4 besetninger ble påsatt radiohalsbånd for å gjøre det mulig å finne dem fort hvis de døde. I tillegg ble lammene veid før beiteslipp. På et utvalg lam ble blodprøver undersøkt for selen og avføringsprøver ble undersøkt for mage-tarmparasitter. Døde lam som ble funnet ble undersøkt for tegn til rovviltskade og et utvalg lammekadaver som var i relativt god forfatning ble sendt til obduksjon og evaluert med hensyn på sykdommer. Det var høye lammetap i både 2014 (18 %) og 2015 (24 %), mens tapet av voksne søyer var lavt (1 %). Kongeørna ble funnet å være det viktigste rovviltet knyttet til lammetap. Under studiet ble ingen andre rovviltarter enn kongeørn påvist som skadevolder. Tapet av lam til kongeørn foregikk gjennom hele beitesesongen og antallet kadaver som ble funnet og klassifisert som drept av kongeørn tilsier at minst 5-6 % av alle lammene som ble sluppet på beite ble drept av kongeørn. Dette er et betydelig høyere tapsnivå knyttet til kongeørn enn det man har funnet i tidligere studier i Norge (0-3 %). I tillegg til kongeørntap, omkom 5-10 % av lammene som ble sluppet på beite uten tegn på å ha blitt drept av kongeørn eller annet rovvilt. Dette tapet synes å skyldes ulykker og sykdom. Påviste tap til ulykker sto for ca 1/3 av dette tapet. Et utvalg kadaver ble obdusert ved Veterinærinstituttet i Trondheim. Hovedfunnene ved obduksjon var alveld, parasittære mage-tarm infeksjoner, bakterielle lungeinfeksjoner og mange lam var under middels hold. Ofte opptrådde flere av disse sykdommene i samme individ. For en stor gruppe kadaver klarte man ikke å komme frem til en sannsynlig dødsårsak. Denne gruppen tilsvarte 8 % av dyrene som ble sluppet på beite. Det er sannsynlig at denne gruppen består av både kongeørndrepte lam og lam som har omkommet av andre årsaker, som sykdom og ulykker, men andelen som hører hjemme i hver av disse kategoriene kan ikke bestemmes. Dette innebærer at det er betydelig usikkerhet knyttet til estimatene på tapene til kongeørn, sykdom og ulykker, estimatene på hhv. 5-6 % og 5-10 % kan tolkes som minimumsestimater. Sannsynligheten for at ett lam skulle gå tapt på utmarksbeite var påvirket av både lammets vårvekt og kjønn. Små lam, og værlam, hadde generelt større sannsynlighet for å dø i utmark. Det var store forskjeller i tap mellom besetningene og disse forskjellene varierte i noen grad mellom år. En stor del av denne variasjonen i tap kunne ikke forklares med variasjon i vårvekt og det var ingen klar sammenheng mellom gjennomsnittlig vårvekt i besetningene og tapsnivået i besetningen samme år. Det synes derfor som at en betydelig del av variasjonen i tap er knyttet til hva som foregår i utmarka. Alternativt er det aspekter ved driftsforholdene som ikke gir seg utslag i vårvekta, som er avgjørende for tapnivået. Dataene ga indikasjoner på at tap til kongeørn, sykdom og ulykker samvarierte i tid og rom. Dette åpner for at enten sykdomssituasjonen i besetningene gir økt tap til kongeørn, eller at kongeørnbestanden i området bidrar til økte sykdomsproblemer. Disse hypotesene blir diskutert i lys av tilgjengelige data, men resultatene fra undersøkelsene i Rødsjø beiteområde åpner ikke for å komme med en endelig konklusjon. En eksperimentell tilnærming synes nødvendig for å undersøke eventuelle årsaks-virkningsforhold. Norge, Sør-Trøndelag, Rissa, Rødsjø, sau, Ovis aries, kongeørn, Aquila chrysaetos, tapsundersøkelse, Norway, sheep, golden eagle, mortality study

Til dokument

Sammendrag

Nesten to millioner søyer og lam blir sluppet på utmarksbeite i Norge hvert år. Rundt 125 000 av disse kommer ikke tilbake om høsten. Mortalitet grunnet predasjon av fredet rovvilt er økende i mange områder, og miljøforvaltningen betaler årlig ca. 75 millioner kroner i erstatning for rovviltdrepte sauer (www.rovbase.no). Tap av sau kan også skyldes ulykker og sjukdom, og sammenhengene mellom tapsårsaker er komplekse....

Til dokument

Sammendrag

Tapsårsaker hos lam på blandingsbeite skog/fjell i to besetninger i Flå kommune i Buskerud ble kartlagt sommeren 2011 ved bruk av mortalitetssendere (”dødsvarslere”). Seksten av totalt 241 radiomerkede lam omkom på beite (6,6 %). Ett radiomerket lam hadde ukjent dødsårsak. Blant de 15 omkomne radiomerkede lammene med kjent dødsårsak ble 13 lam (86,7 %) antatt eller dokumentert tatt av gaupe, mens to omkom i ulykker (13,3 %). Ingen lam døde av sjukdom. Normaltapet for lam (tap som ikke skyldes fredet rovvilt) i de to besetningene lå meget lavt (0,8 %). Det var ikke signifikant forskjell i tapstallene mellom lam med og uten dødsvarsler. Resultatene er sammenfallende med tidligere tapsundersøkelser på skogsbeite i Krødsherad kommune i Buskerud, der også gaupe var hovedårsak til lammetap og normaltapet var svært lavt.

Til dokument

Sammendrag

Tapsundersøkelser på lam ved hjelp av mortalitetssendere («dødsvarslere») har blitt gjennomført en rekke steder i landet de senere år. Disse har gitt god kunnskap om årsakene til og tidspunktene for lammetap i de ulike forsøksområdene de spesifikke år. Denne undersøkelsen kartlegger dødsårsakene blant lam i to besetninger i Flå kommune gjennom beitesesongen 2011.

Sammendrag

Tapskartlegging ved bruk av dødsvarslere på lam i tre besetninger i Ørpen-Redalen beiteområde i 2007 og 2008 viste at gaupe var hovedårsak til de høge lammetapene begge år. I snitt over de to forsøksårene tok gaupa 94,2 % av alle instrumenterte lam som omkom på beite, mens andelen som døde av sjukdom og ulykker utgjorde bare 5,8 %.

Sammendrag

En tapsundersøkelse med bruk av mortalitetssendere på lam i tre besetninger i Ørpen-Redalen beiteområde (Krødsherad kommune) 2007 og 2008 viste at gaupe tok hele 94 % av alle lam som omkom på beite. Kun ett av totalt 360 lam sluppet på beite de to forsøksårene døde av sjukdom.

Sammendrag

Rødrev og sjukdom var de dominerende årsaker til tap av lam i forsøksbesetningene på Tjongsfjordhalvøya beitesesongen 2006. Lammetilveksten på sommerbeite var generelt lav, bl.a. grunnet koksidiose, sporstoffmangel og overbeiting sett i forhold til beitets bæreevne.

Til dokument

Sammendrag

Tapsundersøkelser på lam ved hjelp av mortalitetssendere (”dødsvarslere”) har blitt gjennomført en rekke steder i landet de senere år. Disse har gitt god kunnskap om årsakene til og tidspunktene for lammetap i de ulike forsøksområdene de spesifikke år. Denne undersøkelsen kartlegger dødsårsakene blant lam i rode 5 i Beiarn beitesesongen 2002.

Sammendrag

Årsakene til lammetap på utmarksbeite ble sommeren 2006 kartlagt i seks besetninger på Tjongsfjordhalvøya ved bruk av mortalitetssendere (”dødsvarslere”). Sekstito av 272 instrumenterte lam omkom på beite (22,8 % ), hvorav 53 kadavre ble gjenfunnet. Av de 53 gjenfunnede radiolammene døde 10 (19 %) av sjukdom, 13 ble tatt av rødrev (25 %), to omkom i ulykker (4 %), mens 28 hadde ukjent dødsårsak (53 %). Ni kadavre ble aldri gjenfunnet, men radiosenderne til fem av de savnede lammene ble imidlertid funnet.

Til dokument

Sammendrag

Årsakene til lammetap på utmarksbeite ble sommeren 2002 kartlagt i fire besetninger i rode 5 i Beiarn sausankerlag i Beiarn kommune i Nordland, ved hjelp av radiohalsbånd (”dødsvarslere”) og radiotelemetri. Det ble peilet daglig i beiteområdet fra utslipp på utmarksbeite i begynnelsen av juni og frem til hovedsankingen av sau i midten av september. De fire besetningene mistet til sammen 84 av 300 lam, dette tilsvarer et lammetap på 28 %. Av de 53 radiomerkede lammene som ble funnet omkommet og undersøkt av den lokale rovviltkontakten fra SNO Nordland, ble 30 (57 %) dokumentert tatt av jerv, 8 (15 %) ble antatt drept av jerv, ett (2 %) ble antatt drept av kongeørn, 3 (6 %) havnet i gruppen ”ikke rovvilt”, 3 (6 %) døde av ulykker, 3 (6 %) av sykdom/sult, mens 5 (9 %) havnet i gruppen ”ukjent dødsårsak”. Tilveksten mellom fødsel og utslipp hos lam som ble tatt av jerv var større enn tilveksten på overlevende lam og på lam som omkom av andre årsaker (P = 0.002). Lam som ble tatt av jerv hadde også høyere vekt ved utslipp på utmarksbeite enn de to andre gruppene, men denne forskjellen var ikke statistisk signifikant. Lammets kjønn påvirket ikke dødeligheten, men lam med mødre som var eldre enn ett år hadde lavere dødelighet enn lam med gimrer (”ettåringer”) til mødre (P = 0.03). Tvillinglam hadde også lavere dødelighet enn enklinger og trillinger (P = 0.03). Tapene var relativt små i starten av beitesesongen, men akselererte kraftig etter ca. 25. august på grunn av at tapene til jerv økte etter denne datoen. Tapene var konsentrert i spesielle deler av beiteområdet, som dekket tilsammen drøyt 30 km2. Tidlig nedsanking, felling av jerv, og bruk av vokterhund på patrulje sammen med tilsynsfører er anbefalt som forebyggende tiltak i området. Bruken av dødsvarslere er diskutert i et dyrevelferdsmessig perspektiv.