Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2017
Forfattere
Samson ØpstadSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Hans StabbetorpSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
Bladfaks er et varig og tørkesterkt fôrgras med kraftig utløperdanning. Viktige artskjennetegn er blad som er rullet i knoppleie, bladslire som er tynt behåret og lukket nesten helt opp til kragen, og et karakteristisk W-merke i bladplatene. Bladfaks er naturlig tilpasset kontinentale områder med kalde vintre og varme somre, så som Russland, Ukraina og prærie-områdene i USA og Canada. I Norge dyrkes bladfaks først og fremst i fjell- og dalbygdene på Østlandet, ikke minst i de tørre områdene i øvre Gudbrandsdalen / Ottadalen. Men på sandjord er bladfaks populær også i andre landsdeler, for eksempel i Nordland og indre fjordstrøk på Vestlandet.
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
Engrapp (Poa pratensis L.) er et flerårig, vintersterkt bladgras med god gjenvekstevne. Arten har underjordiske stengelutløpere (rhizomer) og danner dermed en tett og slitesterk grasbunn. Av denne grunn er engrapp en viktig komponent i frøblandinger til beite, ferdigplen, fotballbaner og andre grasarealer med mye slitasje. Engrapp er treg i etableringsfasen og tåler dårlig klipping under 2 cm, men den er hardfør og varig. Ved avbeiting på et tidlig stadium er den en ypperlig fôrplante.
Forfattere
Lars T. HavstadSammendrag
Engsvingel (Festuca pratensis Huds.) Er et tuedannende gras med god gjenvekstevne. Etter timotei er engsvingel den viktigste arten i norsk eng- og beitedyrking. Årlig frøbehov er ca. 400 tonn. Det avles i dag frø av fem ulike sorter. Disse er ’Fure’, ‘SW Minto’,’Norild’, Vinjar’ og ‘Vestar’. 'Norild' er en vinterherdig sort (godkjent i 2001) som er hovedsort for fjellregionen og de sentrale og nordlige deler av landet. På sikt er det tenkt at ‘Vinjar’, som ble godkjent i 2012 og frøhøstet for første gang i 2015, skal erstatte ‘Norild’. På Vestlandet og i lavlandet i Sør-Norge har ’Fure’ (godkjent i 1989) vært hovedsort de siste 25 åra, men nå har den svenske sorten SW Minto (godkjent 2008) overtatt «denne tronen». SW Minto er mye lik Fure, men med tendens til noe bedre overvintring og varighet. Den nyeste sørlige sorten, ‘Vestar’, som ble godkjent i 2013 og frøhøstet for første gang i 2016, vil trolig med tida overta for ‘Fure’ og ‘SW Minto’.
Forfattere
Lars T. HavstadSammendrag
Hundegras (Dactylis glomerata L.) er et tuedannende flerårig gras med meget god gjenvekstevne. Arten egner seg godt både i eng og beite. Interessen for hundegras har imidlertid vært synkende de senere årene, og årlig frøforbruk har avtatt fra ca 150 tonn på midten av 1980-tallet til bare om lag 16 tonn i 2012. Nedgangen kan ha sammenheng med at hundegraset utvikler seg svært hurtig (2 til 3 uker tidligere 6kyting enn timotei) slik at det må høstes ofte for å unngå tap av smakelighet. Problemer med overvintringen (stor utgang av planter ved barfrost og lengre tids isdekke), samt at graset er lett mottakelig overfor virus og bladflekksjukdommer, har også hatt betydning. I tillegg har hundegras en aggressiv voksemåte og egner seg derfor dårlig i blandinger med andre grasarter. Flerårig raigras og frøblandinger med engsvingel og timotei har i mange tilfeller overtatt hundegrasets posisjon.
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
Rødkløver en den viktigste engbelgveksten i Norge. Sammenlikna med grasartene gir rødkløveren et smakelig fôr med høyt protein- og mineralinnhold. Rødkløverfrø utgjør derfor 10-20 vektprosent av de fleste frøblandinger til slåtteng og kombinert eng/beite. Rødkløveren er imidlertid ei lite varig plante, og særlig ved sterk nitrogengjødsling og kraftig beiting vil den gå ut av enga etter et par år.
Sammendrag
På oppdrag fra Statens vegvesen gjennomfører NIBIO automatisk overvåking av vannkvalitet i Farrisvannet, Farriselva og Damtjernbekken. I 2016 har overvåkingen omfatter fem miljøbøyer i Farrisvannet, to stasjoner i Damtjernbekken og en stasjon i Farriselva. Denne rapporten presenterer kun resultater fra bøyene Farris Øst og Farris Vest. Disse dekker krav til rapportering fastsatt i Fylkesmannens utslippstillatelse «Tillatelse til utfylling i sjø og utgraving i strandsonen» (av 18.12.2013, nr. 2013.407.T). Grenseverdien i utslippstillatelsen overskrides dersom det måles turbiditetsverdier over 7 NTU i en periode på mer enn 20 minutter. I justering av utslippstillatelsen 28.04.15 ble perioden endret til 30 minutter. Bøyene Farris Øst og Farris Vest ble plassert utenfor akse 3 og 6 ved Farriseidet, i avstand 90 m fra siltgardiner på utsiden av anleggsarbeidet. I 2016 ble bøyene satt ut 01.04.16 og tatt opp 25.10.16. Rapporten dekker perioden 01.04.16 til 30.09.16. Tidligere resultater er gitt i Bioforsk Rapport 9(146) 2014 og 10(69)2015 samt NIBIO-Rapport 2(16)2016. I 2016 var det kun periodisk anleggsaktivitet i forbindelse med masseutskifting ved Farriseidet. Det var noe aktivitet i april og mai samt i august. Bøyene Farris Øst og Farris Vest ble tatt opp for vinteren 26.10.16. De automatiske målingene avdekket overskridelser av grenseverdi for turbiditet på 10 m dyp i perioden 15.08 – 04.09 2016. I denne perioden ble det registrert 5 episoder med varierende grad av overskridelse. De største overskridelsene ble registrert 17.08, da døgnmiddelkonsentrasjonen for turbiditet ved 10 m dyp var 18 NTU for Farris Øst og 11 NTU for Farris Vest. For resten av episodene (23.08, 27.08, 31.08 og 04.09) var døgnmiddelkonsentrasjonen ved 10 m dyp lavere enn 4 NTU både for Farris Øst og Vest. Enkeltverdier over 7 NTU vurderes ikke som brudd på utslippstillatelsen, da de kan skyldes målefeil. Økt frekvens av enkeltverdier over 7 NTU gir likevel signal om økt varsomhet under gjennomføring av anleggsarbeid og fokus på avbøtende tiltak. Vannprøvene tatt ved bøyene Farris Vest og Øst har vist lave og normale verdier for turbiditet og suspendert stoff både i overflate- og dypvann. Som tidligere viste vannprøvene fra Farrisvannet forhøyede konsentrasjoner av sink. Anleggsområdet ved Farriseidet er neppe årsaken til forhøyede konsentrasjoner av sink, da vannprøvene på innsiden av siltgardina viste lavere konsentrasjoner enn prøvene på utsiden.
Forfattere
Roger RosethSammendrag
Etter oppdrag fra Statens vegvesen overvåket NIBIO turbiditet i Farrisvannet ved Farriseidet i forbindelse med opptak av siltgardiner i regi av JVF – Joint Venture Farris Bru, ANS. Undersøkt område var ved Farris Øst, der det ble lagt ut ekstra siltgardiner for å sikre mot uønsket spredning av partikler i forbindelse med utfyllingsarbeider. En ekstra siltgardin ble lagt ut i forbindelse med innvilget søknad om å fylle ut ved akse 1 og 6 uten bruk av fiberduk. Under opptaket av siltgardinene ble grenseverdi gitt av Fylkesmannen i Vestfold i «Tillatelse til utfylling i sjø og utgraving i strandsonen» (av 18.12.2013, nr. 2013407.T) lagt til grunn. Turbiditet som følge av opptak av siltgardin skulle ikke overstige 7 NTU i en periode på mer enn 30 minutter.........