Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

1993

Sammendrag

The main objection of the investigation was to study survival, height growth and injuries to plant material originating from different localities in the central pine forests of Troms and Finnmark (Fig. 1). The distance between the most northern and southern central pine forests in Troms and Finnmark is about 110 to 120 kilometres. On the other hand, the corresponding distance west to east is 400 to 450 kilometres.Previous investigations and experiences have shown that provenances from the inner parts of Troms have achieved good results as regards survival and height development when planted or sown in fjord districts and inner parts of Finnmark (Bergan 1988, 1989a). However, comparative studies of plants originating from all the main districts of pine forests have not been made before the present investigation.In the years 1974 to 1985, 21 test fields of Scots pine were laid out at different localities in the central districts of pine forests in Troms and Finnmark (Table 1). The seed was collected in Febr. - April 1973 from ten selected trees in different stands situated in eight of the most important districts of pine forests in this northern part of the country (Table 2, Fig. 1). The germination percentage of the seed was 90 to 97 per cent, except for the localities Bollo (80 %) and Slepelvli (75 %).The plots are divided into three groups. Group 1 includes plots where all or nearly all the localities of seed collection are represented (named \"main plots\"). Group 2 includes a section of the localities. The plots in Group 2 are situated at lower altitudes, while most of the plots in Group 3 are laid out at high altitudes. All plots have been frequently examined and heights measured until the autumn in 1991 or 1992.The Tables present the relative heights and survival percentages in the last year of inspection (Heikamelen, Nordreisa=100). The results of the main plots (Group 1) are shown in the Tables 3 to 5. As an average of the eight main plots, Table 6 shows the relative mean heights of all living trees (Htot) and a section of the highest trees (H20=889 trees per ha) together with the relative survival percentages.Analyses of variance and rangetests (Student-Newman-Keul = SNK) show that plants of seed from the smaller and most isolated districts of pine forests - Trany, Skibotn and Kvenangen - have less height growth and/or lower survival than plants from the larger districts: Mlselv, Nordreisa, Karasjok and Pasvik. The difference seems to increase at the frosty sites. The results of the plots in Groups 2 and 3 confirm the results of the main plots.Slepelvli in Mlselv has relatively small heights and low survival percentage, too. The locality of Slepelvli is relatively isolated from the rest of the pine forests in Mlselv. One outstanding feature of the climate at Skibotn and Slepelvli is the snow conditions, which are characterized by very little snow in the winter.One of the most frequent causes of a large decrease in plant survival of some of the seed collections at the plots has been attack from fungal diseases as Phacidium infestans and Gremmeniella abietina on the plants. Decrease in plant survival, especially in the first 5-6 years after cultivation, has been caused by physiological response due to extremely bad climatic conditions in some years. Injuries by frost, elk and hare have to a certain degree influenced the height development at some of the plots.The main conclusion of the investigation is as follows: By shortage of local seed in future cultivations in the central districts of pine forests in Troms and Finnmark, equally good survival and height growth will be achieved by using seed from the central pine forests at Mlselv, Nordreisa, Karasjok or Pasvik.

Sammendrag

Two sets, containing 9 and 72 embryogenic cell lines of Picea abies (L.) Karst., were tested for cryotolerance using a standard two-step cryopreservation protocol. Eight and 69 cell lines, respectively, survived freezing in all or some of the trials. A strong effect of cell line on regrowth after freezing was demonstrated in both sets. Culture morphology and maturation competence of the nine cell lines was unaffected by freezing and were not correlated to cryotolerance. In the 72 cell lines originating from seeds of five full-sib families, selected from a progeny test for their widely different autumn frost hardiness, a family effect on cryotolerance was observed. This effect was not related to physiological characters (ability to form embryogenic cultures and mature somatic embryos, autumn frost hardiness).

Sammendrag

Verkensmosen er en ombrogen myr ved Eidsvoll i Akershus som ble grøftet i 1954, kalket og gjødslet i 1955, og bredsådd med furu- og granfrø i 1956. Kalken som ble tilført i dosene 2, 4 og 6 tonn/ha, var av vanlig jordbrukskvalitet (CaO=50%, dvs. 35,7% Ca). I tillegg ble det på underruter tilført 600 kg fullgjødsel B/ha (11,5%N, 5,0%P, 17,5%K). Feltet egner seg godt til å belyse langtidseffekter av kalking og gjødsling på vegetasjonen. Dette var også utgangspunktet for de vegetasjonsanalyser som ble utført sommeren 1992. De ulike kalkdosene gav følgende signifikante utslag for arter og vegetasjonssjikt: Furumose hadde i gjennomsnitt 44% høyere dekning etter kalking. På grunn av at denne arten dominerte bunnsjiktet, hadde dette høyere dekning på kalkrutene, i gjennomsnitt 35% høyere. Tresjiktet hadde signifikant forskjellig tetthet mellom kontrollen og rutene som var tilført 4 tonn kalk/ha. NPK-gjødslingen gav følgende signifikante forskjeller for tre-, felt- og bunnsjikt: Tresjiktet samlet hadde 41% høyere dekning. Furu som var det dominerende treslaget i tresjiktet, hadde 35% høyere dekning. Feltsjiktet hadde 58% lavere dekning. Kvitlyng, røsslyng, krekling, tranebær og blokkebær hadde alle lavere dekning på ruter som var tilført NPK-gjødsel. Molte var den eneste arten i feltsjiktet som hadde økt dekning, mens i bunnsjiktet hadde torvnikkemose signifikant høyere dekning. Det ble registrert flest arter ved tilførsel av 6 tonn kalksteinsmel/ha kombinert med NPK-gjødsel på Verkensmosen.

Sammendrag

Tranmyra er en soligen myr ved Brumunddal i Hedmark som ble grøftet i 1953, deretter gjødslet og kalket i 1954. Med tanke på vekstforhold for skogproduksjon, har dreneringen av feltet vært utilfredsstillende. Feltet egner seg godt til å belyse langtidseffekter av gjødsling og kalking på vegetasjonen. Dette er verdifull kunnskap som kan nyttes når effektene av en eventuell satsing på vitalitetsgjødsling og kalking mot forsuring av skogsjord skal vurderes. Kalken som ble tilført i dosene 2, 4 og 6 tonn/ha, var av vanlig jordbrukskvalitet (CaO=50%, dvs. 35,7% Ca). I tillegg ble det på underruter tilført 600 kg fullgjødsel A/ha (N-ammoniumnitrat, P-superfosfat og K-kaliumklorid). Gjødslingen gav følgende statistisk signifikante forskjeller for tre-, felt- og bunnsjikt: Gran 11,6% og tresjikt 12,1% høyere dekning, torvull 8,1% høyere dekning, blokkebær 5,7% lavere dekning, furumose 12,5% lavere dekning, filtbjørnemose 11,0% lavere dekning, bunnsjikt (moser og lav) 27,1% lavere dekning. De ulike kalkdosene gav følgende signifikante utslag: Dvergbjørk fikk gradvis økt dekning med stigende kalkmengder. Forskjellen mellom kontroll og 6 tonn kalk/ha var 8,8%. Tranebær hadde høyest dekning ved 4 tonn kalk/ha. Forskjellen var nesten signifikant (p=0,05) for molte og stormarimjelle. Molte hadde høyest dekning ved NPK-gjødsling, mens stormarimjelle hadde størst dekning ved kalking. Det ble registrert økt artsmangfold ved tilførsel av NPK-gjødsel og kalkmengder fra 4-6 tonn/ha på Tranmyra.

Sammendrag

Registreringer av vekst og kvalitetsegenskaper ble utført sommeren 1992 i 110 granbestand i Østfold. Av bestandene var 79 av mellomeuropeisk, 21 var av norsk CØ1 og 10 var av ukjent proveniens. De mellomeuropeiske proveniensene var fra fire områder i Østerrike (GAS10, MAR10, BIS10 og MUR13) og fra ett område i syd-vest Tyskland (FRE9). Bestandene representerer et tilfeldig utvalg av plantefelt fra 1965, fordelt over hele fylket. To eller flere takstflater på 50 m2 ble tilfeldig lagt ut i hvert bestand. Diameter ble målt på alle trær på hver flate. Det ble gjort registreringer i tre klasser av hver av egenskapene:gankvist kvistmengdestammeretthetandre skader. Høyder ble målt på et utvalg av trærne, slik at stående volum kunne estimeres for hvert bestand. Plantefeltene med mellomeuropeisk proveniens har på skogsmark i gjennomsnitt 8,8% høyere volum enn feltene med CØ1. En har derfor ikke fått den betydelige produksjonsøkningen som mange forventet ved planting av slike provenienser. Det er små vekstforskjeller mellom de østerrikske proveniensene, mens FRE9 er noe svakere. Bestandene med mellomeuropeiske provenienser har betydelig mer skader og tekniske feil enn de norske. I gjennomsnitt har 26% av trærne i norske bestand minst én gankvist, mot 58% for de mellomeuropeiske. CØ1 proveniensen er også betydelig bedre for kvistmengde og stammeretthet. Når alle egenskapene sees samlet, kommer CØ1 proveniensen best ut: 30% av trærne kommer i beste klasse og vil gi skurtømmerkvaliteter. I skogbestand med mellomeuropeiske provenienser viser tilsvarende tall at: 6,7% av trærne kommer i beste klasse og det er få trær som vil gi skurtømmerkvaliteter. Kvaliteten på bestand med mellomeuropeiske provenienser er dårligere på tidligere dyrka mark enn på skogsmark. Innenfor hver proveniens er det stor variasjon mellom bestand både for vekst og kvalitetsegenskaper. Konklusjonen fra vurderinger av verdiutviklingen i bestand med dårlig kvalitet er at:de bør avvirkes noe tidligere enn bestand med normal utviklingdet er rent unntaksvis at tynninger kan foretas.