Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

1995

Sammendrag

På grunnlag av et varierende antall seksjonsmålte prøvetrær er det beregnet nye kubikkfunksjoner og tabeller for furu, gran og sitkagran på Vestlandet. Prøvetrærne er i hovedsak tynningsuttak på prøveflater spredt over hele landsdelen. Det er beregnet funksjoner for volum med og uten bark, `enkle` funksjoner med brysthøydediameter og høyde som inngang, `større` hvor også diameter ved 2 eller 6 m inngår og eventuelt barktykkelse og høyde til krone. For barkløst volum er det beregnet funksjoner med diameter med bark som inngang og andre med diameter uten bark. I tabellene finnes også funksjoner for beregning av barkvolumprosent. Bortsett fra for barkvolumprosent gir alle funksjonene meget høye korrelasjonsverdier. Funksjonene er funnet etter numerisk utjevning av grunnmaterialet med logaritmer. De er av multiplikativ type, d.v.s. leddene skal multipliseres. Eksempelvis ser furufunksjon F1 egentlig slik ut: V = 0.1424 × H2.0786 × D1.9028 × (H-1.3)-1.0259 × (D+100)-0.264 Funksjonene F1, G1 og S1, som er bygget på alt materiale over ca. 4 m, skal forutsetningsvis kunne brukes over hele skalaen, fra høyde 4 m og opp, og tilsvarende for diameteren. De gir bare små midlere klassevise prosentavvik fra grunnmaterialet, og vil nok være de best anvendelige av funksjonene for volum med bark. Det samme gjelder funksjonene for barkløst volum F10, G9 og S9. Disse funksjonene er ikke like godt egnet til kubering av enkelttrær. Til et slikt formål gir funksjonene med diameter ved 6 m som variabel betydelig bedret nøyaktighet. Selv med det ekstra målestedet så lavt som ved 2 m, blir resultatet vesentlig forbedret. Barktykkelsen og kronegrensen har gitt signifikant utslag for furu, med barktykkelse som den viktigste av dem. Kronegrensen har også gitt signifikant utslag for gran (bare i det logaritmiske system) og sitkagran. Barktykkelsen har derimot ikke vist seg å være av betydning her. I forhold til ny furufunksjon F1, gir funksjonen for furu sønnafjells (BRANTSEG 1967) klar overkubering for de mellomstore og store dimensjonene. Opp til 25-30 cm er forskjellen meget liten. En eldre furufunksjon for Vestlandet (BAUGER 1952) og en for Sørsverige (BRANDEL 1990) overkuberer også noe på de store dimensjonene. Granfunksjon G1 og en funksjon for Nordsverige (BRANDEL 1990) gir stort sett sammenfallende verdi, mens en funksjon for Trøndelag (VESTJORDET 1967) gir underkubering opp til ca. 30 m og senere overkuberer noe. En granfunksjon for østlandet avviker mer. Den eldre granfunksjonen for Vestlandet (BRANTSEG 1951) gir betydelig overkubering utover ca. 30 cm. Det er liten forskjell mellom gran- og sitkagran-funksjonene frem til ca. 20 m. For større høyder og diametre gir sitkagranfunksjonen størst volum, økende i takt med stigende diameter og høyde. Kubikktabeller for furu, gran og sitkagran med og uten bark er beregnet med F1, G1 og S1 (for volum med bark) og F10, G9 og S9 (for volum uten bark).

Sammendrag

Denne rapporten presenterer utviklingen av kronetetthet, kronefarge, konglemengde, skader og avdøing for 41000 trær fordelt på 747 flater, hovedsakelig med gran, spredt over hele Norge for perioden 1988-95. Dette arbeidet inngår i overvåkingsprogram for skogskader, som har til formål å avdekke eventuelle effekter av langtransporterte luftforurensninger på skog i Norge. Årets resultater viser klare endringer fra i fjor. Kronetettheten fortsetter sin jevne, svake nedgang, mens omfanget av gul misfarging har avtatt sterkt, og konglemengden har vært stor. Resultatene tyder på at trærne siden i fjor har kvittet seg med gule barnåler og framsto i år som mer utglisnet, men grønnere. Avdøingen har vært lav, men noe høyere enn i tidligere år. Disse forholdene er dekkende for så godt som hele landet, men har likevel vært mest tydelig i gammel granskog på Østlandet.

Sammendrag

Det inngår to feltforsøk i undersøkelsene, Ågardsmyr i Aust-Agder (250 m o.h.) og Rundmyr i Oppland (590 m o.h.). Feltvegetasjonen på Ågardsmyr domineres av blåtopp (Molinia coerulea) og pors (Myrica gale), mens Rundmyr domineres av blåtopp. Begge feltene er fattige tilsigsmyrer, men man har ansett at frigjøringen av organisk bundet nitrogen oftest er tilstrekkelig for skogens behov etter skogreising. PK-gjødsling, enten alene eller med bortilskudd i innlandet, har derfor vært anbefalt ved skogreising på disse myrtypene. Feltene ble tørrlagt og tilplantet mellom 1960 og 1965. Forsøket på Ågardsmyr er anlagt i 1982 og det tilsvarende på Rundmyr i 1984. Disse har samme eksperimentalopplegg med fire hovedledd (gjødslingstidspunkt: 10. mai, 20. juli, 1. august, 15. september) og fire underledd (gjødsling: kontroll, PK, PK+N (Skogan 34.5%N), PK+N (Urea 46%N). Feltene er regjødslet i 1992 etter den opprinnelige planen. Etter den første gjødslingen var det ikke signifikant utslag av nitrogen på høydeveksten, utover fosfor- og kaliumeffekten. Den andre gjødslingen derimot gav nitrogeneffekt, men det er usikkert hvor stor vekt dette resultatet skal gis før gjødslingseffekten er målt for ytterligere noen år. Gjødslingseffektene ved de fire tidspunktene var ikke signifikant forskjellige, men det var en tendens til at sommergjødsling var best og sen høstgjødsling dårligst på Rundmyr som har kort vekstsesong. Dette innebærer at gjødslingssesongen på disse myrtypene hvor PK-gjødsling har vært tilstrekkelig, kan utvides i forhold til den tradisjonelle anbefaling. Feltene hadde to alvorlige tørkeperioder mellom første og andre gjødsling. Den første kom i april 1987, mens trærne sannsynligvis hadde røttene i tele. Denne gav toppavdøing som var av størst omfang for ledd med nitrogen. Den andre tørkeperioden kom fra 14. mai til 14. juli 1992. Denne gav ikke synlige skader, men det er målt etter-effekter med gradvis reduserte toppskuddlengder på kontrollrutene i 1993 og 1994. Dessuten førte tørken til at trærnes reaksjon på gjødslingen i 1992 (høydevekst) ble forsinket med minst ett år. De nevnte tørkeperiodene har sannsynligvis både redusert lengden på effektperioden etter gjødsling og dessuten vekstøkningen innen perioden. Ekstreme klimaepisoder kan være forklaringen på en betydelig del av den variasjonen vi finner i tilvekstreaksjon etter gjødsling både på fastmark og torvmark.