Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2001
Sammendrag
«Driftsgranskinger i jord- og skogbruk» er en årlig regnskapsundersøkelse der det på landsbasis er med ca 1 000 gårdsregnskap hvert år. Grunnlagsmaterialet for denne regnskapsundersøkelsen er omfattende og mange data på distriktsnivå er det ikke mulig å få med i den landsdekkende publikasjonen. Det er betydelig interesse for lokale tall fra driftsgranskingene. Tidligere har NILF`s distriktskontor i Bodø sendt kopi av datalister med slike tall til landbruksforvaltningen på fylke- og kommunenivå og til andre med interesse for slike lokale tall. En tabellsamling med lokale tall for de siste fem år har en dominerende plass i dette notatet. Årets notat har også et kapittel som belyser utviklingen i produksjonsinntekter og kostnader og sammenligning av økonomiske resultatmål i perioden 1991–1999 for de dominerende driftsformene i nordnorsk landbruk. I et eget kapittel belyses også forskjeller mellom melkeproduksjonsbruk med godt og dårlig regnskapsresultat. I tillegg er det et kort kapittel med gjennomgang av de tydeligste utviklingstrekk som regnskapene viser for 1999.
Forfattere
Ola WågbøSammendrag
NILFs rapport «Melding om årsveksten» har erstattet den tradisjonsrike «Landbruksdirektørens melding om årsveksten». I de siste årene har rapporten bare kommet en gang i året, basert på den informasjonen som har vært tilgjengelig umiddelbart etter vekstsesongens slutt. Landbruksdepartementet stod for utarbeidelsen av meldingen fram til 1996. Siktemålet med meldingen, er å avgi en foreløpig oversikt over planteproduksjonen i året før den endelige avlingsstatistikken foreligger. Meldingen bygger på vurderinger og registreringer foretatt av fylkesagronomene ved Fylkesmannens landbruksavdeling (FMLA). Avlingstallene for de enkelte vekstene i de ulike fylkene blir oppgitt som prosenter av normalårsavlingene for de respektive fylker. Disse fylkesvise avlingsprosentene blir veid sammen til landstall.
Forfattere
Finn G. AndersenSammendrag
NILFs kontokodeplan for landbruksregskap er en bransjekontokodeplan tilpasset NORSK STANDARD NS 4102 Ramme for kontokoder og regnskapsoppstilling fra 1998 og dekker konteringsbehovet for landbruksforetak med begrenset regnskapsplikt. Kontokodeplanen er utarbeidet som en kontokodeplan for skatteregnskap slik at det for de enkelte kontokoder og underkontokoder er angitt tilhørende postnumre i Næringsoppgave 1 for næringsdrivende med begrenset regnskapsplikt (RF-1175). En kontokodeplan kan gjøres generell slik at underkontokoder og delvis kontokoder kan defineres etter behov, eller den kan gjøres spesiell slik at en rekke underkontokoder er definert uten at de er aktuelle i det spesielle regnskapet. For et melkeproduksjonsbruk er det for eksempel ikke behov for de fleste av de kontokoder og underkontokoder som omfatter planteproduksjon eller andre dyreslag enn storfe. NILF har valgt å gjøre kontoplanen spesiell slik at for eksempel salgsinntekter for slakt av storfe og slakt av gris skal konteres på ulike underkontokoder. At kontoplanen er spesiell både forenkler eventuelt bokettersyn, letter overgangen til driftsregnskap og forenkler muligheten til å sammenligne regnskap fra ulike bruk. Ulempen med en spesiell kontokodeplan, er at planen blir voluminøs og at det blir flere kontokoder og underkontokoder å holde rede på.
Sammendrag
«Driftsgranskinger i jord- og skogbruk» er en årlig regnskapsundersøkelse, der det på landsbasis er med ca 1 000 gardsregnskap hvert år. I hovedpublikasjonen fra regnskapsundersøkelsen er det ikke mulig å gå detaljert inn på forholdene på distriktsnivå. Fra distriktskontoret i Trondheim er det derfor sendt ut oversikter over økonomien i jordbruket i Trøndelag helt siden kontoret ble opprettet. Oversiktene har vært sendt til landbruksforvaltningen i kommuner og fylker, forsøksringer, skoler med undervisning i landbruksfag og andre interesserte. I regnskapsundersøkelsene har Trøndelag de siste årene vært representert med 150 bruk. Forskjellene mellom fylkene har tradisjonelt vært uvesentlige, og en har derfor slått sammen tallene fra begge fylkene. Det gir bedre muligheter til å publisere tall fra enkeltproduksjoner som korn, korn/svin og sauehold. Det har også gitt muligheten til å dele Trøndelag inn i 3 bygdetyper etter klimatiske forhold (kystbygder, indre bygder og fjellbygder) når det gjelder melkeproduksjon. Ved siden av regnskapsdataene fra jordbruket er det også lagt vekt på å få med totaløkonomien for bruket. De brukene som har stor nok tilvekst på skogen er også med i en spesiell skogbruksgransking. I denne sammenhengen er det tall for Midt-Norge (Helgeland og kommunene nord for Romsdalsfjorden i tillegg til Trøndelag) som er tatt med.
Sammendrag
«Driftsgranskinger i jord- og skogbruk» er en årlig regnskapsundersøkelse der det på landsbasis er med ca 1 000 gårdsregnskap hvert år. Grunnlagsmaterialet for denne regnskapsundersøkelsen er omfattende, og mange data på distriktsnivå er det ikke mulig å få med i den landsdekkende publikasjonen. Tidligere år har det vært utgitt regionale publikasjoner for Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet, men dette er første gang en tilsvarende rapport blir utgitt for økonomien i jordbruket på Østlandet. Ett av formålene ved å utgi denne publikasjonen er å gjøre tall for enkeltproduksjoner og for fylker enkeltvis tilgjengelig. En tabellsamling med tall for enkeltproduksjoner og fylker for 1997–99 har en dominerende plass i notatet. Notatet inneholder en kortfattet tekstdel som diskuterer og framhever trender i utviklingen i økonomien i jordbruket de siste ti år generelt, og utviklingen i 1999 spesielt. Tallene brukt i tiårsoversiktene er deflaterte etter konsumprisindeksen, mens tallene som er brukt i tabellsamlingen er nominelle kroner for hvert år. Det er noe utskifting av deltakerne i driftsgranskingene fra år til år, men kontinuiteten er god, og derfor vil trendene over ti år gi en god oversikt over den økonomiske utviklingen i jordbruket i landsdelen. I tillegg er totaløkonomien på brukene godt dokumentert.
Forfattere
Leif Forsell Steffen Kallbekken Jon Løyland Nils Kristian NerstenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Brynjulv GjerdåkerSammendrag
Den norske odelsretten hadde sine pendantar i dei andre skandinaviske landa og i den germanske kulturkrinsen meir allment. I alle dei andre landa, Island unnateke, vart odelsliknande rettsinstitutt stort sett avvikla ved inngangen til moderne tid, dvs. før 1800, jamvel om det fanst restar att både i svensk og dansk lovgjeving enno i drygt hundre år. Hovudgrunnlaget for det seigliva odelsinstituttet her i landet finn vi dels i den sosio-økonomiske, dels i den politiske norske historia. For det første fanst det knapt adelsgods i Noreg i nytida. I Sverige, der bøndene hadde ein relativt sterk posisjon etter europeiske mål, var 17 % av jorda adelseigd enno ved midten av 1800-talet.1 På den tida var om lag 60 % av dei svenske bøndene sjølveigande «skattebønder». Det var relativt færre enn den norske sjølveigardelen femti år tidlegare. Dessutan hadde norske sjølveigarar ein sterkare råderett over si jord. Dei svenske 1700-tals «skattebøndene» eigde i prinsippet ikkje jorda, dei leigde bruksrett mot å svara rente til krona eller adelen. Utvidinga av eigedoms- og forvaltingsretten til jord var ein lang prosess gjennom dei 18. og 19. hundreåra i grannelandet.2 Samstundes som den norske 1800-tals odelsbonden eigde rydningen trygt, hadde kollegene på leiglendingsbruk dessutan rettar som festebønder i grannelanda kunne misunna dei.3 Medvitet om den relativt frie stillinga norske bønder hadde allment og odelsbønder særskilt, vann styrke i dei patriotiske tiåra omkring 1800. Inspirert av opplysningsfilosofar som Montesquieu og Rousseau hylla intellektuelle det norske allment og den norske bonden særskilt. Johan Nordahl Brun, Edvart Storm, Claus Frimann og fleire dikta om den heroiske, tapre og hardføre odelsbonden som brukte «sten som hodepute» og elska fridomen. På slettelandet hadde dei derimot slavesinn, som det også vart sagt. Denne myteproduksjonen fekk eit betre feste i røyndomen ved oppreistane (Strilekrigen, Lofthusopprøret, m. fl.) mot skatteflåing og hinder for bønders næringsrettar. Aksjonane var uttrykk for at bønders sjølvtillit til eige samfunnsverde var stigande. Medvitet om dette auka ved at bondetalsmenn frå utgangen av 1700-talet hadde forvaltaransvar i lokale, offentlege organ som skule-, fattig- og forlikskommisjonar, frå omkring 1810 også i sokneselskap. Også haugianismen gjorde sitt til å styrka den symbolske krafta i den historiske odelsretten. […]
Forfattere
Roald SandSammendrag
Dette er en rapport knyttet til prosjektet «Sparing og investering i landbrukshusholdninger » innenfor det strategiske instituttprogrammet AGROMANAGEMENT. Ett av målene med programmet er å forbedre forståelse av hvordan og hvorfor landbrukshusholdningene endrer sin spare- og investeringsatferd. Dette prosjektet har fokusert på analyser av spare- og konsumatferden i norske landbrukshusholdninger ved hjelp av sentral økonomisk teori, nyere økonometriske metoder og data fra driftsgranskingene ved NILF. Formålet med prosjektet er å beskrive og forklare utviklingen i sparing og konsum for landbrukshusholdningene i Norge, mens den viktigste problemstillingen er å belyse i hvilken grad målbare økonomiske og demografiske kjennetegn ved landbrukshusholdningene kan forklare utviklingen i sparing og konsum for disse husholdningene. Sparingen i landbrukshusholdningene har falt sterkt i de siste 20 årene. Vi har lansert og i noen grad utdypet en rekke forklaringer på denne endringen (kapittel 2). Vi har presentert både teorier basert på Keynes sine teorier og moderne konsumentteori. Kapittel 2 inneholder også en matematisk formulert modell for spareatferd, og det drøftes årsaker til forskjeller i spareatferd mellom landbrukshusholdninger og andre husholdninger. Noen av disse forklaringene er selvfølgelig mer relevante enn andre, mens noen forklaringer er lettere å teste empirisk enn andre. I denne studien har vi lagt vekt på hvordan vi kan teste relevansen til ulike forklaringer ved å estimere en dynamisk konsummodell. […]
Forfattere
Helle Huseby Chris Helen Kvendseth Ayse M. Bulak HageliaSammendrag
Å sikre forbrukerne trygg mat på det nasjonale markedet har lenge vært en del av landbruks- og helsepolitikken i EU, USA, Canada, Australia og New Zealand. Det har vært tradisjon for at importerte produkter skal oppfylle landets trygghetskrav på lik linje med landets egne produkter. Regelverket for hvordan man kontrollerer og gjennomfører tiltak for å sikre at kravene opprettholdes, berører dermed internasjonal handel med landbruksprodukter. De nasjonale tiltakene vedrørende mattrygghet skal ikke virke handelshindrende i forhold til reglementet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Dette har alle de fem aktørene forpliktet seg til som medlemmer av WTO. De siste årene har oppmerksomheten blitt stadig større omkring liberalisering av internasjonal matvarehandel og hensynet til trygg mat. Etter hvert som tollsatser fortsetter å bli bygd ned, vil trolig tekniske handelshindringer og ulike oppfatninger omkring standarder for matvarer stadig oftere virke som handelsbegrensninger. Legitimering av særegne, nasjonale reguleringer og standarder kan være en måte å hindre eller begrense import av bestemte matvarer til et land. De senere årene har det derfor blitt viktigere både å dokumentere på vitenskapelig grunnlag behovet for å innføre handelsbegrensede tiltak, og å rette fokus mot forbrukernes behov. Vitenskapelige resultater har således blitt viktige for å dokumentere og legitimere politiske tiltak. Trygg mat og utformingen av nasjonale og internasjonale standarder har utviklet seg til å bli politikk på høyt nivå. Rapporten viser at det er et skille i oppbygningen av systemet for trygg mat mellom EU på den ene siden og USA og Canada på den andre, når det gjelder hvorvidt regulerende organer på matområdet har beslutningsmyndighet. Mens ansvaret for trygg mat i USA og Canada er samlet i et nasjonalt organ, har ikke EU klart å samle beslutningsmyndigheten. Resultatet er at det fortsatt er opp til det enkelte land i EU å ta seg av lovgivning og håndheving av regelverket på matvareområdet. Australia og New Zealand har et felles system for matvarestandarder som omfatter et eget organ med beslutningsmyndighet, og i New Zealand jobbes det nå med å få en samlet enhet som har ansvar for både risikovurdering og risikoforvaltning på matområdet. Dette at det går et skille særlig mellom USA og EU, går igjen på de fleste områdene vi har omtalt i denne rapporten. En ser det ikke minst i forhold til hva slags prinsipper som skal ligge til grunn for reguleringer innen matregimet. […]
Forfattere
Svein Ole BorgenSammendrag
This report presents the greater part of the scholarly contributions at the NJFseminar No. 313, titled “The Food Sector in Transition – Nordic Research”. The seminar was held at June 14th–15th 2000 in Oslo. The following working group within NJF (Section IX, Agricultural Economics) was responsible for planning and organizing: - Illka Laurila (Agricultural Economics Research Institute, Finland) - Jerker Nilsson (Swedish University of Agricultural Sciences) - Søren Büchmann Petersen (Danske Andelsselskaber) - Øystein Strøm (Norwegian Agricultural Economics Research Institute). The overall purpose of the seminar was to debate vital driving forces behind the current changes in the Nordic food sectors such as new regulatory regimes, new competitors, new consumer trends and the rise of dominating retail chains. What challenges do such changes pose for the Nordic food industries? The theoretical point of departure was the ongoing redirection of research focus within agricultural economics from the free competition paradigm towards game theory, principalagent theory and transaction cost economics. More specifically, the following issues were debated during the seminar: - Strategic issues for the Nordic agricultural cooperatives, with a bent towards the significance of agency problems. - Entrepreneurship and organizational change - Brands, private labels and willingness to pay - Vertical coordination - Margins and consumer prices - Regulation and deregulation - Efficiency in agricultural sectors.