Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2003
Forfattere
Geir-Harald StrandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Arne Sandnes Toril Drabløs EldhusetSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
2002
Sammendrag
Pasvik i Sør-Varanger har Norges tetteste bestand av bjørn, og dette er den eneste lokaliteten i landet hvor arten forplanter seg regelmessig. Bestanden er grundig undersøkt gjennom intensive undersøkelser i perioden 1978-1982 og gjennom senere oppfølginger. Denne rapporten er en oppsummering for 10-års perioden 1992-2001. Innsamlingen av materiale foregår gjennom meldinger fra publikum, skadedokumentasjon og vårregistreringer i regi av Fylkesmannen i Finnmark. I løpet av 10-års perioden er det mottatt 316 meldinger om synsobservasjoner og 451 meldinger om sporobservasjoner av bjørn. Bestanden er på minimum 12-16 individ og hvert år registreres 2-3 binner med unger. Det viktigste utbredelsesområdet lå tidligere i Øvre-Pasvik, men de siste årene er det gjort flest observasjoner lenger nord i Pasvikdalen. En spredning nordvestover mot Munkelvdalen, Neiden og Gallok er i gang, og til en viss grad også nordøstover til Jarfjord og Grense Jakobselv. 32 hi, higravinger og indisier på hi er registrert i perioden, og hitype er kjent for 25 av disse. De fleste var gravd i jordbakke, torv og store tuer. Forholdsvis mange lå under rotvelter. Steinhi i ur og under blokker er ikke kjent fra perioden, men fra tidligere undersøkelser vet en at dette er en vanlig hitype i området. En vet om avgang på fire bjørner i perioden. En voksen hannbjørn ble skutt i Neiden i forbindelse med et skadebjørnutbrudd, og tre forlatte unger er avlivet i Pasvik. I tillegg er en bjørn skadeskutt i Neiden. Den ble ikke funnet. Bjørnen jager og dreper elg. 35 tilfeller er kjent i perioden, og av disse er 24 elg dokumentert, eller betegnet som sannsynlig drept. Fem var nyfødte kalver, seks eldre kalver, ti voksne elgkyr og tre voksne okser. Reinen klarer seg bedre enn elgen. Bare en rein er funnet drept. Av husdyr er sauen mest utsatt. 163 kadavre er funnet, de fleste i Neiden. I tillegg er en nyfødt kalv av storfe drept, tre hester og to hunder skadet og en flokk griser jaget og skremt. Kadaver, slakteavfall og fiskeavfall utgjorde en viktig del av næringen til bjørnen i Pasvik. Et spesielt atferdstrekk har vært oppletingen av kadaver og slakteavfall i gamle deponi ved gårdsbrukene og i gamle deponi ved slakteanlegg for rein. Også dumpingplassser for fiskeavfall, søppeldynger, slakteplasser under elgjakt og hundegårder har vært flittig besøkt gjennom perioden. I enkelte tilfeller er også søppelsekker inne i bygninger blitt oppsøkt. Beiting på jorder og sundriving av rundballer er ingen sjeldenhet. I enkelte år har man sett tendens til flere nærgående bjørner i Pasvik. Det gjelder spesielt for årene 1992-1996. Etter den tid har forholdene vært mer normale. Ingen mennesker er skadet av bjørn i Sør-Varanger i perioden, men en person ble drept på russisk side av grensen etter at en bjørn ble kraftig provosert i hiet. Fire tilfeller av skinnangrep eller begynnende angrep er registrert i Pasvik. Årsakene til angrepene var kadaver, konfrontasjon med hund, forstyrrelse under graving av hi og nærhet til bjørnunger. Ytterligere tre farlige situasjoner er referert, men her gjorde bjørnen ikke antydning til angrep. En av disse gjaldt en binne som ble utilsiktet provosert i hiet, slik at den forlot ungene. Mange mennesker opplever redsel for å møte bjørn. Bjørnens forhold til gjerder og tiltrekning av oljelukt er studert, men materialet er foreløpig ikke bearbeidet
Forfattere
Morten GüntherSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfartsverket har Jordforsk og Aquateam vurdert miljomcssige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Trondheilll lufthavn, Værnes. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og loslllasscr salllt tilforsel og virkning i resipienten. Ved vurdering av miljorisiko er det tatt utgangspunkt i en '\vorst case"-situasjon. Trondheim lufthavn, Værnes ligger ved tettstedet Stjordal 32 km ost for Trondheim sentrum. Flyplassen ligger på losavsetninger ved utlopet av og langs med Stjordalselva. Den ytre delen av rullebanen er lagt på fylling ut i Stjordalsfjorden via Langora. Grontområdcne langs rullebanen er i hovedsak anlagt på stedegen sandjord og er dekket av en tett grasvegetasjon som blir gjodslet og hostet til for. Forventet middelforbruk av glykol (I 00 %) er 115 tonn og antatt maksilllalt forbruk er 200 tonn (per sesong). Det brukes type li væske ved all flya vising, og produktet Kilfrost ABC li PLUS vil bli brukt i sesongen 2002/2003. Middelforbruket av baneavisingsmidlcr er satt til 80 tonn mens maksimalt forbruk (produktuavhengig) er angitt til 200 tonn. Flyavising utfores på en egen avisingsplattforlll der glykolholdig overvann samles OPI>, pumpes til kommunalt nett og ledes til dyputslipp i Stjordalsfjorden. Ved avrenningsintensitetcr over 1,5 lllm/tillle vil glykolholdig vann bli fort i overlop til Stjordalsclva. Preventiv anti-icing utfores på flyoppstillingsplasser utenfor tenninal A. Glykolholdig overvann fanges opp i et overvannssystem og ledes via kulvert til utslipp i nordlig del av det galllle elveleiet. Langs rullebanen vil baneavisingslllidlene og diffust spredde flyavisingskjelllikalicr infiltrere i grontområdcr eller drenere til overvannssystemene som dekker ca. 60 % av banekanten. Overvann som dannes langs rullebanen antas å fordele seg slik på ulike resipienter: 40 % til Stjordalselva, 40 % til nordlig del av det gamle elveleiet, 15 % til Stjordalsfjordcn og 5 % sorlig del av det gamle elveleiet. Den nordlige delen av det gamle elveleiet er den resipienten som har lavest "tålegrense" for tilforte fly- og baneavisingskjemikalier. For å unngå oksygenfrie forhold, gitt verst tenkelige avrenningssituasjon, bor forbruket av urea ikke overstige 80 tonn per sesong eller 20 tonn per måned. Et sesongforbruk på 80 tonn urea vil, selv ved gunstige forhold, medfore et restutslipp til resipientene. Dette restutlippet vurderes å ligge innenfor resipientenes "tålegrenser". Det anbefales månedlig oppfolging av glykolforbruket på avisingsplattfom1en. Ut fra et "fore var" prinsipp bor forbruket per måned ikke overstige 50 tonn ren glykol. Preventiv anti-icing kan utfores uten å endre dagens dreneringslosning, men ved et sesongforbruk over 15 tonn ren glykol bor det iverksettes overvåking av vannkvaliteten ved utlopet av kulverten. Gjodsling av grontområdene langs rullebanen bor opprettholdes for å optimalisere jordas nedbrytningskapasitet. Gjodsling er særlig viktig i områder med stor belastning med flyavisingsvæsker, dvs. reservedeponi for glykolholdig sno og grontarealer langs taksebane nær avisingsplattfonn.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfartsverket har Jordforsk og Aquateam vurdert miljømessige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Tromsø lufthavn. I vurderingen er det lagt til grunn antatt maksimalforbruk av fly- og baneavisingskjemikalier pr. sesong og pr. uke. Flyvisingsmidlene er basert på glykol, mens det til baneavising kan benyttes midler basert på formiat, acetat eller urea. Flyavisingsmidler inneholder i tillegg enkelte giftige tilsetningsstoffer. Antatt maksimalforbruk av baneavisingskjemikalier pr. sesong er stipule11 til 250 toru1 handelsvare (produktuavhengig) og maksimalt glykol forbruk (I 00% glykol) er stipulert til ca. 230 to1rn inkludert preventiv anti-icing. Lufthavnen har en utslippstillatelse· for bruk av 120 torrn glykol/år. Flyavising utføres på egen avisingsplattform der glykol holdig overvann samles opp og ledes 400 mut på dypt vann ( I O m) i Sandnessundet. Dette gjelder nonna It også avrenning fra snødeponiet, men ved store snømengder legges snøen på grøntonuåde bak snødeponiet, og avre1ming herfra går til grunt vann i Sanclnessundet. Preventiv anti-icing utføres på flyoppstillingsplassen foran terminalbygget. Glykolholdig overvann fra denne aktiviteten går via kum og gammel overvannsledning til bekk fra flyplassen til Sandnessundet. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jords11101m og løsmasser samt tilførsel og virkning i resipienten. Behov for tiltak er vurdert på grunnlag av mulige negative virkninger i resipienten. Avrenning fra flyavisingsplattform og rullebanen drenerer til ulike deler av sjøresipienten: Sandnessundet dypt vann, Sandnessundet grunt vann, Rottbogen og Giæverbukta. Det er lite trolig at de planlagte maksimale utslippene vil få alvorlige konsekvenser for miljøet, men det er foreslått å gjøre ulike tiltak for å urmgå og avhjelpe miljøeffekter knyttet til bruk av avisingsmidlcr ved Tromsø lufthavn. Ved gjødsling og tett vegetasjonsdekke antas nedbrytningskapasiteten for kantarealene nærmest rullebanen grovt sett å tilsvare 79 to1m formiat eller 26 torrn acetat. Urea anbefales ikke benyttet.
Forfattere
Ole Martin Eklo Jens Kværner Eivind Solbakken Ivar Solberg Stein SorknesSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Gro Hylen John Y. LarssonSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag