Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2010

Sammendrag

Denne rapporten er en framdriftsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ved NINA, og er utarbeidet i henhold til kontrakt med oppdragsgiver, Direktoratet for naturforvaltning (DN). I rapporten viser vi utviklingen i bestandskondisjon (slaktevekt, fruktbarhet og rekrutteringsrater) og til dels bestandsstruktur og bestandstetthet for elg, hjort og villrein i de 17 overvåkingsområdene for hjortevilt i Norge. I tillegg rapporterer vi den nasjonale og regionale utviklingen i fellingsstatistikk og antall viltpåkjørsler for elg, hjort, rein og rådyr, samt sett elg- og sett hjort-registreringer fram til 2009. I årets rapport presenterer vi også en oversikt over utviklingen i beitetilbud av og beitetrykk på trær og busker som beites av elg og hjort i perioden 2005-2008, og variasjonen i rekruttering av de samme artene i perioden 1994-2008. Beitetreovervåkingen er gjennomført i samarbeid med Landsskogtakseringen ved Norsk institutt for skog og landskap. Resultatene antyder at det samlede antallet hjortevilt økte ytterligere fra 2008 til 2009. Aldri tidligere er det felt flere elg, hjort og villrein samlet sett som under høsten 2009. Økningen skyldes i all hovedsak økt avskytning av hjort, mens antallet felte elg og rein var tilnærmet uforandret. Også antallet hjortevilt drept i trafikken økte fra jaktåret 2007-08 til 2008-09. I jaktåret 2008-09 ble det påkjørt og drept 7 487 hjortevilt. En grov estimering antyder at det var omkring 450 000 hjortevilt i Norge vinteren 2008, hvorav mest hjort og rådyr (≈300 000). Den samlede bestanden av villrein var drøye 30 000 i 2009 og tilnærmet uforandret fra året før. I alle overvåkingsområdene er det nå nært samsvar mellom bestandsstørrelse og bestandsmålet, med unntak for Hardangervidda og Setesdal Ryfylke. I sistnevnte områder er bestandene fortsatt under bestandsmålet, men økende. I de samme områdene har bestandskondisjonen økt de siste 20 årene, til tross for en svak nedgang i antall kalv pr. 100 simler i 2009. I de andre områdene er rekrutteringsratene stabilt høye eller i tilbakegang. Årsaken til denne tilbakegangen er uklar, men jaktrelaterte mekanismer kan være involvert og bør undersøkes. I overvåkingsområdet på Svalbard var det på ny vekst i bestanden i 2009 etter at den kollapset i 2008. I samsvar med dette ble det registrert over gjennomsnittlig kalveproduksjon og svært lav dødelighet, målt som antall kadaver. Som et resultat av antallet dyr i bestanden fortsatt høy i overvåkingsområdet i forhold til det langsiktige gjennomsnittet. I overvåkingsregionene for hjort var slaktevektene for kalv og åringsdyr i 2009 stort sett lavere enn det langsiktige gjennomsnittet. Dette er i samsvar med en synkende trend i alle regionene siden 1990- tallet og skyldes sannsynligvis økende fødekonkurranse som følge av høy og økende bestandstetthet. I samsvar med dette finner vi også at andelen 2-årige koller som har vært drektige er redusert i overvåkingsperioden i Hordaland og i Sogn og Fjordane. I Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag er trenden mer stabil eller svakt økende som følge av høyere drektighetsrater de to siste årene. For å unngå ytterligere fall i bestandskondisjonen tror vi det er nødvendig å hindre ytterligere bestandsvekst og endog redusere tettheten i enkelte områder. Resultatene fra sett hjort antyder ingen vesentlig bestandsvekst for hjort de to siste årene, men antallet kommuner med gode sett hjort data er fortsatt for få til å kunne si noe entydig om bestandstrendene i hele landet. Bestandsovervåking, Elg, Hjort, Hjorteviltforvaltning, Norge, rådyr, villrein, hjortevilt, ungulate management, moose, Norway, population monitoring, red deer, reindeer, roe deer

Til dokument

Sammendrag

I denne rapporten dokumenteres samfunns- og næringsutviklingen på Svalbard fra 2008-2009, med hovedfokus på utviklingen i Longyearbyen og Svea. Redusert aktivitet i kulldriften og reiselivet har ført til redusert aktivitet i avledet virksomhet og færre innbyggere i Longyearbyen gjennom året. Framskrivning mot 2014 viser at nærings- sysselsettings- og befolkningsutviklingen på Svalbard fortsatt vil være preget av en planlagt nedtrapping innenfor kulldriften og av usikkerhet knyttet til utviklingen i de andre basisnæringene. Uten avbøtende tiltak må det derfor forventes en nedskalering av Svalbardsamfunnet fremover.

Til dokument

Sammendrag

Omfang og målsetning Denne rapporten inneholder det faglige grunnlaget for handlingsplanen for hule eiker (sommereik (Quercus robur) og vintereik (Quercus petraea)). Med hule eiker forstår vi her ei-ketrær som har en omkrets på minst 200 cm, samt eiketrær som er synlig hule og har en om-krets på minst 95 cm. Omkrets måles i brysthøyde (1.3 m over bakken). Merk at når denne rapporten trykkes er forskrift for Utvalgt naturtype hule eiker ikke vedtatt. Forskriftens definisjon er dermed ikke nødvendigvis identisk med den vi har lagt til grunn her. For enkelhets skyld brukes begrepet ’hul eik’ i denne planen både om eik med synlig hulhet og grov eik uten synlig hulhet. Utbredelse I Norge er eik utbredt i et belte langs kysten, fra svenskegrensa via Oslo og Sørlandet og mer spredt til Møre og Romsdal. Vi finner grove, hule eiker spredt både i skog og i kulturlandskap innenfor dette området. Gammel, hul eik i skog forekommer særlig på eikas ”innerflanke” på Sørlandet og i Vestfold, i områder som lå for langt unna utskipnings-havner for eiketømmer. Hul eik i kulturlandskapet finnes som frittstående, store eiker eller i hagemark og eikeholt i til-knytning til åpent jordbrukslandskap. Hule eiker finnes også langs veier, og i parker og hager i det urbane miljø. Viktige levesteder på og i hul eik, og tilhørende arter Eiketrær kan bli svært gamle, og de fleste hule eiker er mer enn 200 år. I løpet av eikas lange levetid oppstår mange viktige levesteder på og i treet, som er grunnlaget for eikas rike artsmangfold, som grov sprekkebark og ulike miljøer med død ved og vedmuld. De mange ulike mikrohabitatene i eika, og det at eika lever så lenge, gjør at en mengde for-skjellige arter lever i tilknytning til gamle, hule eiker. I følge flere kilder er eik det treslaget i Skandinavia som har flest arter knyttet til seg, og det anslås at 4-500 lav, moser og sopp har eik som eneste eller viktigste vertstre. I tillegg kommer 8-900 insektarter, som igjen er assosiert med et stort antall parasitter fra ulike artsgrupper. Totalt kan man derfor anta at minst 1500 ar-ter er forbundet med eik. Mange av disse er særlig knyttet til grove, gamle eiker. Når det gjelder rødlistearter (Rødliste 2006), vet vi at 105 rødlistete billearter er angitt å leve i tilknytning til eik i Norge, og om lag halvparten av disse er knyttet til hule eiker. Det er videre registrert hele 87 jordboende rødlistete sopparter med >15% av sine forekomster i rik eikeskog, og 11 vedboende rødlistearter av sopp er eksklusivt knyttet til eik. Av de rødlistete lavene har 5 arter store, gamle eiker som sitt eneste levested i Norge. NØKKELORD : handlingsplan, eik, Quercus sp., Action Plan for nature types, oak, Quercus sp.