Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2022

Til dokument

Sammendrag

We determined the mitogenome of Cyclopterus lumpus using a hybrid sequencing approach, and another four closely related species in the Liparidae based on available next-generation sequence data. We found that the mitogenome of C. lumpus was 17,266 bp in length, where the length and organisation were comparable to those reported for cottoids. However, we found a GC-homopolymer region in the intergenic space between tRNALeu2 and ND1 in liparids and cyclopterids. Phylogenetic reconstruction confirmed the monophyly of infraorders and firmly supported a sister-group relationship between Cyclopteridae and Liparidae. Purifying selection was the predominant force in the evolution of cottoid mitogenomes. There was significant evidence of relaxed selective pressures along the lineage of deep-sea fish, while selection was intensified in the freshwater lineage. Overall, our analysis provides a necessary expansion in the availability of mitogenomic sequences and sheds light on mitogenomic adaptation in Cottoidei fish inhabiting different aquatic environments.

Sammendrag

Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2021 samlet inn prø-ver til DNA-analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for trettende år på rad. Av 1519 innsamlede prøver i 2021, ble 1513 inkludert i den genetiske analysen (949 ekskrement-prøver, 547 hårprøver, 13 vevsprøver og 4 urinprøver) og 61 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 777 prøver (51 %) en fullstendig DNA-profil, og det ble fra disse prøvene påvist 160 ulike brunbjørner: 67 hunnbjørner og 93 hannbjørner. Dette var en økning på 7 % (10 individer) sam-menlignet med 2020, og var det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2010. Forekomsten av brunbjørn var, som i foregående år, hovedsakelig konsentrert i fylkene Troms og Finnmark (68), Innlandet (66) og Trøndelag (25). Innlandet hadde i 2021 det høyeste antallet påviste indi-vider siden overvåkingsprogrammet startet i 2009. Av det totale antallet brunbjørner påvist i 2021 var 69 % (110 individer) tidligere påvist i Norge, noe som er tilsvarende med 2020. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 116 indi-vider (73 %). Basert på prøver fra påviste hunnbjørner ble det estimert at det var 8,1 ynglinger i 2021, noe som er en reduksjon i forhold til året 2020. De estimerte ynglingene i 2021 fordeler seg med 3,6 i rovviltregion 5 (Hedmark), 1,6 i region 6 (Trøndelag) og 2,9 i region 8 (Troms og Finnmark).

Til dokument

Sammendrag

Hår fra brunbjørn ble samlet inn i hårfeller med luktstoff i et 1075 km2 stort område i Karasjok kommune og i et 525 km2 stort område i indre Troms (Troms og Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2021. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører. I Karasjok var området utvidet med studieområdet i Valjohka til totalt 43 hårfeller i år mot 16 feller i tidligere år. Her ble det samlet inn 178 hårprøver (i tillegg til 5 ekskrementprøver), og 106 (60%) var positive for brunbjørn. Det ble påvist 11 ulike bjørner (6 hannbjørn og 5 hunnbjørn) i det sammenhengende området Karasjok/Valjohka. Av disse 11 bjørnene var kun 2 bjørner (en hann og en hunn) nye i år. Utvidet DNA-familieanalyse med 12 genetiske markører påviste mulige lokale foreldre for begge de nye bjørnene. Sentralt i Karasjok (16 feller) ble prosjektet utført i samme område og tidsrom som i 2019 (9 ind.) og 2020 (8 ind.), og viser i år en liten nedgang i antallet bjørn (6 ind.) og bjørnetetthet (0,15 bjørn/10km2 mot hhv 0.23 og 0.20 bjørn/10km2). Tidsmessig informasjon viste at flest bjørner ble påvist i begynnelsen av august, mens kun én bjørn ble påvist i juni. For første gang ble det satt ut hårfeller for brunbjørn i indre Troms, med 21 hårfeller i 3 mindre områder. DNA- analysen viste at 2 av de 16 innsamlede hårprøvene (13 %) og 2 av de 4 ekrementprøvene var positive for brunbjørn, og det ble påvist 2 ulike bjørner (bjørnetetthet på 0,04 bjørn/10 km2). Begge var tidligere kjente bjørner som kun er påvist i dette området i indre Troms. Hårfellemetoden med DNA- analyse av hårrøtter gir unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn, og fremtidige prosjekter bør derfor utføres i større sammenhengende områder i flere påfølgende år slik som i Karasjok for å oppnå sikre resultater.

Til dokument

Sammendrag

Lumpfish is now the single most important cleaner fish species to date and there is an extensive lumpfish translocation along the Norwegian coast. A reliable baseline information about the population genetic structure of lumpfish is a prerequisite for an optimal managing of the species to minimize possible genetic translocation and avoid possible hybridisation and introgression with local populations. The current study is a follow up of the study of Jónsdóttir et al. (2018) using expressed sequence tag-short tandem repeats (EST-STRs) markers. Samples (N = 291) were analysed from six sample locations along the Norwegian coastline from south to north, with additional 18 samples of first-generation (from wild fish) reared fish from a fish farm outside Tromsø (North Norway). Present findings show a lack of population differentiation among lumpfish sampling population along the Norwegian coast using EST-STRs, which is in accordance with the findings of Jónsdóttir et al. (2018) where genomic STRs (g-STRs) were analysed. Present findings indicate that should translocated lumpfish escape from salmon sea pens in Norway, this will probably have little impact on the genetic composition of the local lumpfish population.

Til dokument

Sammendrag

Aims To investigate and compare antimicrobial resistance genes (ARGs) in faeces from cohabiting dogs and owners. Methods and Results DNA from faecal samples from 35 dogs and 35 owners was screened for the presence of 34 clinically relevant ARGs using high throughput qPCR. In total, 24 and 25 different ARGs were present in the dog and owner groups, respectively. The households had a mean of 9.9 ARGs present, with dogs and owners sharing on average 3.3 ARGs. ARGs were shared significantly more in households with dogs over 6 years old (3.5, interquartile range 2.75–5.0) than in households with younger dogs (2.5, interquartile range 2.0–3.0) (p = 0.02). Dogs possessed significantly more mecA and aminoglycoside resistance genes than owners. Conclusions Dogs and owners can act as reservoirs for a broad range of ARGs belonging to several antimicrobial resistance classes. A modest proportion of the same resistance genes were present in both dogs and owners simultaneously, indicating that ARG transmission between the dog and human gut is of minor concern in the absence of antimicrobial selection. Significance and Impact of the Study This study provides insight into the common dog and human gut resistomes, contributing to an improved knowledge base in risk assessments regarding ARG transmission between dogs and humans.

Sammendrag

Continued anthropogenic environmental change is wreaking havoc on natural populations, with the stresses and pulses of induced ecological processes affecting a species' local habitat, resulting in inadvertent distribution shifts, hybridization events, and eventual biodiversity loss. It is more critical than ever to monitor the unintended consequences of human activity on not only natural populations, but also community structures and ecosystems. DNA-based (genetic and genomic) monitoring is a critical component of biodiversity monitoring because it allows for the tracking and quantification of temporal changes in population genetic metrics or other population data. Genetic/genomic monitoring enables the estimation of a variety of biological parameters, including demographic parameters (abundance, occupancy, hybridization, and disease status), population genetic parameters (genetic diversity, structure, and effective population size), and responses to anthropogenic selective pressures (exploitation, biological invasions, and climate change). This keynote address will highlight the practical implications of integrating genetic data into management, conservation objectives, and policymaking, as well as capacity building through international partnerships, using case studies from the Norwegian Barents Region.