Resistens mot ugrasmidler

Hvordan vet man at ugrasmiddelresistens har oppstått?

Når en ugraspopulasjon er utsatt for sprøyting med et ugrasmiddel som en eller flere ugrasplanter er resistente mot, dreper middelet mottakelige individer, men lar resistente individer overleve og formere seg etter at det er brukt anbefalt dose. For eksempel tribenuron-metyl (aktivt stoff i Express m. fl.) har vanligvis en svært god effekt mot balderbrå. Men dersom en eller flere balderbråplanter overlever sprøyting med dette middelet selv om sprøytingen skjer ved rett tidspunkt, dosering og under gode værforhold, kan dette være tegn på resistens mot tribenuron-metyl.

Utviklingen av resistens i ugras er en forholdvis langsom prosess, men i de seinere år har det blitt registrert nye tilfeller i Norge. Årsaken er ensidig kontinuerlig bruk av samme sprøytemiddelgruppe, i denne sammenhengen såkalte lavdosemidler (sulfonylureapreparatene).

Kjemiske ugrasmidler er viktige verktøy som brukes av bønder for å beskytte avlingene og kvaliteten ved å kontrollere ugras som konkurrerer med kulturplantene om næringsstoffer, lys, rom og vann. Hver gang ugrasmidler er brukt starter en sterk seleksjon av resistente individer blant ugraspopulasjon som blir sprøytet. Noen ganger tar seleksjonen lang tid, andre ganger går det raskt.

Hvordan unngå resistensproblemer?

Utvikling av resistens kan unngås ved å tenke integrert plantevern som anbefaler å bruke så lite kjemiske midler som mulig. Det å bruke kjemiske ugrasmidler bør være siste valg når andre tiltak ikke virker.

Når man må bruke kjemiske midler bør en veksle mellom midler med ulik biokjemisk virkemåte. Det vil si at en ikke bør sprøyte ensidig med samme middel over tid. Det bør brukes ALS-hemmere i maksimalt to av tre år. Det tredje året bør en skifte til et annet preparat med annen virkningsmekanisme.

Ved svak respons på sprøytingen bør produsenten først dobbeltsjekke at sprøytingen har vært utført riktig. Dersom den dårlige virkningen ikke skyldes mangler ved selve sprøyteteknikken eller forholdene under sprøyting (vær, jord, utviklingsstadium til ugraset, etc.), kan det være mistanke om resistens og det bør søkes råd om videre bekjempelse av det mulig resistente ugraset.

Hvordan avdekke ugrasmiddelresistens?

Fra tid til annen utfører NIBIO arbeid for å undersøke muligugrasmiddelsresistens hos enkelte arter. Aktiviteten er prosjektbasert og skjer gjennom testing av mistenkte populasjoner i veksthus for å vurdere resistens mot ulike ugrasmidler. I et tidligere prosjekt (RESISTOPP) ble det også forsøkt å utvikle molekylære metoder som kan bidra til tidlig identifisering av resistens. Slike metoder kan være nyttige for å kartlegge problemet og vurdere tiltak etter behov.

Test på ugrasplanter i veksthus:

NIBIO Divisjon for bioteknologi og plantehelse har utført testing av resistens i veksthusforsøk under kontrollerte forhold. Testene omfatter frø fra ugraspopulasjoner som har overlevd tradisjonell sprøyting. Disse frøene blir sådd i potter og senere utsatt for ulike typer sprøytebehandling. Tre uker etter sprøyting blir plantene høstet og råvekt blir registrert. Mellom 2003 og 2019 utførte Bioforsk/NIBIO veksthussprøytingsforsøk på over 100 ugraspopulasjoner for å teste resistens. Denne metoden gir en viss oversikt over resistente ugraspopulasjoner, men er tidskrevende og er lite tilpasset for å undersøke de grunnleggende årsakene for resistensen.

Molekylære analyser:

For å kunne gjennomføre større screeninger av resistens til en rimeligere kostnad og få raskere svar på resistenstestene kan det etableres hurtigtester. Det er også behov for tester som kan påvise hvilke(n) resistensmekanisme(r) ugraspopulasjonene har utviklet, fordi dette kan ha betydning for hvordan resistensproblemet bør håndteres. Innen prosjektet RESISTOPP (2018-2021) har vi derfor begynt å bruke molekylære metoder for å studere nøyaktig hvilke mutasjoner som forårsaker resistensen hos ugras i Norge. Med molekylære tester blir det dermed mulig å teste utbredelsen av disse mutasjoner i norsk landbruk på en hurtig og kostnadseffektiv måte. Vi har laget hurtigtest for balderbrå og stivdylle for de mutasjoner vi kjenner til. Men det er et stort behov for å arbeide videre med utvikling av tester på de andre arter med påvist resistens eller der resistens mistenkes.

Det finnes andre metoder, som klorofyllfluorescensmålinger og metabolsk resistensanalyser, som har potensial og hvor det er stort behov for å (videre)utvikling. I enkelte land vurderes det eller planlegges periodisk overvåking av ugrasmiddelresistens, noe som kan være nyttig for tidlig oppdagelse og håndtering. I Norge finnes det foreløpig ikke et slik system, men dette kan være et område for framtidig vurdering.