Utskrift
Det har i hovedsak vært to måter klauvvilt forårsaker beiteskader på skog i Norge av økonomisk betydning. Det ene er hjortens gnaging av bark i eldre granbestand på Vestlandet. Det andre er elgens beiting på furu. Hjorten er i tillegg i ferd med å bli en betydelig skadegjører på foryngelsesfelt, ikke bare eldre granskog. Rådyr og villsvin kan også skade skog, men omfanget er i dag lite, og på svært lokal skala.
Hilde Karine Wam
Seniorforsker
-
Divisjon for skog og utmark
(+47) 920 10 746 hilde.wam@nibio.no Kontorsted: Ås - Bygg H8
Elg er den store planteeteren i norske skoger som til dels lever av barplanter. NIBIO har over lang tid vært involvert i flere forskningsprosjekter på dette både i Norge og Sverige. Du kan fordype deg i resultatene fra disse ved å bla i publikasjonslista.
Av de kommersielt viktige barplantene er det i all hovedsak furu som skades av elgens beiting. I korte trekk er det slik at jo mer furu det er i et område, desto mer foretrekker elgen å beite furu. Forklaringen er at slike fururike områder er fattige på annet og bedre buskbeite.
Elgen beiter betydelig mindre på furu i områder hvor furu ikke er det dominerende treslaget. Så problematikken med beiteskader på furuforyngelse er begrenset til visse områder av landet, men kan ramme den enkelte skogeier hardt. Våre bioøkonomiske regnestykker viser likevel at det for de fleste skogeiere er økonomisk lønnsomt å ta et visst tap på furu til fordel for inntekt fra elgjakt.
Det beste praktiske tiltaket for skogeier å sikre at utsatte områder har høy tetthet av furu på foryngelsesflatene. Både nyere forskningsprosjekt ved Høgskolen i Hedmark og gamle feltforsøk over store områder utført av Knut Solbraa ved NISK (NIBIO) har vist at da kan en høy andel furustammer gå ut pga. beiteskader mens det fortsatt er nok stammer igjen som rekker å vokse ut av elgens beitehøyde. Det har også vært forsket og forsøkt mangt og meget på diverse tekniske tiltak (lyd, lukt, gjerder m.m.), men konklusjonen er nesten utelukkende at det koster mer enn det besparer.
Betydningen av lauvinnslag i og rundt furuforyngelsen har likedan fått mye oppmerksomhet. Her er svaret at utfallet av samme lauv kan bli helt motsatt mellom områder, og det er ikke mulig å gi et overordnet råd. Det har bl.a. betydning hvor lauvet står ift. furua, hvor høye trærne er, hvilke arter det er, hvor mye snø det er, og alt dette må ses i lys av det totale beitetilbudet i landskapet rundt.
Egnede tiltak:
Ikke egnede tiltak:
Dersom elg beiter på gran vitner det om stor matmangel eller tilgang til unaturlig mat. I disse tilfellene er tiltaket i hovedsak å redusere elgbestanden i takt med å øke tilgangen til naturlig mat. Mattilgangen kan best økes med å skape mindre og spredte lysåpninger og kantsoner, og ved å holde tettheten av gran mer glissen gjennom hele rotasjonsperioden (det siste i motsetning til anbefalt tiltak for furu).
Hjort er tilpasset å beite vegetasjon på bakken og i feltsjikt, i motsetning til elgen som helst beiter i høyden 1-2 meter. Hjort har derfor ikke vært en tradisjonell skadegjører på skog i Norge, og dette har vært lite studert tidligere.
Ettersom bestandene av hjort har eksplodert de siste par tiårene har det derimot skjedd omfattende beiteskader av hjort. NIBIO er for tiden aktiv i prosjekter på temaet. En fersk og omfattende rapport med feltundersøkelser i 26 kommuner har bl.a. avdekket faktorer som øker sjansen for skader. De viktigste faktorene som øker skadene foruten tetthet av hjort, er kort avstand til eng, lengre avstand til vei, høy bonitet og liten grad av kvist nederst på stammene.
Barkgnaging vinter-vår har vært den mest omfattende skadetypen forårsaket på skog av hjort. Det er i all hovedsak gran i hogstklasse 3 som blir utsatt for dette. Slik granskog er typisk hvileområder for hjorten, og ikke beiteområder i seg selv. Barken dekker i liten grad energibehov (protein, karbohydrater, fett) under normale forhold, til det er mengden dyret får i seg for liten. Bark gnages muligens heller for å regulere fiber i fordøyelsessystemet, eller for å få i seg visse andre typer stoffer (plantenes såkalte sekundære metabolitter). Bark kan særlig gnages hvis dyrene blir stående fast i området på grunn av f.eks. snø, og i en slik krisesituasjon kan nok barken også bety mer for energi-inntaket.
Men hjorten gnager ikke lenger bare bark, den har også begynt å beite betydelige mengder skudd på skogplantene. Der det samles spesielt mye hjort kan omfanget bli betydelig, og som ved for høyt beitepress fra elg, kan dette få økologiske og ikke bare økonomiske ringvirkninger. Den nevnte rapporten viser at hjortens beiting på skudd er i ferd med å bli et mer omfattende problem enn dens gnaging av bark.
Egnede tiltak:
Mulig egnede tiltak (lite utprøvd):
Ikke egnede tiltak:
Populations of large herbivores, including members of the deer family Cervidae, are expanding across and within many regions of the northern hemisphere. Because their browsing on trees can result in economic losses to forestry and strongly affect ecosystems, it is becoming increasingly important to understand how best to mitigate resultant damage. Previous research has highlighted the importance of regulating deer density and the availability of alternative forage to reduce browsing damage levels in conifer production stands. However, often only one or two proxies of forage availability have been used instead of applying a broad foodscape approach and more knowledge is needed to understand which types of alternative forage best mitigate damage. We conducted field inventories of damage that occurred during the previous fall/winter in 112 production stands in southern Sweden, while also measuring forage availability and cervid faecal pellets in the surrounding landscape (16 ha). Local landowners provided data on supplementary feeding. We found that variation in cervid (Alces alces, Capreolus capreolus, Cervus elaphus and Dama dama) browsing damage to top shoots or stems of young Scots pine trees (Pinus sylvestris, hereon pine), was better explained by the availability of alternative natural forage (using several indices and species of trees and shrubs) than by supplementary feeding. The proportion of damaged pine trees was higher in stands with a lower density of pine stems; in landscapes with a lower density of key broadleaf tree species (genera Sorbus, Salix, Populus and Quercus); and in landscapes with more open land (agricultural fields and paddocks). Damage was also higher in stands where relatively large amounts of moose faeces was found, while not related to the amount of faeces from other cervid species. The amount of supplementary feed (silage or other types such as root vegetables) did not explain variation in pine damage, but the result was possibly affected by relatively few study areas supplying sufficient data on supplementary feeding. The results from our inventory illustrate the efficacy of using naturally growing forage to mitigate browsing damage to young pine trees in managed landscapes. Creation of such forage is also recommended over supplementary feeding because of co-benefits to forest biodiversity and ecosystem services.
Hjortebeiting på skog og grasareal fører til store økonomiske tap for skogeigarar og bønder. Ei meir berekraftig forvalting av hjortebestanden er naudsynt, syner ny gransking.
Bestandsforvaltninga av hjort må ha som grunnpilar å ta vare på og byggja på kvalitet i hjortestamma. Men, det er ikkje berre omsyn til hjorten sjølv som krev god og gjennomtenkt hjorteforvaltning.
Presentasjon av resultat fra prosjektet "Verknad av hjortebeiting i plantefelt og ung produksjonsskog i gran og furu. Skogsamling. Statsforvalteren i Møre og Romsdal.
Field-based monitoring of deer food availability and browsing on recruiting forest trees is a necessary but labour-intensive task. We explored how such estimates from a low-resolution multipurpose national forest inventory (NFI) (plot density 0.3 km−2) corresponded with estimates from local inventories that specifically and in greater detail monitor the availability of deer food and browsing intensity (LFI) (plot density 2–3 km−2). We used NFI and LFI data from 16 moose Alces alces ranges (mean area 276 ± SE 69 km2) in southern Norway. Only the height segment 30–130 cm of browsable trees could be obtained from the NFI data, while moose can browse trees from 30 to 300 cm in height. According to the LFI, the browse species did not have similar proportions of their browsable stems below 130 cm. Using only the stems from heights of 30–130 cm overestimated the availability of RAS (rowan, aspen and sallow) relative to birch (silver birch and downy birch) and Scots pine. The browsable biomass per stem of each species also varied between ranges, which introduces uncertainty to the food availability estimates that are based on stems only. Nevertheless, the NFI density of stems at 30–130 cm heights can be a useful index for species-specific comparisons of browse availability across ranges, because the variations between ranges in stem densities outweighed the biomass variations per stem. The NFI and LFI estimates of the species-specific densities of stems at 30–130 cm heights were significantly related and close to isometric (1:1), especially for RAS and pine. We did not find strong relationships between NFI and LFI in the browsing intensity (i.e. proportion of shoots that were browsed during the winter). The explained variation was only 11% (R2) for RAS (p = 0.281) and 32% for pine (p = 0.028). This was likely due to the small sample sizes of browsed trees in the NFI and methodological differences between the NFI and LFI in how browsing intensity is estimated. Conclusions Using data from national forest inventories can be an efficient but low-resolution way to monitor browse availability for deer, provided that the monitoring includes the full range of tree heights reachable for the deer (e.g., 30–300 cm for moose). It is also a prerequisite that the number of NFI plots is sufficient to cover the spatial variability of the area. Regarding browsing intensities, adjustments in both the NFI and LFI approaches are needed to make the two monitoring schemes more comparable.
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Overvåkingsprogrammet for skogskader (OPS) har siden starten registrert skader på de undersøkte trærne. Målet med skaderegistreringene har vært og vil fortsatt være å forklare variasjoner i trærnes kronetetthet og kronefarge. Men fra og med 2005 ønsker ICP Forests en standardisert rapportering av skader på trær fra alle land som deltar i det europeiske overvåkingsprogrammet. En slik harmonisering av registreringer vil over tid kunne gi et bilde av utbredelse, forekomst og skadelige virkninger av insekter, sopp, værforhold eller andre årsaker som påvirker skogen i Europa. Uten denne informasjonen vil det være svært vanskelig å tolke kronetetthets- og kronefargeresultatene. Data fra skogskaderegistreringene vil også kunne bli brukt i andre internasjonale skogpolitiske sammenhenger, som blant annet spørsmålet om bærekraftig skogbruk. For å imøtekomme kravene i den nye internasjonale instruksen har Skogforsk og NIJOS i samarbeid plukket ut viktige sopper, insekter, vilt/beitedyr, værforhold og andre årsaker som kan påvirke trærne i norsk skog. De viktigste er presentert i dette heftet. Tekstene og bildene skal være en hjelp til gjenkjenning av skadene som kan observeres i trekronene.
