Divisjon for skog og utmark

SKOGSBEITE – skogen som beite for tamfe og hjortevilt

Foto: Hanne M. Wam / NIBIO Foto:
INAKTIV SIST OPPDATERT: 10.05.2020
Slutt: juni 2015
Start: jan 2012

I prosjektet SKOGSBEITE undersøkte vi hvordan hogst påvirker skogen som utmarksbeite for tamfe og hjortevilt, hvordan beitedyr påvirker skogproduksjonen og hvilke konsekvenser dette har for de involverte næringsinteressene.

Status Avsluttet
Start- og sluttdato 01.01.2012 - 30.06.2015
Prosjektleder Hilde Karine Wam
Divisjon Divisjon for skog og utmark
Avdeling Utmarksressurser og næringsutvikling
Samarbeidspartnere Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet (NTNU, Norge), Norsk Institutt for naturforskning (NINA, Norge), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU, Norge), University of Hamburg (Tyskland), Universite Laval (Canada), The James Hutton Institute (Scotland), University of Stirling (UK).
Totalt budsjett 8700000
Finansieringskilde Norges Forskningsråd (62%), egne/private midler (27%), Jordbruksavtalen (11%).

Prosjektet favnet bredt på tvers av fag, og avdekket både nye og til dels uventede resultater. Her vil vi kort fremheve 1) det potensielt store omfanget av skader fra storfe på granforyngelse, og 2) at elg i områder med husdyr har samme diettsammensetning, men likevel får en annen ernæringsbalanse enn i kontroll-områder uten husdyr.

Overordnet konklusjon: beitedyr må reguleres i tett samarbeid mellom brukergruppene for å fordele tap og gevinst. Uten flerbrukshensyn blir tømmerverdien av skogen sterkt redusert, mens det å akseptere selv svært moderate inntektstap i skogbruket kan innebære store gevinster for utmarksbeiting og elgjakt.

Litt nærmere om resultatene fra prosjektet: Vi fant at hogst gir lauvoppslag med kortvarig høyere ernæringsmessig kvalitet (Wam et al. 2018), noe som kan forsterke kohort-effekter hos elg (Wam et al. 2015). Kombinert med omfattende beitetakster i ulike skogtyper har prosjektet bidratt til at vi nå har et godt grunnlag for å estimere ernæringsmessig bæreevne for tamfe og hjortevilt på skogsbeite.

Vi fant også at det er lite overlapp i dietten mellom tamfe og elg, men at tamfe på skogsbeite likevel ser ut til å påvirke elgens ernæring (som indikert av mengde nitrogen i elgmøkk) (Wam & Herfindal 2018). Basert på data fra radiobjeller og GPS-bånd vet vi at elg i liten grad oppholder seg i samme områder som tamfe (spesielt storfe) (Herfindal et al. 2017). Hvis det skyldes at elgen unngår storfe, kan flere storfe på skogsbeite medføre at elg får reduserte muligheter til å velge det beste beitet.

Videre fant vi at storfe kan gi betydelige mekaniske skader på granforyngelse og at beiting fra tamfe kan sterkt redusere lauvoppslaget (Hjeljord et al. 2014), det siste til fordel for skogbruket, men til ulempe for hjortevilt. Vi har også avdekket faktorer i elgens habitat som bestemmer dens beiting av furu på ulike landskapsskala, mtp. beiteskader (Herfindal et al. 2015).

Til slutt satte vi de økologiske funnene sammen med økonomi og skogbruksdata i avveiningsmodeller for å se hvordan prioriteringer av hhv. skogbruk, elg og tamfe påvirker utbyttet for de ulike næringsinteressene. Denne modellen viser at inntektspotensialet fra tømmerproduksjon klart overstiger kjøtt og jakt, men at kostnaden ved å akseptere selv moderate inntektstap i skogbruket er lav i forhold til hvilken gevinst dette gir for utmarksbeiting og elgjakt (Wam et al. 2016).

Skogsbeite flerbrukshensyn figur
Hvis næringsaktørene i skogen ikke samarbeider kan tapet bli stort, spesielt for elgjakt. Hvis de tar hensyn til hverandre blir det bedre fordeling av tap og gevinst, og trolig også lavere konfliktnivå. Kilde: Wam et al. 2016. Ecosystem Services 22: 280-288

Publikasjoner i prosjektet

Til dokument

Sammendrag

Beitetilbud, dyretetthet og skader på granforyngelse ble taksert på 56 hogstflater innenfor og utenfor sperregjerdet for husdyrbeiting i Ringsakerallmenningene i september 2012. Vi fant 1/3 så mye lauv innenfor som utenfor gjerdet, og lauvet innenfor var hardere beitet. Det er derfor minimalt med vinternæring for elg innenfor gjerdet. I feltvegetasjonen dominerer gras både innenfor og utenfor. Det tas i dag ut like mange fórenheter av storfe som av sau. Dyretettheten tilsier at det samlede beitetrykket ligger noe høyere enn den beitemessige bærevnen, først og fremst pga. antall storfe. Andel skadde granplanter var betydelig høyere innenfor (56%) enn utenfor (37%) gjerdet. Skadeandelen øker med tetthet av storfe på flata (men ikke med tetthet av sau). På de mest utsatte flatene var fire av fem planter skadd. Dagens tetthet av storfe vanskeliggjør derfor foryngelse av skogen. Et litteratursøk viser at tråkkskader i ung vekstfase sjelden gir råte som på sikt skader trærne (trærne dør enten innen kort tid eller skaden heles), men dette er studier fra 50- tallet. Forholdene (eks. klima, praksis i skogbruket) har endret seg siden da, og nye studier bør utføres.

Sammendrag

Bioforsk takserte elgbeitene i Salsbruket juli 2013. Salsbruket utgjør i overkant av 500 000 sammenhengende daa med utmark i kystskogregionen av Trøndelag. Som elgbeite er området preget av lav skoggrense (200-300 moh), maritimt klima (årsnedbør 2500 mm) og harde bergarter som gir låg skogbonitet (innslag av kalk i lavere områder, hvor det er mer produktiv skog). Bjørk er den viktigste beiteplanten for elg i busksjiktet i Salsbruket (40% av tilgjengelig trær og 50% av tilgjengelig årsskudd), dernest furu og einer. Området er fattig på høyt selekterte arter som rogn og selje. Heller ikke feltsjiktet innehar mange arter med stor beiteverdi. Viktigste beiteplante i feltsjiktet er blåbærlyng, og dekningen av denne er høyere i Salsbruket (35% av arealet) enn i andre takserte områder (snitt 20%). Taksten viser et meget høyt beitetrykk, og jaktstatistikken viser en elgbestand i dårlig kondisjon. Vi anbefaler at bestanden tas ned inntil hogstaktiviteten eventuelt økes igjen. En skal være oppmerksom på at selv foryngelsesflater i Salsbruket ikke produserer mye beite for elg i nasjonal målestokk, og at hogst kraftig reduserer tilbudet av blåbærlyng.

Til dokument

Sammendrag

Co-existing species at the same trophic level often segregate with respect to diet, habitat use, or spatial distribution, reducing their direct competition for resources. However, temporal patterns in species-specific habitat use, for instance due to climatic variation, may affect the strength of interspecific interactions, and generate temporal variation in niche partitioning. We assessed temporal variation in habitat overlap between a wild ungulate, moose Alces alces, and two freeranging domestic ungulates, sheep Ovis aries and cattle Bos taurus, on a boreal forest range in southern Norway. We also calculated the distance between species’ realised niches, as well as the width of their realised niches to evaluate the extent of temporal niche partitioning under different diurnal weather conditions. Analyses of each habitat variable suggested complex relationships between species-specific habitat use, photoperiod, and weather, related to species-specific behaviour and activity patterns. We found shorter overall niche distance between moose and sheep, compared to moose and cattle, and shorter niche distances during day and night than during the twilight hours. The niche distance between moose and sheep was positively related to temperature during night, but negatively during day. Moreover, niche distance between moose and both sheep and cattle was negatively related to precipitation at daytime. Moose niche width was narrower in periods with short niche distance to sheep, while we did not find such pattern towards cattle. A lack of similar moose response to cattle could be attributed to lower niche overlap between moose and cattle. Our results suggest that temporal niche partitioning between moose and livestock breaks down under the weather conditions that are predicted to become more common as climate change, potentially increasing wildlife-livestock interactions in the future.

Til dokument

Sammendrag

Despite decades of intense research, it remains largely unsolved which nutritional factors underpin food selection by large herbivores in the wild. We measured nutritional composition of birch foliage (Betula pubescens) available to, and used by, moose (Alces alces) in natural settings in two neighboring regions with contrasting animal body mass. This readily available food source is a staple food item in the diet of moose in the high-fitness region, but apparently underutilized by moose in the low-fitness region. Available birch foliage in the two regions had similar concentrations of macronutrients (crude protein [CP], fiber fractions, and water-soluble carbohydrates [WSC]), although a notably lower variation of WSC in the low-fitness region. For minerals, there were several area differences: available birch foliage in the low-fitness region had less Mg (depending on year) and P, but more Ca, Zn, Cu, and Mn. It also had higher concentrations of some plant secondary metabolites: chlorogenic acids, quercetins, and especially MeOH-soluble condensed tannins. Despite the area differences in available foliage, we found the same nutritional composition of birch foliage used in the two regions. Compared to available birch foliage, moose consistently used birch foliage with more CP, more structural fiber (mainly hemicellulose), less WSC, higher concentrations of several minerals (Ca, Zn, K, Mn, Cu), and lower concentrations of some secondary metabolites (most importantly, MeOH-soluble condensed tannins). Our study conceptually supports the nutrient-balancing hypothesis for a large herbivore: within a given temporal frame, moose select for plant material that matches a specific nutritional composition. As our data illustrate, different moose populations may select for the same composition even when the nutritional composition available in a given food source varies between their living areas. Such fastidiousness limits the proportion of available food that is acceptable to the animal and has bearings on our understanding and application of the concept of carrying capacity.

Til dokument

Sammendrag

The prevalence of livestock grazing in wildlife area s is increasing. This transformation of ecosys- tems into agroecosystems is concerning because the intr oduction of new species may cause niche displacement of the functionally related native species. We used a la rge-scale fence scheme and f ecal analyses to study the in fl uence of free-ranging livestock on moose diet on thr ee boreal forest ranges. We found low interspeci fi cdiet overlap between moose and livestock (mean Pianka ’ s O across ranges = 0.21, SD = 0.104), and the diet overlap with livestock did not differ between moose in areas with livestock and in adjacent control areas without live- stock. Still, moose sympatric with livestock had less fe cal nitrogen (a proxy for diet quality) than moose in the control areas. Our fi ndings suggest that interspeci fi c interactions other than direct food competition contributed to reduce the moose ’ foraging opportunities, such as altered forag e abundance and composition, or behavioral avoidance of livestock. We caution that displacement in the foodscape (i.e., spati otemporal use of food) can occur through pathways not evident in niche indices based on composition of plant species in the diet.