Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2002
Forfattere
Svein SolbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Tormod Stavrum Terje Pundsnes Jan-Ole SkageSammendrag
I to tidligere artikler i Norsk Pyntegrønt (nr.1/99 og 2/00) er det orientert om arbeidet med registrering av fjelledelgran i USA og Canada, henholdsvis i 1998 og 2000. I løpet av de to årene ble arbeidet konsentrert om de vestlige områdene av utbredelsesområdet til arten. Det betyr statene Oregon og Washington i USA og British Columbia i Canada. Høsten 2001 var det planlagt å gjøre tilsvarende undersøkelser i de sørligste områdene av utbredelsesområdet til fjelledelgrana, nærmere bestemt i statene Arizona og New Mexico samt de sørlige delene av Colorado og Utah. Det er her vi finner den blå varianten av treslaget, korkedelgran som på latin heter Abies lasiocarpa var. arizonica (Merrian) Lemmon
Forfattere
Viil Søyland Leif Forsell Johanne KjuusSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Viil SøylandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Bernt-Håvard Øyen Sigbjørn Øen Roald Brean Petter NilsenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Trond MæhlumSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Håvard EikemoSammendrag
To investigate the variability in Phytophthora cactorum, 44 isolates from different geographic locations were collected. The isolates originated from various plant species, but the majority were crown rot and leather rot isolates from strawberry. DNA was extracted from all isolates, and examined by AFLP using seven different primer combinations. The resulting dendrogram revealed that isolates from crown rot in strawberries from all locations showed a very low degree of variation, and were clearly separated from the more variable leather rot isolates (of strawberry fruits) and isolates from other hosts. The separation of isolates with and without the ability to cause crown rot was confirmed in a pathogenesis test on strawberry plants. Several methods of screening strawberry cultivars for resistance to Phytophthora cactorum were tested and evaluated in this study. The methods involved both fresh and cold stored plants, and either mycelium on agar or a zoospore suspension was used to inoculate wounded or unwounded plants. Also inoculation of detached leaves and inoculation of plants in vitro were tested as possible methods of screening for resistance. Several of these methods discriminated well between cultivars, but they varied in reproducibility and accuracy. The preferred method was inoculation of unwounded, cold stored plants with a zoospore suspension. It was the least laborious method, and the results were reproducible when the same cultivars were tested several times over several years. Sammendraget er redigert.
Forfattere
Å. Bjørnstad V. Patil A. Tekauz A.G. Marøy H. Skinnes A. Jensen Håkon A. Magnus J. MacKeySammendrag
Near-isogenic lines (NILs) with resistance for scald in seventh generation backcross with "Ingrid" as recurrent parent (RP) were tested with seven differential isolates of Rhynchosporium secalis in Norway and Canada. NILs of "Turk", "Brier", "CI 8162", "La Mesita", "Hispont", "Atlas 46", "Modoc", "Hudson", "Abyssinian", "Steudelli", and "CI 2222" also were evaluated for field reactions. The genetic characterization of the NILs (degree of isogeneity with Ingrid) and with each other was carried out. The molecular marker pattern shows that the backcrossing program has resulted in from 86.3 to 100% RP genome in the NILs, depending on the marker system. On an average, 96% RP genome was found in the NILs. There were certain consistent (pairwise) differences between the NILs and RP on chromosomes 3H and 7H. Both chromosomes are known to contain loci conferring resistance to R. secalis, indicating successful introgression from the donors into the NILs. Approximately two-thirds of the observed RP-NIL polymorphisms were linked to the assumed resistance in the NIL. Based on the marker and phenotypic analyses of the NILs, suggestions for a more appropriate and updated terminology of genes for resistance to R. secalis in barley are made. The proposed changes in nomenclature also indicate the differentials that areavailable as NILs and those lacking. Additional keywords: differential varieties, molecular markers, NILs, PCA, resistance genes.
Forfattere
VISHWANATH PATIL ÅSMUND BJØRNSTAD HÅKON MAGNUS JAMES MAC KEYSammendrag
Nær-isogene linjer (NILs) i BC7-generasjon for resistens mot grå øyeflekk (Rhynchosporium secalis Oudem. J.J. Davis) i bygg har blitt utviklet med - Ingrid" som tilbakekryssningsforelder (RP). Med utgangspunkt i 23 differensieringssorter og et klassisk tilbakekryssningsprogram med sykdomstesing fulgt av seleksjon for RP fenotype, er det utvalgt NILs fra 9 resistenskilder for analyse: "Turk", "Brier", "CI 8162", "La Mesita", "Hispont", "Atlas46", - Modoc", "Hudson" og Abyssinian. De 9 NILs ble krysset i et halv-diallelt opplegg. De nær-isogene linjer, deres F1 og F2 avkom ble tested sammen med resistenskildene og RP mot R. secalis-isolatene "4004" og "2" for å studere graden av dominans i hver enkelt NIL, alleli/kopling og dominansforhold mellom de nær-isogene linjene. Med isolat "4004" spaltet 13 av 36 kryssninger i F2-generasjonen. Et generelt forhold var at enten "Atlas46"-NIL eller "Hudson"-NIL var en av foreldrene. Dermed ser det ut til at 7 av de 9 linjene er alleliske, sannsynligvis ved Rrs1 kompleks locus på kromosom 7H og en er uavhengig av begge. Spalting med isolat "2" var vanskeligere å fastslå på grunn av et svakt resistensgen i RP som virket additivt med de andre resistensgenene og resulterte i en smalere fenotypisk spillerom. Graden av dominans/recessivitet avhang av kryssningene så vel som benyttet soppisolat. Generelt var generell kombinasjonsevne mye sterkere enn spesiell kombinasjonsevne.