Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2008
Forfattere
Tore Krogstad Anne Falk ØgaardSammendrag
P-AL er høyt i dypere lag i leirjord, mens innholdet av vannløselig P er tilnærmet null. Det er klare indikasjoner på at det skjer en transport av P fra øvre sjikt ned til grøftedybde og at økt gjødsling øker transporten av P nedover i profilene.
Sammendrag
Denne utredningen er et resultat av midler stilt til disposisjon for Bioforsk fra Aust-Agder Utviklings- og Kompetansefond for kalenderåret 2007. Midlene har gitt Bioforsk muligheter til å gå i dialog med dem som bygger og eier fotballbaner. Vi har i flere år drevet relevant forskning knyttet til naturgress. Det siste året har vi også satt oss inn i problemstillinger knyttet til kunstgress, og i november 2007 søkte vi Kulturdepartementet om støtte til et forskningsprosjekt knyttet til vedlikehold av kunstgressbaner. Etter utvidelse av sportsgressteamet med to ny forskere i 2007 har Bioforsk Øst nå høy kompetanse innenfor bygging og drift av alle typer sportsgressarealer. I tillegg til forskingsoppgavene håper vi derfor å kunne stå til tjeneste med nøytral og forskingsbasert rådgivning overfor anleggseiere i Agderfylkene og i landet for øvrig. Vi har valgt å skrive denne rapporten i en lett tilgjengelig form og håper at den vil være til nytte for baneeiere, beslutningstakere og baneansvarlige. Utredningen er skrevet primært med tanke på fotballbaner i Agderfylkene, men har helt klart relevans også for andre geografiske områder. De tre hovedkapitlene ’Naturgress’, ’Kunstgress’ og ’Baneskjøtsel på Sørlandet’ kan leses hver for seg, uavhengig av hverandre.
Forfattere
Anne-Kristin LøesSammendrag
Prosjektet "Frafallet blant norske økobønder ? hva er årsakene?" (2007-08) har gjennomført en spørreundersøkelse blant alle bønder som meldte seg ut av den økologiske sertifiseringsordningen og dermed ut av Debio mellom 2004 og 2007. Spørreskjemaet ble også sendt til en kontrollgruppe med bønder som drev økologisk i 2006. Alle bøndene i undersøkelsen hadde et driftsomfang som gjorde at de var kvalifisert til å motta produksjonstilskudd. Resultatene ble sammenstilt med opplysninger fra Statens landbruksforvaltning om arealer og dyretall. Et urovekkende resultat er at 25% av dagens økobønder planlegger å melde seg ut av Debio-ordningen i løpet av 5-10 år. Av dem som vil slutte er det 20% som vil legge ned drifta, 40% som vil gå over til konvensjonell drift, og hele 40% som vil drive etter økologiske retningslinjer, men uten Debiogodkjenning. Når det gjelder dem som har meldt seg ut, er det 55% av disse som nå driver konvensjonelt. 10% har startet opp igjen som Debiobønder,16% har lagt ned drifta, og 18% hevder at de driver etter økologiske retningslinjer uten sertifisering. Siden Debio-sertifisering er en forutsetning for å motta tilskudd til økologisk produksjon er det overraskende at så mange bønder er interessert i økologisk landbruk, men ikke godkjenningsordningen. For mye byråkrati med Debiosertifisering og ?kontroll ble da også oppgitt som den klart viktigste årsaken til utmelding av dem som hevder å drive etter retningslinjene, men uten Debio-inspeksjoner. For dårlig lønnsomhet og usikkerhet rundt landbrukspolitikken var også viktige årsaker til utmelding, mens sosiale forhold som manglende støtte fra familie og naboer var av liten betydning. Resultatene blir nå analysert statistisk, og bearbeidet ved hjelp av en teoretisk beslutningsmodell.
Sammendrag
Med et offentlig mål om at 15 % av matproduksjonen og -forbruket skal være økologisk i 2015, må norsk økologisk landbruk vokse raskt og mye. Da er det problematisk at mange økobønder slutter. Fra 2004 til 2007 meldte 646 bønder seg ut av Debios kontrollordning for økologisk produksjon. Nettotilveksten i samme periode var bare 177 bruk, slik at det i 2007 var 2611 økogårder i Norge. Andel økologisk jordbruksareal økte fra 3,4 til 3,9 %, noe som er for sakte i forhold til målsetningen.
Forfattere
Rolf Nestby Ricardo Holgado Bonsak Hammeraas Torbjørn Wikmark Kari-Ann Strandenæs Irene Rasmussen Randi Wikdahl Lasse WeisethSammendrag
Potetcystenematodene (PCN), Globodera spp., har stor økonomisk betydning nasjonalt og internasjonalt. Både gul PCN (G. rostochiensis) og hvit PCN (G. pallida) er karanteneskadegjørere som reguleres gjennom Matloven. Infeksjon med PCN fører til økte produksjons -kostnader, tap i eiendommens salgsverdi og økonomiske problem for potetindustrien. De samfunnsmessige konsekvensene er derfor mye større enn avlingstapet. Prosjektet ble gjennomført på jord smittet med hvit potetcystenematode (wPCN) hos Jorstein Ertsgård på Bakken gård i Stjørdal, Nord-Trøndelag. Det ble gjennomført like forsøk med 24 forsøksledd i hvert av tre år (2005-2007). Det ble tatt prøver av smittet jord hver vår og høst, respektivt i initialpopulasjon (Pi) og sluttpopulasjonen (Pf). Alle planlagte analyser med hensyn på smitteutvikling er gjennomførte og resultatene presenteres her. Sammenligning av PCN-formeringen innen hver behandling gjøres med kvoten Pf/Pi, oppformeringsfaktoren. Rekkefølgen mellom behandlingene i Pf/Pi-verdi, skiftet fra år til år, men i gjennomsnitt for alle behandlinger var det en kraftig nedgang fra 2005 til 2006, mens det igjen var en økning i 2007. Økningen i 2007 skyldtes for en stor del en unormalt kraftig oppblomstring av nematodesmitte i fangpotet på høsten. Dersom man ser på endring av sluttpopulasjonen (Pf) i prosent for hver behandling i forhold til kontroll (mottakelig potetsort "Laila"), så var det en kraftig nedgang i smitteprosent fra 2005 til 2006 og en ytterligere nedgang til 2007. Mengde smitte i kontrollbehandlingen holdt seg høy i hele forsøksperioden og nivået var høyest høsten 2007. Jord med fangpotet hadde klart mindre nematoder enn potet, bladfaks, timotei og raigras i 2006, men kom bare bedre ut enn kontroll i 2007. Tilsetting av avfallsproduktene syltetøy, potetrasp, beinmel og et biologisk middel ga ikke bedre resultater enn brakklegging, og regnes derfor som uaktuelle som eneste behandling mot wPCN. Når man sammenligner nematodepopulasjonens endring i middel av alle år så var det forskjell mellom dyrkingsaktuelle vekster. Hvitløk, bringebær og hodekål hadde lavere smitteprosent i forhold til potet, enn bygg, kepaløk, engkvein, høsthvete, jordbær, bladfaks, raigras og rose, og de tre siste vekstene kom spesielt dårlig ut med hensyn til smittenedgangen. Dersom man ser på smittenedgangen innen hver vekst var hvitløk og bringebær bedre enn engkvein, raigras, rødsvingel og rose. Jordbær var bedre enn raigras, rose og engkvein, mens hodekål var bedre enn raigras og rose. På grunnlag av dette vil de mest aktuelle vekstene for dyrking være hvitløk, bringebær, hodekål, bygg, kepaløk og rødsvingel. Raigras og rose bør unngås om man ønsker en rask reduksjon av smitten. Avfallsprodukter som beinmel, potetrasp og syltetøy kan brukes som tilsetning til jorden i forbindelse med dyrking av aktuelle vekster uten å forverre smittesituasjonen. Prosjektet har gitt et første innblikk i smitteendring som resultat av dyrkingstiltak, og vil på sikt være en viktig dokumentasjon som kan utløse målrettede nye prosjekter på området.
Forfattere
Sonja KlemsdalSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ingvild NystuenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Haaken M. Christensen Vegard GundersenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Even BratbergSammendrag
Poteter formeres vegetativt med knoller, noe som gjør at virus og andre sykdommer som følger settepoteten lett blir overført fra en generasjon til neste. Derfor blir settepotetene som nyttes i norsk produksjon oppformert på en måte som sikrer sortsekte og tilnærmetsykdomsfritt plantemateriale. Dette kalles sertifisert avl.Plakat laget til Potetåret 2008.
Forfattere
Erlend Nybakk Terje Birkeland Per Otto Flæte Knut FinstadSammendrag
A bucking-to-value optimization system has traditionally been used by applying price matrices in bucking control to maximize the value of single stems and thereby the income of Norwegian forest owners. This system improved the possibilities of customization of sawlog supply, but the differences between the demand and the output sawlog distribution are still significant. Hence, a new bucking system, called bucking-to-demand, was developed in Sweden in the late 80s and was also introduced in Finland. To better meet the demand of single sawmills, the harvesters use a new demand matrix in addition to the price matrix. The main objective of this case study was to evaluate the potential of achieving a more market-oriented sawlog production in Norway by utilizing the bucking-to-demand system in bucking optimization. The results showed that a bucking-to-demand system gave a higher apportionment degree than a traditional bucking-to-value system. Bucking-to-demand had a larger effect (apportionment degree) than bucking-to-value in forests with high site indexes compared with forests with low site indexes. Additionally, the value discrepancy between the two bucking systems tended to be smaller on low-productivity forest sites than on highproductivity sites. The results imply that the bucking-to-demand system can be an effective tool for achieving a more customized log production in Norway, which in turn will increase the added value in the Norwegian forest products value chain.