Sammendrag

Overvåkingsprogrammet i 2022 omfattet undersøkelse for tilstedeværelse av furuvednematode (Bursaphelenchus xylophilus) i hogstavfall fra furu og i furubukker av slekten Monochamus. I OK-programmets delaktivitet som omfattet kartlegging av furuvednematode i hogstavfall, ble det tatt 401 flisprøver fra hogstavfall og vindfall av furu (Pinus sylvestris) som hadde tegn på angrep av furubukker i slekten Monochamus. Prøvene ble tatt i Innlandet, Vestfold og Telemark, og Viken. Flisprøvene ble inkubert ved +25°C i to uker før nematoder ble ekstrahert med Baermann-trakt og undersøkt i mikroskop. Furuvednematoden B. xylophilus ble ikke påvist, men den naturlig forekommende arten Bursaphelenchus mucronatus kolymensis ble oppdaget i 16 flisprøver. Siden overvåkingen av furuvednematode startet i 2000, har alle de analyserte flisprøvene, totalt 8924, vært negative for furuvednematode. I OK-programmets delaktivitet som omfattet kartlegging av furuvednematode i furubukker, ble feller med attraktanter for fangst av voksne, flygende furubukker satt opp i Agder, Telemark, Viken (Østfold og Akershus), Hedmark og Trøndelag. Billene ble kuttet i biter og ekstrahert med en modifisert Baermann-trakt. Suspensjonen fra ekstraksjonene ble undersøkt i mikroskop for forekomst av Bursaphelenchus spp. Ingen furuvednematoder ble påvist i de 54 undersøkte billene. Bursaphelenchus mucronatus kolymensis ble ikke heller oppdaget.

Sammendrag

Prosjektet er finansiert av Mattilsynet og arbeidet er utført av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Prosjektets hovedfunksjon er et beredskapslager av feller og luktstoffer som kan benyttes for overvåking ved introduksjon av skadeinsekter i skog. I hovedsak fokuserer prosjektet på Anoplophora- og Agrilus-arter, men andre skadeinsekter inkludert på EPPOs liste over karanteneskadegjørere er også inkludert. I 2022, ved hjelp av fangstmetodikk som ble etablert i 2021, ble fangsteffektiviteten til fire attraktanter testet ved to lokaliteter. Ingen karanteneskadegjørere ble fanget.

Til dokument

Sammendrag

The Formicoxenus genus-group comprises six genera within the tribe Crematogastrini. The group is well known for repeated evolution of social parasitism among closely related taxa and cold-adapted species with large distribution ranges in the Nearctic and Palearctic regions. Previous analyses based on nuclear markers (ultraconserved elements, UCEs) and mitochondrial genes suggest close relationship between Formicoxenus Mayr, 1855, Leptothorax Mayr, 1855 and Harpagoxenus Forel, 1893. However, scant sampling has limited phylogenetic assessment of these genera. Also, previous phylogeographic analyses of L. acervorum (Fabricius, 1793) have been limited to its West-Palearctic range of distribution, which has provided a narrow view on recolonization, population structure and existing refugia of the species. Here, we inferred the phylogenenetic history of genera within the Formicoxenus genus-group and reconstructed the phylogeography of L. acervorum with more extensive sampling. We employed three datasets, one data set consisting of whole mitochondrial genomes, and two data sets of sequences of the COI-5P (658 bp) with different number of specimens. The topologies of previous nuclear and our inferences based on mitochondrial genomes were overall congruent. Further, Formicoxenus may not be monophyletic. We found several monophyletic lineages that do not correspond to the current species described within Leptothorax, especially in the Nearctic region. We identified a monophyletic L. acervorum lineage that comprises both Nearctic and Palearctic locations. The most recent expansion within L. acervorum probably occurred within the last 0.5 Ma with isolated populations predating the Last Glacial Maximum (LGM), which are localized in at least two refugial areas (Pyrenean and Northern plateau) in the Iberian Peninsula. The patterns recovered suggest a shared glacial refugium in the Iberian Peninsula with cold-adapted trees that currently share high-altitude environments in this region.

Til dokument

Sammendrag

(1) We document the invertebrate fauna collected from 24 oak canopies in east and west Norway as a contribution to the Norwegian Biodiversity Information Centre’s ‘The Norwegian Taxonomy Initiative’. (2) A snap-shot inventory of the canopies was recorded by means of emitting a mist of natural pyrethrum into the canopies at night using a petrol-driven fogger and collecting the specimens in butterfly nets spread on the ground under the canopy. (3) Almost the entire catch of more than 6800 specimens was identified to 722 species. Out of 92 species new to the Norwegian fauna, 21 were new to science and, additionally, 15 were new to the Nordic fauna. Diptera alone constituted nearly half of the species represented, with 61 new records (18 new species). Additionally, 24 Hymenoptera (one new species), six oribatid mites (two new species) and one Thysanoptera were new to the Norwegian fauna. (4) Our study emphasizes the importance of the oak tree as a habitat both for a specific fauna and occasional visitors, and it demonstrates that the canopy fogging technique is an efficient way to find the ‘hidden fauna’ of Norwegian forests. The low number of red listed species found reflects how poor the Norwegian insect fauna is still studied. Moreover, the implication of the IUCN red list criteria for newly described or newly observed species is discussed.

Til dokument

Sammendrag

Skogens helsetilstand påvirkes i stor grad av klima og værforhold, enten direkte ved tørke, frost og vind, eller indirekte ved at klimaet påvirker omfanget av soppsykdommer og insektangrep. Klimaendringene og den forventede økningen i klimarelaterte skogskader gir store utfordringer for forvaltningen av framtidas skogressurser. Det samme gjør invaderende skadegjørere, både allerede etablerte arter og nye som kan komme til Norge i nær framtid. I denne rapporten presenteres resultater fra skogskadeovervåkingen i Norge i 2018 og trender over tid for følgende temaer: (i) Landsrepresentativ skogovervåking; (ii) Skogøkologiske analyser og målinger av luftkjemi på de intensive overvåkingsflatene; (iii) Overvåking av bjørkemålere i Troms og Finnmark; (iv) Granbarkbilleovervåking – utvikling av barkbillepopulasjonene i 2018; (v) Ny barkbille på vei – vil den like klimaet?; (vi) Phytophthora i importert jord på prydplanter og faren det utgjør for skog; (vii) Overvåking av askeskuddsyke; (viii) Skog- og utmarksbranner i 2018; (ix) Andre spesielle skogskader i 2018...….

Til dokument

Sammendrag

We present a revised checklist of harvestmen (Opiliones) covering all the Nordic countries, including Iceland and the Faroe Islands. Altogether 31 species from 18 genera and four families are currently known, of which 23 are from Norway, 21 from Sweden, 17 from Finland, 25 from Denmark, five from the Faroe Islands and four from Iceland. Five species are documented for the first time in Norway: Lacinius dentiger (C. L. Koch, 1847), Lacinius horridus (Panzer, 1794), Opilio saxatilis C. L. Koch, 1839, Leiobunum blackwalli Meade, 1861 and Leiobunum limbatum L. Koch, 1861.

Til dokument

Sammendrag

A new subspecies of the European cerambycid Saperda populnea (Linnaeus, 1758) is described: Saperda populnea lapponica ssp. n. based on specimens from Scandinavia. The male genitalia characters were examined and found to provide support for this separation, as well as differences in morphology, geographical distribution and bionomy. The preferred host tree for the nominate subspecies S. populnea populnea is Populus tremula L., whereas S. populnea lapponica ssp. n. is considered to be monophagous on Salix lapponum L. DNA sequence data of mitochondrial cytochrome oxidase subunit I (COI) was generated from Scandinavian specimens of S. populnea populnea and specimens representing S. populnea lapponica ssp. n. The two subspecies were not reciprocally monophyletic and genetic distances in COI were small. All synonyms of S. populnea populnea have been considered, and species similar to S. populnea populnea have been examined, and not found to be related to S. populnea lapponica ssp. n. A male lectotype has been designated for each of the two following synonyms: Cerambyx decempunctatus De Geer, 1775, and Saperda salicis Zetterstedt, 1818. The synonymised species from Asia, S. balsamifera (Motshulsky, 1860), is elevated to subspecies: S. populnea balsamifera stat. n. We end with a discussion on the definition of subspecies under the unified species concept.

Sammendrag

Utstillingen «Det fantastiske treet» forteller om hvordan treet blir til, og at fotosyntesen er grunnlaget for alt liv. Bladene er verdens beste solfangere, og vi forteller hvordan fotosyntesen skjer i bladet. Trærnes magiske evne til å forvandle luft til sukker forklares på en ny og spennende måte. For å vise hvor spektakulær fotosyntesen er har vi lagd en 9 meter lang lysende akrylvegg som viser snittet av et blad. Midt i utstillingen står en 7,5 meter høy treskulptur laget av 10 km aluminiumsrør – selve Det fantastiske treet. Det fantastiske treeter et godt eksempel på forskningsformidling og et fruktbart samarbeid mellom to institusjoner. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) ved Skog og utmarksdivisjonen (tidligere Skog og landskap) har gjort et stort og omfattende arbeid med å tilgjengeliggjøre forskning og kvalitetssikre innholdet i utstillingen. NIBIO har vært en uvurdelig støttespiller i den faglige kvalitetssikringen. Vi har lagd en utstilling som skal overbevise publikum om hvilken spektakulær prosess fotosyntesen er og at det ikke er «bare bare» å bli et stort tre. Publikum skal både fascineres, og de skal få ny kunnskap. Den skal også vekke nysgjerrigheten for spennende forskning og alle ubesvarte spørsmål vi har rundt skogen og treet – det er fremdeles mye vi ikke vet!

Sammendrag

I 2013 og 2014 sto artikkelserien «om insekter i ved» på trykk i Norsk Skogbruk. Serien fokuserte på de vanligste insektartene som gjerne følger med fyringsved. I dette heftet har vi samlet disse artiklene. Hovedforfatter er rådgiver Torstein Kvamme ved Norsk institutt for skog og landskap. Han har i en årrekke arbeidet med insekter, spesielt de som er skadelige for trær og trevirke. Vi er takknemlig for at Norsk Skogbruk trykket disse artiklene, og vi er også glad for at de tillot oss å lage dette opptrykket som vi håper at mange vil ha nytte og glede av å lese, både de som fyrer med ved og de som ikke fyrer med ved.

Sammendrag

The male and female genitalia characters of the European species of Monochamus Dejean, 1821, are described and compared in detail for the first time. The sclerites inside the median phallomer (internal sac) of M. sutor (Linnaeus, 1758) and M. galloprovincialis (Olivier, 1795) differ from those of all other examined species, and appear to be the best characters to separate M. sutor from M. galloprovincialis. There are no differences between the male or female genitalia characters of M. sartor (Fabricius, 1787) and M. urussovi (Fischer von Waldheim, 1805). Thus, M. urussovi is regarded as a subspecies of M. sartor: M. sartor urussovi nov. stat. The present results also support that the previously considered subspecies M. galloprovincialis pistor (Germar, 1818) is a true junior synonym of M. galloprovincialis galloprovincialis. No sclerites occur inside the internal sac of M. saltuarius (Gebler, 1830). The internal sac of M. sartor sartor (Fabricius, 1787), M. sartor urussovi and M. impluviatus impluviatus (Motschulsky, 1859) are distinctly different from the other European species of Monochamus: there is an elongated tube (terminal segment) inside the internal sac containing two very small and weakly sclerotized plates in M. sartor sartor and M. sartor urussovi and a larger sclerite in M. impluviatus impluviatus. A key to the European species and subspecies of Monochamus, incorporating male genitalia characters, is provided.

Sammendrag

Originally, Trypophloeus dejevi (Stark, 1936) was described from Sakhalin Island in the Far East of Russia, and it remained undetected in Europe until 2009, when one Swedish specimen was found in the collection of the late Lars Huggert. This specimen was sampled in Northern Sweden in Torne Lappmark: Årosjokk, 67°52’ N/19°22’E, in 1968. In 2010, the species was found in five new localities in the same area. Here we present T. dejevi, recorded in 2012 as a new species to Norway and Finland. In Norway, galleries with beetles were found in Salix myrsinifolia Salisbury and in Finland Salix glauca L. was the observed host tree. Both are common willow species in Northern Fennoscandia. The distribution of the beetle within trunks of living Salix combined with a low population-density may be an explanation to why T. dejevi has been overlooked until now.

Til dokument

Sammendrag

The genera Leiopus Audinet-Serville, 1835 and Acanthocinus Dejean, 1821 are redescribed. New morphological differences at the generic level are described, and the importance of genitalia characters in taxonomy at both species and generic level is emphasized. Carinopus subgen. nov. in Leiopus is described from mainland China and Taiwan. Acanthobatesianus subgen. nov. in Acanthocinus is described from China, the Korean peninsula and Japan. Leiopus (Carinopus) campbelli (Gressitt, 1937) comb. nov. is transferred from Acanthocinus, and Acanthocinus (Acanthobatesianus) guttatus (Bates, 1873) comb. nov. from Leiopus. Six new species of Leiopus from China are diagnosed, described, and illustrated: L. nigropunctatus sp. nov., L. flavomaculatus sp. nov., L. ocellatus sp. nov., L. nigrofasciculosus sp. nov., L. holzschuhi sp. nov. and L. multipunctellus sp. nov. Redescriptions of L. kharazii Holzschuh, 1974, L. albivittis albivittis Kraatz, 1879, L. stillatus (Bates, 1884), L. (Carinopus) shibatai Hayashi, 1974, L. (Carinopus) fallaciosus Holzschuh, 1993, L. (Carinopus) campbelli (Gressitt, 1937) comb. nov. and Acanthocinus (Acanthobatesianus) guttatus (Bates, 1873) comb. nov. are added. A key to the generic and subgeneric levels of Leiopus and Acanthocinus, and a dichotomous key to all six new species of Carinopus subgen. nov. (Leiopus str.) from China, are provided.

Sammendrag

The aim of this paper is to complete the studies of the genus Stenostola in Northern Europe. Together with previous published studies the characters presented form a better basis for separation of S. ferrea and S. dubia both as imagines and as larvae. The presented paper consists of three parts: Studies of the genitalia, morphological characters for identification of the larvae and DNA barcoding of both Stenostola dubia (Laicharting, 1784) and S. ferrea (Shrank, 1776). Although very similar, the male genitalia have good characters for species separation. The easiest characters to use are the parameres and tips of sclerite 2. The posterior ends of the elongated median sclerites of S. ferrea are irregularly curved or “zigzag” shaped, while the posterior ends of the median sclerites of S. dubia are straight. The genitalia characters presented are not previously published. No single morphological character alone is enough to identify the larvae to species. However, when the characters are used together the mature larvae are usually identifiable. The younger the larvae are, the more difficult they are to identify. Barcoding analysis of mitochondrial COI gene shows that S. ferrea and S. dubia are genetically different. The genetic distance between the species is 10.3 %. These results, in addition to previous findings, show that despite the morphological similarities, they are clearly two different species.

Sammendrag

Stadig flere maurarter oppdages i Norge. Den første oversikten over maur i Norge er fra 1880 og inneholder beskjedne 16 arter. I dag kjenner vi totalt 54 utendørslevende arter. Så sent som i 2008 ble to arter oppdaget, nye for Norges fauna. I tillegg til de etablerte utendørslevende artene kommer arter innført med menneskelig aktivitet.

Til dokument

Sammendrag

Stadige endringer i nomenklatur og taksonomi, inkludert beskrivelser av nye arter, gjør det nødvendig å lage en oppdatert liste over maurfaunaen i Norge. I tillegg blir det funnet stadig flere maurarter i Norge. I 1982 var antallet kjente maurarter i Norge 46, inkludert faraomaur (Monomorium pharaonis (Linnaeus, 1758)) (Kvamme 1982). Det reelle antallet var 45, siden Formica nigricans Bondroit, 1912 og F. pratensis Retzius, 1783, er vist å være to morfer av samme art (Seifert 1992B). I Norge er det nå kjent 54 utendørslevende maurarter og det reelle antallet kan være opp mot 70 arter (Kvamme & Collingwood 2009). I tillegg kommer de introduserte artene. Av disse tas bare faraomauren med her, fordi arten lenge har vært etablert synantropt i Norge, og fordi arten har et veletablert norsk navn.

Sammendrag

Myrmica specioides Bondroit, 1918 and Formica cunicularia Latreille, 1798 are recorded in Norway for the first time. Both species were found in 2008 at Jeløya, Østfold County in South-Eastern Norway. A total of 54 outdoor-living ant species are now known to occur in Norway.

Sammendrag

The common European cerambycid Leiopus nebulosus (Linnaeus, 1758) is herein split into two sibling species. The male genitalia characters, as well as spermathecae in females, were examined and found to provide strong support for this separation. A new species, Leiopus linnei sp. nov., is based on specimens mainly from Scandinavia. The establishment of the new species is supported by DNA barcoding of Scandinavian specimens of L. nebulosus, L. linnei sp. nov., and L. punctulatus (Paykull, 1800). There are significant genetic differences between all these species. The geographical distribution and the bionomy of L. nebulosus and L. linnei sp. nov. are described. The type of Cerambyx nebulosus Linnaeus, 1758 is lost. A neotype of Cerambyx nebulosus, currently Leiopus nebulosus (Linnaeus, 1758), is designated and a redescription of L. nebulosus is presented. A key for the identification of L. nebulosus and L. linnei sp. nov. is provided. The varieties L. nebulosus var. dissimilis Pic, 1889, L. nebulosus var. unifasciatus Pic, 1891, and L. nebulosus var. siculus Pic, 1924 are considered as junior synonyms, syn.nov. of L. nebulosus.

Sammendrag

Mange problemer kan oppstå når trær blir plantet i grøntanlegg langs veier. Nye eller mer ukjente skader kan oppstå, men også gamle, velkjente skadegjørere kan blomstre opp.I en bjørkeallé i Spydeberg plantet høsten 2004 har en praktbille [Agrilus viridis (Linnaeus, 1758)] forårsaket store skader.

Sammendrag

The Norwegian records of the ant Camponotus vagus (Scopoli, 1763) are presented and the distribution is discussed. Information on its biology and habitat choice is given. C. vagus is an overlooked species that must be considered rare in Norway

Sammendrag

Tre år med konkurranse har gitt mye spennende ny informasjon og mange spennende muligheter for det videre arbeidet.

Sammendrag

I den nasjonale maurkonkurransens tredje og siste år, er tuene på første og andreplassen høyere enn noen tidligere målte tuer i Norge. Begge tuene ligger i Hedmark som dermed har markert seg som de store maurtuers fylke.

Sammendrag

Sotbjørkebillen (Upis ceramboides (Linnaeus, 1758)) er utbredt i Nord-Europa, det nordlige Asia og nordlige deler av Nord-Amerika. Med sin nordlige og circumpolare utbredelse er det en viktig tilpasning at den tåler sterk kulde. I forsøk med kuldetoleranse ved universitetet i Fairbanks, Alaska, fant forskere ut at sotbjørkebillen overlever ekstreme temperaturer, helt ned til ca. minus 76 grader celsius. Det må derfor være andre faktorer enn vinterkulda som gjør at arten har gått sterkt tilbake i Skandinavia.

Sammendrag

«Flat storstumpbille» får æren av å avslutte serien om merkelige og markante rødlistede biller. Dette er en av de aller flateste billene i verden! At denne billen lever under bark på døde trær er neppe noen stor overraskelse.

Sammendrag

Det finnes rimelig god informasjon i Norden på at taigabukken har gått tilbake i utbredelse. To sentrale spørsmål er: Hvorfor har den gått tilbake og er den forsvunnet fra den norske faunaen?

Sammendrag

Sinoberbillen har fått en posisjon som symbolart for den truete og verneverdige vedlevende billefaunaen. Hva innebærer det dersom artsinventaret på rødlista og artenes status er for omskiftelig?

Sammendrag

Tolvtannet barkbille er den største arten av i alt ca. 45 arter i slekten på verdensbasis. Den kan bli opptil 8,5 mm lang med 6 tenner bak på hver dekkvinge. Til sammenligning blir granbarkbillen maksimalt 5,5 mm med bare 4 tenner på hver dekkvinge.

Sammendrag

Eremitten er en av de billeartene som virkelig kan behøve litt hjelp for å greie seg i et moderne landskap. Den lever i gamle innhule løvtrær, særlig eik. Arten er fredet i store deler av Europa på grunn av Bernkonvensjonen. Det er forsket mye på eremitten, ikke minst i Sverige. I Norge vet vi ikke engang om arten fremdeles finnes. Hva arten skal hete på latin er ikke endelig avklart.

Sammendrag

Svarthjorten kan regnes til de artene som kalles urskogsarter. De krever ikke urskog i strengeste forstand, men at skogen har noen av de samme egenskapene. Gamle grove graner som kan ligge og brytes ned over lang tid er en viktig faktor for denne sjeldne billen.

Sammendrag

Det er tre velkjente bladbiller fra or som har opptrådt med masseangrep i Norge. Disse artene er stripet orebladbille (Galerucella lineola), blå orebladbille (Agelastica alni) og grønn orebladbille (Plagiosterna (=Linaeidea) aenea). Stripet orebladbille har jevnlige masseangrep, særlig på Vestlandet. Den blå og den grønne orebladbillen har i flere tiår vært nesten borte fra faunaen.

Sammendrag

«Strandsandjegeren» har store øyne, og en har lurt på om den kan ha stereoskopisk syn. Har den det vil det bety at strandsandjegeren har en bedre evne til å vurdere avstand enn andre biller.

Sammendrag

I noen tilfeller er det lett å forstå at arter har problemer med å overleve. Kystområdene fra Sørlandet til svenskegrensa er utsatt for et sterkt press på grunn av menneskelige aktiviteter. Kystoreskoger har i mange tilfeller blitt hugget og områdene brukt til ulike formål.

Sammendrag

Mange skadeinsekter har liten betydning som skadegjørere ute i skogen. Noen av disse kan imidlertid gjøre stor skade når de opptrer på nyplantede trær i parker og alléer. I mange treplantinger brukes litt større trær, og jo større de er, jo høyere er risikoen for at de blir angrepet av skadeinsekter allerede i planteskolen. Planteskolene og mottakskontrollen bør derfor være svært nøye med å undersøke trærne før utplanting. Dette er særlig viktig ved import.

Sammendrag

Jeg trodde vi var de første til å arrangere en maurtuekonkurranse, men finnene var før oss. En liten trøst er at vi var før svenskene. I år har de avviklet sitt første år med «mystacktävling».

Sammendrag

Mange skadeinsekter har liten betydning som skadegjørere ute i skogen. Noen av disse kan imidlertid gjøre stor skade når de opptrer på nyplantede trær i parker og alléer. I mange treplantinger brukes litt større trær, og jo større de er, jo høyere er risikoen for at de blir angrepet av skadeinsekter allerede i planteskolen. Planteskolene og mottakskontrollen bør derfor være svært nøye med å undersøke trærne før utplanting. Dette er særlig viktig ved import.

Til dokument

Sammendrag

Host tree terpenes can influence attraction of conifer-infesting bark beetles to their aggregation pheromones, and both synergistic and inhibitory effects have been reported. We tested a gradient of ratios of (–)-α-pinene, the predominant monoterpene in Norway spruce, to the pheromone of Ips typographus, a major pest of Norway spruce. Attraction of I. typographus increased as the release rate of (–)-α-pinene increased. The two highest (–)-α-pinene : pheromone ratios (526 : 1 and 2595 : 1) attracted twice as many I. typographus as pheromone alone, whereas low to intermediate ratios (56 : 1, 274 : 1) did not differ from pheromone alone. Our results are in agreement with a proposed model, which suggests that bark beetles display unique response profiles to host terpenes depending on the physiological condition of the host trees that they typically colonize. Ips typographus, which is an aggressive species capable of colonizing and killing healthy trees, showed an increased attraction to monoterpene : pheromone ratios, and this may be high enough to inhibit attraction of less aggressive beetle species typically colonizing dead, dying or stressed trees. Attraction of associates of I. typographus was also modified by (–)-α-pinene. Ips duplicatus, a competitor of I. typographus, showed increased attraction to the pheromone of I. typographus across all concentrations of (–)-α-pinene.

Sammendrag

Nå er furubukkarten Monochamus alternatus funnet innført til Norge i emballasjematerialet. Arten er den viktigste overføreren for den svært farlige furuvednematoden som drreper furutrær i Sørøst-Asia og Portugal.

Til dokument

Sammendrag

Formålet med rapporten er å foreslå forbedringer i rødlistearbeidet og datainnsamling basert på en gjennomgang av datagrunnlaget for utvalgte skoglevende rødlistearter og måten rødlistearbeidet har vært gjennomført på. Vi ville prøve ut i vilken grad det er mulig å anvende de nye IUCN kriteriene på et utvalg av norske rødlistede skogsarter. Problemstillingene er belyst ved vurderinger av skoglevende rødlistede biller, makrolav, moser og sopp. Rapporten starter med en evaluering av rødlistearbeidet som ledet fram til gjeldende rødliste for hver av disse organismegruppene. En gjennomgang og systematisering av bakgrunnskunnskapen som er relevant for rødlistevurderinger er foretatt. Grunnlagsdataene er delt opp i en rekke parametre som er definert med begrunnelse om hvorfor de er relevante i rødlistevurderingene. Problemer knyttet til tolkning og avgrensning av de enkelte parametrene er diskutert. For et utvalg av rødlistede skogsarter ble alle tilgjengelige data samlet under de ulike parametrene i en matrise. Matrisen gir grunnlag for å sammenligne grunnlagsdataene for ulike arter og grupper, og å gjøre vurderinger på tvers av organismegruppene. Matrisen omfatter moser, makrolav, trebukker og et utvalg sopparter, særlig slørsopp (mykorrhiza-arter) og trelevende sopp. På bakgrunn av matrisedataene ble de enkelte artene rødlistekategorisert etter de nye IUCN kriteriene. Dette gir på en skjematisk måte en dokumentasjon som gjør det mulig å samholde datagrunnlaget med rødlistekategoriseringen. For å belyse problemer knyttet til tolkninger og vurderinger av datagrunnlaget i forhold til de ulike IUCN kriteriene, ble rødlistevurderingene for eksempelarter fra de ulike organismegruppene beskrevet i detalj. Dette gir et innsyn i selve rødlisteprosessen. […]

Sammendrag

The diversity in different groups of obligate saproxylic beetles was related to ecological variables at three levels of spatial scale in mature spruce-dominated forest. The variables were connected to: decaying woodwood-inhabiting fungilevel of disturbancelandscape ecologyvegetational structure. Several strong relationships were found at medium (1 km2) and large scales (4 km2), while only weak relationships were found at a small scale (0.16 ha; 1ha=104m2). This may be explained by the local variations in habitat parameters and the high mobilities of many beetle species. Factors connected to decaying wood and wood-inhabiting fungi were clearly the most important factors at all scale levels. In particular, the variables diversity of dead tree parts, number of dead trees of large diameter and number of polypore fungi species increased the species richness of many groups and increased the abundance of many species. Eight species were not recorded below a certain density of decaying wood per 1 or 4 km2. Former extensive cutting was a negative factor at large scale, probably because of decreasing recolonization with increasing distance to source habitats. Thinning reduced the diversity of species associated with birch. The development of guidelines favouring the diversity of saproxylic beetles are discussed below

Sammendrag

Thanasimus formicarius (L.) responds to racemic ipsdienol and ipsenol and less to (S)-cis-verbenol. All three are pheromone components in several bark beetles of the genus Ips. Synergistic effects appeared when the components were combined. Methylbutenol alone, the specific pheromone component of Ips typographus, elicited no response, but synergestic effects appeared when methylbutenol was combined with cis-verbenol and ipsdienol. The sympatric species Thanasimus femoralis (Zett.) responds to (S)-cis-verbenol, while ipsdienol and ipsenol synergize the response.