Å leve med rovvilt

Stortinget har vedtatt at Norge skal ha levedyktige bestander av ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn, samtidig som det skal drives bærekraftig beitedrift i utmarka. Dette skal oppnås gjennom differensiert forvaltning, dvs. å skille rovvilt og beitedyr i tid og rom. Landet er derfor delt inn i «rovviltsoner» og «beitedyrsoner». Likevel opplever man i mange tilfeller at det oppstår konflikter mellom rovvilt og beitenæringene samt at enkelte føler frykt for rovvilt.

Finnish brown bear - Photo by Alexander Kopatz-1
Foto: Alexander Kopatz

Publikasjoner

Til dokument

Sammendrag

Hår fra brunbjørn ble samlet inn i hårfeller med luktstoff i et 1075 km2 stort område i Karasjok kommune og i et 525 km2 stort område i indre Troms (Troms og Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2021. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører. I Karasjok var området utvidet med studieområdet i Valjohka til totalt 43 hårfeller i år mot 16 feller i tidligere år. Her ble det samlet inn 178 hårprøver (i tillegg til 5 ekskrementprøver), og 106 (60%) var positive for brunbjørn. Det ble påvist 11 ulike bjørner (6 hannbjørn og 5 hunnbjørn) i det sammenhengende området Karasjok/Valjohka. Av disse 11 bjørnene var kun 2 bjørner (en hann og en hunn) nye i år. Utvidet DNA-familieanalyse med 12 genetiske markører påviste mulige lokale foreldre for begge de nye bjørnene. Sentralt i Karasjok (16 feller) ble prosjektet utført i samme område og tidsrom som i 2019 (9 ind.) og 2020 (8 ind.), og viser i år en liten nedgang i antallet bjørn (6 ind.) og bjørnetetthet (0,15 bjørn/10km2 mot hhv 0.23 og 0.20 bjørn/10km2). Tidsmessig informasjon viste at flest bjørner ble påvist i begynnelsen av august, mens kun én bjørn ble påvist i juni. For første gang ble det satt ut hårfeller for brunbjørn i indre Troms, med 21 hårfeller i 3 mindre områder. DNA- analysen viste at 2 av de 16 innsamlede hårprøvene (13 %) og 2 av de 4 ekrementprøvene var positive for brunbjørn, og det ble påvist 2 ulike bjørner (bjørnetetthet på 0,04 bjørn/10 km2). Begge var tidligere kjente bjørner som kun er påvist i dette området i indre Troms. Hårfellemetoden med DNA- analyse av hårrøtter gir unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn, og fremtidige prosjekter bør derfor utføres i større sammenhengende områder i flere påfølgende år slik som i Karasjok for å oppnå sikre resultater.

Sammendrag

Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2020 samlet inn prøver til DNA-analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for tolvte år på rad. Av 1361 innsamlede prøver i 2020, ble 1351 inkludert i den genetiske analysen (850 ekskrementprøver, 489 hårprøver, 10 vevsprøver og 2 urinprøver) og 67 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 708 prøver (52 %) en godkjent DNA-profil, og det ble fra disse prøvene påvist 150 ulike brunbjørner; 65 hunnbjørner og 85 hannbjørner. Dette var en økning på 1,4 % (2 individer) sammenlignet med 2019. Dette er det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2011. Forekomsten av brunbjørn var, som i foregående år, hovedsakelig konsentrert i fylkene Troms og Finnmark (66), Innlandet (52) og Trøndelag (29). Av det totale antallet brunbjørner påvist i 2020 var 70 % (105 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en økning i gjenfunn med 4 prosentpoeng i forhold til i fjor. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 112 individer (75 %). Basert på prøver fra påviste hunnbjørner ble det estimert 8,5 ynglinger i Norge i 2020. Dette er det høyeste estimatet på antall ynglinger siden overvå-kingen startet i 2009. De estimerte ynglingene i 2020 fordeler seg med 3,1 i rovviltregion 5 (Inn-landet), 2,9 i region 6 (Trøndelag) og 2,5 i region 8 (Troms og Finnmark).

Til dokument

Sammendrag

Siden 2005 har populasjonen av grenseoverskridene brunbjørn (Ursus arctos) i Trilateral Park Pasvik-Inari-Pechenga (Norge-Finland-Russland) blitt overvåket ved å bruke genetiske analyser av hår og ekskrement-prøver samlet inn opportunistisk i felt. En mer systematiske metode med hårfeller hvert fjerde år ble i 2007 startet opp for å samle inn bjørnehår til genetisk analyse. Metoden består i å sette ut 56 hårfeller med luktstoff i Norge, Finland og Russland i et 5 x 5 km2 rutenett (totalt ca. 1400 km2). Dette prosjektet ble gjentatt i 2011, 2015 og nå i sesongen 2019 med 58 ruter og ved bruk av samme metode som i 2007. I 2019 sesongen ble det samlet inn 182 prøver, der 66 av disse var fra Finland, 59 fra Norge og 57 fra Russland. For 144 (79,1 %) av de 182 hårprøvene var det positivt resultat i den bjørne-spesifikke analysen, og en komplett DNA profil kunne bestemmes for 136 av de positive prøvene. Det ble totalt påvist 47 forskjellige bjørner (25 hunner og 22 hanner). Av disse 47 individene var 24 påvist i tidligere år, mens 23 var til nå ukjente bjørner. Totalt ble det påvist 20 bjørner i Finland, 14 bjørner i Norge og 16 bjørner i Russland...

Sammendrag

Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2019 samlet inn prøver til DNA analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for ellevte år på rad. Av de 1229 prøvene som ble samlet inn i 2019, ble 1207 prøver inkludert i den genetiske analysen (716 ekskrementprøver, 475 hårprøver, 15 vevsprøver og 1 urinprøve) og 60 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 610 prøver (51 %) en full DNA-identitet, og det ble fra disse prøvene påvist 148 ulike bjørner; 57 hunnbjørner og 91 hannbjørner. Dette var en økning på 7 % (10 individer) sammenlignet med 2018. Dette er det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2013. Forekomsten av brunbjørn var hovedsakelig konsentrert i fylkene Finnmark (61), Hedmark (42) og Trøndelag (34) som tidligere. Av det totale antallet bjørner påvist i 2019 var 66 % (98 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en økning i gjenfunn på 7 % i forhold til i fjor. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 104 individer (70 %). Estimatet på landsbasis for 2019 på 7,0 årlige ynglinger var det nest høyeste anslaget siden overvåkningen startet i 2009, men en liten nedgang fra 2018 hvor estimatet lå på 7,7 årlige ynglinger. De estimerte årlige ynglingene i 2019 fordeler seg med 2,5 i rovviltregion 5 (Hedmark), 1,9 i region 6 (Trøndelag) og 2,6 i region 8 (Troms og Finnmark).

Til dokument

Sammendrag

Wild animal populations experience selection pressures from both natural and anthropogenic sources. The availability of extensive pedigrees is increasing along with our ability to quantify the heritability and evolvability of phenotypic traits and thus the speed and potential for evolutionary change in wild populations. The environment may also affect gene expressions in individuals, which may in turn affect the potential of phenotypic traits to respond to selection. Knowledge about the relationship between the genetic and environmental components of phenotypic variation is particularly relevant, given ongoing anthropogenically driven global change. Using a quantitative genetic mixed model, we disentangled the genetic and environmental components of phenotypic variance in a large carnivore, the brown bear (Ursus arctos). We combined a pedigree covering ~1,500 individual bears over seven generations with location data from 413 bears, as well as data on bear density, habitat characteristics, and climatic conditions. We found a narrow‐sense heritability of 0.24 (95% CrI: 0.06–0.38) for brown bear head size, showing that the trait can respond to selection at a moderate speed. The environment contributed substantially to phenotypic variation, and we partitioned this into birth year (5.9%), nonadditive among‐individual genetic (15.0%), and residual (50.4%) environmental effects. Brown bear head circumference showed an evolvability of 0.2%, which can generate large changes in the trait mean over some hundreds of generations. Our study is among the first to quantify heritability of a trait in a hunted large carnivore population. Such knowledge about the degree to which species experiencing hunting can respond to selection is crucial for conservation and to make informed management decisions. We show that including important environmental variables when analyzing heritability is key to understanding the dynamics of the evolutionary potential of phenotypic traits.

Til dokument

Sammendrag

We investigated the impact of Norway’s current zonal carnivore management system for four large carnivore species on sheep farming. Sheep losses increased when the large carnivores were reintroduced, but has declined again after the introduction of the zoning management system. The total number of sheep increased outside, but declined slightly inside the management zones. The total sheep production increased, but sheep farming was still lost as a source of income for many farmers. The use of the grazing resources became more extensive. Losses decreased because sheep were removed from the open outfield pastures and many farmers gave up sheep farming. While wolves expel sheep farming from the outfield grazing areas, small herds can still be kept in fenced enclosures. Bears are in every respect incompatible with sheep farming. Farmers adjust to the seasonal and more predictable behavior of lynx and wolverine, although these species also may cause serious losses when present. The mitigating efforts are costly and lead to reduced animal welfare and lower income for the farmers, although farmers in peri-urban areas increasingly are keeping sheep as an avocation. There is a spillover effect of the zoning strategy in the sense that there is substantial loss of livestock to carnivores outside, but geographically near the management zones. The carnivore management policy used in Norway is a reasonably successful management strategy when the goal is to separate livestock from carnivores and decrease the losses, but the burdens are unequally distributed and farmers inside the management zones are at an economic disadvantage.

Sammendrag

Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2018 samlet inn prøver til DNA analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for tiende år på rad. Av de 1007 prøvene som ble samlet inn i 2018, ble 984 prøver inkludert i den genetiske analysen (720 ekskrementprøver, 252 hårprøver og 12 vevsprøver) og 53 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 447 prøver (45 %) en full DNA-identitet, og det ble fra disse prøvene påvist 138 ulike bjørner; 63 hunnbjørner og 75 hannbjørner. Dette er en økning på 10 % (13 individer) sammen-lignet med 2017, mens kjønnsfordelingen bare har endret seg med 2% i samme periode. Dette er det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2013, og det høyeste antallet hunnbjørn regi-strert siden overvåkningen startet i 2009. Forekomsten av brunbjørn er hovedsakelig konsentrert i fylkene Finnmark (49), Hedmark (44) og Trøndelag (32) som tidligere. Av det totale antallet bjørner påvist i 2018 er 59 % (81 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en reduksjon i gjenfunn på 6 % i forhold til i fjor. Dette er den laveste andelen gjenfunn siden 2009. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 87 indi-vider (63 %). Estimatet for 2018 på 7,7 ynglinger er det høyeste anslaget siden overvåkningen startet i 2009, og er en økning fra 2017 hvor estimatet lå på 6,9 ynglinger. I rovviltregion 5 (Hedmark) ligger antallet estimerte ynglinger i år, som i fjor, over bestandsmålet på 3 årlige ynglinger. De andre rovviltregionene ligger under bestandsmålet i 2018.

Til dokument

Sammendrag

1. Large-scale pattern-oriented approaches are useful to understand the multi-level processes that shape the genetic structure of a population. Matching the scales of patterns and putative processes is both a key to success and a challenge. 2. We have developed a simple statistical approach, based on variogram analysis, that identifies multiple spatial scales where the population pattern, in this case genetic structure, have highest expression (i.e. the spatial scales at which the strength of patterning of isolation-by-distance (IBD) residual variance reached maximum) from empirical data and, thus, at which scales it should be studied relative to the underlying processes. The approach is applicable to any spatially explicit pairwise data, including genetic, morphological or ecological distance or similarity of individuals, populations and ecosystems. To exemplify possible applications of this approach, we analysed microsatellite genotypes of 1,530 brown bears from Sweden and Norway. 3. The variogram approach identified two scales at which population structure was strongest, thus indicating two different scale-dependent processes: home-rangerelated processes at scales <35 km, and subpopulation division at scales >98 km. On the basis of this, we performed a scale-explicit analysis of genetic structure using DResD analysis and compared the results with those obtained by the Bayesian clustering implemented in structure. 4. We found that the genetic cluster identified in central Scandinavia by Structure is caused by IBD, with distinct gene flow barriers to the south and north. We discuss possible applications and research perspectives to further develop the approach.

Til dokument

Sammendrag

Large terrestrial carnivores can sometimes display strong family bonds affecting the spatial distribution of related individuals. We studied the spatial genetic relatedness and family structure of female Eurasian lynx, continuously distributed in southern Finland. We hypothesized that closely related females form matrilineal assemblages, clustering together with relatives living in the neighboring areas. We evaluated this hypothesis using tissue samples of 133 legally harvested female lynx (from year 2007 to 2015), genotyped with 23 microsatellite markers, and tested for possible spatial genetic family structure using a combination of Bayesian clustering, spatial autocor ‐ relation, and forensic genetic parentage analysis. The study population had three potential family genetic clusters, with a high degree of admixture and geographic overlap, and showed a weak but significant negative relationship between pairwise genetic and geographic distance. Moreover, parentage analysis indicated that 64% of the females had one or more close relatives (sister, mother, or daughter) within the study population. Individuals identified as close kin consistently assigned to the same putative family genetic cluster. They also were sampled closer geographically than females on average, although variation was large. Our results support the possibility that Eurasian lynx forms matrilineal assemblages, and comparisons with males are now required to further assess this hypothesis.

Sammendrag

Utmarksbeite med frittgående sau er så godt som avviklet i de delene av ulvesona hvor det forekommer ulv. Resultatet er både driftsavvikling og økt hjemmebeite. I ulvesona i Østfold, Akershus og Oslo er det økt beite på innmark og inngjerdet, gårdsnær utmark. I ulvesona i Hedmark er sauenæringa sterkt redusert, men utviklingen etter 2013 ligner mer på utviklingen i søndre del av sona. Tilgang på alternativ sysselsetting kan være avgjørende for fortsatt, men redusert drift. Økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av endringene har ikke latt seg spore på overordnet, f.eks. kommunalt, nivå. Likevel er det tydelig at situasjonen i ulvesona i Hedmark skiller seg ut ved en rekke negative trekk, ikke minst på jordbruk, som ligger langt under sammenliknbare referanseområder. Konsekvensene og omkostningene kan være store for de enkeltpersoner, familier og grendesamfunn som berøres. Sauebønder innenfor ulvesona rapporterer at ulv (og bjørn) er en viktig årsak til endring og avvikling av beitebruken.

Sammendrag

Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge har i 2017 samlet inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for niende året på rad. Det ble totalt samlet inn 1034 prøver i 2017 (776 ekskrementprøver, 249 hårprøver og 9 vevsprøver) hvorav 59 % var positive for brunbjørn. Det ble påvist 125 ulike bjørner; 55 av dem var hunnbjørner og 70 var hannbjørner. Antall påviste bjørn er på nivå med forrige år (125 bjørner, 51 hunnbjørner og 74 hannbjørner), men kjønnsfordelingen viser en større andel hunner i år. Beregninger av antall ynglinger i 2017 ligger på 6,9 ynglinger, som er en svak økning i forhold til tidligere år. Forekomsten av brunbjørn er hovedsakelig konsentrert i fylkene Hedmark (48), Finnmark (37) og Nord-Trøndelag (29) som tidligere. I tillegg er det påvist hunnbjørner i Troms (4) og Nordland (1). Av det totale antallet bjørner påvist i 2017 er 66 % (82 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en svak økning i gjenfunn i forhold til i fjor. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 93 individer (74 %). DNA, brunbjørn, Ursus arctos, molekylær økologi, DNA profiler,overvåking, Norge, brown bear, molecular ecology, DNA profiles, monitoring, Norway

Sammendrag

Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge har i 2016 samlet inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for åttende år på rad. Totalt ble det samlet inn 928 prøver i 2016 (680 ekskrementprøver, 240 hårprøver og 8 vevsprøver). Av disse prøvene var 67 % po-sitive for brunbjørn, og det ble påvist 125 ulike bjørner, hvorav 51 hunnbjørner og 74 hannbjør-ner. Dette er en svak nedgang sammenlignet med forrige år da det ble påvist 53 hunnbjørner og 75 hannbjørner. Beregninger av antall ynglinger i samme periode ligger relativt stabilt på ca. 6 ynglinger. Som tidligere år er forekomsten av brunbjørn i hovedsak konsentrert i fylkene Hed-mark (46), Finnmark (35) og Nord-Trøndelag (29). Av det totale antallet i 2016 er 63 % (79 indi-vider) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en noe lavere gjenfunnsandel enn forrige år. NØKKELORD : DNA, brunbjørn, Ursus arctos, molekylær økologi, DNA profiler, overvåking, Norge, DNA, brown bear, Ursus arctos, molecular ecology, DNA profiles, monitoring, Norway

Sammendrag

Den norske rovviltpolitikken har en todelt målsetting om å sikre både levedyktige rovviltbestander og bærekraftige beitenæringer. Disse målene skal oppnås gjennom en geografisk differensiert rovdyrforvaltning. I henhold til siste tilgjengelige versjon av Miljødirektoratets digitale kart over «Forvaltningsområder for rovdyr» (datert 6.9.2012) utgjør forvaltningsområdene for gaupe, jerv, bjørn og ulv om lag 55 % av Norges landareal. Innenfor disse rovviltprioriterte områdene finner man 53 % av de som driver aktivt landbruk i Norge; 60 % av alt jordbruksareal i drift; 30 % av landets sauer og lam; og halvparten av arealet som benyttes av samisk reindrift. Med dette som kontekst skal utredningen på en objektiv måte belyse rovviltbestandenes betydning for utviklingen i landbruket. Utredningen skal også vurdere om tilpassingen av beitenæringen i prioriterte rovviltområder, og tilretteleggingen for beitebruk i prioriterte beiteområder, er gjort på en hensiktsmessig måte.

Sammendrag

Det er i dag økende bruk av kadaverhunder til søk etter døde sauer i tapsutsatte beiteområder. Målet med dette prosjektet var å dokumentere hvor effektivt kadaversøk med hund er, sett i forhold til kadaversøk uten hund. Godkjente kadaverhundekvipasjer ble testet mot tilsvarende søk uten hund over en avgrenset periode i to forsøksopplegg: 1) i 0,5 km2 store felt med utlagte kadaver (eksperimentelle felt) og 2) i 4 km2 store delområder av tapsutsatte beiter (reelle felt). Totalt 16 hundeekvipasjer og 16 søkspersoner uten hund deltok i studien. I de eksperimentelle feltene fant kadaverhundekvipasjene signifikant flere av kadavrene som var lagt ut enn feltpersonell uten hund (23,8 % mot 2,5 %). Hundene fant like ofte kadavre som var antatt å være vanskeligst å finne (ferske og gjemte), som de som var antatt å være enklest å søke etter (gamle og åpne). I de reelle feltene var tallverdiene for antall kadaver funnet, antall ferske kadaver, antall gamle kadaver og antall kadaverfunn som lå åpent til nesten dobbelt så store ved bruk av hund sammenliknet med uten. Videre var effektiviten i søkene målt i antall kilometer per kadaverfunn og minutter per kadaverfunn godt over tre ganger så stor for kadaverhundekvipasjene. Søkspersonell uten hund fant ikke kadaver som lå gjemt, verken i eksperimentelle eller reelle felt, samme hvor systematisk søket var. På dette punktet var hundene helt overlegne. Totalt sett ble det funnet få, dagferske kadaver i de reelle feltene og dokumentasjonsgraden var lav. Forsøkets avgrensninger i tid og rom vanskeliggjorde dette. Resultater fra de eksperimetelle feltene viser imidlertid at kadaverhundekvipasjene ikke fant mer enn hvert fjerde av de utlagte kadavrene. Det kan derfor være grunn for Norske Kadaverhunder til å se nærmere på sitt eget kursopplegg og godkjenningsordning. Prosjektet har styrket vår mening om at kaversøkende hunder har sin største effekt når de benyttes i forbindelse med, eller ved mistanke om, en akutt skadesituasjon forvold av rovvilt. I slike situasjoner bidrar hundene, gjennom systematisk søk over et begrenset område, til å kartlegge skadeomfanget. Opprettelsen av kommunale/regionale kadaverhundlag og et beredskapsteam bestående av fellingslag med spisskompetente kadaverhundekvipasjer og sporingsekvipasjer, kan være veien å gå.

Til dokument

Sammendrag

Det nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt i Norge har i 2015 samlet inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for syvende år på rad. Totalt ble det samlet inn 1 293 prøver i 2015 (860 ekskrementprøver, 422 hårprøver, 10 vevsprøver og 1 blodprøve). Av disse prøvene var 57 % positive for brunbjørn, og det ble påvist 128 ulike bjørner, hvorav 53 hunnbjørner og 75 hannbjørner. Dette er en reduksjon sammenlignet med forrige år da det ble påvist 54 hunnbjørner og 82 hannbjørner, og er også det laveste antallet registrert de siste syv årene. Over samme periode har andelen hunnbjørner økt, og var i 2015 andelen økt til 41 %. Beregninger av antall ynglinger i samme periode ligger relativt stabilt på ca. 6 ynglinger. Som tidligere år er forekomsten av brunbjørn i hovedsak konsentrert i fylkene Finnmark (49), Hedmark (43) og Nord-Trøndelag (19). Av det totale antallet i 2015 er 70 %( 89 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør omtrent samme gjenfunnsandel som forrige år.

Til dokument

Sammendrag

Den regionale rovdyrnemnda i Midt-Norge (region 6) har satt i gang en evaluering av enkelte deler av den regionale forvaltningsplanen. I den sammenheng har rovviltnemnda bedt om innspill fra forskningsmiljøa for å kartlegge muligheter og eventuelle konsekvenser av foreslåtte endringer i forvaltningen av bjørn og jerv i regionen. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Bioforsk og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) fikk i oppdrag å samarbeide om en slik kartlegging. Det ble bedt om faglige råd innenfor tre tematiske områder. Den første oppgava var å vurdere potensialet i, og konsekvensene av, en eventuell flytting eller endring i yngleområdet for bjørn i regionen. Evalueringen konkluderte med at det var urealistisk å forvente at reproduserende binner vil etablerer seg i andre områder enn det nåværende yngleområdet i Nord-Trøndelag, på grunn av den lave spredningsevnen hos binner og fordelingen av prioriterte beiteområder i naboregionen. Selv om en fikk reproduserende bjørn i et eventuelt nytt område, vil en slik endring ha flere negative konsekvenser: (1) Det vil ta lenger tid å nå det regionale bestandsmålet. (2) Populasjonen i et eventuelt nytt område vil være mindre stabil. (3) Konflikten med husdyr vil øke fordi nye beiteområder blir eksponert for bjørn, og en ikke fullt ut kan dra nytte av tapsforebyggende og konfliktdempende tiltak som er gjennomført eller er under gjennomføring i tilknytning til det eksisterende yngleområdet. Den andre oppgaven var å svare på et sett spørsmål knyttet til konsekvensene av en endring i yngleområdet for jerv i Sør-Trøndelag fylke ved å fjerne Forollhogna fra den nåværende sonen for yngling. Evalueringen konkluderte med følgende: (1) Dette vil ikke ha dramatiske effekter på nivået av genflyt mellom den relativt isolerte sørvestlige norske delpopulasjonen og den skandinaviske hovedpopulasjonen. (2) Det er nok rom innen den gjenværende sonen til at fylket fortsatt kan oppnå målet om tre årlige ynglinger. Flere ynglinger innen den gjenværende sonen vil føre til at tettheten av jerv øker lokalt, og dermed kan en også forvente en økning i konfliktnivået med både tamrein og sau i dette området. (3) Endringer i jervepopulasjonen vil ha begrenset effekt på villreinpopulasjonen. (4) Forollhognaregionen ligger innen et nettverk av vernede områder med ulike verneformål, som inkluderer både bevaringen av et intakt fjelløkosystem og et kulturlandskapsområde med høy biodiversitet. Å oppnå begge disse målene vil kreve en ny tilnærming som tillater både jerv og en økning av antallet beitende storfe i området. (5) Mangelen på koordinering mellom forvaltningssoner på tvers av fylkesgrenser i Forollhogna skaper en vanskelig situasjon for alle involverte parter. Det er sterkt anbefalt at endringer i forvaltningen av jerv blir koordinert mellom de tre forvaltningsregionene som har jerv i Sør-Norge. Den tredje oppgaven fokuserte på beitepotensialet i Forollhogna. Eksisterende data indikerer at det er et signifikant potensiale for å øke tettheten av husdyr i området, og at en økning i antall husdyr (spesielt storfe) faktisk er nødvendig for å oppnå målene om å bevare dette biodiversitetsrike kulturlandskapet. Jerv, bjørn, sau, tamrein, rovviltnemnda, konflikt, yngleområde, sonering, wolverine, bear, sheep, semi-domestic reindeer, zoning, conflict

Til dokument

Sammendrag

Miljødirektoratet har bestilt denne rapporten for å identifisere kunnskapshull vedrørende rovvilt (gaupe, brunbjørn, ulv, jerv og kongeørn) i Skandinavia, med særlig fokus på situasjonen i Norge. Over 20 forskere fra ulike institusjoner i Norge og Sverige har bidratt til prosessen. Arbeidet har primært fokusert på naturvitenskapelige problemstillinger. De siste 30 årene har det vært gjennomført en omfattende forskning på store rovdyr i Skandinavia. Særlig har det vært gjennomført mange feltbaserte studier som har samlet inn demografiske data og atferdsdata gjennom bruk av telemetribaserte metoder. Parallelt har det vært en stor innsats på bestandsovervåking både ved bruk av tradisjonelle overvåkingsmetoder og genetiske analyser. I tillegg har det vært en betydelig forskningsinnsats på rovvilt innen andre disipliner. Forskningen har bidratt til et stort antall vitenskapelige publikasjoner – over 650 publikasjoner har kommet ut siden 1987, og det utgis nå rundt 50 publikasjoner i året. Den generelle biologien til disse artene er nå godt kjent og det finnes en god del kvantitative data for mange demografiske parametre, atferd og predator-byttedyrsammenhenger. Følgelig er de gjenstående kunnskapshullene fragmentert, spredt og varierer mellom artene. Kunnskap om demografi og områdebruk kommer fra et begrenset antall studieområder over begrensede tidsrom. Det er derfor til dels ukjent hvordan disse variablene varierer med endringer i bestandsstørrelse, klimatiske forhold og landskap. Et annet spørsmål er hvilke effekter den store avskytingen av rovdyr i Skandinavia har på atferdsmessige og demografiske parametre. Mesteparten av eksisterende kunnskap er knyttet til voksne individer. Vi har identifisert en rekke kunnskapshull knyttet til atferd og overlevelse hos juvenile – fra fødsel, gjennom spredningsfasen og fram til uavhengighet. Det er videre et behov for å forstå hvordan forskjellen i forvaltningsregime mellom Norge og Sverige påvirker våre felles rovviltbestander. Generelle trekk ved predasjonen på byttedyr er godt beskrevet. Det er imidlertid mange ubesvarte spørsmål knyttet til betydningen av romlig variasjon og byttedyrenes bevegelse (spredning og migrasjon) på predator-byttedyrdynamikken. Tilsvarende er det en del ubesvarte spørsmål knyttet til interaksjoner (f. eks. åtselspising / kleptoparasittisme) mellom store rovdyr, og hvordan disse påvirker byttedyrene. Alle feltstudiene har vært gjennomført i flerbrukslandskap som utnyttes både til skogbruk, jakt, friluftsliv og husdyrbeite. Den menneskelige aktiviteten kan ha stor innvirkning på store rovdyrs økologi og bør undersøkes. Eksempler på dette er effekten av skogsdrift på bjørn og betydningen av et stadig økende veinett på alle artene, inkludert interaksjonen med deres byttedyr. Innen temaene dyrehelse er det mange kunnskapshull å tette. Økt fokus på dyrevelferd, og klimaendringer som forventes å påvirke utbredelsen av parasitter og sykdommer, understreker behovet for å undersøke disse forholdene. Rovvilt, kunnskapsoversikt, kunnskapsbehov, rovvilt-beitedyr-konflikter, sau, tamrein, bjørn, gaupe, jerv, kongeørn, ulv, Large carnivores, Knowledge status, Knowledge needs, Carnivore - livestock conflict, Sheep, Semi-domestic reindeer, Brown bear, Eurasian Lynx, Golden Eagle, Wolverine, Wolf

Til dokument

Sammendrag

I 2014 ble det for sjette år på rad samlet inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge. Det ble samlet inn 962 prøver i 2014 (703 ekskrementprøver, 247 hårprøver, 11 vevsprøver og 1 blodprøve), noe som er betydelig lavere antall prøver enn forrige år (1246 prøver i 2013). Av disse prøvene var 60 % positive for brunbjørn, og det ble påvist 136 ulike bjørner, hvorav 54 hunnbjørner og 82 hannbjørner. Dette er en reduksjon sammenlignet med forrige år da det ble påvist 55 hunnbjørner og 93 hannbjørner. I løpet av de siste seks årene har andelen hunnbjørner økt, og i 2014 var andelen økt til 40 %. Beregninger av antall ynglinger i samme periode ligger relativt stabilt på ca. 6 ynglinger. Som tidligere år er forekomsten av brunbjørn i hovedsak konsentrert i fylkene Hedmark (43), Finnmark (34) og Nord-Trøndelag (29). Av de 136 individbestemte bjørnene i Norge i 2014 var 93 individer (68 %) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør omtrent samme gjenfunnsandel som forrige år. DNA, brunbjørn, Ursus arctos, DNA profiler, overvåking, Norge, DNA, brown bear, Ursus arctos, DNA profiles, monitoring, Norway

Til dokument

Sammendrag

I 2013 ble det for femte år på rad samlet inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge. Av de 1222 prøvene som ble samlet inn i 2013 var 806 prøver (66 %) positive for brunbjørn. DNA-analyse av 1222 prøver (907 ekskrementprøver, 310 hårprøver og 5 vevsprøver) påviste 147 ulike bjørner, hvorav 55 hunnbjørner og 92 hannbjørner. Undersøkelsen viser en økning i forhold til forrige år av både hunnbjørner (55 mot 51) og hannbjørner (92 mot 86). DNA-resultatene gav et estimat på ca. 7 ynglinger i 2013, noe som indikerer en liten økning fra forrige år der estimatet var på ca. 6. Hedmark er det fylket som viser tydeligst en liten økning når det gjelder ynglinger. Av de 147 individene var 96 (65 %) tidligere påvist i Norge, noe som er en betydelig nedgang i antall gjenfunn sammenlignet med tidligere år. Som før ble flest bjørner påvist i fylkene Finnmark (50), Hedmark (40) og Nord-Trøndelag (32). DNA, brunbjørn, Ursus arctos, DNA profiler, overvåking, Norge, DNA, brown bear, Ursus arctos, DNA profiles, monitoring, Norway

Til dokument

Sammendrag

I 2012 ble det for fjerde år på rad samla inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge. Av de 1395 prøvene som ble samla inn i 2012 var 748 (54 %) prøver positive for brunbjørn, noe som utgjør en nedgang i andelen positive prøver i forhold til tidligere innsamlinger (63-68 % positive prøver). DNA analyse av 1395 prøver (1048 ekskrement prøver, 333 hårprøver og 14 vevsprøver) påviste 137 ulike bjørner, der 51 var hunnbjørner. Antallet hunnbjørner er det samme som forrige år, og basert på DNA resultatene er det mulig å estimere ca. 6 ynglinger i 2012. Resultatet viser en nedgang i antallet hannbjørner fra 100 til 86. Av de 137 individene var 106 (77 %) tidligere påvist i Norge. Som tidligere ble flest bjørner påvist i fylkene Finnmark (49), Hedmark (37) og Nord-Trøndelag (30). For disse tre fylkene er resultatene i 2012 svært like i forhold til tidligere år, også når det gjelder antallet hunnbjørner med hhv. 26, 12 og 11 hunnbjørner. DNA, brunbjørn, Ursus arctos, DNA profiler, overvåking, Norge, DNA, brown bear, Ursus arctos, DNA profiles, monitoring, Norway

Til dokument

Sammendrag

I 2011 ble det for tredje år på rad gjennomført en landsdekkende prøveinnsamling for brunbjørn i det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt. Denne rapporten omhandler DNA-analysen av 1208 prøver (877 ekskrementprøver, 316 hårprøver og 15 vevsprøver) fra brunbjørn (Ursus arctos) innsamla i Norge i 2011. DNA-profiler ble bestemt ved analyse av 8 ulike STR (short tandem repeats)-markører og en kjønnsmarkør. Alle positive prøver ble sammenlignet med Bioforsk Svanhovd sin genetiske database med individer fra perioden 2005 til 2010. Av de 1208 prøvene var 757 (63 %) prøver positive for brunbjørn, noe som utgjør en nedgang i andelen positive prøver i forhold til 2010 (68 %). Det ble totalt identifisert 151 individer av brunbjørn (51 hunnbjørn og 100 hannbjørn), der 111 (74 %) individer var tidligere påvist med DNA-prøve i Norge. Det påviste antallet bjørn (151) var altså lavere enn i 2010 (166), men kjønnsfordelingen (34 % hunnbjørn) var omtrent den samme (32 %). Det ble som tidligere påvist flest bjørn i fylkene Finnmark, Nord-Trøndelag, Troms og Hedmark. I Troms ble det samlet inn færre prøver enn tidligere, og dette kan forklare hvorfor antallet bjørn i dette fylket ble tilnærmet halvert i forhold til 2010. Det var en høy andel gjenfunn av individer fra tidligere år i de ulike fylkene (> 63 %), med unntak av Sør-Trøndelag der det var relativt få gjenfunn. Basert på antall hunnbjørn (n=51) påvist med DNA, ble antall ynglinger i Norge i 2011 estimert til 5,9. Tilleggsanalyser viste at mitokondrie-DNA fra andre arter kunne påvises i omtrent halvparten av de negative ekskrementprøvene. Dette tyder på det i 2011 også har blitt samlet inn prøver fra andre arter enn bjørn eller at det i noen tilfeller der ekskrementene inneholder kjøtt/bein viser resultatet at andre arter (elg) har vært føde for bjørn.

Sammendrag

Bruk av kadaversøkende hunder bidrar til funn av langt flere kadaver enn om man ikke benytter seg av hund. Imidlertid er det vanskelig å søke gjennom store utmarksarealer i tilstrekkelig omfang. Smestad-metoden er en metode som er godt tilpasset bruksformålet og ambisjonsnivået i sauenæringa. Dersom kadaversøkende ekvipasjer skal gå i lønnet tilsyn bør det være et krav at de har godkjent prøve (under utarbeidelse). Ytterligere informasjon om kadaversøk og kurs finnes på nettsidene www.kjellsmestad.no, www.viltskadesenter.no og http://www.rovvilt.net/.