Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
1995
Forfattere
Jens Køhler G. AuslandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Aksel GranhusSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Chr. J. KøhlerSammendrag
Lukket
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Yngve RekdalSammendrag
På oppdrag frå prosjekt «Ressursmodell for sauehald i utmark», har NIJOS utført vegetasjonskartlegging og beitevurdering i tre forsøksområde. Bruk av vegetasjonstypar ved beitekartlegging har lange tradisjonar her til lands. Utgangspunktet for denne bruken er at artssamansetting, planteproduksjon og næringsinnhald i plantene innafor den enkelte vegetasjonstype, varierer lite frå lokalitet til lokalitet.
Forfattere
Theis BraanaasSammendrag
Arbeidet viser at F-verdien, som gir uttrykk for floristisk likhet, er et egnet hjelpemiddel til grovt å avgjøre graden av tilhørighet mellom ulike vegetasjonstyper. Som grunnlag for vegetasjonskartlegging i Hirkjølen vil imidlertid skogtypenes fysiognomi, bestemt av vegetasjonens konstanter/dominanter, spille en større rolle. De diagnostiske artene egner seg for en mer presis avklaring av skogtypen. På grunnlag av F-verdiene, vegetasjonenes fysiognomi og diagnostiske arter for 11 flater i Skarseterlia og ved Rundhaugen er følgende skogtyper beskrevet:Høystaudetype (890S, 875S, 850S)småbregnetype (830S, 840R, 870R)blåbærtype (800S, 825R)blåbær-fjellkreklingtype (925S, 960R)bærlyngtype (820R). I store deler av området forekommer typene i mosaikkartet blanding og delvis med mellomformer av to typer. Ellers kan følgende enkle iakttagelser i felten avgjøre hvilken skogtype vegetasjonen tilhører:Høystaudetype. Såvel skogstorkenebb som tyrihjelm dominerer. Forøvrig opptrer en rekke av høystaudeartene. Blant preferanseartene er teiebær, engsoleie, lundrapp, sølvbunke, fugletelg og engsnelle. Stormarimjelle mangler, norsk vintergrønn og småmarimjelle opptrer som ledearter.Småbregnetype. Fugletelg opptrer som konstant og ofte dominant. Hengeving forekommer. Begge opptrer som bindearter til høystaudetype. Tyrihjelm finnes ikke, mens skogstorkenebb forekommer. Blant preferanseartene er gaukesyre, maiblom, skogstjerne og linnea sammen med spredte innslag av høystauder. Stormarimjelle har vid utbredelse og opptrer som skilleart mot høystaudetypen, mens småmarimjelle mangler. Fjellkrekling mangler eller opptrer spredt.Blåbærtype. Tyttebær er konstant. Fugletelg og skogstorkenebb finnes ikke. Maiblom og stri kråkefot er skillearter mot blåbær-fjellkreklingtype og bærlyngtype. Fjellkrekling forekommer rikelig og er skilleart mot småbregnetypen.Blåbær-fjellkreklingtype. Blåbær og fjellkrekling opptrer både som konstanter og dominanter. Tyttebær og einer dominerer også. Skogstjerne, hårfrytle, gullris og linnea er skillearter mot bærlyngtype. Ved kartlegging kan blåbærtypen og blåbær-fjellkreklingtypen slåes sammen.Bærlyngtype. Tyttebær er såvel konstant som dominant og preger fysiognomien sammen med blåbær. Røsslyng er en ledeart.
Forfattere
N. VagstadSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
S. Forberg Richard HorntvedtSammendrag
Omfanget av fluorskader på furuskogen i Vettismorki (Sogn og Fjordane: Årdal) ble registrert i 1993/94 for å se hvordan skadene hadde utviklet seg etter en tilsvarende registrering i 1970. I denne perioden er fluorutslippet fra Årdal Verk redusert fra ca 60 til 15 kg/h. Fluorinnholdet i furunåler var redusert fra 49 til 13 µg g-1 som gjennomsnitt for hele Vettismorki, og fra 97 til 21 µg g-1 på den mest eksponerte prøveflaten. I 1970 var det tildels sterke sviskader på furunålene i store deler av området. I 1993 ble det bare funnet svake nåleskader på de mest eksponerte lokalitetene. Skogens vitalitet (kroneskade) hadde forandret seg i to retninger siden 1970. Andelen av døde trær hadde øket fra 3 til 30%. Økningen tilsvarer litt mer enn andelen av trær som i 1970 ble klassifisert som sterkt skadde (døende). På den annen side hadde også andelen av friske trær øket, fra 22 til 33%. Borprøver fra levende trær viste at siden ca 1960 har årringbredden avtatt i forskjellig grad, i samsvar med kroneskaden. Gjennomsnittlig årringbredde for perioden 1970-93 i prosent av 1900-50 var 62, 31, 16 og 11 hos henholdsvis gruppene frisk, svak skade, middels skade og sterk skade. Hos svakt skadde trær viste årringbredden tydelig økning etter 1980. Gjenveksten av furuplanter var i gjennomsnitt 32 planter pr. daa. Det var mest gjenvekst i de lavereliggende områdene nærmest Utladalen, til tross for at det var der fluorskadene tidligere var sterkest. Konklusjonen er at selv om skogskadene har vært tildels meget alvorlige, så har omlag to tredjeparter av de gamle furutrærne overlevet. Det er etter forholdene tilfredsstillende gjenvekst av furu.
Forfattere
Petter NilsenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag