Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2002
Forfattere
Lars Olav Brandsæter Asbjørn Olsmo Anne-Marte Tronsmo Haldor FykseSammendrag
Bakgrunnen for arbeidet har vært å finne nye belgvekstarter som er velegnet for bruk som dekkekultur i økologisk grønnsaksproduksjon. Artikkelen innbefatter klimakammerforsøk hvor samspillet mellom belgvekstart og utviklingstrinn har blitt undersøkt mht frostresistens. Undersøkelsen innbefatter artene lodnevikke (Vicia villosa), jordkløver (Trifolium subterraneum), blodkløver (T.incarnatum), legesteinkløver (Melilotus officinalis), hvitkløver (T. repens), sneglebelg (Medicago lupulina) og to andre ettårige lusernearter (Medicago trunculata og M. scuttelata). Generelt hadde lodnevikke, legesteinkløver, blodkløver og hvitkløver best frostresistens. De fleste av de testede artene hadde fallende frostsresistens ved økende alder. Dette gjaldt imidlertid ikke legesteinkløver og hvitkløver hvor motsatt respons ble vist. De oppnådde resultatene stemmer bra overens med erfaringer fra feltforsøk. Av de testede artene synes lodnevikke og legesteinkløver å være de artene som er mest interessante for bruk i Norge.
Forfattere
Arnfinn Nes Johs Øydvin Gjermund BergaustSammendrag
Frida" er ein heilt ny jordbærsort frå Norges Landbrukshøskole. sorten er lite prøvd enno, men erfaringar frå NLH og frå felt på Kise og hjå Gjermund Bergaust i Vestfold, har synt at sorten har fleire gode eigenskapar: stor avling, store bær, middels tidleg modning, friske planter.
Sammendrag
Mengde endogent gibberellin (GA1, GA8, GA19, GA20, GA29, GA44 og GA53) og IAA ble målt i frukt av molte fra 0 til 21 dager etter pollinering. Nivået av aktive gibberelliner øker like etter pollinering, mens det totale innholdet minker. Mengden IAA øker gjennom hele perioden på 21 dager. De ulike nivåene av plantehormoner relateres til ulike utviklingstrinn i fruktutviklinga.
Forfattere
Jorunn BørveSammendrag
Fruktròte er eit av dei viktigaste kvalitetsproblema i søtkirsebærdyrkinga. Dette gjeld både før og etter hausting. Ròtesoppar reduserer avlinga på trea og avgrensar lagringsevna til fruktene. Føremålet med dette arbeidet har vore å kartleggja smittekjelder til ròtesoppane og å undersøkja korleis dyrkingstekniske tiltak i frukthagane påverka mengd ròtning ved hausting og lagring og soleis betra kontrollen av ròtesoppane. Plastdekking før hausting kan påverka ròtning av di plastdekket er ugjennomtrengeleg for vatn. Forsøk med plastdekking 3-4 veker før hausting synte at fruktene hadde fullgod fruktkvalitet og om lag 25 % redusert fruktròte ved hausting. Ulike dekkesystem påverka mikroklimaet i trea ulikt. Forsøk synte at dekking ved nedbør var eit fullgodt alternativ til om lag 6 sprøytingar med soppmiddel frå bløming til hausting og reduserte fruktròte ved hausting med 13% i høve til udekka. Dekking 5-6 veker før hausting som alternativ til 1-2 sprøytingar reduserte fruktròte ved hausting med 14% i høve til udekka. Plastdekking nær hausting og tidlegare i fruktutviklinga kan altså nyttast både som alternativ og supplement til sprøyting med soppmiddel. Det er vanleg at søtkirsebærfrukter aborterer tidleg i fruktutviklinga. Aborterte frukter har eit svekka vev som lett vert angripe av ròtesoppar. Etter inkubering var det om lag 47% meir fruktròte på aborterte frukter i høve til på velutvikla frukter. Aborterte frukter var til stades i trea frå om lag 3 veker etter full blom til hausting og bør anten fjernast eller mengda bør reduserast ved hjelp av dyrkingstekniske faktorar. Mumifiserte frukter saman med visne bukettgreiner vert rekna for å vera dei viktigaste smittekjeldene for M. laxa om våren. Smitte frå desse var også til stades fram mot hausting. Forsøk synte at smitte i mumiar kunne overleva i fleire år. Smitte frå infiserte blomar var tilstades fram mot hausting og kunne vera ein alternativ overvintringsstad. Det er viktig å fjerna slike smittekjelder. Mikrosprekker i søtkirsebærkutikula kan fremja ròte etter hausting. Dess meir mikrosprekker i fruktoverflata dess meir ròte vart funne ved smitting med ròtesoppane B. cinerea og M. laxa. Frukter med mykje sprekker i fruktkutikula hadde 35% meir ròte enn frukter utan smitte etter inokulering og inkubering. Mengd sprekker i kutikula kan reduserast ved jamn vasstilgong til trea.
Forfattere
Jorunn BørveSammendrag
Oversyn over litteratur som omhandlar fruktutvikling hjå ulike steinfrukter, i hovudsak fersken og søtkirsebær. Prosessar i fruktutviklinga frå fruktsetjing til mogning og påverknadsfaktorar er skildra.
Forfattere
Lars Tørres Havstad Trygve S. Aamlid Åge Susort Gunhild Hommen Åsmund Bjarte Erøy Anne A. SteensohnSammendrag
Planteforsk fikk i 2000 fire nye sorter godkjent for opptak på offisiell sortsliste. Dette var en sort i engsvingel (Norild), en sort i engrapp (Knut) og to sorter i kvitkløver (Norstar og Snowy). Parallelt med den offisielle verdiprøvinga for fôravling og fôrkvalitet har Planteforsk testet frøavlsegenskapene til de nye sortene. Forsøkene har vist at av de engsvingelsortene som det avles frø av i Norge er frøavlsegenskapene til den nye sorten Norild på høyde med Fure, og klart bedre enn Salten og Stella. Frøavlen av Norild bør kunne foregå med godt resultat både på Østlandet og Sørlandet. Knut engrapp har både i norske og danske forsøk gitt 30-40 større frøavling enn Ryss. Sammenlikna med Lavang var frøavlinga om lag 70% større i de norske forsøka. Knut har større frøtopper og konkurrerer godt mot ugras i frøenga, men tusenfrøvekta er mindre og frarensing av tunrapp derfor vanskeligere i Knut enn i Ryss. Snowy kvitkløver er noe mer høyvokst og gir 20-25% større frøavling enn Norstar. Begge sorter gir imidlertid lavere frøavling enn den danske sorten Milkanova.
Forfattere
Lars Tørres Havstad Åge Susort Gunhild HommenSammendrag
Frøavlsegenskapene til ti nye foredlingslinjer av strandrør (Phalaris arundinacea L.). ble i perioden 1998-2001 sammenliknet med frøavlsegenskapene til den norske sorten "Lara" og den nordamerikanske sorten "Vantage". Til sammen ni årshøstinger ble utført i to forsøksfelt på hvert av stedene Landvik (58oN) og Hellerud (60oN). Strandrørsortene / foredlingslinjene ble enten etablert uten dekkvekst (tre felt) eller med vårhvete som dekkvekst (ett felt). Såmengden for strandrør var i begge tilfeller 0.5 kg/daa. Ingen av de nye foredlingslinjene gav høyere frøavling enn den nordamerikanske målestokksorten "Vantage". Sammenlignet med "Lara", var frøavlingen til de to beste foredlingslinjene, "FuSr 8702" og "FuSr 8703", signifikant høyere, og frøavlingen til "VåSr 8401" signifikant lavere enn den norske hovedsorten. Ut fra en samlet vurdering har "VåSr 8401","FuSr 8701" og "LøSr 9104" for dårlige frøavlsegenskaper til at det bør søkes om sortsgodkjenning. For de andre foredlingslinjene, "FuSr 8702", "FuSr 8703", "LøSr 9101", "LøSr 9102", "FuSr 9102", "LøSr 9103" og "FuSr 9101" er frøavlingen, i tillegg til andre frøavlsegenskaper, tilstrekkelig til at det kan være aktuelt å søke om sortsgodkjenning, dersom verdiprøvingsresultatene tilsier dette. Frøavlingen, for alle sorter sett under ett, var signifikant positivt korrelert med antall generative skudd per m2 (r=0.51), vekt per utreska frøtopp (r=0.18) og tusenfrøvekt (r=0.31). Til sammen forklarte disse karakterene 55 prosent av variasjonen i frøavling.
Forfattere
Lars Tørres Havstad Åge Susort Gunhild HommenSammendrag
Frøavlsegenskapene til fire nye foredlingslinjer av engsvingel (Festuca pratensis Huds.) ble i perioden 1997-2001 sammenliknet med frøavlsegenskapene til de veletablerte norske sortene `Salten" og `Fure" og den nye norske sorten `Norild" (godkjent i 2000). Til sammen ti årshøstinger ble utført i to forsøksfelt på hvert av stedene Landvik (58o21"N) og Apelsvoll (60o42"N). I seks av årsfelta var også den nederlandske sorten `Stella" med som målestokksort. Alle engsvingelsortene/ foredlingslinjene ble etablert med hvete eller bygg som dekkvekst og sådd ut med en såmengde på 0.5 kg/daa. Like etter frøhøsting (i begynnelsen av august) i første og andre engår ble alle sortene/foredlingslinjene gjødslet med enten 3 eller 6 kg N/daa. På rutene med sterkest gjødsling (6 kg N/daa) ble gjenveksten avpusset 10. september (intensiv fôrutnytting), mens svaktgjødsla ruter (3 kg N/daa) ikke ble avpusset om høsten. Den nye norske sorten `Norild" var avlingsmessig på høyde med den beste målestokksorten `Fure", og produserte klart høyere frøavlinger enn `Salten" og `Stella". Av de fire foredlingslinjene var det ingen som oppnådde høyere frøavling enn `Fure" og `Norild". Den beste foredlingslinja, "KvEs 922" ("Munin"), kunne imidlertid ikke signifikant skilles fra `Fure" verken med hensyn til frøavling, antall frøstengler, vekt per frøtopp eller tidlighet. I tillegg til "KvEs 922", hadde "KvEs 921" (Hugin), og, under tvil, "HoEs 1012" tilstrekkelig frøavling til at søknad om sortsgodkjenning kan anbefales. Frøavlingen, for alle sorter sett under ett, var signifikant positivt korrelert med antall generative skudd per m2 (r=0.52), vekt per utreska frøtopp (r=0.14) og tusenfrøvekt (r=0.09). Til sammen forklarte disse karakterene 31% av variasjonen i frøavling. På den sørlige kystlokaliteten Landvik, som har ustabilt snødekke om vinteren, førte avpussing av det isolerende laget av gjenvekst om høsten (10. september) til reduksjon i frøavlingen året etter i alle sorter. Avlingsreduksjonen var større i "KvEs 922", "KvEs 922" og "Fure" enn i de mer herdige nordnorske sortene/foredlingslinjene "Norild" og "HoEs 1012". På innlandslokaliteten Apelsvoll, som har mer stabilt snødekke om vinteren, hadde avpussing om høsten ingen negativ innvirkning på frøavlingen året etter. Både på Landvik og Apelsvoll ble de høyeste tørrstoffavlingene ved slått 10. september oppnådd i den nye sorten `Norild".
Forfattere
Peder Gjerdrum Bjarne HamarSammendrag
Rapporten presenterer en pilotstudie over hvorledes ulike impregneringsmidler påvirker avlest fuktighet for målere av typene elektrisk motstand og elektrisk kapasitans, med tørke/veie-metoden som referanse. Fem ulike impregneringsmidler er testet: Tradisjonell CCA, et kopper-bor salt, ScanImp, et vannavvisende middel og vann (kontroll). Fuktigheten ble målt på 24 prøver for hvert middel under sorpsjon i et kontrollert klima. Resultatene viser opptak av impregneringsmiddel økende fra ca. 0.5 g/cm3 for kjerneved til ca. 0.7 g/cm3 for yteved; lasten hadde også noe lavere fukt enn ønskelig før impregnering. I det hygroskopiske området ble det ikke påvist forskjeller i sorpsjonshastighet for de testede midlene. Saltmidlene hadde 0.4%-enh. høyere og ScanImp 0.4%-enh. lavere likevektsfukt enn referansebitene. For begge målertyper ble det funnet stor unøyaktighet ved høye fuktnivåer, og bare avlesninger under 25% anbefales benyttet. Den kapasitive måleren synes å gi rimelig gode resultater for alle midlene. For det bruksområdet som er undersøkt her - impregnert last som skal måles over et stort spennområde i fuktnivå - gis en foreløpig anbefaling for bruk av kapasitiv måler. De tilfeldige feil er i denne undersøkelsen mindre enn for motstandsmåleren. Gjenværende (etter valgt innstilling for densitet) systematiske feil er mindre enn 1-2%-enh., noe som ytterligere bør kunne reduseres ved egnet bruk av densitetsinnstillingen. En formel for å korrigere avlesningen når årring-bredden avviker fra 2 mm er foreslått. Det anbefales å verifisere de oppgitte resultatene gjennom en jevnlig bruk av tørke/veie-prøver i produksjonskontrollen. For motstandsmåleren ble det funnet tildels store avvik for enkeltmålinger, også for avlesninger under 25%. Disse store avvikene er ikke knyttet til temperatur eller til impregneringsmiddel. ScanImp økte ledningsevnen i treet tilsvarende 1.8%-enh. ved 10% fukt økende til 2.6%-enh. ved 20% fukt. Effekten avhenger av konserveringsmiddelkonsentrasjonen, og denne bør følges opp dersom noen av de etterfølgende brukere eller kunder ventes å anvende motstandsmåler. De andre midlene ble ikke funnet å påvirke ledningsevnen.
Forfattere
J. Eilenberg Richard MeadowSammendrag
The brassica root flies (Delia radicum and Delia floralis) cause considerable damage in outdoor brassicaceous vegetables in northern temperate regions. Among the possibilities for control is biological control using insect pathogenic fungi. Four fungi, naturally occurring on Delia spp., show promise: Metarhizium anisopliae, Beauveria bassiana, Entomophthora muscae and Strongwellsea castrans. Due to different biological and ecological possibilities, the different fungi have different target stages (larvae or adults) and the strategies for their potential use differs. For example, M. anisopliae and B. bassiana have potential for inundation biological control against larvae, B. bassiana and E. muscae have potential for inoculation biological control against adults, while E. muscae and S. castrans have potential in conservation biological control. At present, however, none of the fungi are ready for use, and their exploitation should be seen in the light of integration with other sustainable methods for control.