Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2004
Forfattere
Randi SeljåsenSammendrag
Jordskokk (Helianthus tuberosus L.) er en flerårig plante i kurvplantefamilien og en nær slektning av solsikke. Den dyrkes spesielt på grunn av sine rotknoller som har en frisk, nøttaktig og søt smak og kan spises både naturell, kokt, og stekt. Knollene utmerker seg ved et høyt innhold av karbohydraten inulin som har søtsmak, men går ufordøyd gjennom fordøyelsessystemet og dermed kan være lovende blant annet i kosthold for diabetikere. Inulinet har også svært god virkning på tarmhelse ved å favorisere de sunne bifido bakteriene og hemme patogene bakterier i tykktarmen. Stoffet øker også opptak av kalsium og andre mineraler og stimulere syntesen av B-vitaminer. Jordskokk er sammen med sikori den viktigste inulinkilden som benyttes i industriell sammenheng for utvinning av inulin. Denne spesielle grønnsaken er ennå ikke for salg i vanlig detaljhandel i Norge, og den dyrkes kun i mindre skala for lokalt salg. Det importeres imidlertid en del jordskokk til resteurantnæringen. Ved Planteforsks avdeling på Landvik i Grimstad finnes det en samling med 40 kloner av jordskokk som er samlet inn fra hele Norden i regi av Nordisk Genbank. Det er stor interesse for å undersøke dette materialet nærmere med tanke på innhold av inulin, avlingspotensial og smak for å finne frem til en sort med som egner seg for kommersiell dyrking her til lands. Det kan også være interessant å prøve flere utenlandske sorter under norske forhold. Ernæringsfysiologiske studier av jordskokk i tilknytning til helse vil være et viktig ledd i å øke kunnskapen om potensialet til denne spennende grønnsaken.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ove Mindor KlakeggSammendrag
Jordbruksarealet i Østfold fylke ble jordsmonnkartlagt i perioden 1988 - 2001. Arealstatistikk for en rekke kartlagte og avleda jordsmonnegenskaper presenteres. Totalt er det kartlagt 741,7 km2 dyrka mark. Leirjord dominerer for fylket totalt (77,1%), og i de fleste kommuner. Organisk jord utgjør kun 1,5%. Kun noen få prosent av jordbruksarealet har store begrensninger i form av høyt innhold av grus, stein og blokk, grunt jordsmonn, høy frekvens av fjellblotninger eller bratte areal. En noe større andel har begrensninger i lagringsevne for plantetilgjengelig vann. Potensialet for dyrking av korn eller gras er høyt i alle kommuner, mens potetdyrking har høyest potensial i kommuner med mye sand- og siltjord. Mest arealer i de høyeste erosjonsrisikoklasser finnes i kommunene Spydeberg, Skiptvet, Trøgstad, Hobøl, Askim. Disse kommunene har også de høyeste andelene med planert areal.
Forfattere
Ove Mindor KlakeggSammendrag
Jordbruksarealet i Vestfold fylke ble jordsmonnkartlagt i perioden 1989 – 1996. Arealstatistikk for en rekke kartlagte og avleda jordsmonnegenskaper presenteres. Totalt er det kartlagt vel 435 km2 dyrka mark og bare noen få prosent av jordbruksarealet har store begrensninger i form av høyt innhold av grus, stein og blokk, grunt jordsmonn, høy frekvens av fjellblotninger eller bratte areal. En noe større andel har begrensninger i lagringsevne for plantetilgjengelig vann. Arealene som kan benyttes til nedbørsbasert dyrking av korn, gras eller potet er derfor noe lavere enn for tilsvarende vanningsbasert dyrking. Mest arealer med høy erosjonsrisiko finnes i kommunene Re, Sande og Lardal.
Forfattere
Hugh RileySammendrag
Variasjonene og endringene i snødekke, jordtemperatur og jordbruksveksters behov for vanning siden 1960 er belyst ved hjelp av langvarige måleserier fra Nes på Hedmark. Tross store variasjoner mellom år, har det siden "60-årene skjedd en gradvis nedgang i middels snødybde og i snødekkets varighet, med henholdsvis 0,4 cm og 1 dag pr. år. På årsbasis har jordtemperaturen økt signifikant siden 1960. Målingene i 50 og 100 cm dybde viser en stigning på ca. 0,03 grad pr. år, fra ca. 4,9° C i 1960 til ca. 6° C i dag. Antall dager med tele i matjorda har holdt seg omkring 130 dager pr. år, gjennom hele perioden. Antall dager med tele ved 50 cm dybde har derimot avtatt med 1,5 dag pr. år. Antall dager med jordtemperatur fra 0 til 5 grader har ved 10 cm dybde avtatt med 0,5 dag pr. år, mens det ved 50 cm har økt med 1 dag pr. år. Ved 100 cm dybde er det uendret. Antall dager med jordtemperatur >5 grader har økt ved alle måledybdene, men mest i 100 cm dybde. Endringene skyldes for det meste høyere jordtemperatur utover høsten. I vekstsesongen (mai - september) var det et nedbørsunderskudd i ca. 2/3 av alle år, og underskuddet økte vanligvis fram til begynnelsen av august. På enkeltårsbasis var det imidlertid store variasjoner i mengden og fordelingen av både nedbør og fordamping. Behovet for vanning til korn, potet og gras er beregnet for perioden 1963-2003, ved hjelp av tørkeindekser som ble kalibrert mot tidligere vanningsforsøk på Kise. Beregningene er gjort for tre jordklasser med ulik vannlagringsevne (tørkesvak, middels og tørkesterk). Potet har størst behov for vanning, etterfulgt av korn og gras. Det var store variasjoner i behovet mellom år, og det siste tiåret har vært preget av relativt lite vanningsbehov. På tørkesvak jord taptes det i fravær av vanning >25% potetavling i ca. 60% av alle år. De tilsvarende tall for korn og gras var henholdsvis ca. 40% og ca. 30% av alle år. På tørkesterk jord var avlingstapet uten vanning
Forfattere
Arve ArsteinSammendrag
For å oppretthalde avling over tid er det nødvendig å tilføre 10 kg K pr daa årleg til kaliumfattig jord. Innhaldet av både timotei og raudkløver vil bli kraftig redusert i enga dersom det berre vert nytta moderate mengder husdyrgjødsel (3 tonn gylle pr daa). Visuell kaliummangel er først registrert ved kaliumkonsentrasjon under 1,5% av tørrstoffet.
Forfattere
Eva Narten Høberg Lise Hatten Jørn HøbergSammendrag
Gåsebeiting på eng er et problem for jordbruket i flere kystområder. Denne artikkelen omhandler gåsemøkk på eng, og hvordan dette kan påvirke fôrkvalitet og smakelighet på surfôr.
Sammendrag
Indusert resistens er eit fenomen der plantene sine eigne forsvarsmekanismar vert aktivert ved hjelp av middel som ikkje har direkte effekt på skadegjeraren. Fordelen med bruk av slike middel er at skadegjeraren ikkje bygger opp resistens mot det, og det har effekt mot eit breitt spekter av sjukdomsframkallande organismar. Middel som induserer resistens har vist seg å ha like god effekt mot rotstokkròte og raud marg i jordbær som det mest brukte kjemiske middelet.
Forfattere
Svein SolbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Gunhild Børtnes Even BratbergSammendrag
Indre misfarging av kålrotsorten Vigod var et problem for flere produsenter i 2002. Skaden artet seg som grå snittflater ved gjennomskjæring. Det er blitt hevdet at tørke i vekstsesongen kan føre til slik missfarging i røttene. For å finne ut om denne skaden kan skyldes tørke i deler av vekstperioden, ble sortene Vigod og Vige dyrket uten nedbør og vanning i slutten av vekstperioden, sommeren 2003.