Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2014
Forfattere
Mari Mette Tollefsrud Yoshiaki Tsuda Jørn Henrik Sønstebø Małgorzata Latałowa Laura Parducci Thomas Källman Jun Chen Vladimir Semerikov Tore Skrøppa Giovanni Guiseppe Vendramin Christoph Sperisen Martin LascouxSammendrag
During the Last Glacial Maximum, the boreal vegetation was greatly restricted. Climatic variation between regions had different impact on the glacial and postglacial history of tree species, resulting in contrasting distribution of genetic diversity. Norway spruce (Picea abies) and Siberian spruce (P. obovata) are two closely related species which parapatric ranges cover almost the entire boreal region of Eurasia; a vast region that experienced contrasting glacial histories. In the present study we combined extensive paleobotanical and genetic data to reconstruct the joint histories of the two species and to evaluate how their glacial and postglacial histories have affected their genetic structure. Today, Norway spruce and Siberian spruce are clearly genetically differentiated in mitochondrial (mt) and nuclear SSR markers, suggesting that the two species had largely independent glacial histories. Nuclear SSR markers indicate the presence of hybrid individuals on both sides of the Urals and east-west longitudinal genetic structures indicate a wide zone of hybridization. The border for mtDNA is situated along the Ob River in Siberia. Along this river and eastwards, latitudinal genetic structures were weak. In Norway spruce, rather complex population genetic structures are revealed as a result of multiple refugia and contrasting recolonization patterns. The current distribution of Norway spruce is divided into a southern and a northern domain. Coherent with the paleodata, both mtDNA and SSR loci suggest a long lasting separation between these two domains, which however, did not preclude secondary contacts. Within the southern domain, mtDNA and paleodata suggest the presence of several refugia, a pattern that nuclear SSR loci fail to reveal probably reflecting pollen mediated gene flow. In the northern domain, the same data support the recolonization of Scandinavia during the mid Holocene from a large and scattered refugium located on the East European Plain. Recolonization took place along different migration routes, and diversity evolved differentially along these routes. The complex genetic structure at nuclear SSRs in the northern Norway spruce domain may be due to gene flow from the southern domain, gene flow from the hybrid zone along the Ural Mountains and expansion from a separate refugium along the Atlantic coast. The latter is suggested by ancient DNA, the presence of a Scandinavia endemic mitochondrial haplotype and possibly, the current structure at SSR loci, where the origin of a distinct genetic cluster in Central Scandinavia remains to be elucidated. The implications of these findings for the response of the boreal forest to climate, forest management and breeding will be discussed.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Tilstanden på ei brannflate vil være bestemt av forholdene før brannen, slik som biomassefordeling, topografi, fuktighet og jordsmonn. Men også brannforløpet, hvor vindforholdene er helt avgjørende for en branns intensitet og hardhet, er av stor betydning. Det betyr at skogbehandling etter brann må tilpasses den enkelte brannflate. Hovedutfordringen vil likevel være å få etablert ny skog raskest mulig, og å ta vare på nyttbart virke etter brann. Det er derfor viktig å prioritere foryngelse framfor hogst. Det er store driftstekniske utfordringer etter brann, som medfører økt tidsforbruk, redusert sikkerhet og økt vedlikeholdsbehov på hogstmaskiner. Det er spesielt viktig å ha fokus på trærnes stabilitet. Erfaringene fra Mykland viste at ved frøtrestillingshogst må frøtrær gjensettes enkeltvis. Stabiliteten var spesielt dårlig der hvor det var gjensatt 2-4 frøtrær på samme rotflak. I Mykland ble det prioritert å gjensette kantsoner mot myr og vassdrag etter Levende Skog standard, også her var erfaringene at store deler av kantsonene blåste ned. Om mulig bør driften utføres av maskinførere med god lokalkunnskap om stabilitet. Grunne jordsmonn opp mot koller og rygger bidrar til omfattende rotskader og redusert stabilitet på vindutsatte arealer. Vindfelling reduserte frøtrestillinga med 50 % de 4 første årene etter brannen. Omfattende margborerangrep og en glissen frøtrestilling resulterte i et frøfall på mindre enn 2 frø per kvadratmeter. Areal i naturreservatet med mye død og skadd skog synes å ha forsterket margborerangrepet, som strakk seg inntil 6 km utenfor brannflata. Fem år etter brannen er furuforyngelsen god, med en nullruteprosent på 42 % og en gjennomsnittlig høyde på 30 cm. Hittil er det bare registrert ubetydelige skader på foryngelsen, hvor gransnutebille har vært den vanligste skadegjøreren. Erfaringene fra Mykland har vist at selv en glissen frøtrestilling med brannskadde trær kan gi tilfredsstillende foryngelse. Ved framtidige branner er derfor avgjørende å utnytte den brannskadde skogen i foryngelsesarbeidet selv om den ser dårlig ut. Suksesjonen etter brannen har gått raskt med kolonisering av pionerarter som einerbjørnemose, vegmose, nikkemose, tvaremose og bråtemose. Følgearter som geitrams, amerikamjølke, røsslyng, blåtopp, smyle og bråtestarr dominerer brannflata. Lauvtreslaga osp, bjørk, vier og rogn viser kraftig oppslag på brannflata. Av arter med spesiell tilpasning til brann fantes 2 større forekomster av bråtestorkenebb med til sammen rundt tusen individer. Vegetasjonsutviklingen etter brannen er i stor grad bestemt av brannens hardhet. Undersøkelser av dødvedproduksjon etter brann tyder på at det for magre furuskoger kan være ca. 20 m3 per hektar. Med hensyn til brannbariærer i landskapet viser erfaringene fra Mykland at etter lengere tørkeperioder, og med sterk vind under brannforløpet, oppheves disse. Bedre utnyttelse av brannbariærer under bekjempelse av skogbrann blir viktig ved framtidige branner. Livsmiljø og arter som vi ønsker å ta vare på ble og sterkt påvirket av brannen. Det er derfor grunn til å etterlyse en mer nyansert diskusjon med hensyn til virkning av skogbrann, det er ikke slik at skogbrann bare er positivt for arter og livsmiljø slik det ofte blir fremstilt.