Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2000
Forfattere
Ivar GjerdeSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ivar GjerdeSammendrag
I de senere årene har det blitt gjennomført registreringer av såkalte nøkkelbiotoper (Haugset m.fl. 1996), som vanligvis er mindre flekker av skog som anses for å være særlig viktig for mangfoldet av arter i skog. Metoden ble opprinnelig utviklet av feltbiologer i Nord-Sverige (Karström 1992) som igjen var inspirert av britiske undersøkelser (f.eks Peterken 1974, Rose 1976). Den bygger i stor grad på registrering av såkalte indikatorarter eller signalarter (særlig av lav og vedboende sopp), som skal indikere spesielle skogtilstander og forekomst av sjeldne og truete arter (rødlistearter). Interessen for slike registreringer har vært stor i skogbruket, ikke minst fordi næringen er inne i en prosess med miljøsertifisering, der hensyn til biologisk mangfold i utøvelsen av praktisk skogbruket står sentralt. I skogbruksmiljøene har man naturlig nok også funnet det interessant at man mener å kunne bevare en stor andel av mangfoldet gjennom å bevare en liten andel av skogen som nøkkelbiotoper (ca1% i Sverige, Skogsstyrelsen 1999 ). MiS-prosjektet har lagt ned et betydelig arbeid for å undersøke de faglige forutsetningene for bevaring av biologisk mangfold i skog, og for å videreutvikle en registreringsmetodikk for norske forhold. Arbeidet med å publisere resultatene er nå igang. I denne artikkelen skal jeg ta for meg noen grunnleggende prinsipper for hvordan MiS-registreringene er bygget opp, og hvordan de er knyttet til viktige resultater fra prosjektet.
Forfattere
Lars Sandved Dalen Carl Gunnar Fossdal Inger Margrethe Heldal Nina Elisabeth Nagy Praveen Sharma Geir Østreng Anders Lönneborg Øystein JohnsenSammendrag
Plants are sessile and have to adjust to the prevailing environmental conditions of their surroundings. This has led to a development of a great plasticity in gene regulation, morphogenesis, and metabolism. Adaptation and defence strategies involve the activation of genes encoding proteins important in the acclimation or defence towards the different stressors.Some of the molecular responses to biotic and abiotic stress factors such as pathogenic fungi or drought are specific, but it has also been shown that similar genes are acitvated by several stressors.At the Norwegian Forest Research Institute we are currently developing a diagnostic tool using the induction pattern of several selected genes from Norway spruce to use as a fingerprint for different types of biotic and abiotic stress. The ultimate goal of this project is to be able to identify unique mRNA expression patterns specific for different stressors such as heat, cold, drought, pathogens etc.In order to study the induction pattern expressed under biotic and abiotic stress, Norway spruce seedlings grown on glass beads in a phytotron we have treated with drought, a root pathogenic fungi (Rhizoctonia sp.), and a combination of drought and the root fungal pathogen.Physiological measurements of height, weight, ion leakage, gas exchange, and chlorophyll fluorescence are taken troughout the experiment. In addition, we have used light and electron microscopy, and immunolocalization to study structural cell and tissue changes. The results so far show great variance in the expression patterns between treatments and over time.
Sammendrag
The effects of forest fragmentation on the abundance of red fox Vulpes vulpes and pine marten Martes martes were studied by combining snow-track data (1994-1997) with forest stands habitat information at landscape level. Thirteen study areas located in boreal conifer and boreal birch forest were selected for the investigation.The decreasing proportion of older forest and increasing proportion of young forest in the landscapes positively affected track density of red fox. With the habitat classification used, landscape composition explained 46% of the spatial variation in fox abundance. Earlier habitat-studies in Scandinavian conclude that pine marten is a habitat specialist, with an affinity for old spruce habitats.With this in mind we surprisingly didn`t find any effects on tracks density along the fragmentation gradient. We have no data to explain this results, but we hypothesis that there is a source-sink population dynamics at regional scale. Still some large landscapes with high proportion of remnant habitats could be a source for the population in highly fragmentated landscapes.The abundance of red fox and pine marten were not negatively correlated, indicating that competition and intraguild predation by red fox do not determine abundance of pine marten on a landscape scale.Anyway, a comparative study from Fulufjllet national park indicate that the impact of red fox on pine marten increase if landscapes were transformed from large-grained patches of remnant to fine-grained mosaics of clear cuts and old forest. We conclude that human-caused forest fragmentation increased the predation pressure of red fox on small game species, but that the evidence against the pine marten is weaker.
1999
Sammendrag
Prosjektet har hatt som formål å kartlegge i hvilken grad utenlandske treslag samt gran sprer seg i områder med treslagsskifte eller i skogreisningsstrøk. Størst spredningsintensitet målt som antall planter per dekar, ble funnet for treslagene nobeledelgran, hemlokk, europeisk lerk, sitkagran, sibirsk edelgran. Lengste spredningsavstand fra morbestand ble funnet for sibirsk edelgran med 100 meter, for lerk og sitka var lengste spredningsavstand 80 meter. Spredningsintensitet for sitkagran i Nord-Norge var langt lavere enn det som ble funnet i Hordaland og Vest-Agder/Rogaland. For vanlig gran i Hordaland var det en tendens til mindre spredning i ytre strøk enn i indre strøk. Generelt var spredning av vanlig gran langt svakere enn for sitkagran, lengste spredningsavstand som ble funnet for vanlig gran var 75 meter. I ytre strøk i Nordland ble det registrert lite foryngelse av vanlig gran. Registreringer av kontortafuru viser at treslaget har liten spredningsintensitet og spredningsavstand. Generelt var foryngelsen av de mest spredningsvillige treslaga avhengig av såring av humusdekke, vegetasjonstype, beliggenhet av mulige foryngelsesarealer i forhold til fremherskende vindretning samt morbestandets alder og høyde. For sitkagran ble det funnet liten spredning til kystlynghei, mens spredning til tørrere kulturpåvirka voksesteder kunne være betydelig. I enkelte tilfeller var det problem å plante vanlig gran fordi den naturlige foryngelsen av sitkagran tok over. Resultatene fra prosjektet gir innspill til framtidig forvaltning av utenlandske treslag. Framtidig forskning bør rettes mot økologiske konsekvenser av utenlandske treslag samt skogshistoriske undersøkelser av de eldste kjente utplantinger av slike.
Sammendrag
Norsk institutt for skogforskning i Bergen (NISK-Bergen) har siden 1993 sammen med Norsk Pyntegrønt og Det norske Skogfrøverk deltatt i prosjektet `Utvikling av plantemateriale av fjelledelgran til juletreproduksjon`. Prosjektet er finansiert av Statens landbruksbank, Skogtiltaksfondet og NISK. I fjor ble det i medlemsbladet Norsk Pyntegrønt (1/98) presentert resultater fra forsøk med treårig fjelledelgran (Abies lasiocarpa (Hook.) Nutt.) med provenienser fra det sørligste utbredelsesområdet i USA, innsamlet i 1994 (del 1). Denne artikkelen beskriver forsøk med provenienser fra det nordligste utbredelsesområdet i USA og det sørligste området i Canada, innsamlet i 1995 (del 2)
Forfattere
Tor MykingSammendrag
Winter dormancy reduces or inhibits totally the growth ability of buds. Dormancy release and budburst in Scandinavian Betula pendula Roth. and B. pubescens Ehrh. ecotypes were studied in controlled environments. There was a gradual decline in the heat-sum requirement for budburst with increasing chilling time. Two main clines in time of dormancy release appeared in ecotypes of different geographic origin, a latitudinal cline and a coastal-inland cline in which the duration of dormancy increased southwards and towards the coast. In addition, dormancy was later alleviated in high-altitude than in lowland B. pubescens ecotypes. In late autumn, after 44 chilling days, time to budburst at 15C was less in plants chilled at 0C than in plants chilled at 10C, indicating that 0C was most effective for dormancy release. In January, after 105 chilling days, however, dormancy release was completed, and budburst was earliest in plants chilled at 10C. At this stage there were no detectable differences in effectiveness between fluctuating and corresponding constant temperatures (6 to 21C) in promoting growth and budburst in B. pubescens. Long photoperiods significantly reduced time to budburst in partly dormant buds, but had no effect when dormancy was fully released
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Tore SkrøppaSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag