NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Sammendrag
Norsk institutt for bioøkonomi har i perioden 2013-2023 utført vegetasjonskartlegging i Vestvågøy kommune i Nordland. Kartlagt areal er totalt 415 km². Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK25). Det er laget vegetasjonskart og avleda temakart for sauebeite. Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og vegetasjonsfordeling i området. Det er gitt en omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt råd omkring skjøtsel av kulturlandskap og utnyttelse av beitet.
Sammendrag
Rapporten gir en gjennomgang av metodikken som brukes i utvalgte europeiske land for å beregne direkte lystgassutslipp fra dyrka mark ved tilførsel av mineralgjødsel og husdyrgjødsel og en vurdering av overføringsverdi til Norge. Videre gir rapporten en vurdering av om Norge bør gå fra standard faktorer til en eller flere nasjonale faktorer og hvilke feltforsøk dette i så fall hadde krevd. Rapporten inneholder også en vurdering av om det er flere faktorer som bør disaggregeres enn vått/tørt klima og mineralgjødsel/husdyrgjødsel og hva dette i så fall vil kreve av nasjonale utslippsfaktorer.
Sammendrag
I økologisk landbruk er det et mål at gårder med husdyr skal være mest mulig selvforsynt med fôr. Minimumskravet til egenprodusert fôr har over tid blitt høyere. Rapporten presenterer ni økologiske melkeproduksjonsbruk med produksjonsdata og gårdbrukernes tanker om og prioriteringer med hensyn til selvforsyning med fôr. Vi har beregnet ulike mål på gårdenes selvforsyningsgrad og diskuterer hvordan ulike strategier på gårdene virker inn på disse resultatene. De ni økologiske melkebrukene ble valgt ut for å representere ulike klimatiske forhold og tilnærminger til selvforsyning. Data ble samlet inn i 2018 gjennom intervjuer med gårdbrukerne. Resultatene viser at selvforsyning med fôr var et viktig mål for de økologiske melkeprodusentene, først og fremst styrt av egne verdier og mål for økologisk landbruk. Studien viser at ulike strategier kan brukes for å oppnå høy selvforsyningsgrad, avhengig av gårdens beliggenhet, arealgrunnlag, melkekvote og økonomiske situasjon. Bøndenes strategier for å øke eller beholde høy selvforsyningsgrad inneholdt ulike agronomiske tiltak: øke grovfôrkvaliteten gjennom forbedret gjødselhåndtering, drenering og oftere fornyelse av enga. Noen gårder kombinerte høy ytelse med egen produksjon av korn, proteinvekster og oljevekster, mens andre økte selvforsyningsgraden ved å redusere kraftfôrnivået. Alle gårdene i denne studien hadde en høy selvforsyningsgrad med fôr. I 2017 hadde alle over 70 % fôr fra gården eller regionen, medberegnet kraftfôr, som var kravet til regelverket som trådte i kraft i 2024. Selvforsyningsgraden til gårdene varierte mellom 61 % og 100 % på tørrstoffbasis når kun fôr produsert på gården ble inkludert, og mellom 78 % og 100 % når også norskprodusert fôr ble inkludert.
Forfattere
Siri Svendgård-Stokke Eva Solbjørg Flo Heggem Anne B. Nilsen Svein Olav Krøgli Sebastian Eiter Henrik Forsberg Mathiesen Jonathan Rizzi Torgeir Tajet Ole Einar Ellingbø TveitoSammendrag
Rapporten beskriver resultatene av arbeidet som er gjort i arbeidspakke 1 «Økt verdiskaping i norsk grøntnæring – Veivalg GS35 (GrøntStrategi mot 2035)», oppgavene 1.1 og 1.4. De naturlige betingelsene for grønnsaksdyrking er identifisert ved hjelp av stedfestet informasjon om jordsmonnets egenskaper, klimadata og terreng. Resultatene er framstilt i kartløsninga prosjektkilden Veivalg (https://kart19.nibio.no/kilden3). I tillegg er den geografiske utbredelsen av eksisterende grønnsaksdyrking undersøkt og sammenliknet med den geografiske fordelinga av de arealene som har høyt potensial for dyrking av grønnsaker. Det har også blitt utført bærekraftsanalyser på gårdsnivå.
Sammendrag
Dokumentet presenterer resultatene fra sortstesting av jordbær utført i 2024 ved NIBIOs forskningsanlegg i Tromsø og Apelsvoll. Hensikten med testen var å identifisere jordbærsorter som kombinerer høy avling med god smak og kvalitet, spesielt under de varierende vekstforholdene i Norge. Den største avlingen på engangsbærene sorter ble registrert hos sorten ‘Parlando’, etterfulgt av ‘Sonsation’ og ‘Falco’. Generelt hadde Tromsø høyere andel store bær sammenlignet med Apelsvoll, og det ble registrert lav utsortering av bær. Avlingen for remonterende sorter varierte fra 900 til 1150 g per plante. ‘Aurora Karima’ hadde høyest avling, mens ‘Florice’ og ‘Favori’ også hadde høye avlinger. Smaken av jordbær ble vurdert basert på sukker- og syreinnhold. ‘Jenkka’ og ‘Magnum’ hadde høyest sukkerinnhold, mens ‘Dahli’ og ‘Parlando’ hadde lavere innhold. Bær dyrket i Tromsø hadde generelt bedre smak enn de fra Apelsvoll.
Forfattere
Sigrun Hjalmarsdottir KværnøSammendrag
På oppdrag fra vannområdet Bunnefjorden med Årungen- og Gjersjøvassdraget (PURA) er den empiriske modellen Agricat 2 brukt til å beregne potensialet for erosjon og fosforavrenning fra jordbruksarealer i 16 tiltaksområder, ved faktisk drift i 2024. Arealfordelingen av faktisk drift (vekst, jordarbeiding og miljøtiltak) i 2024 har framkommet av registerdata fra Landbruksdirektoratet og føringer/informasjon fra Follo Landbrukskontor, og er fordelt på de dyrka arealene etter bestemte rutiner i modellen. Arealfordelingsrutinen i modellen ga følgende utbredelse av kombinasjon vekst/jordarbeiding i vannområdet for 2024: 64 % stubb (jordarbeiding vår eller direktesåing), 13 % gras, 5 % vårkorn med høstpløying, 8 % høstkorn med høstpløying, 6 % høstharving til vår- og høstkorn, 2 % poteter og grønnsaker og 1 % frukt og bær. Arealfordelingen varierte mellom tiltaksområder. Eksisterende grasdekte kantsoner og fangdammer inngikk også i beregningene. Jord- og fosfortap i vannområdet PURA i 2024 ble beregnet til henholdsvis 2,9 kilotonn SS og 5,1 tonn TP. For individuelle tiltaksområder varierte jordtapet fra nær 0 til 1,3 kilotonn, og fosfortap fra nær 0 til 2,4 tonn. Forskjeller i drift bidro til å forklare forskjellene mellom tiltaksområder. Andelen jordarbeiding om høsten var den laveste som var registrert i perioden 2014-2024, og følgelig var nivå på jord- og fosfortap også det laveste som var beregnet i samme periode.
Forfattere
Anne Kari Bergjord OlsenSammendrag
I prosjektet RYE-SUS, finansiert gjennom programmet SusCrop under Horizon 2020 og Norges Forskningsråd, ønsket en å utnytte det GA-sensitive Ddw1 dverg-genet til å utvikle kortere, semidverg-sorter av rug for å redusere utfordringene med legde uten at det gikk på bekostning av rugens sterke vinterherdighet og tørketoleranse. Det ble også utviklet en vekstmodell for rug. Det norske hovedbidraget i RYE-SUS var å utarbeide en modul til vekstmodellen som kunne simulere utvikling av rug-plantenes frosttoleranse gjennom høst og vinter og andel overvintrede planter ved vekststart om våren basert på spesifikke sortsegenskaper og værdata. Modellen FROSTOL, som er utviklet basert på forsøksresultater i høsthvete, ble brukt som utgangspunkt, og data fra et toårig, utendørs kasseforsøk ble brukt for å optimere modellen til rug. Tre ulike rugsorter inngikk i forsøket, og disse ble testet for vernaliseringskrav og frosttoleranse (LT50) til ulike tider gjennom høsten. I tillegg ble plantenes avherdingsrate undersøkt ved at noen av plantene ble gitt enten en eller to ukers avherding (12 °C) etter inntak utenfra i november før test av frosttoleranse. Plantene økte sin frosttoleranse utover høsten, og de tre rugsortene, AC Remington, Halo og Carokurz, ble estimert til å ha en maksimalt oppnåelig frosttoleranse på hhv -30, -20,5 og -20 °C. To ukers avherding reduserte plantenes LT50 med ca. 50 %, uavhengig av sort, i forhold til LT50 før avherding. Ved optimering av FROSTOL-modellen ble fire ulike parameterne tillatt endret. Disse inngikk i funksjonene for hhv herding, avherding, lavtemperatur-stress og respirasjons-stress. Forsøksresultatene gav ikke grunnlag for å endre plantenes vernaliseringskrav i forhold til høsthvete og den originale FROSTOL-modellen. Etter optimering var akkumulert RMSE på 37,9 °C, og resultatene fra de fleste frysetestene stemte ganske bra overens med simulert LT50.
Sammendrag
Norsk institutt for bioøkonomi har i 2024 utført vegetasjonskartlegging i deler av Tynset kommune, Innlandet fylke. Kartlagt areal er 70 km². Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000–50 000 (VK25). Det er laget vegetasjonskart og avleda temakart for sau- og storfebeite. Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og vegetasjonsfordeling i området. Det er gitt en omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt kortfattede råd om skjøtsel og utnyttelse av beitet.
Sammendrag
Med det nye gjødselregelverket står landbruket i husdyrtette regioner overfor utfordringer knyttet til fosforoverskudd, noe som krever nye løsninger for gjødselhåndtering. Denne rapporten presenterer forsøk med gjødselprodukter fra storfegjødsel, hvor maursyre ble tilsatt for å løse partikulært fosfor som fosfat. Etterpå ble storfegjødselen separert med skruepresse i en fosforanriket flytende og en fosforredusert fast fase. Løst fosfat i den flytende fasen kan felles som struvitt, men det ble ikke utført i dette prosjektet. Forsuringen viste seg vellykket ved å øke andelen fosfor som var løselig i H2O og NaHCO3, og å øke fosforandelen i den flytende og redusere fosforandelen i den faste fasen. I et veksthusforsøk med bygg ga ikke-surgjorte produkter fosforopptak på nivå med mineralgjødsel, mens surgjorte produkter hadde lavere opptak på grunn av sinkforurensning. Nitrogeneffekten var generelt lavere enn forventet for alle produktene, sannsynligvis på grunn av metodiske begrensninger i veksthusforsøket. Resultatene viser at metoden for forsuring og separering har potensial til å forbedre utnyttelsen av fosfor i husdyrgjødsel. For at metoden skal bli en praktisk løsning, kreves imidlertid forsøk som viser vellykket felling av fosfat som struvitt, samt vurderinger av behandlingens miljømessige og økonomiske bærekraft. Sinkforurensning må også unngås for å sikre optimal fosforutnyttelse.
Sammendrag
Trifluoreddiksyre (TFA) har blitt påvist i uønskede konsentrasjoner i drikkevann, overflatevann og grunnvann i Europa og Norden. TFA er lite undersøkt i Norge, og NIBIO har, som en del av kunnskapsutviklingen for Mattilsynet, Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet, utført innledende undersøkelser av TFA i bekker og grunnvann i områder med intensivt jordbruk. For 48 prøver fra bekker varierte påviste konsentrasjoner mellom 290 og 1300 ng TFA/L, med en middelverdi på 678 ng/L. For 50 prøver av grunnvann varierte resultatene mellom 110 og 540 ng/L, med en middelverdi på 264 ng/L. Fire prøver av overflatevann fra råvannskilder for drikkevann varierte fra 220 til 430 ng/L. Tre prøver av drikkevann til abonnent fra tre store vannverk varierte fra 160 til 180 ng/L.