Stort potensial for økt karbonfangst i jord

Foto_MarianneBechmann

Planter som dekker jorden med vegetasjon gjennom store deler av året og fortsetter å vokse også etter at hovedkulturen er høstet inn, såkalte fangvekster, kommer best ut av de vurderte tiltakene for karbonbinding i jord. Foto: Marianne Bechmann.

Karbonlagring i landbruksjord anses som et viktig klimatiltak både internasjonalt og i Norge. I én av rapportene som danner grunnlaget for årets jordbruksoppgjør, blir i alt ti metoder for å øke karbonbinding i jord vurdert. Fangvekster er klimatiltaket som kommer best ut totalt sett, mens det er biokull som har størst karbonbindingspotensial.

Norge har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030. For landbrukets del er det spørsmål om hvordan man enten kan bidra til å redusere utslippene, eller kompensere for utslippene ved å øke karbonbinding i landbruksjord.

Jord utgjør nemlig et enormt lager av karbon, rundt 2300 milliarder tonn, i form av mer eller mindre omdannede plante- og dyrerester. Karbonutslippene fra fossilt brennstoff ligger på rundt fire promille av dette i året, noe som tilsvarer ni milliarder tonn. Spørsmålet mange stiller seg nå er om det går an å kompensere for disse fossile karbonutslippene ved å øke jordas karboninnhold.

– Globalt sett har jord tapt mye karbon gjennom uvettige former for landbruk. Ved å ta i bruk nye og klimavennlige metoder for dyrking, konkretisert i det såkalte Fire promille-initiativet som ble lansert under klimatoppmøtet i Paris i 2015, kan vi muligens få til en reversering av dette – altså øke jordas karbonlagringsegenskaper og slik kompensere for øvrige utslipp, sier avdelingsleder Daniel Rasse ved NIBIO.

For å finne ut nøyaktig hvilke klimatiltak som egner seg best under norske forhold, har Rasse med kolleger fra NIBIO, NMBU og Høgskolen i Innlandet utarbeidet en rapport som tar for seg ulike måter å binde karbon i jord på. I alt ti metoder blir beskrevet i rapporten. Dessuten blir de vurdert ut fra karbonbindingspotensial.

– Klimatiltakene i rapporten er de vi anser som mest aktuelle i norsk sammenheng. I tillegg til å beskrive tiltakene inngående, har vi vurdert dem ut fra en del gitte kriterier, deriblant effekt og gjennomførbarhet for bønder, forteller Rasse.

– Kort oppsummert er bruk av fangvekster det tiltaket som kommer best ut totalt sett, mens biokull er klimatiltaket med størst karbonbindingspotensial, legger han til.

 

Fangvekster får «høyest score»

Såkalte fang- eller dekkvekster er planter som dekker jorden med vegetasjon gjennom store deler av året og fortsetter å vokse også etter at hovedkulturen er høstet inn.

– Bruk av fangvekster som raigras og rødkløver treffer godt på alle kategorier. Med et incentivprogram for bruk av slike vekster kan vi faktisk oppnå en karbonbinding på omtrent det dobbelte av det som er blitt estimert tidligere, forutsatt at tiltaket tilpasses norske forhold, videreutvikles og formidles riktig, sier Rasse.

Han forklarer dette med at bruk av fangvekster plantet i områder med mye åpen åker vil kunne øke karboninnholdet i jorda betraktelig, særlig i områder der jordas karboninnhold er lavt fra før.

– Bruk av fangvekster er trolig den sikreste og letteste måten å øke karbonlagring i norsk åkerjord. Både implementering og forskning på plantearter, sorter og drift som er best tilpasset norske forhold bør prioriteres, sier han.

 

Biokull har størst potensial for karbonbinding

Av metodene som blir vurdert i rapporten, er det imidlertid ikke fangvekster som har det største potensialet for karbonbinding. Den seieren tar biokull, et produkt med høyt karboninnhold som blir produsert når biomasse varmes opp uten oksygen til over 400°C, såkalt pyrolyse.  

– Under oppvarmingen blir karbonstrukturen i biomassen svært resistent mot biologisk nedbryting. Det vil si at mikrober i jorda har problemer med å spise den, forteller Erik Joner, forsker ved NIBIO og én av rapportforfatterne.

I følge Joner kan nedpløying av biokull føre til en langvarig økning i karbon i jord fra 100 til 1000 år. Dette er to til tyve ganger lengre enn for humuskarbon i jorda.

– Materialets lange levetid er kanskje én av de største fordelene til biokull i forhold til andre metoder for karbonbinding i jord, sier han, men påpeker at det gjenstår en god del videreutvikling av både produktet og produksjonsprosessen før klimatiltaket kan iverksettes i stor skala.

– Med riktig støtte til industri og/eller bønder i form av forskning, formidling og tilskudd, er biokull det tiltaket som har absolutt størst potensial for å lagre karbon i norsk jord i et langtidsperspektiv, legger NIBIO-forsker og medforfatter Adam O’Toole til.

 

Akutt behov for økt kunnskap om effekter over tid

I tillegg til fangvekster i korn og biokull, er det særlig større rotsystemer og forvaltning av utmarksbeite som er vurdert å utgjøre størst potensial for karbonbinding i jord. Sistnevnte på grunn av at utmarksbeite dekker et såpass stort areal i Norge.

For samtlige tiltak omtalt i rapporten, fangvekster og biokull inkludert, kreves det imidlertid god kompetanse og forståelse fra bondens side når det gjelder biologiske prosesser og samspill mellom jord, planter og jordbiologi.

– Vi anbefaler at eventuelle økonomiske incentiver til bønder for igangsetting av slike tiltak kombineres med et kompetanseprogram for deltakende bønder, sier Adam O’Toole.

– Det er dessuten behov for mer forskning, særlig i forbindelse med hvordan oppnå best mulig karbonlagringseffekt med de ulike tiltakene, legger han til.

Daniel Rasse mener at tiden er inne for å planlegge raskt, godt og ambisiøst og dermed tilrettelegge for at effektene av karbonlagringsmetodene som velges nå blir dokumentert over tid.

– Hensikten med karbonbindingstiltakene beskrevet i rapporten er å reversere klimaendringene vi står midt oppi nå. Det er et akutt behov for svar som gir løsninger i et hundreårsperspektiv og helst også utover det. Vårt håp er at rapporten kan være et bidrag inn i dette arbeidet, avslutter han.

KONTAKTPERSON
12-13.jpg
Biokull_atj.jpg
Nedpløying av biokull kan føre til en langvarig økning i karbon i jord. Foto: Anette Tjomsland.
Bakgrunn om rapporten

Muligheter og utfordringer for økt karbonbinding i jordbruksjord. NIBIO Rapport 2019 vol. 5 nr. 36.

Styret for Forskningsmidler over Jordbruksavtalen ga i 2018 tilskudd til en kartlegging av eksisterende kunnskap og metoder for å påvise og kvantifisere effekter av karbonfangst i jord. Utredningen ble bestilt av avtalepartene i jordbruksoppgjøret 2018, med ønske om ferdigstilling til jordbruksoppgjøret i 2019. Resultatene presenteres i denne rapporten. Rapporten gir en vurdering av potensialet for de ulike tiltakene, identifiserer kunnskapshull og gir anbefalinger om aktuelle tiltak som norsk jordbruk kan iverksette for å øke karbonbindingen i jord.

Arbeidet er utført av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Høgskolen i Innlandet (INN).

Rapporten kan lastes ned nederst på siden.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

Sammendrag

En økning i karbonlagring i landbruksjord er angitt som et viktig klimatiltak både internasjonalt og i Norge. Tiltaket er godt begrunnet: Jorden inneholder to til tre ganger så mye karbon som atmosfæren, noe som innebærer at relative små endringer i innhold av karbon i jord kan ha betydelige effekter på CO2-innholdet i atmosfæren og det globale klimaet. Det er godt dokumentert at intensive jordbruksmetoder har ført til en reduksjon i jordkarbon og derfor ønskes det en reversering av denne trenden (dvs. økt karbonbinding i jord), som tiltak både for klima og matproduksjon. I denne rapporten er det gjort vurderinger av hvordan dette kan gjøres i Norge og hvilken klimaeffekt som kan oppnås...