Kjemisk bekjempelse

EU har satt som mål å redusere både bruk og risiko knyttet til tradisjonelle kjemiske plantevernmidler. Samtidig blir antall tilgjengelige kjemiske plantevernmidler gradvis redusert, av ulike årsaker. Dette forventes å føre til økt interesse for alternative planteverntiltak. Lavrisikostoffer og basisstoffer er vurdert å innebære lav risiko for helse og miljø, og kan brukes til plantevernformål. Signalstoffer (for eksempel feromoner) og nyttedyr (makro- og mikroorganismer) regnes også som alternativer til tradisjonelle kjemiske plantevernmidler. Disse er omtalt på NIBIOs nettsider om bioteknisk- og biologisk bekjempelse.

Hvorfor bruke plantevernmidler

Plantevernmidler brukes for å bekjempe viktige skadegjørere eller regulere plantevekst. Uten effektive planteverntiltak kan ugras, plantesjukdommer og skadedyr føre til redusert avling, dårligere produktkvalitet og økte produksjonskostnader i jord- og hagebruk. I skogbruket kan skadegjørere gi redusert tilvekst, kvalitet og verdi på trevirke. Dette kan igjen medføre betydelige økonomiske tap og redusert tilgang på mat, fôr, trevirke og andre plantebaserte produkter. Vekstregulerende midler brukes for å påvirke plantenes vekst og utvikling, for eksempel for å redusere legde i korn, sikre jevnere modning og legge til rette for god kvalitet ved høsting og lagring. Kjemiske plantevernmidler er derfor et viktig verktøy for å sikre stabile avlinger og produkter av høy kvalitet når forebyggende tiltak, biologisk bekjempelse eller andre metoder ikke gir tilstrekkelig effekt. Samtidig skal kjemisk bekjempelse inngå som en del av integrert plantevern, der forebyggende tiltak, overvåking og vurdering av behovet for behandling alltid skal ligge til grunn, før kjemiske plantevernmidler tas i bruk. Les mer om dette på NIBIOs nettsider om integrert plantevern.

Godkjenning av plantevernmidler

Det er et felles EU-regelverk for godkjenning av aktive (virksomme) stoffer og kjemiske plantevernmidler (preparater), hvor aktive stoffer vurderes og godkjennes felles for medlemslandene. Norge innførte EU-regelverket på plantevernmiddelområdet i EØS-avtalen i 2015. Ett medlemsland i EU/EØS får ansvar for å gjøre en vurdering av et aktivt stoff. En eventuell godkjenning av et aktivt stoff vedtas i en EU-komite (PAFF). Etter at et aktivt stoff er godkjent i EU, kan plantevernmiddel-firmaer søke om godkjenning eller fornyet godkjenning av preparater med det aktuelle stoffet i utvalgte medlemsland. Det fattes nasjonale vedtak om plantevernmidlet skal godkjennes eller ikke. Kjemiske plantevernmidler kan bare importeres, markedsføres og brukes i Norge dersom de er vurdert og godkjent av Mattilsynet. De nasjonale vurderingene bygger blant annet på risikovurderinger fra European Food Safety Authority (EFSA) og de øvrige EU-landene. I tillegg utfører NIBIO agronomiske vurderinger på oppdrag fra Mattilsynet. Dette omfatter blant annet vurderinger av plantevernmidlenes effektivitet og selektivitet i omsøkte kulturer. Ved behov kan Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) bidra med uavhengige helse- og miljørisikovurderinger.

Kriteriene for godkjenning av kjemiske plantevernmidler er kort oppsummert at preparatene skal ha tilfredsstillende agronomisk virkning, og de skal ikke ha uakseptable skadevirkninger på mennesker, dyr, planter og miljø. Et nytt middel skal være like godt egnet som, eller ha fordeler fremfor, allerede godkjente preparater. Dersom et aktivt stoff mister sin godkjenning i EU, mister preparatet som inneholder dette aktive stoffet sin godkjenning også i Norge.

Godkjenning av preparater med lavrisikostoffer kan skje enten gjennom sonegodkjenning eller via gjensidig anerkjennelse fra andre land. Regelverket legger opp til en raskere behandling av disse søknadene, og gebyrene for godkjenning er lavere enn for tradisjonelle kjemiske plantevernmidler. Et slikt preparat må være søkt og vurdert godkjent som lavrisiko. Alle aktive stoffer inkludert eventuelle formuleringsstoffer i preparatet må derfor være godkjent som lavrisikostoffer for at det skal få status som lavrisiko. Det er derfor per i dag svært få godkjente lavrisikomidler i Norge (Tabell 1). Godkjenning av et plantevernmiddel med lavrisikostoff gjelder normalt for 15 år om gangen, mot 10 år for øvrige plantevernmidler. Informasjon om utprøving og godkjenning av lavrisikostoffer i Europa finnes i EPPO standard PP 1/296 og i «EU Pesticides Database» (søk «Type → Low risk Active substance»).

Basisstoffer er stoffer som kan brukes til plantevern, men som hovedsakelig har andre bruksområder, som for eksempel eddik til matlaging. Det er ikke tillatt å markedsføre basisstoffer som plantevernmidler, men bruksområdet kan nevnes kort under bruksområder på etiketten til det formålet stoffet vanligvis omsettes til. I «EU Pesticides Database» kan man søke opp hvert enkelt basisstoff, og finne rapporter med anbefalinger om hvor og hvordan stoffene skal brukes. Alle basisstoffer som er godkjent av EU er vanligvis også godkjent i medlemslandene. Mattilsynet har informasjon på sine nettsider om basisstoffer som er godkjent i Norge (Tabell 2).

I økologisk landbruk er det ikke tillatt å bruke syntetiske plantevernmidler, men svovel, jernfosfat og andre stoffer med naturlig opprinnelse og lav risiko for helse og miljø kan brukes, hvis de er godkjent til formålet i Norge. For mer informasjon, se Plantevernmiddeldatabasen til Mattilsynet og «Preparater godkjent til bruk i økologisk landbruk».

Forsvarlig bruk av plantevernmidler

I mange tilfeller er det godkjent flere plantevernmidler mot samme skadegjører, for eksempel mot en ugras-art. Ifølge Forskrift om plantevernmidler skal man foretrekke plantevernmidler som er skånsomme for helse og miljø, men også unngå ensidig bruk som øker resistensrisikoen mot plantevernmidler. Behovet for bruk av tradisjonelle syntetiske plantevernmidler må være nøye vurdert, og den som skal kjøpe og bruke yrkespreparater, må ha autorisasjonsbevis. Forskrift om plantevernmidler krever at yrkesbrukere fører journal for:

1. integrert plantevern,
2. sprøytejournal og
3. journal for beskyttelse av vannmiljø. Disse tre journalene kalles til sammen for plantevernjournal.

Her kommer noen tips om hvordan man oppfyller kravene i forskriften dersom bruk av kjemisk plantevern er nødvendig, og hvor man finner mer informasjon om aktuelle plantevernmidler:

1. Velg et plantevernmiddel i en lav avgiftsklasse.

Et kjemisk plantevernmiddel inneholder ett eller flere virksomme kjemiske stoffer mot skadegjørere. Det inneholder også hjelpestoffer (formuleringsstoffer) som øker holdbarheten til middelet, og som kan bidra til bedre virkning, og de kan også gjøre middelet lettere å bruke.

For å stimulere til valg av preparater med lav risiko, er det innført en miljøavgift på plantevernmidler som er fastsatt etter preparatenes helse- og miljøegenskaper. Avgiftsklasse 1-5 gjelder for yrkespreparater. En høy avgiftsklasse indikerer at preparatet er vurdert å ha høyere helse- og miljørisiko enn preparater i lavere avgiftsklasser. For hobbypreparater brukes avgiftsklasse 6 og 7, for henholdsvis hobbypreparater som må utblandes og hobbypreparater som er klar til bruk. Oppdaterte lister over godkjente preparater og deres avgiftsklasse finnes på Mattilsynets sider.

2. Bruk selektive plantevernmidler - men unngå resistensutvikling

Moderne plantevernmidler er ofte utviklet for å virke målrettet mot bestemte skadegjørere eller skadegjørergrupper. Slik selektivitet bidrar til å begrense effekter på ikke-målorganismer og redusere risikoen for skade på plantekulturen som behandles. For ugrasmidler innebærer dette at ugras kan bekjempes uten at kulturplanten tar skade. Selektiviteten undersøkes derfor nøye i forsøk før et plantevernmiddel godkjennes til bruk i en bestemt kultur.

Selektive plantevernmidler kan også være mer skånsomme for nytteorganismer enn bredspektrede midler. Et middel som er utviklet for å bekjempe bladlus, vil for eksempel ofte ha mindre påvirkning på andre insekter enn et middel som virker mot mange ulike arter. Dette gjør selektive plantevernmidler godt egnet i integrert plantevern, der kjemisk bekjempelse kombineres med biologisk bekjempelse og andre forebyggende tiltak.

Selv om selektive plantevernmidler har mange fordeler, kan ensidig bruk av samme aktive stoff eller virkemekanisme føre til utvikling av resistens hos skadegjøreren. For å redusere denne risikoen er det viktig å veksle mellom plantevernmidler med ulike virkemekanismer og kombinere kjemiske tiltak med andre planteverntiltak. Les mer om dette på NIBIOs nettsider om plantevernmiddelresistens.

3. Få kunnskap om miljørisiko

Plantevernmidler som er skånsomme for miljøet, har begrenset sidevirkning på nytteorganismer og lav risiko for uønskede langtidseffekter i miljøet. Informasjon om beregning og innkreving av miljøavgift og risikonivå for miljøklassifisering for godkjente preparater finnes i miljøavgiftoversikten til Mattilsynet. 

• Vannmiljø: Plantevernmidler skal ikke gjenfinnes i drikkevann i nivåer over 0.1 µg per liter og forekomstene i andre vannkilder bør ikke være over miljøfarlighetsverdien (MF-verdi) for vannlevende organismer. MF-verdien kan brukes til å rangere plantevernmidlenes toksisitet for vannlevende organismer. Informasjon om funn av plantevernmidler i bekker og elver finnes i sammendragsrapport fra «Program for jord- og vannovervåking i landbruket (JOVA)».
• Jordmiljø: Plantevernmidlene bør ikke forekomme i jordmiljø i konsentrasjoner som er skadelige for jordlevende organismer. Plantevernmiddelet bør derfor brytes raskt ned i jorda. Informasjon om plantevernmidlenes miljøgiftighet og nedbrytningshastighet (= DT50) finnes i «Pesticide Properties DataBase (PPDB)». Det er også omfattende informasjon og rapporter om aktive stoffer i plantevernmidler i «EU Pesticides Database». Stoffer som er giftige, tungt nedbrytbare og blir konsentrert oppover i næringskjeden defineres som persistente organiske miljøgifter (POPs). Slike plantevernmidler er ikke tillatt brukt i Norge per i dag.

4. Få kunnskap om helserisiko

Helserisiko ved plantevernmidler er knyttet til eksponering ved bruk (for eksempel ved sprøyting) og inntak av plantevernmiddelrester i næringsmidler. Faremerking og forsiktighetsregler på etiketten, samt informasjon i sikkerhetsdatabladet, gir viktig informasjon om mulig helserisiko. Når plantevernmiddelet brukes i samsvar med etikettens bruksanvisning og forsiktighetsregler, er risikoen for helseskader lav. Matvarer skal ikke inneholde rester av plantevernmidler i konsentrasjoner over tillatte grenseverdier. Du finner oversikt over «Rester av plantevernmidler i næringsmidler» i Norge (inkludert importerte matvarer) i årsrapporter fra Mattilsynet. Oversikt over plantevernmiddelrester i næringsmidler i EU/EØS-området finnes også i EFSA-rapportene «European Union report on pesticide residues in food».

Valg og bruk av plantevernmidler bør alltid skje i tråd med de åtte prinsippene for integrert plantevern. Dette bidrar til å redusere risikoen for helse og miljø, forebygge resistensutvikling, og sikre en langsiktig og bærekraftig planteproduksjon.

Tabell 1. Lavrisiko-plantevernmidler godkjent mot planteskadegjørere i Norge (per 1. august 2026).

Tabell 2: Basisstoffer godkjent mot planteskadegjørere i Norge (per 1. august 2026).