Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

1997

Sammendrag

I 1993 ble det satt igang et forprosjekt på urteforskning i Norge. Dette ble fulgt opp med bevilgning fra Norges Forskningsråd for perioden 1994-1996 til prosjektet "Norsk produksjon av planter for medisinsk bruk". Prosjektleder har vært forsker Steinar Dragland (Planteforsk Avd. Kise). I tillegg har professor Berit Smestad Paulsen (Farmasøytisk Institutt, UIO), professor Jens K. Wold (Farmasøytisk Institutt, UIO) og professor Tor-Henning Iversen (Plantebiosenteret, UNIT) deltatt på prosjektet. Formålet med prosjektet var å skaffe faglig kompentanse, og å kartlegge mulighetene for dyrking av medisinplanter i Norge. Uttesting av analysemetodene og analysering av plantemateriale har blitt utført av cand. scient Torun Helene Aslaksen ved avdeling for Farmakognosi, Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo. Målet har vært å finne metoder som kunne brukes med tilgjengelig utstyr og kjemikalier slik at resultatene ble pålitelige. Denne rapporten inneholder en oversikt over metoder brukt ved analyse av plantemateriale. Det er tatt med all uttesting som er gjort når det gjelder metodikken brukt ved analyse av de ulike plantene. Til grunn for utarbeidelse av denne rapporten ligger prosjektrapporten "Analyse av plantemateriale" (1995). Prosjektrapporten fra 1995 er supplementert med analysemetoder og uttesting av metoder som er utført etter 1994.

Sammendrag

Bruken av vokterhunder som forebyggende tiltak mot rovdyrskader på bufe har lange tradisjoner i Europa og Asia, og har i løpet av de siste tiårene også blitt prøvd ut og vist seg effektiv i USA. Med utgangspunkt i den store konflikten som har utviklet seg mellom rovdyr og husdyrnæringen i Norge, og behovet for å finne forebyggende tiltak som fungerer under norske forhold, startet Planteforsk Tjøtta fagsenter i 1994 et utprøvningsprosjekt med bruk av vokterhunder som vern mot rovdyr i beiteområder for sau. Erfaringer fra forprosjektet 1994-95 og fra studieturer til USA og Israel la grunnlaget for et oppfølgingsforsøk med to hunder og to førere i et rovdyrbelastet beiteområde i Hattfjelldal i Nordland sommeren 1996. Besetningen bestod av 198 spælsau som beitet i et område på ca. 12 km2. Prosjektet startet den 15.06, tre uker etter slipp av sau, og ble avsluttet 11.09 som var siste dag for sanking av sau. Det ble gått patruljeringsrunder med to løse hunder og to førere i beiteområdet tre netter i uken. Hundene var sterkere knyttet til mennesker enn sau, og fulgte derfor førerne og tok patruljeringsrunder rundt dem. Ved å lede hundene rundt i beiteområdet søkte man å holde rovdyrene borte fra området og sauene, og på denne måten redusere eller hindre tap. Fra jevnt høye tap totalt, med et gjennomsnitt på 14,8% i forsøksbesetningen i perioden 1993-95, som er det høyeste gjennomsnittet av alle besetningene i kommunen, sank tapet til 2,0% i 1996. Tapet utgjorde fire lam, tre trillinglam og et tvillinglam, som ikke ble funnet. Referansebesetningene har hatt varierende tap i samme periode, både når det gjelder totale tap, og dokumenterte tap til rovdyr. Tapet generelt i kommunen var litt høyere i 1996 enn i 1995. Det oppstod ingen store konflikter i forhold til mennesker, sau eller vilt. Hundene var vennligsinnede overfor mennesker, og rolige overfor sau, men jaget rype og hare i enkelte perioder. Med bakgrunn i det gode resultatet under feltsesongen 1996, med lavt tap og få konflikter, er vokterhunder i denne rapporten vurdert som et tiltak som kan være aktuelt i rovviltutsatte beiteområder i Norge. Tilfeldigheter kan derimot ha vært medvirkende årsaker til det lave tapstallet, og videre utprøving av vokterhunder vil være nødvendig for bedre å klargjøre effekten av metoden.

Sammendrag

I perioden 1990-94 ble frøavlsegenskapene til åtte norske foredlingslinjer av engrapp (Poa pratensis L.), utvalgt for plenegenskaper, sammenlikna med frøavlsegenskapene til de to godkjente engrappsortene Lavang og Leikra. Forsøka ble gjennomført på Planteforsk avd. Landvik (58°21"N), og det var tre forsøksfelt med i alt seks årshøstinger. Alle sorter og foredlingslinjer ble sådd uten dekkvekst. Radavstanden var 33,3 cm og såmengden 0,5 kg/daa. Det ble prøvd to nivåer for nitrogengjødsling om våren (4 og 8 kg N/daa i to forsøk med til sammen fem årshøstinger; 5 og 9 kg N/daa i ett forsøk som på grunn av ugras bare ble høsta i tredje engår). Forsøka ble gjødsla med 5 kg N/daa om høsten. I gjennomsnitt for to nitrogennivåer og seks årshøstinger hadde fire av de åtte foredlingslinjene signifikant større frøavling enn Lavang og Leikra. De største frøavlingene ble oppnådd i `KvEr 9030" og `KvEr 9054", men ettersom sistnevnte hadde høyere poengtall for høstfarge, spreiingsevne, spireindeks og konkurranseevne mot ugras, er det tilrådd at bare `KvEr 9054" blir godkjent som ny norsk engrappsort for grøntanlegg. På grunn av stor evne til å produsere frøstengler og høy tusenfrøvekt bør `KvEr 9030" inngå i framtidige kryssingsprogram for å forbedre frøavlsegenskapene i det norske engrappmaterialet. For alle sorter sett under ett var frøavling signifikant korrelert med antall vegetative skudd ved frøhøsting (r = -0,72), antall generative skudd ved frøhøsting (r = 0,59), vekt pr utreska frøtopp (r = 0,50), halmavling (r = 0,40) og prosent legde ved frøhøsting (r = 0,39). Derimot var det ingen sikker sammenheng mellom frøavling og tusenfrøvekt. En multippel regresjonsanalyse viste at 69% av variasjonen i frøavling kunne forklares ved modellen Frøavling = -67,5 + 0,03 x Antall frøstengler pr m2 + 0,91 x vekt pr utreska frøtopp (mg). I gjennomsnitt for alle sorter og årshøstinger førte ikke økning i vårgjødslinga fra 4 til 8 eller fra 5 til 9 kg N/daa til økning av frøavling eller antall frøstengler; derimot var det en viss økning i antall vegetative skudd og i vekt pr utreska frøtopp. I middel for alle årshøstinger reagerte ikke sortene forskjellig på de to gjødselnivåene. Dette viser at optimal nitrogengjødsling til norske engrappfrøenger er rundt 10 kg N/daa, hvorav 50% bør gis om høsten.

Sammendrag

Planteforsk har etter oppdrag fra Landbrukstilsynet gjennomført verdiprøving av grønnsaksorter som kunne være av interesse for å forbedre avling og kvalitet i den norske produksjonen. Resultatene har gitt grunnlag for godkjenning av nye sorter. I dette nummeret av Grønn Forskning er det samlet resultat fra verdiprøving i kepaløk, kvitkål, brokkoli og gulrot. Forsøkene er gjennomført i samarbeid med flere av Landbrukets forsøksringer. Gjennom EU"s sortslistedirektiv er Norge forpliktet til å ha egen verdiprøving i korn og oljevekster, poteter, fôrvekster og gras til grøntanlegg. I grønnsaker, frukt og bær, veksthuskulturer, pryd- og grøntanleggsplanter er det nå ikke lenger noe offentlig behov for slik prøving av sortene. Behovet for sortsprøving finnes imidlertid hos dyrkerne og veilederne, og det tilsier et nytt opplegg som er forskjellig fra den tidligere verdiprøvingen. Den nye veiledningsprøving må ordnes på best mulig måte innenfor de økonomiske rammene som til enhver tid finnes. Planteforsk har fått i oppdrag av Landbruksdepartementet å planlegge og lede veiledningsprøvingen i frilandsgrønnsaker. I samarbeid med Landbrukets forsøksringer har en kommet fram til en arbeidsdeling som skal gi best mulig utnytting av ressursene. Innhold Kepaløksorter for lagring 1994 - 1996 Erling M. Berentsen Høstkålsorter 1995 - 1996 Erling M. Berentsen Vinterkålsorter 1995 - 1997 Erling M. Berentsen Sortsprøving i tidlig brokkoli Solfrid Mygland og Gry Synnevåg Sortsprøving i sein brokkoli Solfrid Mygland og Gry Synnevåg Verdiprøving i sein gulrot Solfrid Mygland og Gry Synnevåg