Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
1999
Forfattere
Ivar GjerdeSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Harald Aalde P. GotaasSammendrag
Prosjektet ”Klargjøring av avvirkningsmuligheter i norsk skogbruk” er utført som et samarbeid mellom NIJOS, NORSKOG og skogoppsynet fylkesvis, representert ved seksjon skogbruk hos Fylkesmannens landbruksavdelinger. Prosjektet ble påbegynt i 1996. Denne rapporten tar for seg resultatene for Vest-Agder. I rapporten er det redegjort for de mest sentrale forutsetningene som ligger til grunn for arbeidet. For en mer detaljert beskrivelse av opplegget henvises det til den nasjonale rapporten (NIJOS rapport 10/99).
Forfattere
Ivar GjerdeSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Leif AarvikSammendrag
Beskrivelse av en ny art i en ny slekt i sommerfuglfamilien tussmørkesvermere. Arten er kjent fra Uzungwa-fjellene i Tanzania.
Forfattere
Knut Frode FramstadSammendrag
Undersøkinga baserer seg på bruk av bestandssimulatoren og optimerings-programmet Gaya-JLP. Grunnlagsdata er henta frå prøveflatene i landskog-takseringa. Simuleringane er gjort for regionane Buskerud og Vestfold, Hedmark, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, og Trøndelagsfylka og Nordland sør for Saltfjellet. Dei omfattar berre skogkledde område definert som produktiv skog. Effekten av virkemidla for gode som ikkje blir omsette i nokon marknad er undersøkt ut frå ein teori om at offentlege verkemiddel skal ivareta slike. Desse goda er binding av CO2, biologisk mangfald og estetikk. Nettobinding av CO2, dvs. opptak minus det som blir frigjort etter naturleg avgang og nedbryting av treprodukt, ligg inne i modellen. Indikatorar på både omfanget av det biologiske mangfaldet og estetikken er gjennomsnittleg alder på skogen, arealet av gammalskog, volum-andelen lauvtre, arealet av hogge område og ikkje handsama område og andelen frøtre- og skjermstillingshogstar. Vi går ut frå at innafor visse grenser verkar aukande alder, areal av gammalskog, areal av ikkje handsama område, andel lauvtre og andel frøtre- og skjermstillingshogstar og minkande storleik på hogge areal, positivt på biologisk mangfald og estetikk. Omfanget av daud ved er ein indikator på biologisk mangfald. Utteke volum er også ein viktig indikator då utteke volum og eksport/import av tømmer og med det import/eksport av miljøproblem heng saman. Skogskattleggjingssystemet i Noreg, direktelikninga, verkar ikkje inn på internrenta i skogbruket. Ei tilvekstskattleggjing ville påverke internrenta og er såleis simulert ved å auke kalkulasjonsrentefoten. Tilskotsordningar er simulerte ved å redusere respektive kostnader eller ved utbetalingar ved visse vilkår. Vi har lagt inn dagens tilskotsordningar og nokre andre potensielle tilskott. Restriksjonar er berre, i tillegg til balanse-kvantums-restriksjonar, sette på hogst av gammalskog. Resultata gir eit forholdsvis eintydig bilete av at tiltak som bidreg til at ein ville nytte ein kalkulasjonsrentefot i skogbruket over 2,5-3%, er negative for dei fleste og viktigaste av indikatorane. Direktelikninga er nærast ein garanti for at det ikkje vil skje og er difor svært positiv og viktig med omsyn på miljøindikatorane. Men det er eit spørsmål om ståande volum etter kvart kan bli så høgt at tette skogar med liten undervegetasjon kan redusere biologisk mangfald og kvaliteten på friluftslivet. Tilskott til vern ser ut til å vere langt meir kostnadseffektivt enn restriksjonar. Tilskott til rydding slår negativt ut for dei fleste indikatorane, medan tilskott til etablering uansett foryngingsmåte berre er betre enn dagens ordningar når det gjeld utteke volum. Dei viktigaste feilkjeldene er biologiske funksjonar rundt naturleg forynging og at naturleg avgang er sett konstant i høve til ståande volum, uavhengig av alder. Prisen er også uavhengig av utteke volum, og det er eit spørsmål om skogeigarane opptrer som profittmaksimerarar.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
V.I. Kharuk S.G. Shiyatov M.M. Naurzbaev E.V. FedotovaSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Stein MagnesenSammendrag
Denne rapporten behandler resultater fra to proveniensforsøk med sitkagran som Norsk institutt for skogforskning i 1977 anla i henholdsvis ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal. Det ene feltet ligger 20 meter over havet på Brandalstranda i Hareid kommune og det andre 350 meter over havet på Kjølen i Stranda kommune. Forsøksmaterialet omfatter ni provenienser fra den nordligste delen av sitka-granas utbredelsesområde, anskaffet gjennom internasjonalt samarbeid (IUFRO). En proveniens er sannsynligvis kvitgran eller hybriden lutzgran. Alle proveniensene var med i feltet på Brandalstranda, mens det på Kjølen var åtte provenienser. Overleving etter 17 år var i gjennomsnitt 78% og 80% på henholdsvis Kjølen og Brandalstranda. Det var således ingen forskjell i overleving mellom de to lokalitetene. Den antatte kvitgran-proveniensen skilte seg ut ved dårligst overleving på begge felt. Når sitkagran-proveniensene grupperes etter klimatiske kriterier, var overlevingen signifikant høyest for provenienser fra områder med det kjøligste klimaet. I feltet på Kjølen ble skader etter feiing av hjort registrert i 1996, ved totalalder 22 år. En variansanalyse viste sikre proveniensforskjeller, men dette skyldtes ene og alene at kvitgran-proveniensen hadde langt flere skadde trær enn sitkagran-proveniensene. For de sistnevnte var skadeprosentene lave og det var ingen sikre proveniens-forskjeller. I feltet på Brandalstranda er det ikke blitt observert skader. For alle provenienser var middelhøydene langt større på Brandalstranda enn på Kjølen, noe som kan forklares med ulike vekstforhold på feltene. På begge felt har provenienser fra området rundt Cordova vist best vekst. Proveniensenes rekkefølge med hensyn til høydevekst var, med ett unntak, identisk på feltene. Den antatte kvit-grana har gjennom hele forsøksperioden vist svak vekst på begge felt, og hadde på Brandalstranda signifikant mindre middelhøyde enn alle de øvrige. Provenienser med størst middelhøyde hadde stort sett også flest levende planter, men et signifikant samband mellom overleving og høydevekst kunne bare påvises i feltet på Brandalstranda. Det var ingen sammenheng mellom hjorteskader og høydevekst. Sitkagran fra den nordligste delen av treslagets utbredelsesområde har mindre vekst, men større herdighet enn sørligere provenienser, og bør derfor bare brukes på lokaliteter der kravet til herdighet er stort. På Vestlandet bør de nordligste sitkagran-proveniensene brukes høyest oppe og under de mest utsatte forhold. I Trøndelag-fylkene, Nordland og Troms bør alltid de nordligste proveniensene benyttes ved planting av sitkagran. Resultatene fra de nærværende forsøk indikerer at sitkagran fra Cordova-området kan være et gunstig valg både med hensyn til herdighet og vekst.
Forfattere
Stein MagnesenSammendrag
Denne rapporten behandler resultater fra to proveniensforsøk med engelmannsgran som Norsk institutt for skogforskning anla i høyereliggende strøk på Vestlandet i 1977 og 1978. Det første feltet ligger 500 meter over havet på Brattabø i Jondal i Hordaland og det andre 450 meter over havet i Moldskreddalen i Stranda i Møre og Romsdal. Vekstforholdene er best på Brattabø. Forsøksmaterialet omfatter 14 provenienser anskaffet gjennom internasjonalt samarbeid (IUFRO), og to handelsfrø-partier. Feltet på Brattabø er tilplantet med 12 IUFRO-provenienser og feltet i Moldskreddalen med seks IUFRO-provenienser samt de to handelsfrø-partiene. Bare fire provenienser er felles for de to feltene. Overleving etter 20 år på Brattabø og etter 16 år i Moldskreddalen var henholdsvis 90% og 80%. På feltet i Moldskreddalen var det en tendens til at overlevingen økte med opprinnelsesstedets økende høyde over havet og sank med kortere avstand til kysten. Det var ellers bare små forskjeller mellom proveniensene med hensyn til overleving. På Brattabø var usedvanlig sterk vind sommeren 1987 årsak til toppbrekk på mange trær. De mest rasktvoksende proveniensene hadde flest skader. Skadene førte i sin tur til at en del trær senere utviklet dobbelt-topp. Noen skader etter beiting og feiing av hjort er blitt observert på Brattabø, men ellers ser det ut til at hjorten foretrekker andre treslag framfor engelmannsgran. Det er ikke blitt observert synlige skader etter høst- og vinterfrost, men på feltet i Moldskreddalen ble samtlige provenienser sterkt rammet av sen vårfrost i 1991. Proveniensforskjeller kunne ikke påvises, men sikre forskjeller mellom blokker tyder på at terrengforholdene på feltet har påvirket variasjonen i frostskader. På Brattabø viste en registrering av barfargen at nålene ble mer blålige med økende høyde over havet på opprinnelsesstedet. For høydevekst er det påvist sikre proveniensforskjeller ved alle revisjoner på begge felt, men bare provenienser som ligger langt fra hverandre på rankinglisten er signifikant forskjellige. Høydeveksten øker i store trekk med opprinnelsesstedets nordlige beliggenhet, og avtar med økende høyde over havet og økende avstand fra kysten. Signifikante samband kan imidlertid bare påvises i Moldskreddal-feltet. For alle provenienser var middelhøydene ved samme alder langt større på Brattabø enn i Moldskreddalen, et forhold som kan forklares med forskjeller i bonitet. Rekkefølgen for felles provenienser var imidlertid helt lik i de to feltene. Provenienser fra Alberta i Canada og Montana i U.S.A. har gitt best resultat. Dette indikerer at det ved planting av engelmannsgran i høyerliggende strøk på Vestlandet er sikrest å velge nordlige provenienser.