Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2005

Sammendrag

Angrep av bitterrote på eple etter ei tid på kjølelager er ikkje uvanleg og synest kanskje å vera meir vanleg no enn det var før. Dette kan skuldast endringar i fungicidbruk eller at sortane me dyrkar no er meir mottakelege for denne sjukdomen. Biologien til sjukdomen er ikkje undersøkt under norske tilhøve, men denne artikkelen gjev eit kort oversyn over kunnskap frå andre land. Bitterròtesoppen likar varme og fuktige tilhøve ved infisering og smitten vert spreidd med vassdropar. Hovudsmittekjeldene i andre land er kreftsår og mumifiserte eple. Tilrådde tiltak er fjerning av smittekjelder og sprøyting med fungicid heile sesongen. Sidan bitterròte-soppen er varmekjær vil slike sprøytingar i Noreg vera mest aktuelle frå bløming og fram mot hausting.

Sammendrag

Et stort antall såkornprøver av bygg, havre og vårhvete har, hvert år siden begynnelsen av 1970-årene blitt analysert ved Frøkontrollen/Landbrukstilsynet for smitte av spireskadende sopper, hovedsakelig Fusarium, inkludert Microdochium nivale. Smitten er registrert som prosent angrepne korn i hver prøve. For å undersøke betydningen av klimaforhold i vekstsesongen for smittegrad i høsta kornavling, har årlig gjennomsnittlig smitteprosent fra 1970 til 2002 blitt sammenligna med temperatur og nedbør i mai, juni, juli og august fra disse årene. Betydning av smittegrad i såkornet året før er også undersøkt. 69% av variasjonen i smittegrad av Fusarium/M. nivale i bygg ble forklart ved faktorene nedbør i juli og smittegrad av Fusarium/M. nivale foregående år (signifikante positive effekter), nedbør i juni og temperatur i juli (signifikante negative effekter): I havre var nedbør i juli og smittegrad foregående år ansvarlig for 59% av variasjonen og i vårhvete ble 58% av variasjonen i smittegrad forklart ved faktorene nedbør i juli og smittegrad foregående år (signifikante positive effekter); nedbør i mai og temperatur i august (signifikante negative effekter). Det konkluderes med at nedbør i juli er viktigst for angrep av Fusarium i høste avling. I tillegg kan også smitte i såkornet (høsta foregående år) være av betydning.

Sammendrag

The genus Leptographium was described in 1927 and currently includes 48 species, with L. lundbergii as the type species. In recent years, the taxonomic status of L. lundbergii has not been uniformly agreed upon and it has been the topic of considerable debate. The problem was compounded by the absence of a type specimen, and the species was epitypified at a later stage. Unfortunately, the whereabouts of the epitype is now unknown. In 1983, Wingfield & Marasas described L. truncatum, which is morphologically similar to L. lundbergii. Based on DNA comparisons and similarities in their morphology, this fungus was reduced to synonymy with L. lundbergii. The loss of the type specimen as well as variation in the morphology of strains identified as L. lundbergii prompted us to re-examine the taxonomic status of this species. A number of strains from various geographic areas were studied. These include a strain of L. lundbergii deposited at CBS by Melin in 1929 (CBS 352.29) as well as the ex-type strain of L. truncatum. The strains were compared based on morphology and comparison of multiple gene sequences. Three genes or genic regions, ITS2 and part of the 28S gene, partial â-tubulin and partial elongation factor 1-α were compared. Strains currently identified as L. lundbergii, represented a complex of species. Strains initially described as L. truncatum clustered separately from other L. lundbergii strains, could be distinguished morphologically and should be treated as a distinct taxon. L. lundbergii is provided with a new and expanded description based on a neotype designated for it. A third group was also identified as separate from the main L. lundbergii clade and had a distinct Hyalorhinocladiella-type anamorph, described here as H. pinicola sp.nov.