Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2021

Sammendrag

Field-based monitoring of deer food availability and browsing on recruiting forest trees is a necessary but labour-intensive task. We explored how such estimates from a low-resolution multipurpose national forest inventory (NFI) (plot density 0.3 km−2) corresponded with estimates from local inventories that specifically and in greater detail monitor the availability of deer food and browsing intensity (LFI) (plot density 2–3 km−2). We used NFI and LFI data from 16 moose Alces alces ranges (mean area 276 ± SE 69 km2) in southern Norway. Only the height segment 30–130 cm of browsable trees could be obtained from the NFI data, while moose can browse trees from 30 to 300 cm in height. According to the LFI, the browse species did not have similar proportions of their browsable stems below 130 cm. Using only the stems from heights of 30–130 cm overestimated the availability of RAS (rowan, aspen and sallow) relative to birch (silver birch and downy birch) and Scots pine. The browsable biomass per stem of each species also varied between ranges, which introduces uncertainty to the food availability estimates that are based on stems only. Nevertheless, the NFI density of stems at 30–130 cm heights can be a useful index for species-specific comparisons of browse availability across ranges, because the variations between ranges in stem densities outweighed the biomass variations per stem. The NFI and LFI estimates of the species-specific densities of stems at 30–130 cm heights were significantly related and close to isometric (1:1), especially for RAS and pine. We did not find strong relationships between NFI and LFI in the browsing intensity (i.e. proportion of shoots that were browsed during the winter). The explained variation was only 11% (R2) for RAS (p = 0.281) and 32% for pine (p = 0.028). This was likely due to the small sample sizes of browsed trees in the NFI and methodological differences between the NFI and LFI in how browsing intensity is estimated. Conclusions Using data from national forest inventories can be an efficient but low-resolution way to monitor browse availability for deer, provided that the monitoring includes the full range of tree heights reachable for the deer (e.g., 30–300 cm for moose). It is also a prerequisite that the number of NFI plots is sufficient to cover the spatial variability of the area. Regarding browsing intensities, adjustments in both the NFI and LFI approaches are needed to make the two monitoring schemes more comparable.

Sammendrag

I rapporten sammenlignes resultatene av to ulike MiS-registreringer gjennomført i henholdsvis 2009 og 2020 i Follsjåområdet i Notodden kommune. Resultatene viste betydelige forskjeller mellom takstene både når det gjaldt totalt areal av registrerte livsmiljøer, fordeling av areal på ulike typer livsmiljøer, og evnen til å fange opp viktige livsmiljøer for rødlistearter. Vi diskuterer årsaker til disse forskjellene, og foreslår også noen muligheter for forbedringer av registreringene.

Sammendrag

Statskog eier om lag 8% av Norges produktive skogareal. Skogen er dominert av en stor andel hogstmoden skog og en overvekt av skog på lavere boniteter. Tilveksten i skogen er svakt avtagende noe som sannsynligvis skyldes skjev aldersklasse fordeling med mye eldre skog. Hogsten i skogen er kun om lag en tredjedel av tilveksten og fører til en sterk oppbygging av det stående volum på Statskog sine eiendommer. Når tilveksten er høyere enn avvirking vil man vanligvis forvente et opptak av karbon i skogen. Dette er også tilfellet for Statskog hvor det er estimert et karbonopptak på om lag 1,5 mill. ton CO2 per år. Karbon opptaket er litt mindre nå enn det var tidligere ettersom tilveksten er fallende og hogsten har vært svakt økende. Når man driver hogst er det fossile utslipp knyttet til hogst, terrengtransport, og tømmerbil transport. Mellom 2010 og 2019 har utslippene fra hogst og transport variert mellom 1 600 tonn CO2 og 4 900 tonn CO2 avhengig av hogstkvantum. Det er viktig å fremheve at utslippene fra transport og hogst er minimale sammenlignet med opptaket av CO2 i skogen til Statskog. Når man avvirker skog produseres det materialer som kan erstatte fossil intensive materialer til andre sektorer slik som bygg og energi. Det er vanskelig å direkte kvantifisere substitusjonen av fossil intensive materialer da effekten er avhengig av de spesifikke materialene som erstattes og effektiviteten i hele verdikjeden. På den andre siden er substitusjon en viktig del av klimaeffekten ved hogst og bør inkluderes når man vurderer klimaeffekter av skogsdrift. Hvis vi antar at skurlast produsert fra avvirkningen til Statskog benyttes til å erstatte stål er det estimert at substitusjonen mellom 2010 og 2019 har variert mellom 32 000 og 99 000 tonn CO2 per år. Substitusjonseffekten er dermed mye høyere enn utslippene fra hogst og transport, men likevel små i forhold til opptaket av karbon i skogen til Statskog. Gjennom skogbehandlingen kan man kraftig påvirke opptaket av karbon i skogen. På lang sikt, er det muligheter for å øke opptaket av karbon gjennom økt plantetetthet og økt bruk av foredlet plantemateriale. Ved å gjødsle skogen kan man oppnå raskt økende opptak av karbon, men den samlede effekten er ikke nødvendigvis så stor da det er begrenset med arealer som er egnet til økt gjødslingsintensitet. Andre tiltak slik som forlenget omløpstid kan også vurderes, men må ses i sammenheng med skogens helsetilstand og effekter på det tilgjengelige hogstkvantum.

Sammendrag

To increase the annual uptake of CO2 as well as the long-term storage of carbon (C) in forests, the Norwegian government consider large-scale replacements of native, deciduous forests with faster-growing species like Norway spruce. To assess the effects of tree species change on ecosystem C and nitrogen (N) stocks and soil chemistry, we used a paired plot approach including stands of native downy birch and planted 45 – 60-year-old Norway spruce. The birch stands were used as reference for the assessment of differences following the tree species change. We found significantly higher C and N stocks in living tree biomass in the spruce stands, whereas no significant differences were found for dead wood. The cover of understory species groups, and the C and N stocks of the aboveground understory vegetation was significantly higher in the birch stands. The tree species change did not affect the soil organic carbon (SOC) stock down to 1 m soil depth; however, the significantly higher stock in the forest floor of the spruce stands suggested a re-distribution of SOC within the profile. There was a significant positive correlation between the SOC stock down to 30 cm soil depth and the total ecosystem C stock for the birch stands, and a negative correlation for the spruce stands. Significant effects of tree species change were found for C and N concentrations, C/N, exchangeable acidity, base saturation, and exchangeable Ca, K, Mg, Na, S, and Fe in the organic horizon or the upper mineral soil layer. The total ecosystem C stock ranged between 197 and 277 Mg ha-1 for the birch stands, and 297 and 387 Mg ha-1 for the spruce stands. The ecosystem C accumulation varied between 32 and 142 Mg ha-1 over the past 45-60 years, whereas the net ecosystem C capture was considerably lower and potentially negative. Our results suggest that the potential to meet the governments’ targets to increase C sequestration depend on the C debt incurred from the removed birch stands, the rotation length, and potentially also the susceptibility of the different stand types to future risk factors related to climate change.

Sammendrag

Denne publikasjonen presenterer en ny metodikk for estimering av endringer i lageret av jordkarbon som følge av arealbruksendringer på mineraljord. Metodikken er utviklet for bruk i den nasjonale rapporteringen av arealbrukssektoren under FNs klimakonvensjon. Metodikken baserer seg på den enkleste tilnærming i følge IPCC sine retningslinjer, en såkaldt Tier 1. Tier 1 metodikken baseres i stor grad på standardverdier fra retningslinjene (IPCC default), men trenger en kopling mot nasjonal arealinformasjon. Denne koplingen beskrives i rapporten. Metodikken tar utgangspunkt i standardverdier for lageret av jordkarbon (SOCREF). Disse er basert på jordtype-grupperinger og klimasone som stammer fra en verdensdekkende jorddatabase. Endringer i jordkarbon etter arealbruksendring estimeres ved hjelp av SOCREF i kombinasjon med et sett faktorer (også standardverdier) som er arealbruksavhengige. Metodikken legger til grunn at endringer i jordkarbon skjer lineært over 20 år (ifølge 2006 IPCC Guidelines). Grunnleggende informasjon for å kunne kople standardverdier mot arealer på en konsistent måte er stort sett manglende for Norge på nasjonal skala. Rapporten gir derfor detaljert informasjon om de datakildene som har vært brukt til å kunne definere hvilke standariserte verdier som tilhører et bestemt areal i overgang....

Sammendrag

Miljødirektoratet har fått i oppdrag av Klima- og miljødepartementet å utarbeide et faktagrunnlag for vurdering av en avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal, som nedbygging. Oppdraget er et første trinn i en oppfølging Klimameldingen der regjeringen ønsker å se nærmere på innføring av en avgift på arealbruksendringer som gir klimagassutslipp. Hensikten er å få en faglig vurdering av muligheter og utfordringer knyttet til det å innføre en slik avgift. Som et ledd i dette arbeidet har Miljødirektoratet gitt NIBIO i oppdrag å beskrive hvilke arealer som er bygget ned de siste 20 årene og hvilke utslipp av klimagasser som kan direkte knyttes til dette basert på det nasjonale klimagassregnskapet under FNs klimakonvensjon, samt hvilke muligheter og utfordringer som er med ulike kartgrunnlag som kan brukes for implementering av en slik avgift på lokalt nivå. Totalt har nesten 140 000 ha skog, dyrket mark, beite, vann og myr blitt omgjort til utbygd areal i perioden 1990 – 2019 basert på arealtall i det nasjonale klimagassregnskapet (Miljødirektoratet mfl. 2021). Det aller meste av dette har vært skog (76 %), dernest dyrka mark (15 %) og aktivt beita innmarksarealer (6 %). Endringene til utbygd areal er fordelt på bebyggelse (44 %), veier (26 %), kraftlinjer (10 %), grustak/steinbrudd (9 %), idrettsformål (6 %) og annet (5 %). Det årlige karbontapet ved utbygging av skog, dyrket mark og andre arealer har i gjennomsnitt for perioden 1990 – 2019 tilsvart 2,1 millioner tonn CO2 basert på utslippstall i det nasjonale klimagassregnskapet (Miljødirektoratet mfl. 2021). Det aller meste av karbontapet kommer fra utbygging av skog, med i gjennomsnitt 2,0 millioner tonn CO2 årlig. En avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal kan beregnes med utgangspunkt i et arealregnskap og tilhørende utslippsregnskap for klimagasser for arealbrukssektoren. En kan tenke seg en avgiftssats for overganger mellom arealbrukskategorier som multipliseres med et antall dekar eller volum som blir endret fra en arealbrukskategori til en annen. Avgiftssatsen kan ta utgangspunkt i beregningsmetodikk for i det nasjonale klimagassregnskapet, og det gis en overordnet beskrivelse av arealbrukssektoren og relevante utslippsberegningsmetodikker. I rapporten beskrives videre ulike kartgrunnlag som kan være aktuelle som utgangspunkt for et arealregnskap og som grunnlag for utslippsberegninger knyttet til arealene basert på metodikk i det nasjonale klimagassregnskapet (f.eks. AR5, AR Fjell, SSB Arealbruk, DMK Myr og SR16) for en mulig fremtidig avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal.

2020