Hopp til hovedinnholdet

Blomstereng og regionale frøblandinger

Frøavlsfelt på Landvik_Cropped_Trygve Aamlid

Frøavlingsfelt på NIBIO Landvik. Foto: Trygve Aamlid.

Stadig flere offentlige etater og private hageeiere bytter nå ut den kortklipte gressplenen med ei fargerik blomstereng. Men å etablere ei blomstereng er ikke nødvendigvis så enkelt. Nå gir forskerne råd med regionale tilpasninger.

Ei naturlig blomstereng er en kulturelt formet vegetasjonstype som har blitt til gjennom generasjoner med menneskelig skjøtsel. Den har gjerne blitt både beitet og slått, og behandles ikke med kunstgjødsel eller plantevernmidler.

– Det er ikke mulig å gjenskape disse forholdene på kort tid, sier kulturlandskapsforsker i NIBIO, Ellen Svalheim. Men gjennom de rette tiltakene kan vi etterligne forholdene i de artsrike slåttemarkene. For vi trenger flere blomsterrike arealer i årene som kommer.

Bilde 1_.jpg
Ellen Johanne Svalheim er kulturlandskapsforsker i NIBIO, og kontaktperson for Nasjonalt kompetansesenter for blomstereng og naturfrø. Foto: NIBIO.

Velg område med omhu

For den som skal etablere ei blomstereng for første gang, kan spørsmålene være mange. Hvor kan du så og hva skal du så? Og når det begynner å spire og gro – hva er blomster og hva er ugras? Første tips fra forskerne er å velge område med omhu.

– Mange av plantene i blomsterenga stiller dårlig i konkurransen mot rasktvoksende grasarter og ugrasplanter. Derfor bør man helst så blomsterengfrøene på tørr og mager sandholdig jord. Her trives markblomstene bedre enn høymole, tistler, bringebær og brennesle, forteller Svalheim.

Planter som trives best under tørre forhold, som en solrik og grusholdig veikant, kan være blåklokke, engtjæreblom, tiriltunge, rødknapp, smørbukk og prestekrage. Dersom du har et område som er moldrikt eller oppgjødsla, anbefales en blomstereng med rødkløver, fuglevikke, gjerdevikke, rød jonsokblom, karve, engsmelle og ryllik.

– Konkurransen kan være særlig hard for blomsterengplantene hvis man sår i en eksisterende plen eller grasmark. Så heller i åpen jord uten etablerte konkurrenter, tipser Svalheim.

 

Viktig med regionale frøblandinger

For å lykkes med ei frodig blomstereng, er det viktig å bruke regionalt tilpassede frøblandinger. Seniorforsker Trygve Aamlid, jobber med regionale frøblandinger ved NIBIO Landvik. Sammen med Svalheim er han kontaktperson for Nasjonalt kompetansenseter for blomstereng og naturfrø. Her oppformeres og omsettes frøblandinger med regionalt opphav, samlet inn fra ville naturengarter.

 – Botanikere på de ulike NIBIO-enhetene og på Universitetet i Bergen, samler inn frø fra slåtteenger og usådde veikanter rundt om i landet, forteller Aamlid.  Frøet sendes til Landvik, som har ansvar for etablering av oppformeringsfelt, både på egne arealer og hos kontraktdyrkere rundt om i landet.

Foto Ellen Svalheim (2).jpg
Trygve Aamlid er seniorforsker i NIBIO, og ansvarlig for innsamling, oppformering og omsetting av regionale blomsterengblandinger. Foto: Ellen Svalheim.

I dag er de fleste blomsterfrøblandingene som kan kjøpes basert på utenlandske arter. Målet med frøproduksjonen på NIBIO Landvik, er derfor å kunne tilby regionale frøblandinger til bruk i ulike deler av landet.  

 

Unngå importerte frøblandinger

Noen arter har en klar regional utbredelse, som maria nøkleblom, en av de tidligste artene i blomsterenger på Østlandet, som erstattes av kusymre på Vestlandet. Andre arter vokser over hele landet, men kan likevel ha regionale tilpasninger.

– For eksempel vil frøpopulasjoner fra Nord-Norge være tilpasset de regionale forholdene med korte, kjølige somre med lange dager og korte netter. Frøblandinger fra Sør-Norge eller fra utlandet, inneholder arter som ikke vokser vilt i nord. Eller det kan være populasjoner av samme art som blomstrer til feil tidspunkt og er dårlig synkronisert med de pollinerende insektene, forklarer Aamlid.

Importerte frøblandinger kan inneholder arter som vi ikke ønsker i norsk flora. Norske blomsterenger består nesten utelukkende av flerårige arter, mens importfrøblandingene inneholder ettårige arter, som valmuer og kornblomst. Forskerne råder oss derfor til å unngå de importerte blomsterengblandingene, og jobber stadig med å tilby regionale alternativer.

– Blomsterfrøavlen for Sørøstandet er kommet godt i gang. På Landvik har frøhøstinga av rød jonsokblom og andre tidlige arter allerede begynt med tanke på neste års frøblandinger, forteller Aamlid. Også frø fra nord er så vidt kommet i gang, og et lite kvantum forventes på markedet fra 2021.

I mellomtiden kan man samle inn frø på egenhånd fra enger, veikanter og andre arealer i nærheten.

 

Du kan så utover hele sommeren

I naturen sår plantene seg selv når frøet er ferdig modnet på ettersommeren, og august er ofte en god måned for såing. Likevel kan vi så blomsterengfrø fra våren og utover hele sommeren.

– For å få en jevn fordeling av frøene er det viktig at du sår først den ene veien, så den andre, forteller Svalheim. Etter såing sikrer du god jordkontakt ved å rake frøene forsiktig ned i det øverste jordlaget, før du tromler arealet.

Og så er det bare å vente tålmodig på det frodige resultatet.

– Mange av blomsterengartene er toårige og vil i såingsåret bare utvikle en rosett, for så å blomstre året etter. Det kan ta mange år før det fulle potensialet i mangfoldet får utviklet seg. Plant inn eller etterså gjerne med flere arter etter hvert, så vil artsmangfoldet i enga gradvis øke, sier Svalheim.  

 

La plantene blomstre ferdig før du slår

Det er generelt lite arbeid med ei blomstereng, sammenlignet med en gressplen. Når enga er etablert, slås den oftest bare én gang i løpet av året, etter at plantene er blomstret ferdig og har satt frø.

– Ei etablert blomstereng skal slås sent på sommeren, vanligvis i slutten av juli eller i august, avhengig av hvor du er i landet. La graset ligge og tørke på bakken til frøene drysser av. Slik får planten formert seg, forklarer Svalheim.

Høyet rakes sammen og fjernes for å unngå uønska næringstilførsel. I tillegg begrenser mye daugras frøspiringen. Forskerne råder til å vurdere en annenslått hvis tilveksten er kraftig utover høsten. Skal du følge tradisjonene kan du også slippe til beitedyr på høstbeite. Slik får du god hjelp til å holde tilveksten nede fram mot vinteren.

– Ved kraftig grasvekst eller hvis det spirer mye uønska frø- og rotugras, kan det de to første årene etter såing være nødvendig å ta en forsommerlått med fjerning av avpussa materiale, sier Aamlid.  Dette vil i så fall utsette blomstringa, men på sikt gir det ofte bedre etablering av de innsådde urtene. 

 

NIBIO Landvik: Norsk kompetansesenter for blomstereng og naturfrø Kulturlandskap og biologisk mangfold
Bilde 2_Ellen Svalheim.JPG
Den naturlige blomsterenga er utformet gjennom flere generasjoners skjøtsel. Forskerne gir råd om hvilke tiltak som skal til for å prøve å etablere ei blomstereng som etterligner vekstforholdene på kort tid. Foto: Ellen Svalheim.
Kommende prosjekt:

Forskerne jobber med «Handbok for innsamling av naturengfrø til insektvennlig blomstereng».

Prosjektet finansieres av Sparebankstiftelsen.

Les mer!

Følgende publikasjonsserier er lenket til nederst: 

Ansatte i NIBIO har nylig gitt ut tre veiledere for etablering av regionale blomsterenger, i henholdsvis Nordland, Midt-Norge og Innlandet.

Stadig flere bønder dyrker på kommisjon for å dekke etterspørselen etter blomsterfrøblandingen fra NIBIO Landvik. I den forbindelse har forskerne publisert veiledere for frøproduksjon.

Tiriltunge foto Ove Hetland.jpg
Tiriltunge trives godt under tørre forhold, som en grusete veikant. Foto: Ove Hetland.
Rød jonsok blom Foto Ove Hetland.jpg
Rød jonsokblom anbefales dersom du har et moldrikt og oppgjødslet område. Foto: Ove Hetland.
Bilde 4_Ellen Svalheim.JPG
For å begrense konkurransen fra rasktvoksende grasarter og ugrasplanter, anbefaler forskerne at du sår i åpen jord uten etablerte konkurrenter. Foto: Ellen Svalheim.
Prestekrageeng_Egil Michaelsen.jpg
Vent med å slå til plantene er blomstret ferdig og har satt frø. Foto: Egil Michaelsen.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

Abstract

Fleire og fleire, både offentlege etatar og private hageeigarar, ønsker no å bytte ut kortklipt plen med artsrike blomsterenger. Nokon grunngjev dette med at blomstereng er mindre arbeidskrevjande enn plen fordi den skal slåast berre ein gong i sesongen. Andre vil legge forholda til rette for pollinerande insekt. Uansett motiv vil ei blomstereng vere eit nyttig bidrag for å auke mangfaldet av insekt og planteartar. Pollinerande insekt er avhengige av eit stort mangfald av blomsterartar for å sikre seg mat (nektar og pollen) gjennom heile sesongen. På den andre sida er humler, bier, sommerfuglar, biller og blomsterfluer nødvendige for at blomstrande planter skal kunne formere seg.

Abstract

Etablering av blomstereng er et nyttig bidrag for å ivareta pollinerende insekter og det øvrige artsmangfoldet i landskapet. Både for planter og insekter er disse engene viktige for bevaring av populasjoner og for å skape et sammenhengende nettverk av levesteder. For å lykkes med etablering av en blomstereng og for å holde den i hevd er det viktig å etterligne best mulig de økologiske forholdene som over mange år har skapt de artsrike, kulturbetinga slåtteengene i landbruket.

Abstract

Blåklokke (Campanula rotundifolia L.) hører til klokkefamilien (Campanulaceae) og vokser i ugjødsla slåtte- og beitemark, tørrbakker, veikanter, på berg og i lysåpen, beita skog på tørr og nitrogenfattig jord over hele Norge (Figur 1). Den har en tynn, spinkel stengel og vakre, blå blomster, og regnes som en indikatorplante for naturenger. Vi ønsker derfor å få oppformert frø av lokale populasjoner av blåklokke til bruk i NIBIOs regionale frøblandinger for alle landsdeler. Blåklokkefrøet er imidlertid smått (tusenfrøvekt rundt 50 mg, bilde 2) og blåklokke vil derfor sjelden utgjøre mer enn 5 vekt% av frøblandingene. Vi regner med at det for landet som helhet er behov for 10-20 kg blåklokkefrø pr år.

Abstract

Engknoppurt (Centaurea jacea, bilde 1), fagerknoppurt (Centaurea scabiosa), og svartknoppurt (Centaurea nigra) er flerårige urter i kurvplantefamilien (Asteraceae). Blomstene kan forveksles med blomstene til ulike tistelarter, men artene i knoppurtslekta som vokser naturlig i Norge har ikke torner.

Abstract

Firkantperikum (Hypericum maculatum) og prikkperikum (Hypericum perforatum) er flerårige urter i perikumfamilien (Hypericaceae). De to artene er ganske like - begge blir 20-80 cm høye og har eggrunde blad og sterkt gule blomster med fem kronblad. Stengelen er kraftig, mer greinet på prikkperikum enn firkantperikum. Forskjellen ligger ellers i at prikkperikum har smale, spisse begerblad, to lister i stengelen og perforerte blad (derav det latinske navnet perforatum); vi kan holde et blad opp mot lyset og se små huller mellom nervene. Firkantperikum har butte begerblad og stengel med 4 lister (firkantet).

Abstract

Hanekam (Lychnis flos-cuculi) hører til nellikfamilien (Caryophyllaceae). Arten er flerårig og sprer seg med jordstengler. Den vokser langs kysten fra svenskegrensa til Vesterålen og i låglandet innafor, samt på spredte steder i Troms og Finnmark (Figur 1). Hanekam er mest vanlig på åpen og fuktig jord, langs bekkekanter, i sumper og på fuktig skogsbunn. Planten er knyttet til gammel kulturmark med lite tilførsel av gjødsel og blir utkonkurrert av mer kraftigvoksende arter ved god tilgang på næring. Den trives best der enga blir slått, men også på ugjødsla beiter. I NIBIOs blomsterfrøblandinger har vi så langt brukt den i friskengblandinga for Sørøstlandet, men det er ikke utenkelig at den etter hvert vil inngå også i friskeng- og fuktengblandinger for andre landsdeler.

Abstract

Prestekrage (Leucanthemum vulgare, bilde 1) hører til kurvplantefamilien (Asteraceae) og finnes over hele Norge med unntak av de høyeste fjellområdene og deler av Finnmark (figur 1). På Vestlandet var den ikke en del av den opprinnelige floraen, men ble trolig innført som ugras med grasfrø på slutten av 1800-tallet. Plantene blir 20 – 70 cm høye og finnes både i friske og tørre slåtteenger, langs veier og jernbaner, samt i åker- og skogkanter, naturbeiter og plener. Den finnes mest på ugjødsla mark, men kan og vokse der det er noe gjødsla. Planten er flerårig, med rotstokk og overvintrende rosetter.

Abstract

Flere og flere, både offentlige etater og private hageeiere, ønsker nå å bytte ut kortklipte, monotone plener med artsrike blomsterenger. Noen begrunner dette med at blomstereng er mindre arbeidskrevende enn plen fordi den oftest bare skal slås en gang i sesongen. Andre ønsker å legge forholda til rette for pollinerende insekter. Uansett motiv; å skape ei blomstereng er ikke gjort i en handvending. De gamle, artsrike slåtteengene i kulturlandskapet er blitt til gjennom flere generasjoners høsting av vinterfôr, der det ikke ble brukt kunstgjødsel eller plantevernmidler. De ble holdt i hevd med ei ‘gammeldags’ og sein slåttonn og ofte i kombinasjon med beiting både om våren og høsten. Disse økologiske forholdene er umulige å gjenskape på kort tid, men ved å sette inn de rette tiltakene kan vi etterligne forholdene i de artsrike slåttemarkene og starte en prosess for å legge til rette for flere blomsterrike areal i Midt-Norge.