Ken Olaf Storaunet

Seniorforsker

(+47) 902 32 668
ken.olaf.storaunet@nibio.no

Sted
Ås - Bygg H8

Besøksadresse
Høgskoleveien 8, 1433 Ås

Sammendrag

Total mengde dødt virke i produktiv skog i Norge ble estimert til 91 millioner kubikkmeter i 2015, noe som utgjør cirka 11 kubikkmeter per hektar. Årlig har mengden av dødt virke i gjennomsnitt økt med cirka 1,7 prosent siden midten av 1990-tallet. Endringen i mengden død ved varierer imidlertid mellom regioner. Årsaker til relativt stor økning i enkelte regioner kan være faktorer som økt hogst, akkumulering av død ved i urørt gammelskog og større vindfellinger.

Til dokument

Sammendrag

I denne rapporten redegjør vi for et forslag til kriteriebasert fastsetting av naturverdi for skog-områder som vurderes for vern. Målsettingen er å komme fram til et system som er operativt og mest mulig objektivt, der kriteriene er spesifisert ved variabler i naturtype- og beskrivelses-systemet Natur i Norge (NiN). Vi foreslår 12 kriterier knyttet til henholdsvis naturgitt mangfold (variasjon i naturtyper, landformer, treslag), naturskogsnærhet (død ved mengde og variasjon, gamle/store trær, trær med spesielt livsmedium) og områdets skogareal (størrelse). Vi har foreløpig ikke funnet å kunne anbefale et kriterium for faktiske eller potensielle artsforekomster, siden dette krever ytterligere utviklingsarbeid for å sikre tilstrekkelig objektiv bruk av et slikt kriterium. Også NiNs variabler for skogbestandsdynamikk, spesielt for naturskog, trenger mer utviklingsarbeid før disse kan brukes som kriterier for naturverdi i skogvernarbeidet. I tillegg til kriterier for naturverdi forslår vi også at svak arrondering av området og ev. påvirkning fra nye-re hogster, teknisk infrastruktur eller fremmede arter skal kunne gi et fratrekk i samlet verdi. Systemet angir både en verdirangering for de enkelte kriteriene og en sammenstilling av disse til en samlet verdiangivelse for området. For de enkelte kriteriene viderefører vi den firedelte verdiskalaen (0-3) som er brukt tidligere i skogvernarbeidet. For hvert trinn på denne skalaen spesifiseres en grenseverdi for hvert kriterium. Der det finnes et egnet datagrunnlag for kriteriene, foreslår vi at disse grenseverdiene legges til prosentilene 50, 80 og 95 i fordelingen av mulige kriterieverdier i norsk skog. Alternativt bør man skjønnsmessig tilstrebe en tilsvarende prioritering av forholdsvis høye grenseverdier for å skille ut de beste områdene fra de mer ordinære. For samlet verdi for område basert på kvantitativ bruk av kriteriene, foreslår vi også en firedelt skala (0-3), men her åpner vi for at en mer subjektiv tilleggsvurdering kan gi ett trinn høyere verdi for områder av særlig høy nasjonal eller internasjonal naturverdi. Vi foreslår at samlet verdi beregnes som et veid gjennomsnitt av verdiskårene for de enkelte kriteriene, først som samlet verdi for kriteriene for henholdsvis naturgitt mangfold og naturskogsnærhet, der-nest ved et veid gjennomsnitt av verdiene for naturgitt mangfold, naturskogsnærhet og størrelse. Denne samlete verdien er skalert til verdier mellom 0 og 3. Deretter vurderes om områdets arrondering eller ulike negative påvirkninger bør tilsi et fratrekk i verdien på inntil 1 verdienhet. Systemet er laget for å angi samlet naturverdi for enkeltområder, basert på kriterier med felles verditrinn for hele landet. Det innebærer at ev. regionale forskjeller i forutsetninger for å til-fredsstille de ulike kriteriene, ikke er tatt hensyn til. Vi anser at vurdering ev. gitte skogområder i en regional sammenheng er en oppgave for forvaltningen. Det er behov for nærmere vurdering av hvordan samlet verdi for et område avhenger av grenseverdiene for de ulike kriteriene og av vektene som ev. både kan differensieres mellom enkeltkriterier og mellom hovedgrupper av kriterier (naturgitt mangfold, naturskogsnærhet, størrelse). Dessuten bør systemet testes mot allerede vurderte områder for å se hvordan grense-verdier og vekter bør fastlegges for å få resultater som er tilstrekkelig konsistente med tidligere vurderinger. NØKKELORD : naturverdi, kriterier, skog, skogvern, Norge KEY WORDS : conservation value, criteria, forest, forest protection, Norway

Til dokument

Sammendrag

Knowing the historical variation in fire regimes is instrumental in managing forests today and in predicting what may happen in the future. By cross-dating 745 fire scars in 378 samples of remnant Scots pines, we delineated 254 individual forest fires during the past 700 years in a 74-km2 section of Trillemarka-Rollagsfjell Nature Reserve in south-central Norway. Fire sizes, numbers, burn rates, and frequencies were compared with historical climate proxies, vegetation maps, and written sources. The results revealed patterns consistent with a predominantly climate-driven fire regime up to 1625, followed by periods of strong anthropogenic influence that increased fire frequency during 1600–1700s and diminished fires during 1800–1900s. This was documented by an abrupt increase in number of small fires from the early 1600s that markedly shortened fire intervals from a median of 73 to 37 yr. This shift in fire frequency coincided with a sudden appearance of early-season fires from 1625 and onward. Whereas late-season burn rate increased with summer temperature, no such relationship was found for early-season fires. These results were corroborated by written sources that describe anthropogenic forest fires and slash-and-burn cultivation expanding with the increasing population from the late 1500s and subsequently diminishing due to increasing timber values during 1700–1800s. Whereas human activity strongly influenced the fire regime at multidecadal to centennial scales, it was the interannual variability in climate that triggered large fire events, especially during the pre-1625 period. Prior to 1625, the percentage of years with fire tripled from 7% during cold summers (10–12°C) to 21% during warm summers (14–16°C). Burn rate increased even more, from 0.01% to 1.3% for the same temperature intervals. Ecologically, the post-1625 period is remarkable in such a way that human activity, first by greatly increasing fire frequency and subsequently almost eradicating fires, possibly influenced the fire regime to such an extent that it may be unprecedented for millennia.

Sammendrag

Utstillingen «Det fantastiske treet» forteller om hvordan treet blir til, og at fotosyntesen er grunnlaget for alt liv. Bladene er verdens beste solfangere, og vi forteller hvordan fotosyntesen skjer i bladet. Trærnes magiske evne til å forvandle luft til sukker forklares på en ny og spennende måte. For å vise hvor spektakulær fotosyntesen er har vi lagd en 9 meter lang lysende akrylvegg som viser snittet av et blad. Midt i utstillingen står en 7,5 meter høy treskulptur laget av 10 km aluminiumsrør – selve Det fantastiske treet. Det fantastiske treeter et godt eksempel på forskningsformidling og et fruktbart samarbeid mellom to institusjoner. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) ved Skog og utmarksdivisjonen (tidligere Skog og landskap) har gjort et stort og omfattende arbeid med å tilgjengeliggjøre forskning og kvalitetssikre innholdet i utstillingen. NIBIO har vært en uvurdelig støttespiller i den faglige kvalitetssikringen. Vi har lagd en utstilling som skal overbevise publikum om hvilken spektakulær prosess fotosyntesen er og at det ikke er «bare bare» å bli et stort tre. Publikum skal både fascineres, og de skal få ny kunnskap. Den skal også vekke nysgjerrigheten for spennende forskning og alle ubesvarte spørsmål vi har rundt skogen og treet – det er fremdeles mye vi ikke vet!

Sammendrag

Total mengde dødt virke i produktiv skog i Norge ble estimert til drøyt 90 millioner kubikkmeter i 2010, noe som utgjør cirka 12 kubikkmeter per hektar. Årlig øker mengden av dødt virke med cirka 3 prosent. Selv om dokumentasjonen bygger på varierende registreringsmetoder, er det grunnlag for å konkludere med at mengden død ved har vært økende de siste 90 år. Det antas at økningen vil fortsette framover.

Sammendrag

Usnea longissima Ach. is a circumboreal epiphytic lichen draping tree canopies in moist coastal and mountainous forests. It is extinct from many European and North-American localities, presumably due to industrial forestry and air pollution, but still has a stronghold in parts of Scandinavia and U.S. and Canadian Pacific Northwest. In 2005/06 we used a comparative and retrospective approach to evaluate how present and historic tree and stand characteristics influenced the occurrence and abundance of the lichen (Storaunet et al. 2008). In 2012, we re-inventoried ten Norway spruce forest stands with 401 U. longissima-bearing trees and recorded changes in the number of U. longissima thalli. Seven of the stands had been experimentally, selectively logged 5–8 years before, where the lichen-bearing trees had been marked in the field and were avoided during the logging operation. Total number of lichen-bearing trees decreased slightly (2.9%), whereas the number of thalli had increased with 34%. Number of thalli increased more where the forest was open (low basal area, m2ha-1) whether or not the low tree density was caused by the logging events. At high tree densities the change in number of thalli was negligible. We suggest that selective logging, securing lichen-bearing trees, may be a viable management option to keep tree density from becoming too dense, thereby enhancing growth and establishment of U. longissima.

Til dokument

Sammendrag

Old trees represent key features of old-growth forests and are important elements for maintaining biodiversity. Due to extensive human exploitation of Fennoscandian boreal forests during several centuries, old Norway spruce trees have become exceedingly rare. We analysed 91 spruce trees in Trillemarka Nature Reserve, southern Norway, to investigate (1) the maximum age of living trees, (2) growth rates of different-age trees and (3) growth trends in very old trees. Increment cores were taken from trees in selected old-growth stands located at 700–850 m a.s.l. Twelve spruce trees had an estimated total age of >400 years, the oldest one being 529 years and presumably the oldest known still living Norway spruce in northern Europe. A negative relationship between growth rate (basal area increment) and total age was observed, being most distinct for growth rates at 126–275 years and less marked for early stage growth (26–75 years). Thus, high age apparently was related more to low growth rates at adult and old stages of life rather than at the earlier stage. Among the trees >400 years, many of them did not show growth decrease with advancing age, indicating that ageing did not reduce growth. We conclude that the maximum age of stand-forming Fennoscandian Norway spruce trees would be in the range of 500–600 years.

Sammendrag

Huldrestry (Usnea longissima) er en epifyttisk hengelav kategorisert som sterkt truet på Rødlista fordi det de siste 10-årene er registrert en betydelig bestandsreduksjon. I 2005-2006 gjennomførte vi undersøkelser av skogstruktur og skoghistorie i 24 huldrestrylokaliteter, i produktive granskogbestand (Picea abies) med relativt høy kubikkmasse i Saksumdalen, Lillehammer. I sju delområder ble det i 2004-2007 gjennomført hogstforsøk i form av gjennomhogst, småflatehogst eller stripehogst, der kubikkmassen ble redusert med 30 – 50 %. Ti av områdene fra 2005/06 ble undersøkt igjen i 2012, hvorav tre ikke var påvirket av forsøkshogstene. Her ble antall tråder med huldrestry på til sammen 401 trær telt på nytt for å se hvordan laven hadde utviklet seg. Rundt huldrestrytrærne ble grunnflatesum (m2/ha) målt med relaskop før og etter hogst, for å estimere tettheten av skogen og hogstuttaket. Totalt antall trær med huldrestry endret seg ikke vesentlig, mens totalt antall huldrestrytråder på trærne hadde økt med 34 % fra 2005/06 til 2012. Det var større økning i antall tråder med huldrestry på trærne som var påvirket av hogstinngrepene (ca 50 % økning) sammenlignet med de trærne som ikke var påvirket av hogst (ca 10 % økning). Det var en markert økning i mengde huldrestry der skogen var glissen (lav grunnflatesum enten naturlig eller på grunn av hogstinngrepene), mens det var uendret mengde eller litt mindre huldrestry der skogen var tett (høy grunnflatesum). Det var ikke størrelsen på hogstinngrepene i seg selv som påvirket mengden huldrestry, men derimot hvordan skogen ble seende ut etter hogsten. [...]

Sammendrag

The mating system ofCapercaillie has been referred to as “exploded lek” because displaying males are spaced farther apart than on classical leks. However, inter-male distances and spacing behavior rarely have been quantified. In 2009–2011, we examined the spatial relationships of males on two leks in southeastern Norway by GPS satellite telemetry. Largely exclusive display territories (median 2 ha) surrounded the mating site, but the males spent most of the time displaying on smaller, well-defined display sites (median 182 m2) within their territories. When on their display sites, neighboring birds were spaced 64–212 m apart; decreasing to a minimum during the time of mating. Occasionally, males made long exploratory excursions (median 243 m) across the territories of neighbors, sometimes interacting with them at close distance (< 10m). During daytime, males resided solitarily in radially extending ranges within 1 km of the lek center, commuting to the lek either in the evening or morning by walking or flying, leaving in the morning mostly by walking. The distance from the lek center to night roosting trees and daytime resting areas decreased during the mating season. With interacting males and a spatial arrangement in-between that of classical leks and dispersed polygyny, the term “exploded lek” seems appropriate for the mating system of Capercaillie.

Til dokument

Sammendrag

To better understand the historic range of variability in the fire regime of Fennoscandian boreal forests we cross-dated 736 fire scars of remnant Scots pine (Pinus sylvestris L.) wood samples in a 3.6 km2 section of the Trillemarka-Rollagsfjell Reserve of south-central Norway. Using a kernel range application in GIS we spatially delineated 57 individual forest fires between 1350 and the present. We found a strong anthropogenic signal in the fire regime from 1600 and onwards: (i) infrequent variably sized fires prior to 1600 shifted to frequent fires gradually decreasing in size during the 1600s and 1700s, with only a few small fires after 1800; (ii) time intervals between fires and the hazard of burning showed substantial differences pre- and post-1600; (iii) fire seasonality changed from late- to early-season fires from the 1626 fire and onwards; and (iv) fire severity decreased gradually over time. Written sources corroborated our results, narrating a history where anthropogenic forest fires and slash-and-burn cultivation expanded with the increasing population from the late 1500s. Concurrently, timber resources increased in value, gradually forcing slash-and-burn cultivators to abandon fires on forest land. Our results strengthen and expand previous Fennoscandian findings on the anthropogenic influence of historic fire regimes.

Til dokument

Sammendrag

This study combines tree-ring and charcoal data to explore possible drivers of the charcoal record and its spatial variation in a boreal Norwegian forest landscape. Peat and mineral soil samples were collected in a multiple site sampling approach and the amount of charcoal in the peat is related to fire history, Holocene climate variation, major shifts in the vegetation composition, and fuel availability. Dendrochronologic dating was used to reveal the fire history over the last 600 years with spatial and temporal accuracy, and AMS radiocarbon dating of 20 peat columns and their charcoal records from four peatlands was used to elucidate the fire history over the Holocene. The average amount of charcoal was about 2.5 times higher in the mineral soil than in the peat (270 versus 100 g/m², respectively), and there were considerable between- and within-site variations. There was no relationship between the age of a given peatland and its content of charcoal, nor between the amount of charcoal in a given peatland and in the neighboring mineral soil. Although most of the charcoal mass in the peatlands was found in parts of the peat columns originating from relatively warm climatic periods and from the period before the local establishment of Norway spruce (Picea abies), charcoal accumulation rates (per 1000 yr) were higher during cold climatic periods and similar before and after spruce establishment. Recent fires showed up to a low degree in the peat columns. On fine spatial scales (1–10 m), fuel quality and distribution together with fire behaviour throughout millennia are likely to be responsible for variations in the charcoal record. On the landscape scale (100–1000 m), the charcoal records were site-specifically idiosyncratic, presumably due to topography, distribution of fire breaks and fuel types, and human land use, coupled with long-term variations inherent in these factors.

Til dokument

Sammendrag

Logging exceeded growth and timber trees were sparse in Norwegian forests in the early 1900s. Still, the forest canopy was lush green and characterised by large tree-crowns. This situation was referred to as the “Green lie” and was advocated by foresters throughout Scandinavia as an argument in favour of forestry practices based on clear-felling. Here we examine effects of past selective loggings on forest structure and composition in a spruce forest landscape using dendroecology and historical records. Our results show that forests that were selectively logged up to the early 1900s could be structurally heterogeneous with multi-layered canopies, varying degree of openness and continuous presence of old trees across different spatial scales. Because the past forests were not clear-felled, a diverse forest structure in terms of tree species composition and age and diameter distribution was maintained over time, which could enable forest-dwelling species to persist during the early phase following the loggings in the past. This is in sharp contrast to the situation in most modern managed forest landscapes in Scandinavia. A better understanding of the link between loggings in the past- and present-day forest structure and diversity will contribute to rewarding discussions on forestry methods for the future.

Til dokument

Sammendrag

Fire is the most important ecological factor governing boreal forest stand dynamics. In low- to moderate-severity fires, the post-fire growth of the surviving trees varies according to fire frequency, intensity and site factors. Little is known about the growth responses of Scots pine (Pinus sylvestris L.) following fires in boreal forests. We quantified changes in tree growth in the years following 61 historical forest fires (between 1210 and 1866) in tree-ring series collected from fire-scarred Scots pine trees, snags and stumps in Trillemarka nature reserve in south-central Norway. Basal area increment 10 years pre-, 5 years post-, and 11-20 years post-fire were calculated for 439 fire scars in 225 wood samples. We found a slight temporary growth reduction 5 years post-fire followed by a marked growth increase 11-20 years post-fire. Beyond 20 years post-fire, the long-term tree growth declined steadily up to approximately 120 years. Our results indicate that recurring fires maintained high tree growth in remnant Scots pines, most probably due to a reduction in tree density and thus decreased competition.

Sammendrag

Rapporten gir en oppsummering av skogshistorikken de siste 500 år i Gampedalen, Sigdal. Hovedvekten er lagt på å dokumentere historiske skogbranner, og hvordan disse har bidratt til å forme dagens skogbilde. Resultatene baserer seg på to dagers feltarbeid innenfor et 400 da stort område med innsamling av 38 vedprøver som seinere er bearbeidet på lab for dendroøkologiske tolkninger. Totalt finner vi spor av 11 skogbranner mellom 1570 og 1841. Flere av brannene synes å ha vært små lokale branner. Ser vi bort fra disse har Gampedalen vært utsatt for seks større branner med gjennomsnittlig 50 års intervaller. Til sammenligning har det etter 1781 (for størstedelen av arealet) og 1841 (for en mindre del av arealet) vært brannfritt i henholdsvis 229 og 169 år. Perioder med stor hogstaktivitet er synlige gjennom blinkemerker, stubber, og markerte vekstreaksjoner observert i årringseriene; 1905-1926 var den siste perioden med store avvirkninger. Etter det har skogen vært drevet med plukkhogst, bledningshogst og smågruppehogst. Dagens skogtilstand er i stor grad et resultat av fire større skogbranner i 1688, 1733/34, 1781 og 1841, samt etterfølgende hogster. Basert på disse brannårene og spireår har vi skilt ut fem bestandsgenerasjoner: (1) Noen få vel 300 år gamle levende furutrær, samt noe tørrgadd og rester av gamle furulæger spredt i terrenget. Disse stammer fra spiring etter 1688 brannen. (2) Noen få tørrfuruer 250-270 år som trolig har kommet opp etter 1733/34 brannen. (3) En god del levende furu og gadd, samt læger som er vel 200 år gammelt. Noen levende og døde osper finnes også i denne aldersklassen. Disse stammer fra spiring etter 1781 brannen og finnes spredt over hele dalen. (4) En del levende furu vel 150 år gamle som har kommet opp etter 1841 brannen. I denne aldersklassen finner vi også det største antallet av store osper i den nordvestre delen av terrenget. Med unntak av en gran på 186 år har alle de målte gamle grantrærne også kommet opp etter 1841. (5) Mesteparten av gran- og furuskogen vi ser i dag har kommet opp etter hogst de siste 80-120 årene. Mange av ospene og bjørkene er også i denne aldersgruppen. Vi har ikke gjort registreringer av død ved. Inntrykket er at det finnes endel gammelt nedbrutt dødt virke av furu og osp, særlig etter suksesjoner av 1781-brannen. Granlæger synes å være ungt, hovedsakelig dannet etter billeangrep på 1970-tallet. Innslaget av gammel furu og osp skyldes i stor grad tidligere brannpåvirkning. Dersom man ønsker å opprettholde denne skogtilstanden må skogen skjøttes enten ved hogst eller brann, eller begge deler. Fortsatt bledningshogst i den lavereliggende granskogen vil opprettholde flersjiktet skogstruktur, og ved gjensetting av døde trær og livsløpstrær, kunne opprettholde eller øke dødved mengden noe.

Til dokument

Sammendrag

Vårens vakreste eventyr er igang - storfugl og orrfugl samles på leikene for å imponere ”damene”. Mange lurer på hvor de kan finne leikene, og skogbruket prøver å ta hensyn til de som allerede er kjent. Men hva er det som bestemmer leikenes størrelse og fordeling i terrenget?

Til dokument

Sammendrag

Den 9.-14. juni 2008 brant 26 km2 skog og utmarksareal i Mykland i Froland kommune i Aust- Agder. To områder er etter brannen tilbudt under ordningen Frivillig vern; MyklandsvatnaÅlekjerrheia (7400 daa) og Jurdalsknuten (3500 daa). Områdenes verneverdi er i hovedsak vurdert etter Direktoratet for naturforvaltnings mal for Frivillig vern-vurderinger, der kriterier som vegetasjon, skogstruktur, påvirkning og artsmangfold står sentralt. I tillegg er det gjort enkle skoghistoriske og brannhistoriske undersøkelser, samt vurderinger av brannpåvirkningen. I følge historisk kildemateriale fikk skogen i Mykland økonomisk betydning trolig flere tiår før 1660- tallet, da skogen enkelte steder på dette tidspunkt allerede omtales som ”uthogd”. For enkelte bruk oppgis også at skogen var ødelagt av brann, mens skriftlige kilder etter dette ikke nevner skogbrann spesielt. Utover på 1700-tallet inngikk flere av Myklandsgårdene uthogstkontrakter. Etableringen av Frolands Verk i 1763 medførte at bøndene i området ble pliktige til å levere kull til jernverket, og de fikk dermed en inntektskilde i tillegg til tømmersalg. Dette sammen med feltundersøkelser kan tyde på at det har vært et skifte i brannregime i området ca. 1600-1650, med mer hyppig forekommende branner før dette og kun sporadisk forekommende, små branner senere. Skogen i Mykland har vært drevet intensivt gjennom lang tid, og 50-60% av arealet bestod av yngre furuskog (hkl 1-3) på lav bonitet før brannen. På disse arealene forventes det å komme en ensaldret furuforyngelse. Reine granbestand utgjør 1-4% av arealet, og disse har nesten uten unntak unngått brann. Bestand dominert av lauv og edellauv utgjør 1-2% av arealet, og ca. halvparten av dette arealet har brent langs bakken, mens ca. halvparten ikke har brent. I tillegg har 10-15% av furuskogen på bedre boniteter innblandet noe bjørk og osp. På disse arealene vil stubbe- og rotskudd over tid skape en suksesjon dominert av lauvskog. Det er grunn til å regne med at den kraftige bakkebrannen stedvis vil redusere produktiviteten i lang tid framover. Flere lavbonitets toppområder vil antagelig forbli trebare i lang tid. […]

Til dokument

Sammendrag

Begrepet naturskog blir ofte brukt i skogbruk-, friluftsliv- og naturvern-sammenheng. Gjennom et opprop har mange forskere og fagpersoner oppfordret skogbruket til å avstå fra hogst i naturskogområder (Arbeidsgruppen for miljøorganisasjoner i Norge, 1998), og begrepet inngår i Levende skogs standard for biologisk viktige områder (Levende skog 1998). Skogmeldingen (Stortingsmelding nr 17, 1998-99) signaliserer at det kan være aktuelt å sette i verk en nærmere kartlegging av naturskogarealer, men etterlyser en definisjon som kan gi begrepet et konsistent og praktisk rettet innhold. På denne bakgrunnen har Landbruksdepartementet gitt Skogforsk og NINA i oppdrag å (1) gi en oversikt over hvordan begrepet naturskog brukes i ulike sammenhenger, (2) sammenfatte eksisterende kunnskap om økologi, arter og miljøverdier i slik skog, og (3) vurdere hensiktsmessigheten av – og eventuelt gi anbefalinger om – en norsk definisjon av naturskog, så langt som mulig forankret i internasjonal forståelse og relevant skog- og miljøstatistikk. I tillegg ønsket departementet vurderinger når det gjelder mer presise kriterier og indikatorer for naturskog, som eventuelt kan gi grunnlag for registrering, kartlegging og overvåking. En gjennomgang av begrepet naturskog avdekker en rekke ulike tilnærminger og definisjoner. Oppsummert framstår naturskog som et kvalitativt uttrykk for skog som relativt sett er lite påvirket av mennesker, dvs skog der naturlige økologiske prosesser er dominerende. Naturskog blir ofte brukt som motsats til kulturskog, der de økologiske prosessene i stor grad er modifisert av menneskelig aktivitet, i første rekke skogbruk. En sammenfatning av eksisterende kunnskap om økologi, arter og miljøverdier viser at urørt eller lite påvirket skog omfatter et bredt spekter av skogtilstander avhengig av skogtype og naturgitte suksesjoner og forstyrrelser. En gjennomgang av den historiske utnyttelsen av skogarealene viser at en stor del av skogarealet er sterkt påvirket av mennesker. Likevel har skogen i Norge i dag en betydelig grad av naturlige strukturer og sammensetninger. Skogstatistikken viser at det er gradvise strukturelle overganger fra kulturskog til naturskog, og det er således ikke funnet faglig grunnlag for å sette en konsistent grense som entydig skiller disse to fra hverande. Arealomfanget av naturskog vil følgelig avhenge av hvor strenge krav til naturlighet, eller urørthet, som legges til grunn. Det foreligger allerede flere definisjoner på hva naturskog er, basert på ulike sett av kriterier og intensjoner. Basert på gjennomgangen og diskusjonen i denne utredningen foreslås følgende generelle definisjon lagt til grunn for begrepet naturskog i Norge: Naturskog er skog framkommet ved naturlig foryngelse av stedegent genmateriale. Menneskelig påvirkning har funnet sted i så liten utstrekning, for så lang tid tilbake, eller er utført på en slik måte, at skogens naturlige struktur, sammensetning, og økologiske prosesser ikke er endret i vesentlig grad. Denne definisjonen ligger nært opptil de definisjonene som allerede er brukt i nordisk sammenheng, i arbeidet med barskogverneplanen, og som er skissert i Skogmeldingen. Den foreslåtte definisjonen er generell i formen, og det er ikke funnet faglig konsistente terskelverdier for hva som er vesentlige avvik fra en naturlig struktur, sammensetning og dynamikk. En eventuell registrering av naturskog krever følgelig at man ut fra normative (politiske) verdivurderinger fastlegger hvilke krav til urørthet, eller andre egenskaper ved skogen, som skal legges til grunn for kartleggingen (f.eks. 5% minst påvirkete områder, eller en viss andel av lite påvirket gammelskog). […]

Til dokument

Sammendrag

Historical reconstructions of past forest dynamics and stand structures have been used to establish reference conditions for managing present forest ecosystems. In this study we (1) developed and combined a suite of stand reconstruction techniques to describe past stand characteristics, and (2) applied these stand histories to evaluate the relationship between wood-decay fungi and forest continuity. Ten previous selectively logged stands of Norway spruce (<i>Picea abies</i> (L.) Karst.), in the middle boreal zone of southeastern Norway, were studied. We reconstructed stand structures during the 20th century using tree-ring series, growth patterns, age structures, and decay classification and datings of stumps and logs. All stands were selectively logged between 1890 and 1965, with a mean logging interval of 25 years. Harvested volumes (1900-1965) constituted 25-99% of present standing volumes and present volumes were 2.6-21 (median 4) times higher than the lowest estimated historic volumes. Dead wood was categorized into eight decay classes, where one is recently fallen, and eight is almost completely decayed. Six fungus species, assumed to indicate dead-wood continuity, were found on logs in decay classes 2-4, all of which were estimated to be<30 years old. Logs in decay classes 1-4 constituted 85% of logs &#62;&#61;20 cm. Expectedly, fungus abundance increased linearly with increasing number of available logs, but we failed to find a positive correlation between fungi abundance and number of old logs present (decay classes 5-8), when the effect of younger logs (2-4) was accounted for. This finding, together with the stand histories, does not lend support to the hypothesis that a continuous supply of dead wood, at the scale of forest stands, is crucial for the occurrence of the surveyed wood-decay fungi. We propose forest stand reconstructions to hold promise as a tool to assess the role of structural continuity for the occurrence of late-successional and old-growth species

Sammendrag

Coastal spruce forests of central Norway harbour a unique assemblage of epiphytic lichens and are given high priority with respect to conservation of biodiversity. To assess the historical impact of logging during the last 100-150 yrs, 31 remnant stands were studied by means of tree-ring analysis of 2199 trees and the decay stage of 1605 stumps. No stands had been clear-cut, but all had been selectively logged at least twice during the last 150 yrs. Total harvested timber volurne ranged from 65 to 409 m3ha-1 (31-124 % of present-day standing volume) and the selective logging kept standing volume low (40-200 m3ha-1) during 1890-1930. Present-day stand characteristics were strongly correlated with site productivity and topographic position within the ravine valleys. Low amounts of dead wood at sites with high historical logging activity was the only consistent relationship found after covariance of site productivity, topographic position and deciduous trees were taken into account. The results indicate that old-growth stand characteristics, such as reversed J-shaped age distributions and dead wood in advanced decay ciasses, can be obtained 100-150 yrs after intensive selective logging.

Sammendrag

Kystgranskogen i Midt-Norge er karakterisert av en frodig og artsrik flora av epifyttiske lavarter. Blant disse lavene er det en rekke sjeldne og truede arter som i Europa enten har sitt eneste eller sitt viktigste utbredelsesområde her. Namdalsregionen utmerker seg spesielt ved at lungenever-samfunnet (Lobarion pulmonariae), som vanligvis er knyttet til lauvtrær, her også vokser rikelig på gran i eldre skogbestand. Disse lokalitetene finnes hovedsakelig i lavereliggende områder på marin leire i raviner og bekkedaler. Det er allment kjent at disse skogene har vært relativt hardt utnyttet gjennom flere hundre år, og det antas at lavartene tåler en viss grad av hogstpåvirkning. Det er imidlertid lite undersøkt hvor omfattende hogstaktiviteten har vært, og hvordan hogstene har påvirket dagens skogstruktur og tilhørende lavflora. Ved hjelp av dendrokronologi (årring-analyser) har vi i dette prosjektet datert tidligere hogstinngrep og estimert omfanget av hogstene. Vi har undersøkt sammenhengene mellom tidligere hogstinngrep, dagens skogstruktur og lavflora....