Hopp til hovedinnholdet

Slåttemark

Slåttemark_Bolette_cropped

Foto: Bolette Bele

Tradisjonelle slåttemarker ble regelmessig slått og høstet til vinterfôr. Slike arealer kan vi finne både i innmark og utmark. Typisk for slåttemarkene er at de har et høyt artsmangfold av blomstrende planter jevnt fordelt i enga, og de kalles derfor også for blomsterenger. I dag er slåttemarkene en kritisk trua (CR) naturtype og følges opp gjennom en egen handlingsplan.

Artssammensetningen i slåttemarkene varierer mye, fra nord til sør og fra kyst til innland. Generelt vil dessuten slåttemarker på kalkholdig berggrunn ha et høyere artsmangfold enn slåttemarker på kalkfattig berggrunn. Arter som krever kalkholdig jordsmonn er for eksempel bakkesøte, brudespore, dvergjamne, engmarihånd, flekkgrisøre, gjeldkarve, hvitmaure og hvitkurle. Vanlige arter på kalkfattig jordsmonn er arter som tepperot, flekkmarihånd, kattefot, følblom, blåknapp. I tillegg til dette varierer artsinnholdet også med tilgangen på fuktighet, hellingsretning med mere og en kan ofte skille mellom tørreng, friskeng og fukteng. I serien Bondens kulturmarksflora presenteres et utvalg indikatorarter for de ulike regionene i landet (lenke).

Tradisjonelle slåttemarker ble regelmessig slått, men de ble vanligvis lite eller ikke gjødsla. De mest produktive arealene ble ofte slått hvert år, mens mindre produktive arealer kunne bli slått annethvert eller tredje hvert år.  Før det ble vanlig å anvende kunstgjødsel og innkjøpte frøblandinger for å øke produksjonen på innmarka, varte slåttonna gjerne et par måneder. Den gang var det vanlig å starte med slåttonna på arealene nærmest gården og så fortsette utover i utmarka og oppover på fjellet.

I tillegg til slåtten og tørkinga av høyet, var det mange steder også vanlig med vårbeiting (en kort periode) og en lang periode med høstbeiting.  Det var dessuten vanlig å utføre en rekke andre tiltak og arbeidsoperasjoner i slåttemarkene:

  • Rydding og vedhogst i kantsoner
  • Raking og brenning av kvistavfall og lauv om våren
  • Tiltak mot tett mosedekke
  • Spredning av aske.
  • Brenning av daugras og strø der dette var et problem.
  • Nedmolding og knusing av gjødsla etter beitedyra.

 

Hva skiller slåttemarkene fra beitemarkene?

Beite- og slåttemarkene har mange plantearter felles, og det er ikke alltid lett å skille dem fra hverandre. Mange av dagens naturbeitemarker har tidligere vært anvendt som slåttemarker, og dette gjør det enda vanskeligere å skille dem. Slått og beiting har likevel påvirka landskapet og vegetasjonen på litt forskjellige måte, og det er derfor en del kjennetegn en kan se etter:

  • Artsmangfoldet er vanligvis høyere i slåttemarkene enn i beitemarkene under ellers like økologiske forhold. Slåttemarkene har dessuten en jevnere fordeling av planteartene og er mer blomsterrike.
  • Slåttemarkene er vanligvis mindre steinete enn beitemarkene, fordi de ble rydda for stein. Derfor finner man gjerne gamle rydningsrøyser i tilknytning til disse arealene.
  • Beitemarkene får gjerne et karakteristisk innslag av arter som beitedyra unngår, slik som for eksempel einer. I slåttemarkene får ikke eineren etablert seg, fordi den blir tatt av ljåen eller slåmaskina. Beitedyra unngår også giftige og lite smakelige planter som soleier, finnskjegg og sølvbunke. Disse artene kan lett bli dominerende i beitemarkene.

 

Publikasjoner

To document

Abstract

Semi-naturlige kulturmarker som holdes i hevd ved hjelp av slått og beiting er ofte svært artsrike. Ved at produksjonen i kulturmarksengene høstes årlig, legges forholdene godt til rette for mange små og konkurransesvake arter. I dag er det mye som tyder på at mosedekket er økende i de artsrike slåttemarkene, og at dette på lang sikt kan få negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet...

To document

Abstract

Slåttemark er en trua naturtype med status CR, kritisk trua på rødliste for naturtyper, 2018. Naturtypen har status som utvalgt naturtype, UN, gjennom Naturmangfoldloven. I 2009 fikk naturtypen egen handlingsplan der Direktoratet for Naturforvaltning, nå Miljødirektoratet, samme år startet oppfølging av handlingsplanen. Oppfølgingsarbeidet pågår fortsatt over hele landet. Etter ti år er det er høsta mye kunnskap og erfaring rundt restaurering og skjøtsel av slåttemark i Norge. Miljødirektoratet ønsket å sammenstille erfaringene og kunnskapen som nå finnes om ivaretakelse av slåttemark i Norge i en praktisk veileder til daglig bruk. I denne NIBIO-rapporten er det gjort en slik sammenstilling.

Abstract

Tradisjonelt var bruken av arealene omkring gårdene og i utmarka svært variert og strakk seg over store områder. Siden vinterfôret var den begrensende faktoren i forhold til hvor mange dyr man kunne livberge, ble fôret henta fra fjerne og nære slåttearealer. Disse arealene ble vanligvis også beita både vår og høst. Til sammenligning med den tradisjonelle bruken, blir mange slåttemarker i dag skjøtta på en sterkt forenkla måte. De slåtteengene vi har igjen er dessuten ofte små og ligger spredt i landskapet. Så spørsmålet blir hvordan vi best kan ta vare på de små flekkene vi har igjen med slåttemark for framtida?

Abstract

Slåttonna var en svært arbeidskrevende periode og kunne ta lang tid, gjerne 4-6 uker på arealene nær gården. Det var vanlig å gjøre unna slåtten på innmarka først, før man fortsatte å slå i utmarka og oppover i fjellet. Enkelte steder foregikk likevel slåtten på stø- lene først, fordi vårbeitinga medførte senere slått av innmarka. Utmarksslåtten eller markaslåtten kunne vare helt til frosten kom eller gjerne enda lengre. Med overgangen til kunsteng og kunstgjødsel ble avlingene på innmarka større, og seter- og utmarkslåtten etter hvert gjort overflødig.

Abstract

NIBIO, avdeling kulturlandskap og biomangfold og Norsk Landbruksrådgiving er nå i gang med et prosjekt som skal teste ut forskjellige metoder mot tett mosedekke i artsrik kulturmarkseng. Prosjektet er 3-årig, og har mottatt støtte fra Landbruksdirektoratet, gjennom Klima og miljøprogrammet.