Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
1997
Forfattere
Gunhild BørtnesSammendrag
Innhaldet av frigjort nitrogen (NO3- og NH4+) i jorda vart målt etter å ha dyrka ulike vokstrar, agurk, raudkål, rosenkål, blomkål, gulrot, kålrot, potet, gras og bygg, på to gardar i Lærdal, Sogn og Fjordane. Normal nedbør i Lærdal er 491 mm i året. Ein fann at innhaldet av frigjort nitrogen i jorda om våren var høgt. Stort sett auka mengda av frigjort nitrogen frå haust til vår. Truleg skuldast dette først og fremst dei små nedbørsmengdene dei aktuelle vintrane. Relativt høge vintertemperaturar verka også inn på resultata. Mengde av mineralisert nitrogen i jorda var sterkt påverka av kva vokstrar som var dyrka året før. Mengda av mineralisert nitrogen var to til tre gonger høgare etter rosenkål/blomkål enn etter bygg. Resultata syner at det er mogeleg å redusera nitrogengjødslinga monaleg etter dyrking av slike vokstrar.
Forfattere
Gunhild BørtnesSammendrag
Det er gitt eit litteraturoversyn over rabarbra, som har vore dyrka i Norge i om lag 150 år. Klimamessig høver rabarbra godt til dyrking i Norge. Interessa for rabarbra har auka dei seinaste åra både i Nord-Amerika, Danmark og Sverige. Det finst ei rekkje klonar av rabarbra som er spreidde kring i landet. Høgt innhald av oksalsyre i ein del klonar/sortar har vore rekna for eit problem i rabarbra. Derimot er det ønskjeleg med relativt høgt innhald av eplesyre. Samanlikna med andre grønsakslag og frukt inneheld rabarbra mykje av eplesyre. I eple ligg innhaldet i område 0.2-1.2 g pr. 100 g friskvekt medan rabarbra i ei svensk undersøkjing i middel av 78 sortar hadde 1.42 g pr. 100 g friskvekt. I ei eiga undersøkjing av 39 klonar/sortar frå Vestlandet og Rendalen i Hedmark låg verdiane for eplesyre frå 0.24 til 3.85 g pr. 100 g friskvekt. For oksaksyre låg verdiane frå 0.05-0.73 g pr. 100 g friskvekt. Det var altså stror variasjon i mengde av eplesyre og oksalsyre i det innsamla materialet. Dette kan gi grunnlag for vidare undersøkjingar. Elles er gitt tilråding om bruk av fem sortar som er testa ut i Danmark og Sverige med tanke på lågt oksalsyreinnhald og høveleg mengde eplesyre. Desse sortane er: Elmsblitz, Elmsfeuer, Marshalls Early Red, Rosenhagen, og ein dansk selesjon som ikkje har fått navn, og som inn til vidare vert kalla Spangsbjerg III 5. Det er elles gitt dyrkingsrettleiing som inneheld krav til jord, planteetablering, gjødsling, stell, hausting og driving. Tida skulle vera inne til å utvikla nye produkt innan rabarbra, både for saft, syltetøy og frosne produkt. Eplesyre har E-nummer 296 og vert nytta i ulike matvarer. Eplesyre med E-nummer 296 er vanlegvis ei blanding av L-eplesyre og D-eplesyre som er kunstig framstilt. Det er stilt spørsmål om speborn kan fordøya den kunstig framstilte D-eplesyra. Naturleg høgt innhald av L-eplesyre i rabarbra i høve til andre naturlege kjelder kan vera av interesse.
Forfattere
Lars Olav BrandsæterSammendrag
Rapporten er skrevet med utgangspunkt i en prøveforelesning for dr. scient graden 21. mars 1997. I innledningen finnes et kort historisk tilbakeblikk, herunder belyses metoder for overføring av gen og hvilke egenskaper som har vært mål for modifisering. Rapporten omfatter i utgangspunktet ikke kulturplanter som har blitt gjort herbicidresistente gjennom vanlig foredling, selv om deler av vurderingen forsåvidt vil omfatte herbicidresistente kulturplanter generelt. Konsekvensanalysen er oppdelt i direkte og indirekte effekter. Av direkte effekter blir det konkludert at det ikke er stor fare for at transgene planter blir ugras eller innvaderer naturlige habitater. På den annen side synes faren for potensiell spredning av det overførte genet v.h.a. pollenpredning til andre arter/populasjoner betydelig større. Andre direkte effekter som diskuteres er ikke-seksuell spredning av transgener («horisontal genspredning»), potensiell produksjon av toksiner, allergener o.l., bruken av markørgener og genmodifikasjoner og forutsigbarhet. Av indirekte effekter diskuteres bl.a. hvorvidt bruken av herbicidresistente kulturvekster kan være verktøy for å takle de problemene som nå finnes med herbicidresistente ugras og om bruken av transgene sorter som er resistente mot «miljøvennlige herbicider» vil føre til mindre forbruk av herbicider som er mindre ønskelig ut fra et miljøsynspunkt. Videre belyses konskvenser m.h.t. totalforbruk av herbicider, restmengder i matvarer, biologisk mangfold og faren for at bønder vil komme i et avhengighetsforhold til noen få store multinasjonale selskaper. I rapporten finnes også en etisk vurdering hvor det bl.a. blir slått fast at svært mange føler at det går en grense ved det å manipulere med genmaterialet til en organisme, og at dette er å «tukle med skaperverket» og at mange spør seg om genmanipulering er forenlig med respekt for individenes integritet og egenverdi. I relasjon til «vanlig» foredling slås det fast at artsbarriærer lettere brytes ved genmodifisering og at det ikke finnes gode verktøy for å undersøke økologiske/miljømessige konsekvenser ved utsetting av genmodifiserte organismer. Når det gjelder herbicidresistente kulturvekster, imotsetning til f.eks. insektresistente kulkturvekster, er det allikevel en hovedoppfatning at disse har gener som er såkalt «nøytrale» når planten ikke eksponeres for det gitte herbicidet.
Forfattere
Steinar DraglandSammendrag
Prosjektet «Norsk produksjon av planter for medisinsk bruk» er gjennomført i 1994-1997 av Planteforsk i samarbeid med Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo og Botanisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Det er utført dyrkingsforsøk med karve, kamille, peppermynte, matrem, purpursolhatt og prikkperikum. Prøver fra plantene har blitt analysert for å bestemme innholdet av aktuelle virkestoff. Resultatene viser at de fleste av de undersøkte artene kan være aktuelle for norsk produksjon. Innholdet av virkestoff har vært tilfredsstillende, og det var et forholdsvis lågt nivå av tungmetallene kadmium og bly i kamille og matrem fra om lag 40 dyrkingssteder i Norge. Prosjektet har bidratt til å bygge opp den faglige kompetansen på både produksjon og analyse av medisinplanter i Norge.
Forfattere
Anne-Marte Tronsmo Leif SundheimSammendrag
Dyrking av belvgekster er en nødvendig del av vekstskiftet ved økologisk jordbruk. Rødkløver i eng er imidlertid lite varig. Det observeres vanligvis som dårlig plantebestand om våren. Fagseksjon i økologisk landbruk på Helgeland (FØLH) har hatt spesielle problemer med overvintring av kløver i flerårig eng hos sine dyrkerene. Det kan være biotiske og biotiske årsaker til at kløveren dør ut. En viktig årsak til utgang av kløver i SørNorge er kløverråte. Målsettingen med dette arbeidet var å avklare om plantepatogene sopp er årsaken til utgang av kløver i flerårig eng ved økologisk dyrking. Det ble lagt vekt på å avklare om kløverråte var årsaken til skaden, eller om andre biotiske skadegjørere var viktige. For å nå denne målsettingen var det nødvendig å diagnostisere skadegjørere på kløver fra FØLH prosjekt. De identifiserte potensielle skadegjørere fra kløver ble så testet for evne til å forårsake sjukdom på friske kløverplanter.
Forfattere
Karl-Jan Erstad Shariza Ashween Bt. Moho Asharaf A Dale R TayengwaSammendrag
Flekke-/Guddalsvassdraget ligg i hovudsak i Fjaler kommune (90%), Sogn og Fjordane fylke, og vasskjemiske og biologiske data er tilgjengelege for hovudelva og delar av Guddalsområdet. Men når det gjeld sideelvane i Svinevika og Bjordal, hadde det så langt ikkje vore gjennomført noko overvakingsprogram. Som ein del av forskinga i samband med forsuring av overflatevatn i kystnære område i Noreg har dette arbeidet vore eit samarbeid mellom PLANTEFORSK Fureneset fagsenter og Raudekrossen Nordisk Verdsgymnas (RCNUWC) på Haugland i Flekke. Grunneigarar i området har også tatt del i innsamling av vassprøver. 4 stasjonar var etablert opptrøms Svinevika og 4 i Bjordal vinteren-våren 1996. Frå sommaren 1996 til januar 1997 vart det også gjennomført prøvetaking frå 5 vatn som var utspring for desse sideelvane. Dette prosjektet kunne stadfeste oppfatninga og mistankane ved Fureneset fagsenter om at innsjøane og elvane i dette området verkeleg var svært utsette for surstøt. På ettervinteren (22. februar - 21. mars 1996) låg pH-nivået ved alle dei 4 utvalde stasjonane ved Svinevika forholdsvis konstant mellom 5,2 og 5,8. 28. mars var det ein markert auke i pH-nivået, truleg p.g.a. ei dominerande grunnvassutstrøyming; det var svært kaldt i véret og isen frosen til. I løpet av den neste veka starta snøsmeltinga, og dette resulterte i eit svært tydeleg fall i pH-nivået rundt påsketider, som målt til pH 4,9-5,0 11. april. Dei følgande to vekene steig pH-nivået igjen sakte, og nådde pH 5,1-5,4 25. april. Konduktiviteten avspegla svingningane i innhald av basekation, som var på eit ekstremt lågt nivå, og mengda H+ (ved låg pH). Alkaliniteten var generelt svært låg, i stabile periodar i området 0-10 mekv./l, og negativ i periodar med surstøt. I denne seinvinterperioden viste stasjonane i Bjordal litt mindre grad av forsuring enn målt ved Svinevika. pH-nivåa rangerte frå 5,5 to 6,3. Ein pH-nedgang 7. mars, konstatert som eit klart fall til pH 5,5 i nedre del av Bjordalselva, følgde starten på snøsmeltinga i låglandet. Gjennom sursjokket ved påsketider fall pH ned til 5,5 i nedre (søre) Bjordal og til 5,1 i øvre (nordre) Bjordal. Dei 7 seriane vassprøver som var henta frå fjellvatna avslørte ein allmenn nedgang frå juni til oktober 1996, frå ein spesielt tørr sommer til regnfullt haustvér. Snøen frå byrjinga av november var utsett for sterkt regn, og eit klart pH-fall vart målt i fire vatn 17. november. Ein kaldare vinterperiode i desember syntest å stabilisere forsuringsnivået, men der var ingen pH-auke. Deretter, i midten av januar 1997 forverra kraftig regn på nytt vasskjemien, og ein vidare pH-nedgang var målt i to av tre vatn. Den tredje innsjøen låg noko høgre oppe i fjellet der snøsmeltinga hadde mindre omfang.
Sammendrag
Denne rapporten gir en oversikt over hva som er kjent angående forekomst av plantevirus i Norge. Etter en generell introduksjon til plantevirologi beskrives sjukdommer i forskjellige vekster som er forårsaket av plantevirus. Denne delen av rapporten avsluttes med en opplisting av de viktigste plantevirus i Norge og diskuterer hvilke virussjukdommer som i Norge kunne kontrolleres ved hjelp av transgene virus-resistente planter. Jordboende virus og pollenoverførte virus er vanskeligst å kontrollere med vanlige metoder for virusbekjempelse. I Norge bruker vi i dag fremavl for å framstille virusfrie, friske morplanter av vegetativt formerte vekster som potet, frukt, bær og enkelte blomsterarter. Virus som reinfiserer disse vekstene sakte vil være av mindre betydning. Jordboende virus og pollenoverførte virus er tilstede der friskt plantemateriale plantes og kan ikke kontrolleres ved hjelp av friskt plantemateriale. Viktige eksempler på slike virus er: rattelvirus (jordboende) og potetmopptoppvirus ( jordboende) i potet, bringebær-ringflekkvirus (jordboende) og bringebærdvergbuskvirus (pollenoverført) i bringebær, melon-nekroseflekkvirus (jordboende) i agurk og Prunus-ringflekkvirus (pollenoverført) og plommedvergsjukevirus (pollenoverført) i plomme og kirsebær. Bruk av transgene, virusresistente planter kan være en forsvarlig måte å kontrollere disse virus på, dersom miljømessige risiki blir holdt på et lågt nivå. Den siste delen av rapporten består av tabeller som oppsummerer det som er kjent om forekomst av plantevirus i forskjellige vertplanter i Norge.
Forfattere
Ricardo Holgado C Magnusson Bonsak HammeraasSammendrag
I forbindelse med prosjektet «Internasjonal handel med grøntanleggsplanter og spredning av skadegjørere» ble det gjort undersøkelser for planteparasittære nematoder. Totalt ble 110 planteprøver fra Danmark, Nederland, Polen, Tyskland, Ungarn og Norge undersøkt med hensyn til nematoder som er nevnt på A- og B-liste, og i «Forskrifter for statskontrollert produksjon». Rotgallnematoder og cystenematoder ble ikke funnet i prøvene. Bladnematodene Aphelenchoides fragariae ble funnet på Astilbe, A. rizemabosi på Saxifraga og A. blastophthorus på Saxifraga og Hermerocallis. Rotsårnematoden Pratylenchus penetrans ble funnet i prøver med Astilbe, Calluna, Rosa, Saxifraga og Thuja. Dolknematoder Xiphinema ble funnet på Mahonia. Stubbrotsnematoder fam. Trichodoridae ble funnet på Cavanga Chamecyparis, Juniperus, Mahonia, Phlox, Picea, Rhododendron, Rosa, Taxus og Thuja. Nålnematoder Longidorus ble funnet på Thuja. Andel prøver smittet med blad-nematoder viste ikke noen forskjell mellom utenlandsk og innenlandsk materiale. For rotsår-nematoder hadde Norge en høgre andel smittede prøver enn andre land totalt. Prøver med funn av virusvektorer (Xiphinema, fam. Trichodoridae og Longidorus ) utgjorde en høgre andel av det impoterte materialet enn av det norske. Resultatene viser at planteparasittære nematoder følger plantskoleplanter, både norske og utenlandske, og at det dermed er et betydelig potensiale for også å spre nye arter og raser av skadegjørende nematoder med plantskolevarer. Langsiktighet og sikkerhet i produksjonen krever bevissthet om, og forståelse for, nematodeproblematikk blandt såvel produsenter som i omsetningsledd. Jevnlig prøve-taking for å analysere for nematoder er viktig for å oppretholde nødvendig sikkerhet.
Forfattere
T.H AslaksenSammendrag
I 1993 ble det satt igang et forprosjekt på urteforskning i Norge. Dette ble fulgt opp med bevilgning fra Norges Forskningsråd for perioden 1994-1996 til prosjektet "Norsk produksjon av planter for medisinsk bruk". Prosjektleder har vært forsker Steinar Dragland (Planteforsk Avd. Kise). I tillegg har professor Berit Smestad Paulsen (Farmasøytisk Institutt, UIO), professor Jens K. Wold (Farmasøytisk Institutt, UIO) og professor Tor-Henning Iversen (Plantebiosenteret, UNIT) deltatt på prosjektet. Formålet med prosjektet var å skaffe faglig kompentanse, og å kartlegge mulighetene for dyrking av medisinplanter i Norge. Uttesting av analysemetodene og analysering av plantemateriale har blitt utført av cand. scient Torun Helene Aslaksen ved avdeling for Farmakognosi, Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo. Målet har vært å finne metoder som kunne brukes med tilgjengelig utstyr og kjemikalier slik at resultatene ble pålitelige. Denne rapporten inneholder en oversikt over metoder brukt ved analyse av plantemateriale. Det er tatt med all uttesting som er gjort når det gjelder metodikken brukt ved analyse av de ulike plantene. Til grunn for utarbeidelse av denne rapporten ligger prosjektrapporten "Analyse av plantemateriale" (1995). Prosjektrapporten fra 1995 er supplementert med analysemetoder og uttesting av metoder som er utført etter 1994.
Sammendrag
Bruken av vokterhunder som forebyggende tiltak mot rovdyrskader på bufe har lange tradisjoner i Europa og Asia, og har i løpet av de siste tiårene også blitt prøvd ut og vist seg effektiv i USA. Med utgangspunkt i den store konflikten som har utviklet seg mellom rovdyr og husdyrnæringen i Norge, og behovet for å finne forebyggende tiltak som fungerer under norske forhold, startet Planteforsk Tjøtta fagsenter i 1994 et utprøvningsprosjekt med bruk av vokterhunder som vern mot rovdyr i beiteområder for sau. Erfaringer fra forprosjektet 1994-95 og fra studieturer til USA og Israel la grunnlaget for et oppfølgingsforsøk med to hunder og to førere i et rovdyrbelastet beiteområde i Hattfjelldal i Nordland sommeren 1996. Besetningen bestod av 198 spælsau som beitet i et område på ca. 12 km2. Prosjektet startet den 15.06, tre uker etter slipp av sau, og ble avsluttet 11.09 som var siste dag for sanking av sau. Det ble gått patruljeringsrunder med to løse hunder og to førere i beiteområdet tre netter i uken. Hundene var sterkere knyttet til mennesker enn sau, og fulgte derfor førerne og tok patruljeringsrunder rundt dem. Ved å lede hundene rundt i beiteområdet søkte man å holde rovdyrene borte fra området og sauene, og på denne måten redusere eller hindre tap. Fra jevnt høye tap totalt, med et gjennomsnitt på 14,8% i forsøksbesetningen i perioden 1993-95, som er det høyeste gjennomsnittet av alle besetningene i kommunen, sank tapet til 2,0% i 1996. Tapet utgjorde fire lam, tre trillinglam og et tvillinglam, som ikke ble funnet. Referansebesetningene har hatt varierende tap i samme periode, både når det gjelder totale tap, og dokumenterte tap til rovdyr. Tapet generelt i kommunen var litt høyere i 1996 enn i 1995. Det oppstod ingen store konflikter i forhold til mennesker, sau eller vilt. Hundene var vennligsinnede overfor mennesker, og rolige overfor sau, men jaget rype og hare i enkelte perioder. Med bakgrunn i det gode resultatet under feltsesongen 1996, med lavt tap og få konflikter, er vokterhunder i denne rapporten vurdert som et tiltak som kan være aktuelt i rovviltutsatte beiteområder i Norge. Tilfeldigheter kan derimot ha vært medvirkende årsaker til det lave tapstallet, og videre utprøving av vokterhunder vil være nødvendig for bedre å klargjøre effekten av metoden.