Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2000
Sammendrag
Det har i de siste to årene vært sterke angrep av einergreindød på einer og thujagreindød på thuja og sypress i norske grøntanlegg. Soppene angriper gjennom sår i årsskuddene og gir gul-brune skuddspisser som skjemmer plantene. Det er store forskjeller i mottakelighet hos ulike sorter og arter. Symptomene kan forveksles med frostskade eller andre ikke-patogene skader. Soppene som er årsak til einergreindød og thujagreindød, Kabatina thujae var. juniperi og Kabatina thujae var. thujae ble første gang beskrevet fra Tyskland i 1965 og 1966. I Norge ble einergreindød sikkert påvist for første gang i 1981, mens thujagreindød ble påvist i 1995. Artikkelen beskriver mottakelighet hos ulike sorter av vertplantene, symptomer, skade og aktuelle kontrolltiltak.
Forfattere
G. Rasmussen H. Blom Petter Snilsberg W.S. WarnerSammendrag
Prosjektets mål var å utvikle strukturerte prosedyrer for å inkludere EDA (eksplorativ dataanalyse) ved undersøkelser av forurenset grunn. EDA er en statistisk tilnærming til å finne trender og sammenhenger i komplekse datasett med mange parametre. Metoden er aktuell innen studier av forurenset grunn, hvor det ofte tas mange prøver både i tid og rom som analyseres for flere variabler (kjemiske, biologiske og hydrologiske). Da prøvepunktene på forurenset grunn som regel er knyttet opp til en geografisk koordinat, vil en visualisering av data på kart være fordelaktig for å se trender og sammenhenger (visuell EDA). Dataanalyse i geografiske programmer ble derfor integrert i arbeidet med EDA. Data fra tidligere undersøkelser på forurenset grunn er benyttet til å evaluere om EDA-konseptet er et effektivt verktøy for å få innblikk i de hovedvariasjoner som er viktige å observere for å forstå forurensningssituasjonen. Statistisk EDA kan gi nyttig informasjon om datasettet, om trender, sammenheng mellom parametre, avvikende prøver, og grupperinger av prøver som man kanskje ikke ville oppdage ved bruk av vanlig databehandling eller tradisjonell statistikk. Visuell EDA gir muligheter for å presentere data direkte på kart, i tillegg til å studere prosessforandringer i rom og tid. Det er satt opp et forslag til prosedyrer som kan følges i arbeidet med bruk av EDA i undersøkelse av forurenset grunn. Men da datasett fra forurenset grunn er komplekse, anbefales det at den som analyserer dataene, selv vurderer hvilke EDA-verktøy som fungerer best på hver enkel lokalitet. Formålet med rapporten er å motivere andre som jobber med forurenset grunn til å benytte EDA for å forenkle og forbedre tolkingen av datasettet.
Sammendrag
I rapporten er det sett på om råtefrekvens i eldre granbestand kan forklares ut fra ti forklaringsvariabler for skoglige, klimatiske og edafiske forhold. Det er gjort for total råte, rotkjukeråte og honningsoppråte i slike bestand. Materialet bygger på den landsomfattende råteundersøkelsen på stubber etter hogst i eldre granskog vinteren 1992 (HUSE ET AL. 1994). Her er forklaringsvariablene kombinert, og fire nye forklaringsvariabler er tatt inn; tetraterm, nedbørssum, kværtærgeologi og berggrunn. Beregningene er begrenset til granas naturlige utbredelsesområde med 395 bestand i Midt Norge og 2324 bestand på Østlandet. Generelt var forklaringsgraden svært lav. Geologi var den enkeltvariabelen som viste seg å forklare mest av den totale råtefrekvensen (R2 = 2.7 %). Bestand på hav og fjordavsetninger og/eller kalkholdig berggrunn kom ut med høgest frekvens av total råte (32.0 %), bestand på silt, sand og/eller grusavsetninger kom i en mellomstilling (28.9 %), mens de laveste råtefrekvensene var å finne på dypbergarter (”Oslo-feltet”) med tynt eller usammenhengende løsmassedekke (26.5 %), grunnfjell eller sedimentære bergarter med tynt eller usammenhengende løsmassedekke (26.4 %) og tykk morene som ikke ligger på kalkholdig berggrunn (26.3 %). Hver for seg var forklaringsvariablene geologi, andel gran, bonitet, nedbørssum, alder og stående volum signifikante for frekvens av både total råte og rotkjukeråte. For frekvens av honningsoppråte gjaldt dette variablene alder, geologi, tetraterm, treslags-sammensetning og høyde over havet. Det ble ikke funnet forskjeller mellom tynna og utynna bestand og heller ikke mellom planta og ikke planta bestand, hverken for frekvens av total råte, rotkjukeråte eller honningsoppråte. En kovariansanalyse, hvor alle forklaringsvariablene inngikk, forklarte kun 5.0 % av den totale råten, 5.7 % av rotkjukeråten og 1.3 % av honningsoppråten. For å estimere frekvens av total råte og rotkjukeråte i et eldre granbestand var geologi, granandel, nedbørssum og bonitet viktige forklaringsvariabler. For å estimere frekvens av honningsoppråte var geologi, alder og andel gran viktige forklaringsvariabler.
Forfattere
Halvor TorgersenSammendrag
This article describes an investigation of fatigue resistance in different steel wire rope constructions used in Norwegian cable logging operations. Test results indicate the following: A clear difference in fatigue resistance between ropes (approximately 50% decreased endurance for the compacted rope of highest density). Differences in rope wear for varying angles of deflection. A correlation between the number of visible broken wires and remaining strength in the rope.
Forfattere
Anne Kjersti Bakken Astrid JohansenSammendrag
An organic crop rotation system simulating a dairy farm with 1.0 cow per ha has been run for six years with undersown barley, three year leys, swede and oats. The fodder supply at the farm has been evaluated with the presumptions that 70 % of the energy requirement of the cows should be covered by roughages and that the yearly milk production was 5000 kg per cow. The requirement for roughages was covered by the farm itself in five out of six years, whereas the yields of barley and oats were all years too low to cover the proportion of energy to be supplied from other sources. Due to a low nitrogen content, the protein deficit of the fodder produced in the system was higher than the energy deficit, and considerable amounts of fodder rich in proteins would have to be imported unless the stocking rate and/or the milk production per cow is lowered.
Forfattere
Haldor Fykse H. Lundekvam E. RomstadSammendrag
Redusert jordarbeiding eller vårpløying reduserer erosjonen av fosfor opne vassvegar og grunnvatn og er, sett frå eit miljømessig synspunkt, difor heldig. Dessverre krev desse formene for jordarbeiding meir bruk av kjemiske ugrasmiddel. Denne publikasjonen har som mål å visa vekselverknaden mellom fosfortap og behovet for ugrasmiddel ved hjelp av modellar for ugraskontroll, erosjon og økonomisk vurdering.
Forfattere
Erling StubhaugSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ivar GjerdeSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Marianne Bechmann Johannes Deelstra Hans Olav Eggestad Bjørn Kløve P. Stålnacke Stine Vandsemb (permisjon) Lillian ØygardenSammendrag
Erosjon og næringsstofftap overvåkes i en rekke mindre nedbørfelter som representerer ulik jordbruksdrift, klima og jordsmonn i Norge. Overvåkingsprogammet ble satt i gang 1992, men en del av nedbørfeltene har målinger fra midten av 80-tallet. Erosjon og næringsstofftap er beregnet for agrohydrologiske år, 1. mai 1999 30. april 2000. Året 1999/2000 var preget av generelt høye nitrogentap i Grimestadbekken, Vasshaglona og Hotrankanalen (10-12 kg N/dekar), mens det for de øvrige feltene var mindre enn 5 kg N/dekar. I kornfeltene på Østlandet var nitrogentapet 2-5 kg/dekar, som er på nivå med middeltapene for hele måleperioden. I nedbørfelt med overveiende grasdyrking varierte nitrogentapene fra 1-5 kg/dekar, størst i nedbørfelt med størst husdyrtetthet. Svært store fosfortap ble registrert i Grimestadbekken (1220 g/dekar) og Vasshaglona (720 g/dekar) i 1999/00. I Hotrankanalen var fosfortapet 430 g/dekar. I kornfeltene i Akershus varierte fosfortapet 120-340 g/dekar, mens det på Hedmarken var 40 g/dekar. I nedbørfelter med overveiende grasdyrking ble det registret fosfortap på 30-500 g/dekar i 1999/00. Nedbørfeltet med myrjord ga de største tapene. I 1999/00 er det også målt svært høye jordtap i Grimestadbekken (730 kg/dekar) og Vasshaglona (140 kg/dekar). I Skuterud-, Mørdrebekken og Hotrankanalen var jordtapet ca 260 kg/dekar, mens det i Naurstadbekken og Vasshaglona lå jordtapene på ca 130 kg/dekar. Jordtapene fra Rømua var meget lave (60 kg/dekar) i 1999/00, sammenlignet med andre felt i tilsvarende områder. Kolstad-, Time- og Volbubekken hadde jordtap på ca 10 kg/dekar. Vannkvaliteten i jordbrukspåvirkede innsjøer er klassifisert i intervallet mindre god til meget dårlig.
Sammendrag
Overvåkingen av partikkeltransport (suspendert tørrstoff) i jordbruksbekker muliggjør en sammenligning av jordtap mellom jordtyper, klima og driftsformer i de ulike distriktene. Denne overvåkingsmetoden gjør det imidlertid ikke mulig å kvantifisere de ulike erosjonsformene eller å lokalisere de skifter der erosjonen er størst. Det er derfor satt igang mer detaljerte studier av erosjonsformer og erosjonsmønstre i Skuterud og Mørdrebekkens nedbørfelt. Denne overvåkingen av erosjon har i 2000 vært delfinansiert av JOVÅ programmet og det Strategiske Instituttprogrammet (SIP); Bærekraftig landbruk. I denne foreløpige rapporten er en del av resultatene fra denne overvåkingen sammenstilt. Det er utarbeidet en standard metodikk for kartlegging av erosjonsformer på skiftenivå. Det registreres hvilke erosjonsformer som forekommer, flateerosjon, rillerosjon eller gully erosjon. Lengde, bredde, dybde av konsentrerte erosjonsspor måles opp. Alle felt med synlige erosjonsspor fotograferes. Denne samling av bilder utgjør en viktig dokumentasjonskilde for erosjon på landbruksareal. Utbredelse og forekomst av synlige erosjonsspor har vært størst etter vinterperioden, mens langvarig eller intenst regnvær på høsten ikke har gitt tilsvarende jordtap. Dette skyldes delvis den effekt fryse/tine perioder har på infiltrasjon i vinterperioden og dermed på fordelingen mellom overflate og grøftevann. Det er avdekket stor erosjon i høsthvete med dårlig utviklet plantedekke. Gjennom flere vintre har høsthvete på enkelte skifter i Mørdrebekken vært dårligere utviklet enn høsthvete i Skuterudbekken. Ved tele i jorda og vekslende værforhold med frysing og tining gjennom vinteren har det blitt omfattende flateerosjon på disse skifter.