Derfor trenger vi seterdrifta

Norsk landbruk er i stadig endring på grunn av effektivisering og modernisering. Økonomi er en viktig forutsetning for et bærekraftig landbruk, men først og fremst handler det om å produsere god og kvalitetsrik mat til folket.

– I dette moderniserte landbruket har fremdeles den tradisjonsrike seterdrifta en viktig plass, mener kulturlandskapsforsker i NIBIO, Bolette Bele.

Den moderne norske setra har krav om melkeproduksjon

– Vi har i underkant av 900 aktive enkeltsetre rundt om i Norge. Her drives det melkeproduksjon, hovedsakelig på ku, men noen har også geit eller begge deler. I det tradisjonelle seterbruket var produksjon av melk, og det å foredle den til mer holdbare produkter, ei viktig målsetning. I dag er det fremdeles et krav om melkeproduksjon for å kunne motta det såkalte «setertilskuddet», forteller Bele.

Det nasjonale setertilskuddet gis av Landbruksdirektoratet gjennom regionalt miljøprogram under visse forutsetninger: Produksjonsperioden skal vare minst fire uker per sesong. Melken som blir produsert skal leveres til meieri eller foredles på setra. Produksjonen skal tilsvare minimum 45 liter kumelk eller 25 liter geitemelk i døgnet per seter.

I Norge er det med andre ord et reelt produksjonskrav til den aktive seterdrifta. Seterdrift finnes over store deler av verden, også i Sverige. I Sverige drives imidlertid seterbruket på en annen måte enn i Norge.

– I Sverige er det bare rundt 120 aktive setre igjen, som har mulighet til å søke om miljøstøtte. Den største forskjellen fra norsk seterdrift, er at det ikke er noe produksjonskrav på den svenske setra. Man behøver altså ikke lenger ha melkekyr eller melkegeiter på de svenske setrene for at de skal kunne defineres som «fäbod i drift». I Sverige har det på mange måter vært en sterkere tilpasning til turismen, forteller Bele.

– Også i Norge gis det tilskudd til såkalte besøkssetre. Dette er setre som er tilrettelagt for turisme, servering, formidling og kultur. For slike tilskudd er det Statsforvalteren selv som eventuelt stiller krav til om det skal være melkeproduksjon eller ikke. Trøndelag er ett av fylkene som stiller krav til melkeproduksjon ved besøkssetrene.

Stor variasjon i seterdrifta

Nå som før er det stor variasjon i hvordan setrene drives rundt om i Norge. Det er tilgangen på de lokale beiteressursene som fremdeles legger grunnlaget for melkeproduksjonen på setrene. Selv om setrene i stor grad drives på tradisjonelt vis, har moderniseringen kommet også dit.

– Mange steder er det bygd ut seterveier som gjør det mulig for meieriet å hente melka med tankbil. Flere velger likevel å videreforedle noe eller all melka si selv til tradisjonelle seterprodukter. Flere kombinerer også produksjonen på setra med både serverings- og overnattingstilbud. Det å ta imot turister er ikke noe nytt for norske seterbrukere, og også tidligere spilte setrene en viktig rolle for fjellturismen som utviklet seg i siste halvdel av 1800-tallet. Fortsatt ligger mange av DNT sine hytter på gamle setervoller, forteller Bele.

Seterdrift er langsomt landbruk

Norsk landbruk er ikke lenger avhengig av setra og utmarksressursene for å få drifta til å gå rundt, slik tilfellet var før andre verdenskrig. Jordbruket intensiveres stadig, og det mest effektive er gjerne det mest lønnsomme. Derfor må du nesten være idealist for å velge den langsomme veien om setra.

– Det er mye jobb med setring, et arbeid som kommer i tillegg til alt det andre arbeidet på gården. Det er heller ikke uvanlig at seterbrukere anvender ferien fra andre jobber til å holde seterdrifta i live. Slik må mange gjøre det for å få det til å gå rundt økonomisk, forteller Bele.

Likevel velger mange å føre dyra til seters og ofrer gjerne sommerferien for å drive langsomt landbruk. Det kan høres nasjonalromantisk ut, og for mange bønder er det rett og slett ikke mulig, hverken av praktiske eller økonomiske årsaker. Antallet aktive setre går dermed stadig nedover.

– Denne utviklingen gjør at hele seterkulturen og alt som er knyttet til den nå har blitt veldig sårbar. Vi står i fare for å miste mye av den immaterielle kulturarven, inkludert den tradisjonelle økologiske kunnskapen som er knyttet til bruken av de lokale naturressursene og de lokale seterproduktene, forteller Bele.

Som i så mange tradisjonelle driftsformer er generasjonsskifter forbundet med risiko. Vil neste generasjon være villig til å ofre sommerferien? Vil de ha drift med større lønnsomhet?

– Det er ikke uvanlig at studenter og frivillige tar seg sommerjobb på setra, og slik får de et innblikk i denne viktige kulturarven, forteller Bele.

Å fange interessen til unge mennesker som ser verdien av tradisjonene og det langsomme landbruket på setra, er derfor helt avgjørende for at driftsformen skal overleve.

Seterdrifta bidrar til å sikre natur- og kulturarven

– Når seterdrifta legges ned trues mange arter og kulturlandskap av utryddelse. Særlig sårbare er de artene som er avhengige av det åpne landskapet, samt de pollinerende insektene som er avhengige av blomstene. I seterlandskapet finner vi også en rekke beitemarksopper og i husdyrgjødsla lever det gjødselbiller. På gammelt trevirke og på styvingstre (hvor man høster lauv) finnes det gjerne en rekke lavarter, forteller Bele.

– Seterbruket omfatter en immateriell kulturarv og en lokalkunnskap om beiteforholdene, høstingen av vinterfôret, organiseringen av utmarks- og seterbruket, husdyra, håndteringen av råvarene og foredlingen av dem. I tillegg finnes det en rekke tradisjoner rundt bruksområde knyttet til plantene, som bruk av planter til mat, krydder, medisinplanter og til vasking og rengjøring. Når folk levde så tett på naturen, lærte de seg at naturen ga ulike tegn som de kunne anvende. Snøfonnene kunne for eksempel gi varsel om beiteforholdene langt inne på fjellet.

– I lang tid har vi tenkt at tradisjonelle driftsformer som seterdrifta representerer, er «gammeldagse» og at de ikke har en plass i det moderne og effektive samfunnet. Men kanskje det nå likevel er på tide å se seg litt tilbake, ta lærdom av tidligere generasjoners bruk av de lokale ressursene, og ta med seg denne kunnskapen inn i framtida?

Langsomt landbruk klinger tungvint og uøkonomisk for mange, men for de som velger den langsomme veien handler det ikke om å komme fortest mulig fram. For dem er veien målet. Da handler det om bærekraft, om samspill med naturen, om å videreføre en kulturarv, og om å leve med drifta si.